Halima Mohammed Awaile (43) og ektemannen tok med seg barna vekk fra Somalia på grunn av harde kamper i hovedstaden Mogadishu. – Vi vil gjerne reise tilbake, men slik situasjonen er nå, er det ikke trygt, sier 43-åringen da Bistandsaktuelt møtte henne og barna i familiens hjem i flyktningleiren Kakuma nord i Kenya. Fra venstre: Aini Hassan Ibrahim (15), Mohammed Hassan Ibrahim (23), Halima Mohammed Awaile (43), Khadar Hassan Ibrahim (21) og Abdi Hassan Ibrahim (10). Foto: Espen Røst

– Vi kan ikke dra tilbake til Somalia nå

Minst 1 million somaliere lever som flyktninger i nabolandene. Kenya ønsker å returnere en halv million. Men Somalia vil ikke takle en massiv retur.

Av Espen Røst, Kakuma/Kenya Sist oppdatert: 19.04.2015 18.10.08

Støvet virvler opp bak oss. Landcruiseren svinger av fra hovedveien i et endeløst flatt og knusktørt landskap helt nord i Kenya. Et veiskilt anslår at det er 95 kilometer til Sør-Sudans grense, og 456 kilometer til Juba.

Over 16 000 halvprovisoriske hjem med blikktak. Drøyt 114 000 mennesker. Halvparten barn. Fra 15 forskjellige land. Flyktningleiren i Kakuma ble etablert for å ta imot tusenvis av «lost boys» fra Sør-Sudan på starten av 90-tallet. Men det er somalierne som dominerer her nå.

Det første skiltet vi møter på vei opp hovedgata er «Mogadisho Primary School». Over 50 000 somaliere har kommet den lange veien fra det krigsherjede landet i øst. Sendt hit for å avlaste den enorme Dadaab-leiren på grensa til Somalia.

– Det er mye bedre her. Vi får mat, barna får utdanning, også er det relativt trygt sammenlignet med Dadaab, sier 43 år gamle Halima Mohammed Awaile fra Mogadishu.

En småby

Kakuma ligner ikke de stereotype bildene av en flyktningleir, med rader av små telt inngjerdet i piggtråd. Etter mer enn 20 års drift ser leiren mer ut som en afrikansk småby. De fleste flyktningene lever i små hus av leire, med blikktak og inngjerdet egen gårsdsplass. Det er skoler og helseklinikker og samfunnshus og butikker. Leiren driftes av FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR), og Flyktninghjelpen er en av flere samarbeidspartnere som opererer i Kakuma. Den norske organisasjonen bygger blant annet latriner og klasserom.

– Her bor ulike nasjonaliteter svært tett på hverandre. Fordi leiren har vært her så lenge har det oppstått samfunnstrukturer som ellers i et samfunn. Blant flyktningene finnes en overklasse, en middelklasse og en underklasse, sier Fred Mabunga, områdesjef for Flyktninghjelpen.

Han forteller at klasseskillene i leiren er blitt et tema for driften.

– Noen har fått en relativt sett «høy» inntekt ved å drive handel. Fortsatt er det slik at de «rikeste» får de samme matrasjonene som de «fattigste» – det har blitt et problem at noen selger sine rasjoner og beriker seg ytterligere på fattigdommen. Det kan ikke være slik at de som tjener penger, kan fortsette å få utdelt matrasjoner. Systemet skal forandres nå, sier Mabunga.

Delstaten Turkana huser opprinnelig en av Kenyas fattigste befolkninger, og flyktningleiren og dens innbyggere har bedre fasiliteter enn mange av de lokale turkanerne på utsiden. Men selv om de lokale kanskje opplever leirfasilitetene som overveldende, er livet i Kakuma et hardt liv.

Dårlig infrastruktur betyr at sykdommer alltid er en trussel, og i regntiden er utfordringene enda større; med store vannmengder og overfylte latriner er en av de store bekymringene utbrudd av diaré, lungebetennelse og kolera. Ifølge FN mangler en tredjedel av leirens befolkning tilstrekkelig husly. Og selv tilgangen på ved er knapp; det finnes rapporter om flyktninger som har solgt deler av sin matrasjon for å kunne kjøpe ved og kull for å kunne tilberede mat.

Hjemreise?

Khadija Alqisow Yabarrow (33) forlot Mogadishu i 2009. Først kom hun til Dadaab, men ble flyttet til Kakuma av en FN-organisasjon sammen med 13 000 somaliere året etter. Hun forteller at flyttingen skjedde etter en offensiv fra al-Shabaab inne i Dadaab.

– Kakuma er som et fengsel. Her kan vi ikke leve et fullverdig liv. Det er jo bare ørken og tørke. Hjemme kunne vi dyrke mat og ha buskap, her kan vi bare sitte å vente på at maten deles ut av UNHCR. Og vi har ikke bevegelsesfrihet. Samtidig; vi har ikke noe valg. Det er fortsatt ikke trygt for oss å reise hjem, sier 33-åringen.

– Om det hadde vært fred i Somalia ville jeg reist hjem igjen, men om vi reiser nå, frykter jeg vi blir slaktet som kameler. Det er ikke trygt før al-Shabaab og andre militser blir avvæpnet for godt. Inntil det skjer er UNHCR vår mor og vår far.

«Dødsveien»

Hungersnøden på Afrikas horn i 2011 fordrev hundretusener av somaliere. Ifølge en fersk rapport fra FEWS NET (Famine Early Warning System Network) finansiert av USAID, drepte sultkatastrofen anslagsvis 260 000 mennesker. De nye tallene står i sterk kontrast til tidligere anslag på under 100 000.

Mange organisasjoner har tidligere hevdet at titusener døde unødvendig på grunn av treg respons fra det internasjonale samfunnet. Det har også blitt fastslått i flere rapporter at islamistene i al-Shabaab hindret nødhjelpen å komme frem.

Ifølge nyhetsbyrået AP har den ferske rapporten de mest presise anslagene på hvordan hungersnøden påvirket hundretusener av somaliere; mange gikk hundrevis av mil for å nå leirene på andre siden av grensa i Kenya og Etiopia. Og utallige familier mistet barn eller eldre, på det som ble kjent som «dødsveiene», skriver nyhetsbyrået.

– Sommeren 2011 stod jeg på grensa mellom Somalia og Kenya. De historiene flyktningene fortalte var helt grusomme; bander angrep familier på flukt. De bandt mennene fast til trær mens de måtte se på at kvinner og barn ble voldtatt, forteller tidligere regional rådgiver i Flyktninghjelpen, Astrid Sehl.

Verdens største 

Da Sehl første gang kom til Dadaab for fem år siden, bodde rundt 220 000 flyktninger i leirene vel 80 kilometer fra grensen til Somalia.

– Tørken og den påfølgende sultkatastrofen i 2011, førte til at 165 000 somaliere la i vei gjennom bushen for å få livreddende hjelp. Jeg vil aldri glemme hordene av mennesker som kom til fots. De hadde slitt seg gjennom bushen i uker og måneder for å få hjelp, sier Sehl.

Hun forteller om to småjenter som kom med sin døde mor på en eselkjerre. Bønder med buskap så magre at de falt om og døde én etter én. En desperat sønn som skrek på legehjelp til sin gamle mor, som lå bevisstløs og var så mager at Sehl trodde hun allerede var død.

– Så kom tv-kameraene. Og pengene. Men oppmerksomheten varte ikke. Året etter var den borte. Og i dag er det fortsatt et skyhøyt antall flyktninger i leirene, mens budsjettene kuttes og hjelpeorganisasjoner trekker seg ut. Konsekvensen er at flyktningene lider mer enn noensinne, sier den norske hjelpearbeideren.

I dag er Dadaab verdens største flyktningleir med nærmere en halv million mennesker og enorme problemer. Over ti tusen barn er født av foreldre som selv er født og oppvokst i leirene.

– Barna vokser opp i en høyst unormal situasjon som ingen barn bør oppleve. De kjenner ikke til noe annet liv enn å stå i kø for å få utdelt litt mat, hente vann og slepe tunge vannkanner etter seg i sanden, gå i skitne klær, få begrenset med helsehjelp, og aldri vite hva fremtiden vil bringe. Sikkerhetssituasjonen er blitt dramatisk forverret det siste halvannet året, og det er svært begrenset politikapasitet. Seksuell vold og overgrep er utbredt. Flyktninger blir voldtatt, truet og drept. For noen er sikkerhetssituasjonen blitt så ille at de tar sjansen på å vende tilbake til Somalia igjen, forteller Astrid Sehl.

– Kakuma er bedre

Halima Mohammed Awaile (43) og familien kom til Dadaab fra bydelen Wadajir i Mogadishu i mai 2008. De forlot den somaliske hovedstaden da kampene var svært harde mellom den afrikanske unions fredsbevarende styrker og islamistene i al-Shabaab. Familien var redde.

– Da vi fikk tilbud om å flytte til Kakuma, gjorde vi det. Det var så mange problemer i Dadaab. Her kan barna gå på skole og vi har nok mat, sier Awaile.

Nå bor 43-åringen sammen med mannen og 7 av barna i et forholdsvis stort hus med tre soverom, et stort forsamlingsrom og kjøkken. Huset er satt opp av leire og plankebiter, med blikk-tak. Dørene er satt sammen av emballasje fra USAID. En stor inngjerdet gårdsplass omslutter huset. ektemannen er ikke hjemme når Bistandsaktuelt får komme på besøk. Han er på arbeid et annet sted i leiren, der familien driver en liten kiosk. På kjøkkenet står flere sekker med ris, og en stor sekk med sukker.

Flyktet fra vold

– Vi har et godt liv her i Kakuma. Alle de forskjellige nasjonalitetene lever i harmoni med hverandre. Det er bra. Men vi ville heller bodd i Somalia hvis det var mulig. Om det blir fredfullt igjen, slik det var på Siad Barres tid ,ville jeg reist hjem med det samme. Men slik er det ikke; Somalia er bygget opp av ulike klaner, og de kjemper mot hverandre, sier 43-åringen, og forteller om hendelsen som utløste at de forlot hjemlandet.

– En kveld de to eldste guttene mine var på kino, gikk en bombe av i lokalet. Ekstreme religiøse, som ikke likte at det ble vist filmer offentlig, stod bak bombene. Det var hundrevis der. Heldigvis ble ingen drept, men mange ble skadet. På den tiden var det daglige skyteepisoder, bomber og harde kamper i Mogadishu; så vi bestemte oss for å dra, forteller Awaile.

Selv om Awaile mener livet i Kakuma er bedre enn det ville vært i Mogadishu akkurat nå, sier hun det er mange problemer knyttet til det å leve i en flyktningleir også.

– Det er ikke trygt her heller. Daglig er det hendelser, som tyveri og voldtekt. Så jeg håper å kunne forlate Kakuma så snart det er mulig:

– Det viktigste for meg er å bo et sted der det er fred og stabilitet, og så vil jeg gjerne kunne gi barna en utdannelse. Det beste hadde vært om det var i Somalia. Men sånn som det er nå klarer ikke Den afrikanske unionens styrker å stabilisere Somalia alene, sier Awaile.

Moren antyder at slamistene i al-Shabaab bruker flyktningleirene i Kenya for å hvile.

– Det er smertefullt å se al-Shabaab-krigere som gjemmer seg i leirene og later som om de er flyktninger. Men det er vanskelig å være hundre prosent sikker på om noen er al-Shabaab, om de bare sympatiserer, eller hva slags link de har til gruppen.

Hun forteller at al-Shabaab-soldater som bor i leiren ville nektet, om de ble konfrontert, men hun vet ikke hvor mange som eventuelt gjemmer seg i Kakuma. Problemet er antageligvis større i Dadaab.

Den 21 år gamle sønnen Khadar bryter inn:

– Slik det er i Somalia nå, kan vi ikke dra tilbake. Foreløpig er det ikke trygt, man kan bli drept for ingenting om man er uheldig. Men det skjer mye bra i Somalia. Kanskje er det bedre om noen måneder, sier 21-åringen.

– Selv om det er tryggere i Kakuma enn i Somalia, så har vi jo ingen fremtid her. På ett eller annet tidspunkt må vi flytte, sier han.

For tidlig å returnere

Retur av somaliske flyktninger seiler nå opp som et av de størst politiske spørsmålene ettersom regjeringshæren og dens allierte tar kontroll over flere og flere områder i de sørlige og sentrale delene av Somalia.

– Det er viktig at man ikke skjærer alle somaliere i utlendighet over en kam: Det er forskjell på en somalisk businessmann fra Minnesota som har midler til å re-etablere seg i hjemlandet, og en enslig mor som bor med en stor ungeflokk i flyktningleirene Dadaab eller Kakuma, sier Astrid Sehl.

Og det er grunn til bekymring om flyktningsituasjonen utenfor Somalia. Kenya har vært enormt gjestfrie, sammenlignet med nesten alle andre land i verden, men nå presser de på for å sende flyktningene hjem igjen, hevder Sehl.

– I Dadaab har sikkerheten blitt forverret. Leiren ligger i de lovløse grenseområdene, og den forverrede sikkerhetssituasjonen ses av mange som hevnaksjoner for Kenyas militæraksjoner inne i Somalia. Konkret har dette resultert i veibomber som rammer kenyansk politi, økning i ran, vold og voldtekter og vi er bekymret over at unge mennesker er blitt rekruttert til væpnede grupper, sier Sehl.

Internt fordrevne

I tillegg er den humanitære situasjonen kraftig forverret. Summen av dette har ført til at flyktninger tar sjansen på å dra inn i Somalia igjen; til tross for at det ikke er trygt der de kom fra, eller de har tilgang til grunnleggende tjenester. Islamistene i al-Shabaab er drevet ut av de store byene i Somalia. Piratvirksomheten er bortimot utradert. Men 1,3 millioner er internt fordrevne. Å bygge et nytt land, med klanmotsetninger, overflod av skytevåpen og ukentlige terrorangrep, er i beste fall utfordrende for Somalias nyvalgte regjering.

– De som returnerer risikerer en tilværelse på flukt i eget land. Det vil ikke gagne Somalia om vi får enda flere internt fordrevne. Somalia har vært i krig og konflikt i tjue år og har en stor jobb å gjøre for å ta vare på alle dem som allerede er fordrevet internt. Det er altfor tidlig med en massiv retur av flyktninger til Somalia, sier Sehl.

Kenya vil ha flyktning­ene ut

Kenya huser flere somaliske flyktninger enn noe annet land i regionen. Det er både dyrt og bidrar til lokale spenninger. I lys av utviklingen i nabolandet har  myndighetene i Kenya flere ganger de siste månedene tatt til orde for en omfattende retur av somaliske flyktninger. 

I desember bestemte regjeringen at somaliske asylsøkere i hovedstaden Nairobi skulle sendes kollektivt tilbake til flyktningleiren Dadaab. Det førte til voldelige opptøyer. 

I en uttalelse fra presidentens kontor i januar i år het det at «regjeringen har til hensikt å flytte alle flyktninger som oppholder seg i urbane områder, til Dadaab og Kakuma og deretter til sine hjemland, når nødvendige ordninger er på plass». 

Da Kenyas forrige president Mwai Kibaki møtte Somalias ferske president Hassan Sheik Mohamud i fjor, uttalte han at livet i en flyktningeleir er uten «verdighet». Han la til at han ønsket å returnere de tusenvis av somalierne som lever i leirene i Kenya. 

Under den internasjonale høynivåkonferansen om Somalia i London forrige uke fulgte nyvalgt president Uhuru Kenyatta opp sin forgjengers uttalelser:

– Det er uholdbart å ha somaliske flyktninger i en leir på størrelse med den tredje største byen i Kenya. Vi har fortsatt den størst befolkningen somaliere utenfor Somalia. Nå vil vi støtte retur og reetablering av somaliske flyktninger i deres fedreland, sa Kenyatta, ifølge CFM News.

Flyktningleiren i Kakuma ble etablert for å ta imot tusenvis av «lost boys» og "lost girls" fra Sør-Sudan på starten av 90-tallet. Majoriteten i leiren kommer nå fra Somalia, men fortsatt bor det nesten 30 000 sørsudanere i leiren. Foto: Espen Røst
Publisert: 16.05.2013 14.20.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.10.08