Den tidligere hjelpearbeideren Rolf Borgos. Foto: Gunnar Zachrisen

Nettverk skal støtte hjelpearbeidere

– Vi skal dele erfaringer og historier. Utgangspunktet er ikke at vi har et problem, men at vi har noe å bidra med. Det sier den tidligere hjelpearbeideren Rolf Borgos.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 19.04.2015 16:09:48

Nå har han stilt seg i spissen for et nettverk til støtte for nødhjelps- og bistandsveteraner. Små vennegrupper, et fellesskap med likesinnede, skal tilby støtte for hjelpearbeidere som har opplevd en tøff virkelighet og vil dele erfaringer. Et nettverk av likesinnede. Vi skal støtte hverandre og dele erfaringer, sier Borgos.

Borgos delte selv av sine egne erfaringer da nettverket ble lansert på et seminar i Oslo 6. juni.  

I 1997 reiste han ut med danske Redd Barna. Fra før hadde han hatt et FN-oppdrag i Burma. Nå var oppdraget å evaluere et skoleprosjekt i Angola. På en reise i nabolandet Kongo skjedde det som skulle prege ham og nattesøvnen hans flere år senere.

– Allerede på mitt første oppdrag for Redd Barna ble jeg tatt som gissel. Det var alvorlig for meg. I det sekundet jeg ble frihetsberøvet var jeg sikker på at jeg skulle dø. Det skjedde i Kinshasa. Jeg var sikker på at soldatene som tok meg var villige til å drepe meg, at det ikke ville koste dem en kalori å gjøre det. Det varte i to døgn, så ble en dansk hjelpearbeider og jeg satt fri.

Borgos trodde han ville takle opplevelsen. Samtidig ønsket han å gjøre flere oppdrag for Redd Barna. Han fryktet at et «sliter psykisk»-stempel ville kunne stenge for nye jobber. Derfor var meldingen til arbeidsgiver: «Dette takler jeg, ikke noe problem.»

Så fortsatte han den videre karrieren ute. Først stopp: Balkan.

– Jeg var med på evakueringen fra Bosnia i 1999, jeg var i Kosovo under krigen i 2000, i Midtøsten i 2003. Så dro jeg til Afghanistan i 2004. Da hadde jeg i flere år fortrengt dødsangsten jeg følte under gisselopplevelsen i 1997.  I mellomtida hadde det vært 11. september 2001 og en krig i Irak der selvmordsbombere hadde blitt stadig vanligere. Nå begynte sikkerhetsproblemene for alvor å melde seg i Afghanistan også.

Borgos reiste hver dag til og fra kontoret, enten det var i Jalalabad eller Kabul.

– Bilkøer og trafikkaos var vanlig. Hver dag følte jeg meg sikker på at det var en selvmordsbomber som befant seg ved siden av bilen min. Hver dag da jeg kom hjem var jeg utslitt, svett, utilpass. Så kom søvnproblemene, og til slutt sa det stopp.

Han reiste hjem, men dro med seg problemene. Det går langt bedre i dag, men han har latt være å ta flere uteoppdrag. I stedet har han tatt en mastergrad og underviser i dag på Høgskolen i Lillehammer.

– Dette var tøft for deg. Hadde du en familie rundt deg som også merket problemene?

–  Dette livet og opplevelsene førte til en skilsmisse.

Tidligere i år tok Borgos, sammen med to andre tidligere bistandsarbeidere, Anne Hernes Olsen og Per Bertelsen, initiativ til nettverket «Borte bra, men hjemme…». De håper å kunne gi et lavterskel-tilbud som supplerer det profesjonelle tilbudet som allerede finnes i de store norske bistandsorganisasjonene. Små samtalegrupper skal etableres. I Oslo er det allerede etablert en gruppe med 7-8 medlemmer som møtes jevnlig.

– Dette er ikke en fagforening som skal kritisere organisasjonene for den jobben de gjør. Snarere skal vi jobbe sammen med og supplere det profesjonelle og gode arbeidet som gjøres av organisasjonene. Mye har skjedd på dette området de siste 20 årene, sier Borgos.

Ifølge initiativtakerne er målgruppen særlig «frilanserne» i bransjen, de som ikke hører naturlig hjemme i de store norske hjelpeorganisasjonene.

Et 30-tall deltakere deltok på møtet.

Publisert: 07.06.2013 10:43:00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16:09:48