Dag Hareide på besøk hos Ashaninka-indianerne, i peruansk Amazonas. Foto: Gaute Johansson Gaarder / Regnskogfondet

Regnskogfondets nye ansikt

Egentlig skulle Dag Hareide ta et friår fra rektorstillingen ved Nansenskolen, men så ringte de fra Regnskogfondet med et tilbud han ikke kunne si nei til. Nå vikarierer 63-åringen som organisasjonens nye ansikt utad.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 19.04.2015 18.10.26

Regnskogsfondet kombinerer arbeidet for miljøet med hensynet til menneskers rettigheter. En ekstremt meningsfull kombinasjon, mener Dag Hareide.

– Når enkelte bistandsarbeidere snakker om skogsatsingen som om det bare er karbon, ser de ikke menneskene for bare trær. Dette handler om noen av verdens mest sårbare mennesker, sier ny daglig leder i Regnskogfondet, Dag Hareide.

63-åringen mener de to viktigste miljøspørsmålene vi står overfor, er bevaring av jordas livsmangfold, og en tikkende klimabombe:

- Opp mot 80 prosent av dyre- og plantearter finnes i regnskogen. De er uerstattelige, når skogen forsvinner blir de borte. Det er klodens biologiske hovedbibliotek som står i brann.

- Og så er det klimabomben; det lekker mer CO2 ut fra avskoging og degradering av tropisk skog, enn de samlede utslipp fra alle biler, båter og fly. Dette tiåret tror jeg det er her vi kan gjøre mest i klimakampen.

Ringen er sluttet

Når Hareide nå tar over stafettpinnen som vikar for Lars Løvold, er det en ring som sluttes. Det var nemlig Hareide som ansatte Løvold som daglig leder i Regnskogfondet i 1990. Da var Hareide generalsekretær i Naturvernforbundet, og fikk i oppgave å finne en som kunne forvalte de innsamlede pengene etter Sting og indianerhøvdingen Raoinis verdensturné.

- Å ansatte Lars Løvold er noe av det lureste jeg har gjort i mitt liv: Hvorfor har nordmenn dette spesielle forholdet til regnskogen? Hvorfor er den norske stat blitt verdens største donor for bevaring av regnskog? Hvorfor har norske forbrukere og importører fjernet mer regnskogtømmer og palmeolje fra produktene enn noe annet europeisk land? Mye av dette er Regnskogfondets fortjeneste.

- Da jeg sluttet som styreleder i 1995 var vi tre ansatte og arbeidet i ett land. Nå har vi passert 40, arbeider i 12 land, og et budsjett på 140 millioner. Regnskogfondet har blitt en av verdens ledende organisasjoner for regnskogbevaring.

På loffen i Latin-Amerika

Selv har Hareide vært en sentral skikkelse i norsk miljø-, bistands- og solidaritetsarbeid gjennom en mannsalder.

Nå kommer han fra stillingen som rektor ved Nansenskolen, men har tidligere blant annet vært leder av Namibiaforeningen, generalsekretær i Kirkens bymisjon og initiativtager til Blekkulf/Miljøagentene. 63-åringen har også flere utenlandsopphold bak seg, deriblant for FN som nødhjelpskoordinator under hungersnøden i Etiopia på 80-tallet. Men hvem er Dag Hareide?

- Jeg er en som har hatt anledning til å drive med det jeg synes er meningsfullt og spennende. Noe grunnleggende skjedde da jeg dro på loffen i syv måneder i Latin-Amerika i 1972. Da opplevde jeg fattigdom og fascisme for første gang. Det har nok formet meg. Siden har jeg jobbet med forskjellene på fattig og rik i verden, miljøspørsmål og krig og fred. I tillegg har jeg jobbet mye med verdispørsmål og religionsdialog.

Hareide hadde egentlig planlagt å ta seg et friår fra Nansenskolen for å ”finne ut slike ting, som hvem jeg er”. Men så ringte de fra Regnskogfondet:

- Da kunne jeg ikke si nei. For meg er dette som å komme hjem igjen. Nå tenker jeg å gjøre en siste dugnadssjau her. Regnskogfondet kombinerer arbeidet med å redde jordas biologiske mangfold, sikre rettighetene til noen av de mest sårbare menneskene i verden, og samtidig stoppe den globale oppvarmingen. En ekstremt meningsfull kombinasjon.

Hareide poengterer at rundt 200 millioner mennesker er totalt avhengig av regnskogenes ressurser for å overleve.
 
- For meg er Regnskogfondets arbeid en form for akutt nødhjelp. Vi støtter mennesker som holder på å bli ødelagt av at livsgrunnlaget deres blir ødelagt. Vi er en menneskerettighetsorganisasjon som samtidig driver med utviklingshjelp.

Utviklingsdilemmaet

Men utviklingshjelp, er utfordrende i Hareides univers:

- Det er mange dilemmaer knyttet til utviklingshjelp. Jeg mener for eksempel at det ikke er spesielt lurt å eksportere vår utvikling; både av økologiske hensyn og i forhold til livskvalitet. Disse dilemmaene syntes jeg var så vanskelig at jeg tidligere valgte å konsentrere meg om nødhjelp. Når noen er i nød må man bare hjelpe, uavhengig om det er i et land med en diktator som i Etiopia, eller et militærregime som i Myanmar. Når jeg nå er tilbake i Regnskogfondet møter jeg disse utviklingspolitiske problemstillingene påny: Hvordan skal vi skape utvikling uten å ødelegge den kulturen de lever i? Hvordan skal vi bevare skogen og samtidig bedre levekårene?

- Men det går framover. Det er mindre barnedødelighet, folk lever lengre, færre sulter, flere får utdanning og det er langt færre kriger enn for tjue år siden. Det jeg virkelig er bekymret for, det er klimaproblemene og tap av artsmangfold. Der går det gale veien, og det kan ikke kan løses med forsiktige reformer. Vi må endre det økonomiske spillet.

- Norge er en ener i klassen for regnskogbevaring, men er det nok?

- Norge etterlater et større miljøavtrykk på kloden pr. innbygger enn de fleste andre land. Jeg mener norske myndigheter bør få masse ros for hva de har gjort. Likevel er pengene som ligger på bordet bare småmynt i forhold til hva som trengs.

Men på kort sikt kan vi gjøre mye med et begrenset antall milliarder, mener Hareide:

- Brasil har redusert avskogingen med over 80 prosent siden 2004. Om landet hadde ødelagt skogen like mye i 2012 som i 2004 ville det gitt et ekstrautslipp av CO2 som er større enn det Storbritannia eller Frankrike slapp ut i fjor. Hvordan har Brasil klart å stoppe ødeleggelsene? De begynte med arrestasjoner og ugyldiggjøring av tusenvis av hogstlisenser. Regjeringen tok politiske grep. Et skikkelig «balletak» mot korrupsjonen kan få ting til å skje i Kongo og Indonesia også. I Kongo er utvikling av det moderne samfunnet med industrielt jordbruk og industriell hogst ikke riktig startet ennå. Avskogingen der er foreløpig ganske lav, og Kongo er kanskje der Brasil var for førti år siden. Derfor er det eksepsjonelt viktig å ta tak i land som Kongo nå, og få til et godt samarbeid med landets myndigheter i en tidlig fase.

Tempelfølelse

- Hva er det med regnskogen som skaper engasjement?

- Jeg har nok mest en tankemessig tilnærming til dette. Men møtet med menneskene rører meg følelsesmessig og pirrer nysgjerrigheten. De har en styrke som forundrer meg. Og så er det dette mangfoldet i kulturelle, sosiale og religiøse uttrykk. Regnskogen gir meg en tempelfølelse. Den gir ro og ærefrykt. Livet blant regnskogens urfolk er nærmest besettende fascinerende. Selv ville jeg nok ikke valgt et sånt liv, men det er fordi jeg er norsk og har forhold til norsk natur og kultur. Men jeg vet ikke hvem av oss som er lykkeligst:

- Jeg spurte høvdingen i landsbyen Dulce Gloria i Peru hva de trengte. Det er jo det typiske bistandsarbeiderspørsmålet, og jeg kunne jo tenke på hundre ting jeg har, som ikke de har. Han svarte at de trengte å få beholde skogen: ”Skogen er vår mat, skogen er våre hus og våre redskap, skogen er vår luft. Tar dere fra oss skogen, så dør vi”, sa han.

-  Man kan selvfølgelig spørre seg om man har råd til å sette av områder på størrelse med Danmark for at noen jegere og samlere kan gå rundt der resten av livet. Jeg mener vi har det, og at det er en investering for framtiden. En investering for artsmangfold og for klima og for et menneskeliv som beriker mangfoldet vårt. Og det viktigste er at det er deres land og deres rett.

Nærhetsetikk

Hareide forteller at han tror på et menneskeverd, der hvert menneske og hver art har en iboende verdighet og ukrenkelighet som må kjempes for.

- Det argumenteres ofte, fornuftig, om at vi må ta vare på artsmangfoldet, for å kunne høste medisiner og matsorter i framtiden. For meg har det en dypere grunn, antagelig religiøst begrunnet om jeg blir konfrontert; en art har en verdi i seg selv. Jeg mener vi har et økologisk og medmenneskelig ansvar til å gi kloden videre til kommende generasjoner i like god eller bedre stand. Mange former for liv tåler ikke mange graders økning. Om vi får for eksempel fire graders temperaturøkning på jorda, kan kanskje til og med Amazonas begynne å brenne – et økosystem som har overlevd millioner av år.

- Temperaturøkning; hvorfor gjør vi ikke noe med det?

- Når Mjøsa ble forurenset, kunne bøndene fjerne fosfater og Mjøsa ble bra igjen. Det var nært. Når du spiser Kvikklunsj med palmeolje kan det ødelegge tropeskogen i Indonesia, når du spyr ut CO2 på E6 ødelegger du et korallrev i Rødehavet, og den sprayflaska jeg brukte på syttitallet ødelegger ozonlaget i morgen – det lange forholdet mellom årsak og virkning i tid og rom, gjør at vanlig nærhetsetikk ikke funker.

- Det gjør heller ikke kapitalismen eller det nasjonale demokratiet. De er systemisk korttenkte. Vi sliter med å få til denne avstandsmoralen, og derfor er det så interessant at nordmenn likevel har en slik entusiasme på vegne av regnskogen som er så langt borte. Folk tenker at sammen må vi stoppe avskogingen. Vi kjemper med ryggen mot veggen, men jeg tror det er mulig å endre utviklingen.



PS: Lars Løvold har permisjon fra stillingen som daglig leder. Han er i Brasil for å jobbe med internasjonale spørsmål for Regnskogfondet. 

Publisert: 21.04.2013 22.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.10.26