Utenlandskgjeld i prosent av brutto nasjonalproduktEtter gjeldssletten midt på 2000-tallet, har afrikanske land gradvis pådratt seg mer og mer gjeld. Kilde: IMF 2013, World Economic Outlook

En ny afrikansk gjeldsfest

I år setter Afrika sør for Sahara en historisk rekord når det gjelder utstedelser av statsobligasjoner, noe som i praksis er låneopptak. Over ni milliarder dollar har blitt utstedt bare i 2013.

Av Ingrid Harvold Kvangraven Sist oppdatert: 19.04.2015 16.07.35

Tilgang på det internasjonale kapitalmarkedet skaper muligheter for afrikanske land som har behov for finansiering. Men det innebærer også stor risiko. Mye tyder på at gjeldsfesten ikke vil vare evig.

Optimistiske investorer

Det er stor optimisme blant investorer og internasjonale aviser bruker overskrifter som ”For lave renter? Se til Rwanda” (Reuters) og ”Nigeria blir med på gjeldsfesten” (Financial Times). Men hvilke konsekvenser vil denne gjeldsfesten få for afrikanske land? Mens gjeld er høyt på agendaen i USA og Europa, er det få som forsker på konsekvenser av gjeld i Afrika. Enorme problemer med måling og dataunøyaktigheter gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner. For eksempel fant Nigeria tidligere i år ut at landets bruttonasjonalprodukt var hele 60 prosent for lavt.

Nesten en femtedel av vårt eget Oljefond investeres i statsobligasjoner, og i år bestemte Norges Bank at en større andel av investeringene skal gå til fremvoksende økonomier. De afrikanske statsobligasjonene utstedes i amerikanske dollar og har høye renter, noe som betyr høy profitt for investorene. Men høy profitt på utlån for investorer betyr også høye lånepriser for låntakerne.

Afrikanske ledere tiltrekkes av statsobligasjoner fordi de ikke kommer med betingelser, slik som lån gjennom den afrikanske utviklingsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Investeringene går til sårt trengte investeringer i infrastruktur, men også til å nedbetale dyr innenlandsgjeld. I tillegg er det påvist en sterk kobling mellom økt utenlandsgjeld og kapitalflukt på kontinentet.

Bekymrede økonomer

På slutten av 1990-tallet ble Barry Eichengreen, økonomiprofessor fra Berkeley i California, den første til å merke seg at mange land ikke er i stand til å låne i egen valuta med rimelige vilkår, at lån i utenlandsk valuta bidrar til sårbarhet og at det ofte fører til gjeldskriser. Mange afrikanske land opplever nettopp dette og de må finne seg i å betale skyhøye renter på rundt 20 prosent på innenlandsgjelden sin.

Også nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stigliz, peker på at økt eksponering for internasjonale kapitalmarkeder, lån i utenlandsk valuta og økende avhengighet av utenlandske investorer fører til økt sårbarhet for globale sjokk. Han råder afrikanske land fra å i det hele tatt utstede statsobligasjoner i dollar, på grunn av den høye risikoen dette innebærer.

Gjeldsfesten drives av globale forhold

Finansprofessoren Michael Pettis har i årevis argumentert for at kapitalstrømmer fra rike til fattige land avgjøres av situasjonen i de rike landene, ikke av kvaliteten på investeringsmuligheter i de fattige. Han hevder at hvis de innenlandske forholdene i de rike landene endres, vil afrikanske land risikere at kapital strømmer ut.

Dette stemmer med sitasjonen i dag. Mens det er lav avkastning på investeringer i USA og Europa, har investorer vendt seg mot muligheter i Afrika. Siden finanskrisen i 2008 har etterspørselen etter afrikansk gjeld vært stor, til tross for at gjelda kategoriseres av kredittratingsbyråene som “høyst spekulativ”. IMF er bekymret for at afrikansk gjeld vil bli svært dyr å betjene etter hvert som EU og USA kommer seg ut av krisen og investorer vender tilbake fra Afrika.

Et annet usikkerhetsmoment kommer av at mange afrikanske land er svært avhengige av råvareeksport. Det vil dermed få alvorlige konsekvenser om veksten i de fremvoksende økonomiene, som Kina, skulle svekkes. Da vil råvarepriser falle og det vil bli vanskeligere for de afrikanske landene å betjene utenlandsgjelden.

Det ville ikke være første gang afrikanske land havner i gjeldstrøbbel. Halvpartene av landene som nå utsteder sine første statsobligasjoner, har fått gjeldsslette gjennom Gjeldssletteinitiativet for fattige gjeldstyngede land (HIPC) en gang på 2000-tallet.

Er det annerledes denne gang?

Harvard-professoren som i 2009 ga ut bestselgeren "Denne gangen er det annerledes" sammen med Maryland-økonom Carmen Reinhart, mener vi altfor fort glemmer hva som har ført til kriser i fortida, og dermed gjentar vi de samme feilene, noe som har ført til gjentatte kriser de siste 800 årene.

Foruroligende nok, minner situasjonen i dag om oppbyggingen til u-landsgjeldskrisa på 80-tallet. På 70-tallet satt kreditt også løst hos internasjonale investorer, og latinamerikanske land lånte tungt i dollar. Da veksten flatet ut i vesten og råvareprisene falt, havnet Latin-Amerika i vanskeligheter. Mens landene svekket sin egen valuta for å kunne fortsette å eksportere råvarer, ble dollargjelden større, og til slutt ubetalbar.

I sommer begynte mange investorer å trekke seg ut av afrikansk gjeld ettersom det var usikkerhet rundt den amerikanske sentralbankens planer om å fortsette med markedsstimulerende tiltak, noe som kan få renten i USA til å stige. Da investorer trakk seg ut, steg også rentene på afrikanske obligasjoner. Dermed har utenlandsgjelden allerede blitt dyrere å betjene.

 

Publisert: 12.12.2013 07.43.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.07.35