Bistands- og nødhjelpsarbeidere dysser ofte ned vanskelige opplevelser i stedet fr å snakke om dem, mener Rolf Borgos. Her er spor etter kamphandlinger av FN-soldater i Loga, DR Kongo, i 2005, utløst av et angrep på FN-soldater og kidnapping av to bistandsarbeidere. (Foto: APF / Scanpix)

– Machokultur blant hjelpearbeidere

Bistands- og nødhjelpsarbeidere er redde for at det skal gå ut over karrieren om de innrømmer at vanskelige opplevelser går inn på dem. Derfor feier de heller problemene under teppet, tror tidligere hjelpearbeider Rolf Borgos.

Av Even Tømte Sist oppdatert: 19.04.2015 18.05.05

– Når vi begynner å snakke om psykisk helse og risikofarer knyttet til traumer på lang sikt, blir de fleste hjelpearbeidere veldig tause, sier Rolf Borgos.

Han er en av initiativtakerne til nettverket «Borte bra, men hjemme...?» som jobber for å ivareta den mentale helsen til tidligere nødhjelps- og bistandsarbeidere. Dette er emner det ofte sitter langt inne å snakke om, forteller han.

– De kan godt snakke om det de har opplevd, men mener de er på full høyde med å takle det. De mener de ikke blir så utsatt som de militære veteranene, som jo har fått en del oppmersomhet knyttet til langvarige skadevirkninger.

– Er det en machokultur blant hjelpearbeiere?

– Det er det, vet du. Det er det. Vi har samarbeidet mye med militære veteraner og prøvd å hente ut felles kunnskap og erfaringer med hvordan vi skal møte disse gruppene. Det vi ser blant de sivile er at de gir uttrykk for å være så oppegående, så flinke og sterke. Mange føler nok at de kan bli stigmatisert ved å bli med på denne typen prosjekter, og frykter at de vil få mindre mulighet til å reise ut igjen dersom det blir kjent at de sliter. Vi har sett eksempler på at det har skjedd.

Det er vanlig å underkommunisere negative opplevelser og utfordringer i felt, mener Borgos.

– Da jeg var ute, tok jeg sjeldent opp saker som jeg viste var av sensitiv karakter, for eksempel at jeg følte meg usikker på grunn av av sikkerheten i et bestemt område. Følelsen var at det kunne medføre at oppdraget ble gitt til andre. Jeg tror også at de som reiser ut i internasjonale oppdrag i dag kan underkommunisere utfordringene. Men, så skal det også sies at organisasjonene har blitt dyktigere med å sette dette på dagsorden i rekrutteringsarbeidet, sier han.

Kidnappet i Kongo

Borgos er tidligere hjelpearbeider, som «kom hjem» i 2005. Han har ti års erfaring fra ulike oppdrag i blant annet Angola, Afghanistan og ulike land på Balkan. Borgos har selv hatt farlige opplevelser i felt: I Kongo i 1997, på oppdrag for Redd Barna, ble han tatt som gissel av en av de væpnede gruppene i landet. I ettertid forsøkte han å dysse ned hendelsen, uten å bearbeide skikkelig det som hadde skjedd.

– Jeg sa at dette ikke var noe problem og ville gjerne fortsette å jobbe. Jeg ville ikke at karrieren min skulle bli ødelagt av dette. Derfor lukket jeg øynene og sto på videre. Jeg fikk en såkalt debrief av Redd Barna da jeg kom hjem, men organisasjonen hadde vel heller ikke på dette tidspunktet noen tilbud for bearbeiding av slike traumatiske opplevelser. Dette blir mer tatt på alvor hos organisasjonene i dag.

Den alvorlige smellen kom mange år senere, i Afghanistan i 2004-2005.

– Jeg var utplassert i Jalalabad, midt i en heftig sikkerhetssituasjon, da jeg kjente at helsa var på et sånt nivå at det ikke var forsvarlig å fortsette. Jeg hadde møtt veggen. Egentlig hadde jeg møtt veggen mange år tidligere, men tok ikke signalene, sier Borgos.

– Hvor mye vet man egentlig om helsesituasjonen til hjelpearbeidere?

– Alt for lite. Man synser. Vi har tatt til orde for at vi burde få til mer forskning og innhenting av kunnskap. Norge er veldig fattig på kunnskap om dette. Det finnes ingenting. Men det er mange hundre som reiser rundt som hjelpearbeidere hvert år, så det vurde være en stor gruppe det går an å få kunnskap fra. Nå henter vi mye fra USA, som ligger i forkant. Av forskningen derfra har vi lest oss opp til at utfordringene er store også for hjelpearbeidere, som ikke blir så synliggjort som militære veteraner når de kommer hjem fra sine skarpe oppdrag.

Liten respons. Stort behov?

Borgos startet nettverket «Borte bra, men hjemme...?» sammen med en håndfull likesinnede i fjor. Ønsket er å skape en arena der tidligere hjelpearbeidere kan treffes og dele erfaringer.

– Det er greit å ha et nettverk som er uavhengig av spesialisthelsetjenesten og av organisasjonene. Vi prøver å lage et lavterskeltilbud, samtidig som vi ikke vil skremme folk ved å si at alle som er ute får et psykisk problem, forteller han.

Nettverket samarbeider med ulike bistandsorganisasjoner og deres HR-avdelinger.

– Organisasjonene er begeistret for at vi har tatt dette initiativet. De synes det er veldig bra at noen er nøytrale, uavhengig av dem som arbeidsgivere. Men det sitter langt inne for mange å engasjere seg i dette. Når vi har våre samlinger får vi kanskje 25-30 stykker til å delta, sier Borgos.

– Kan det hende at dere får liten respons fra hjelpearbeidere fordi det faktisk ikke er noe stort behov for et slikt nettverk?

– Jeg tror behovet for et slikt nettverk er til stede. Behovet for et nøytralt, uavhengig tiltak som vi har etablert er mottatt med stor entusiasme fra hjelpe- og bistandsorganisasjonene. De mener vi trenger dette som et supplement til det de kan bidra med som arbeidsgiver. Vi mener ikke alle har slike utfordringer med å takle tilværelsene etter hjemkomst, men vi bør debattere det, sammen med hjelpearbeideren. Uten sammenligning forøvrig har norske militære i utenlandske operasjoner innsett at det er stort behov for helsemessig oppfølging etter endte oppdrag.

Publisert: 22.08.2014 08.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.05.05