Vil hindre hjerneflukt fra helsevesenet

Selv om Afrika bærer 24 prosent av verdens helsebyrde har kontinentet bare tre prosent av verdens helsearbeidere. En av årsakene til misforholdet er at rike land, som opplever en eksplosiv etterspørsel etter helsetjenester, aktivt rekrutterer helsearbeidere fra verdens fattigste land. Resultatet er ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) at 57 fattige land opplever alvorlig mangel på helsearbeidere.
 Men nå er kanskje botemiddelet kommet. Etter flere mislykkede forsøk klarte Verdens helseforsamling, som er årsmøtet i WHO, i slutten av mai endelig å bli enige om et sett med globale retningslinjer for rekruttering av helsepersonell.

Styrke helsevesen

Retningslinjer gir medlemslandene et sett med etiske prinsipper for rekruttering av helsepersonell som, dersom de tas i bruk, er ment å styrke helsevesenet i fattige land.
Rike land oppfordres blant annet til å gi teknisk og finansiell assistanse til fattige land og til å samarbeide med dem om utdanning av helsepersonell. De oppfordres også til å unngå aktiv rekruttering av helsepersonell fra land som har stor mangel på helsearbeidere. Selv om ordlyden er vag mener Bjarne Garden, som er underdirektør i avdeling for helse og aids i Norad, at de nye retningslinjene ivaretar viktige hensyn.
– Det viktigste med dette er at vi nå har fått ett sett med globale retningslinjer som tar hensyn til de fattige landenes muligheter til å holde på eget personell, uten at folks rett til å flytte på seg begrenses, sier han.

Tjener på status quo

Veien fram til enighet har imidlertid vært både lang og kronglete. Under helseforsamlingen pågikk det intense forhandlinger mellom representanter fra 20 land til de sene nattetimer. Den endelige versjonen av retningslinjene var ikke klare før tidlig om morgenen på helseforsamlingens siste dag.
Mange rike land, som USA, Canada og Australia, har lange tradisjoner for å løse sine bemanningsproblemer gjennom innvandring. Disse landene ønsker derfor at det fortsatt er lett å hente helsepersonell fra andre land. Samtidig har mange fattige land i Afrika kjempet for at retningslinjene skal være juridisk bindende, og at fattige land skal ha rett til kompensasjon hver gang rike land rekrutterer deres helsepersonell.
Men selv om formulleringene som ble vedtatt ikke er juridisk bindende, er ikke Garden i tvil om at de kan få stor innflytelse over medlemslandenes politikk.

Shame and blame

– Det ligger mye makt i «shame and blame». Frivillige organisasjoner og profesjonsorganisasjoner vil følge nøye med på hvordan retningslinjene følges opp i de enkelte land, samtidig som det vil bli rapportert om oppfølgingen til WHO. Det viktigste er at vi nå har fått et referansepunkt som vi kan ta utgangspunkt i, og som gir temaet oppmerksomhet. Så er det alltid muligheter for å revidere retningslinjene etter hvert, sier han.
WHOs generalsekretær, Margaret Chan, karakteriserte de nye retningslinjene som en «gave til offentlig helse».