I sin nye bok retter kunstneren Morten Traavik hard kritikk mot bistandsbransjen. Bildet er fra musikkvideoen: «Pimp My Aidworker» Fotos: Morten Traavik.

«Gir mer kred å skape fred i Sør-Sudan enn å jobbe på gamlehjem»

Den aldrende mannlige bistandsarbeider i tett omfavnelse med en av nattas løse fugler på en bar i Luanda er en like sann beskrivelse av norsk bistand som kjendiser på selvrealiseringstur i flyktningleirer, sier Morten Traavik. I sin nye bok retter den kontroversielle kunstneren hard kritikk mot bistandsindustrien.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 19.04.2015 18.08.00

- Som kunstner er jeg interessert i paradokser og selvmotsigelser og det er noe av grunnen til at jeg interesser meg for bistand og har skrevet såpass mye om det i boka mi, sier Morten Traavik.

Han har tidligere skapt debatt med å blant annet arrangere norsk 17.mai-festival i Nord-Korea og skjønnhetskonkurranser for kvinnelige landmineofre. Og det er nettopp fortellingen om Traaviks omstridte Miss Landmine-prosjekt som er hovedtema i hans nye bok: «Djevelen er en fallen engel – historien om Miss Landmine". Gjennom dette prosjektet – missekonkurranser for kvinner skadet av miner i Angola og Kambodsja – kom Traavik i nærkontakt med bistandsbransjen. En bransje han mener ofte er minst like opptatt av å hjelpe seg selv som å hjelpe fattige.

- I Kambodsja er det over 2000 registrerte NGOer (bistandsorganisasjoner, red.anm.) og dette er et land hvor det verken er mye nød eller krig. Etter min mening er de der fordi det er et godt sted å være og i langt mindre grad fordi de bryr seg om hvorvidt det de gjør hjelper de fattige eller ikke, sier Traavik og fortsetter:

- Hvis man klarer å flytte den nagende tvilen litt bakover i køen er det å være bistandsarbeider i for eksempel Phnom Penh det beste av to verdener: du lever et behagelig liv samtidig som du kan si til deg selv og andre at du gjør noe viktig, sier Traavik.

Helt om dagen, helt om natta

I boka beskriver han blant annet hvordan bistandsarbeidere i Angolas hovedstad Luanda forsyner seg ubeskjedent av alt nattelivet der kan tilby. Om aldrende menn med fyldige mager og lommebøker som behandles om popstjerner av unge lokale kvinner. Traavik forteller om møter med kyniske og desillusjonerte ansatte i de store hjelpeorganisasjonene som har svært liten tro på at arbeidet de gjør har noen vesentlig effekt.

- Den mannlige bistandsarbeideren på bar er vel ikke så representativ for bransjen som helhet?

- Det var noe av det jeg opplevde og derfor beskriver jeg det. Jeg moraliserer absolutt ikke. Men jeg ble faktisk litt overrasket over hvor utbredt disse «utvekslingene» mellom unge lokale kvinner og mannlige bistandsarbeidere er.

Naivitet og forfengelighet

- I boka kommer du med kraftig kritikk av bistanden generelt, du mener at den ofte gjør mer skade enn nytte. Hva baserer du det på?

- I hovedsak på det jeg har sett og opplevd selv. Jeg vet selvfølgelig at dette er en stor debatt, men jeg mener det nå er dekning for å si at for mye bistand fungerer dårlig og i mange tilfeller også gjør langt mer skade enn gagn Selv om det selvsagt også finnes former for bistand som fungerer. Men det jeg er mest opptatt av og diskuterer i boken, er hvilke personlige motiver vi i "det gode selskap” har for å drive med dette selv om vi vet at det ofte ikke avstedkommer noen grunnleggende forbedringer

- Og hva er motivene våre?

- For den enkelte bistandsarbeider i FN eller i en bistandsorganisasjon handler det nok ofte i begynnelsen om et naivt og for så vidt prisverdig ønske om å hjelpe, kombinert med den mer forfengelige følelsen av å gjøre noe viktig.
Det er en følelse jeg kjenner igjen i meg selv. Men det handler ikke bare om medmenneskelighet, da kunne man like gjerne jobbet i hjemmehjelpen. Man vil også drive med noe som gir status, noe som ikke er smått og hverdagslig. Beslutningstakerne i norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner er totalt dominert av hvit middelklasse med høyere utdannelse. Det gir jo selvfølgelig mer kred å "skape fred” i Sør-Sudan enn å jobbe på gamlehjem.

Lekeplass for middelklassen

- Ok, men hva med motivene på makronivå?

- I norsk sammenheng handler våre svulmende bistandsbudsjetter etter min mening mest om Norges ønske om å være med der det skjer, sitte rundt bordet med de store. Bistanden har til en viss grad gitt oss en posisjon vi ellers ikke ville fått. Og så handler det selvfølgelig om store egoer. Jeg tror ærlig talt at hvis Solheim, Egeland, Rød-Larsen bryr seg så mye om det virkelig blir fred i Midtøsten eller på Sri Lanka, for å ta et par kjente eksempler, så hadde de gått av i protest etter kort tid. Men de er mer opptatt av spillet og personlig prestisje. Og, som flere av mine kilder i boken spør retorisk: hva er alternativet til å hjelpe?

- Ja, hva er alternativet? Slutte med all bistand?

- Jeg har tro på en spisset og fremfor alt kreativ bistandsbransje som er flere titalls milliarder kroner mindre enn i dag og som i all hovedsak jobber med ideer og kunnskap. En slags tenketank med god råd!  Det ville være langt mer kostnadseffektivt enn dagens bistand og vil trolig også gi mer resultater. Men en slik bistand ville jo gi langt færre jobber, mindre livsinnhold og færre overskrifter til oss i den vestlige hvite middelklassen. Og det betyr nok dessverre at det rådende paradigmet vil forbli dominerende, sier Morten Traavik.

Om Traavik

Morten Traavik er en norsk regissør og kunstner som jobber over et bredt spekter av kunstneriske sjangre. Hans skjønnhetskonkurranser for landmineofrene, Miss Landmine Angola (2008) og Miss Landmine Kambodsja (2009) skapte debatt i flere land.
Traaviks installasjon Power games (2012) gjorde ham til verdens første artist til å stille ut samtidig i Nord-Korea og USA.

Han er teaterutdannet og har også laget flere dokumentarer.

http://www.youtube.com/watch?v=xyLwKH6Q1aQ

http://www.traavik.info/

Publisert: 06.11.2013 14.04.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.08.00

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.