Vil «avkolonialisere» forskningen

Omkring 1200 afrikaforskere fra hele verden er samlet i Uppsala i Sverige for den fjerde europeiske konferansen for afrikastudier. Temaet for konferansen, «African engagement – on whose terms?», handler om hvordan Afrika kan gjøre prioriteringer og valg i forhold til pågående globale forandringer, der det ikke lenger er ett, men mange maktsentra.

- Nå blir det flere aktører på kartet enn tidligere. Spørsmålene vi stiller er hvilken strategi disse nye aktørene har overfor Afrika, og hviken strategi afrikanske land har for å håndtere denne situasjonen, sier Carin Nordberg, direktør for Nordiska Afrikainstitutet, som arrangerer konferansen.

Afrikanske land har stått for en rask økonomisk vekst det siste tiåret, drevet særlig av høye råvarepriser. I skyggen av Kina og India viser flere land økonomiske muskler, deriblant Sør-Afrika. Samtidig er kontinentet attraktivt både som markeder for produkter og kilde til råvarer og jordbruksland for de nye økonomiske maktspillerne i verden. Det er allerede flere år siden Kina tok over for USA som det afrikanske kontinentets største handelspartner.

- Disse endringene vil også få konsekvenser for hvordan det forskes på Afrika, sier direktøren.

- Hele tradisjonen med «African studies» har vokst ut av den koloniale og postkoloniale tradisjonen. Selv om man ikke snakker like mye om det i Norden som i de tidligere kolonilandene, er det en tradisjon som hat satt spor også her, sier Nordberg.

Omstridt territorium

Fortellingene og forskningen om Afrika er fremdeles preget av hvite menns historier, mener Fantu Cheru, forskningssjef ved Nordiska Afrikainstitutet.

– Studier av Afrika er et omstridt territorium. Vokabularet er fortsatt binært: oss mot dem. Man trenger bare å se på bibliografien til publiserte verk om Afrika og se hvor mange afrikanske kilder som er kreditert, sier Cheru.

Selv om mye har endret seg det siste tiåret, er mye av forskningen som produseres om Afrika preget av "kunstige skiller som hindrer en ordentlig og nyansert forståelse av endringene i kontinentet og behovet for nye perspektiver, verdier og partnerskap i en verden i forandring, skriver forskningsjefen. 

Under konferansens åpningstale sa forskningssjefen at han har foretatt en rundspørring blant forskerne ved instituttet. Da fant han at afrikanske forskere ble lest, men i langt mindre grad sitert enn sine vestlige kolleger.

– De frykter at de kan bli avvist av portvokterne – redaktørene – hvis de siterer for mange afrikanske kilder, hevder han.

Forskningssjefen oppfordret forskerne på konferansen til å «skape en kultur for åpenhet, snarere enn lukkede rom».

– Tidene har endret seg. Verden er et annet stede enn den var for ti år siden, sa Cheru.

Global skjevhet

Men er det så unaturlig at de med mest penger også har de beste universitetene og den beste forskningen? Av 1190 registrerte deltakere på konferansen kom 271 fra afrikanske universiter, ifølge midlertidige tall. 818 av forskerne var europeere, mens 101 kom fra andre steder, hovedsakelig USA og Canada.

Samtidig tyder det større antallet afrikanske konferansedeltakere, mange ansatt ved europeiske eller amerikanske universiteter, på at afrikanske forskeres talent er etterspurt. Cheru fikk også replikker fra andre i det som i utgangspunktet var ment å være seremonielle taler.

– Man kan ikke forske uten ressurser, og skjevheten i fordelingen av ressurser er enorm, påpekte Paul Nugent fra Aegis, et nettverk av sentre for afrikastudier i Europa.

På randen

Afrika befinner seg i ytterkanten av det globale kunnskapssamfunnet, mente Lena Ingelstam fra Sida, det svenske motstykket til Norad. Samtidig mente hun fast at dette var i ferd med å forandre seg. Afrikanske akademikere er mer anerkjente og setter sin egen dagsorden på en helt annen måte enn tidligere.

- Det finnes en voksende mengde kunnskap som trenger å bli brukt mer effektivt i politiske beslutninger og i produksjonslivet, sa Ingelstam.

Ingelstad trakk fram at de fleste afrikanske land bruker mindre enn én prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på forskning. EU bruker mindre enn to prosent, men har et mål om å øke andelen til tre, mens Sverige er oppe i 3,4 prosent av sitt nasjonalprodukt.