Vil skjerpe kampen mot ulikhet

I boken «Poverty and Elusive Development», som lanseres 13. mai, spør forfatteren Dan Banik om verden, etter over 60 år med utviklingsforskning, overhodet har kommet nærmere svaret på hvorfor store deler av verdens befolkning lever i fattigdom. Når Bistandsaktuelt spør Banik om løsningen er å finne mellom permene på den 243 sider lange boken hans, er imidlertid svaret noe unnvikende:
–  Jeg skal ikke påberope meg å ha alle svarene. Men jeg stiller spørsmål ved hvorfor det fortsatt er så mye fattigdom i verden, til tross for alt vi har lært. Utviklingsdiskursen har en tendens til å bli veldig generell: slik er det, og sånn må det være, uten at påstandene er forankret. Med denne boken ønsker jeg å gi forskningen mer kjøtt på beina fra mine egne feltarbeid de siste ti årene, sier han.

Ulihetsreduksjon

I boken tar Banik, som er førsteamanuensis og forskningsleder ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo, for seg typiske overskrifter i dagens utviklingsdebatt, som korrupsjon, demokrati, menneskerettigheter, klimaendringer og bistand. Han tror en av årsakene til at fattigdomsgåten fortsatt er uløst, er at fattigdomsreduksjon er blitt et moteord, mens nesten ingen tør snakke om ulikhetsreduksjon.
– Alle er enige om at antall fattige må reduseres. Men få tar til orde for å redusere ulikhetene. Det krever nemlig at vi utfordrer den lokale eliten i landene vi samarbeider med, som ofte tjener på at deres egne landsmenn er fattige. Det er ikke like enkelt, sier han.
At temaet er vanskelig, må imidlertid ikke bli en unnskyldning for å ikke gjøre noe med problemet.
– Vi bør være forsiktige med å kreve endringer. Men ved å støtte ulike tiltak som skaper utjevning, for eksempel omfordeling av jord, kan vi vise at dette er noe vi prioriterer. Samtidig er det viktig at aktørene som tar opp temaet er troverdige. De må kunne vise at utjevning fungerer i praksis, og at det ikke er så farlig som elitene kanskje tror. Utjevning trenger ikke å bety en drastisk reduksjon i de privilegertes velferd, sier han. 

India og Kina

Banik tror utviklingskjempene India og Kina er blant landene verden burde bekymre seg mest for når det kommer til ulikhet.
– De blir ofte lovprist for sin økonomiske vekst, mens få snakker om den økende ulikheten innad i landene. En voksende middelklasse legger beslag på stadig mer av landets ressurser ved å kreve alt fra plass til bilene sine i gatene, til økt produksjon av ulike typer luksusmat. Når de rike blir enda rikere, er det mange som blir etterlatt. Det er ikke Afrika som har flest underernærte mennesker, men Sør-Asia, sier han. 

Tar ikke ansvar

For å kunne forstå hvorfor fattigdom fortsatt produseres må vi, ifølge Banik, forstå hva som motiverer folk til å bli rike. Det vil forklare hvorfor den rike eliten ikke er villig til å ta større ansvar for å redusere fattigdommen nasjonalt.
– Mange tjener på fattigdom og har ingen grunn til å ønske å bekjempe den, sier han.
En av unnskyldningene for ikke å gjøre noe kan være at middelklassen selv opplever velferd som et usikkert gode som raskt kan forsvinne. Dermed blir det viktig å sikre seg mest mulig, før det er for sent. Andre mener det er statens ansvar å hjelpe de fattige. Atter andre synes de har gjort seg fortjent til rikdommen sin, siden de har arbeidet hardt for å oppnå den.
Ifølge Banik er det uansett viktig å få den lokale eliten med på laget, dersom man skal ha håp om å kunne få bukt med utviklingslandenes fattigdom. En gruppe som bør involveres mer er næringslivsfolk.
– De vet hvordan ting skal gjøres hurtig og med profitt. Samtidig har de mye kunnskap om hva som fungerer og hva som ikke fungerer, sier han. 

Elsker kriser

Et annet hinder for utvikling er, ifølge Banik, verdens forkjærlighet for kriser. Vi elsker kriser, og kriser har ifølge Banik blitt en av de viktigste katalysatorene for handling.
– Vi hører mye om matvarekrisen, finanskrisen og klimakrisen, mens de stille krisene som underernæring er lettere å ignorere. For å kunne skape utvikling må vi finne måter å takle sårbarheten på før folk dør. Vi må finne ut hvorfor kriser oppstår og hvordan vi kan unngå å skape lignende situasjoner i fremtiden, sier han.

Ikke bare korrupsjon

Den tradisjonelle syndebukken for alt som går galt; korrupsjon, må imidlertid ikke gjøre bistandsaktørene blinde for andre hindre for utvikling.
– Under et feltarbeid i India ville vi finne ut hvorfor offentlige tiltak mot forurensning ikke virket. Vi trodde svaret var korrupsjon, men hovedproblemet viste seg snarere å være at de som utformet politikken ikke snakket med de som gjennomførte politikken. Selv om bekjempelse av korrupsjon er viktig, er ikke korrupsjon alene roten til alt ondt. Vi må i større grad finne ut hva som er årsaken til at korrupsjon faktisk oppstår, og gjøre noe med dette, sier han.  
Gjennom Poverty and Elusive Development ønsker Dan Banik å understreke viktigheten av å se ting i sammenheng. Forskningen har de senere årene fått frem god detaljkunnskap på ulike områder innenfor utviklingsfeltet. Nå tror han imidlertid det er på tide å zoome ut igjen for å finne ut hvordan alt henger sammen med alt.
– Vi må i større grad forholde oss til hva andre gjør. De som snakker om rett til mat må snakke med de som er opptatt av rett til vann, helse og utdanning, sier han.

Veiskille

Hva som vil kjennetegne fremtidens bistandspolitikk er han imidlertid usikker på.  
– Jeg vet ikke, og det er dette som på mange måter er utgangspunktet for boken min. I 2015 vil det bli klart at verden ikke har oppnådd tusenårsmålene, snarere tvert imot. Kanskje dette vil føre til nye, mindre ambisiøse mål? Kanskje fortsetter vi i en krisemodus og bruker alle våre ressurser på brannslukning? Jeg vet ikke. Men jeg skulle ønske at vi har nok energi til å bekjempe dagligdagse problemer og sårbarhet som de fattige opplever, sier han.