– Trekk lærdom av kineserne

Professor Deborah Brautigam fra American University i Washington vil at vestlige giverland skal både være selvkritiske og trekke lærdom av Kinas økende engasjement i Afrika. Samtidig som hun vil at Norge og andre tradisjonelle givere skal stille krav til Kina som en voksende stormakt.  

Hun var nylig i Norge for å bidra til Utenriksdepartementets pågående prosjekt for å vurdere norsk bistand i forhold til Kinas rolle i Afrika.

– Norske firmaer som engasjerer seg i Afrika vil i noen sektorer møte hard konkurranse fra kinesisk næringsliv. Norge må nok fokusere på områder der de skiller seg ut, eller bruke kinesiske firmaer til å gjennomføre prosjekter. Det kan bli en god læringsprosess for kineserne. De vil måtte tilpasse seg norske krav om åpenhet og kvalitet, påpeker Brautigam.

Ellers mener hun at norsk-kinesisk samarbeid på utviklingsfronten forutsetter at Kina ser seg tjent med dette. Hun viser til at NHO allerede samarbeider med den kinesiske arbeidsgiverorganisasjonen i Uganda.

Business, ikke bistand

– Den største utfordringen for oss er at vestlig bistand ikke har klart å løfte afrikanske land ut av fattigdommen. Vesten har ikke funnet ut hvordan man skal sammenkoble Afrikas ressursrikdom til utvikling. Det forsøker Kina å få til, sier Brautigam.

I mer enn 30 år hun studert kinesisk engasjement i Afrika. Hun understreker at det meste av det Kina gjør i Afrika ikke er tradisjonell bistand. Det dreier seg ofte om myke lån, investeringsfond, økonomiske utviklingssoner og infrastrukturprosjekter. Dette bidrar likevel til utvikling.

– Det er en myte at kinesisk bistand til Afrika er stor. I 2009 utgjorde det 1,4 milliarder dollar eller 8,4 milliarder kroner. Det er lite i forhold til bistandsbudsjettene til en rekke vestlige land, sier hun.

Lang historie

Brautigam viser i boken «The Dragon’s Gift – The real story of China in Africa» at kinesisk utviklingshjelp til Afrika har en lang historie fra 1950-tallet, og at mye av støtten er etter samme lest som de tidligere lånene Kina fikk fra Japan i bytte mot olje.

– Vestlige bistand innen OECD-DAC-systemet er motepreget. I det siste har FNs tusenårsmål vært det primære. Det har vært lite fokus på jordbruk, veibygging og produksjonsindustri de senere årene. Mens det er på disse områdene Kina har fokus, sier Brautigam. Hun påpeker også at afrikanske land får nok mer valuta for pengene fra Kinas bistand enn de gjør av vestlig bistand.

– Bistanden er kostnadseffektiv. Departementet for utenlandsk bistand i Beijing har kun 70 ansatte, og det meste av arbeidet er desentralisert gjennom ambassadene. De har mindre oppfølging og evalueringer, sier hun.

– Mens bistanden ikke er stor, er kinesisk handels- og næringslivssatsing massiv. Kineserne er ikke bare interessert i olje, men i alle deler av de afrikanske økonomiene, sier Brautigam.

Brautigam tror ikke vestlige givere trenger å konkurrere med Kina.

– Behovene er enorme innen infrastruktur slik at det er mer enn nok av prosjekter å ta av. Samtidig er det viktig med institusjonsbygging og utdanning.  Vi vet at forbedringer av styre­sett tar lang tid, sier hun.