Vil ha opprydning i norske investeringer

- Vi kan ikke utelukke at norske penger har gått til å undertrykke demonstrantene på Tahrir-plassen, sier Ingrid Stolpestad til Bistandsaktuelt. Hun har skrevet rapporten “Gjeld og den arabiske våren” for Kirkens Nødhjelp, som tar for seg norske investeringer i statslån i Tunisia, Egypt og Bahrain.

Statens pensjonsfond utland - oljefondet - investerer i finansmarkeder over hele verden for å sikre høyest mulig avkastning på pengene som skal gå til å betale norske pensjoner i framtida. I 2010 var 521 milliarder kroner, tilsvarende et halvt norsk statsbudsjett, investert i andre lands statsgjeld. Gjennom å kjøpe statsobligasjoner låner Norge ut penger til andre lands myndigheter. Men ikke alle myndighetene er demokratiske. I noen, som Egypt og Tunisia, har gamle autoritære ledere blitt tvunget fra makten etter store demonstrasjoner. I Bahrain ble en liknende protestbevegelse knust med militære midler, der også Saudi-Arabia grep inn for å sikre kong Hamad.

Er det riktig å putte penger i lommene på disse makthaverne, selv om avkastningen er aldri så god?

Ja, ifølge oljefondets retningslinjer. Oljefondets forvaltere skal ikke kjøpe statsobligasjoner i land som er utsatt for internasjonale sanksjoner som Norge støtter. I praksis gjelder dette kun Burma.

(Aftenposten melder i dag at Utenriksdepartementet høsten ga 2009 tillatelse til eksport av et norskutviklet dataprogram til Gadafis militære styrker i Libya.)

Investerte helt fram tli oppstandene

Norge har investert i statsobligasjoner for over 200 millioner kroner kroner i Egypt, Tunisia og Bahrain.

Egypt har gjeld til Norge i form av både statsobligasjoner for 162,4 millioner kroner samt et bilateralt lån på 32,9 millioner kroner som ble gittt på begynnelsen av 1980-tallet i begynnelsen av Mubaraks tid som statsleder. Norge begynte imidlertid ikke å investere i egyptisk statsgjeld før i 2006-2007.

- Mesteparten av Egypts gjeld til Norge stammer altså fra en periode med nedadgående demokratiske trenger. Sikkerhetsstyrker har slått ned på opposisjonelle, unntaktstilstanden er utvidet og journalister har blitt undertrykket, sier Stolpestad i rapporten.

I Tunisia har Norge investert i statsobligasjoner for 16,2 millioner kroner, mens vi i Bahrain har kjøpt statsgjeld for 30 millioner kroner. Dette skjedde så sent som i 2010.

Krever retningslinjer

En rekke organisasjoner har krevd en avklaring av Norges investeringer i land som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd eller deltar i krig og konflikt. Amnesty, Changemaker, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Slett U-landsgjelda har tidligere gått sammen om å kreve en Norsk Offentlig Utredning om hvordan man kan gjøre kjøp av statsobligasjoner mer ansvarlig.

Ingrid Stolpestad ser dilemmaer, og er enig i at det ikke er uproblematisk å bruke oljefondet som et utenrikspolitisk virkemiddel.

- Hvis Norge bare investerer i ‘perfekte’ demokratier, vil mange av de fattigste landene som godt kunne trenge investeringer ikke komme med, sier Stolpestad.

Samtidig er det vanskelig å komme unna å gjøre politiske vurderinger uansett.

- Det er heller ikke uproblematisk å bidra til å frigjøre midler for et regime som fenglser opposisjonelle og slår ned på pressefriheten. At man har innført begrensninger for Burma, viser at man allerede har åpnet for å ta slike hensyn i noen grad, argumenterer hun.

Illegitim gjeld?

Samtidig mener Stolpestad at norske myndigheter bør vurdere å slette gjelden disse landene har til Norge.

- Dersom man får på plass nye, legitime regimer i Egypt og Tunisia, slik det ser ut til at det kan bli nå, vil de nye regimene arve gjelda fra det gamle illegitime regimet. Dette er et typisk eksempel på diktatorgjeld. Man bør derfor vurdere gjeldsslette for Egypt og Tunisia når de nye regimene er på plass. Det er dermed ikke nødvendigvis riktig med umiddelbar gjeldsslette for disse landene. Men dette understreker hvor viktig det er at regjeringen får gjennomført gjeldsrevisjonen, som lovet i Soria Moria-erklæringene, skriver hun i rapporten.

Vil ha upolitisk fond

Rapporten ble lansert med et seminar hos Kirkens Nødhjelp i dag. Her gjorde statssekretær Hilde Singsaas (Ap) i Finansdepartementet lite for å komme Kirkens Nødhjelp i møte.

- Det har hele tiden vært et viktig premiss at fondet ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel. Dersom vi skal avskjære enkelte land, vil det lett bli sett på som en ensidig boikott fra Norges side. Det er et sterkt utenrikspolitisk signal, sa Singsaas.

Statssekretæren avviste at det ville komme noen endring i de etiske retningslinjene på kort sikt.

- Fondet er ikke et godt virkemiddel for å drive utenrikspolitikk, sier statsekretæren, som heller vil bruke det hun kaller ordinære utenrikspolitiske virkemidler.

Generalsekretær Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp mente derimot at "utenriksøkonomisk politikk" er alt for viktig til å overlates til Norges Bank.

- Det går ikke an å si at utenrikspolitikk og styringen av pensjonsmidlene levere i to helt atskilde verdener. Gitt at Norge eier én prosent av verdens aksjekapital, er det vanskelig å tenke seg noe annet virkemiddel vi har som er sterkere, sa generalsekretæren.