Telenor skal investere seks milliarder kroner og bygge åtte tusen basestasjoner i et land der regjeringsstyrkene bare kontrollerer 70 prosent av landet. Selskapet håper å bidra til utviklingen i det tidligere militærdiktaturet. Foto: Espen Røst 

Enorme muligheter - og et vepsebol av utfordringer

Telenor investerer milliarder, har lovet å tilby mobilnett til 90 prosent av befolkningen og mener satsingen vil bidra til sosial utjevning. Men skraper man så vidt i Myanmars nypolerte overflate, finner man etniske motsetninger, konflikter med geriljagrupper - og en korrupsjonsjaget økonomi. I tillegg har Telenors underleverandører brukt barn som arbeidskraft og brutt selskapets egne sikkerhetsregler. Kan det norske selskapet bidra til utvikling i Myanmar?

Av Espen Røst, i Myanmar Sist oppdatert: 19.04.2015 16.04.08

– Å gi folk tilgang på kunnskap og mulighet til å snakke sammen er en veldig viktig faktor i utviklingen av et land. Vi vet at vi er med på noe historisk, som er viktig for folket i Myanmar. Vår satsing vil ha enorm effekt i dette landet, sier direktør i Telenor Myanmar Petter Furberg til Bistandsaktuelt.

Det er bare litt mer enn ett år siden den norske telegiganten danket ut 88 andre selskaper og fikk tilslaget på én av to lukrative mobilkontrakter i ­det tidligere militærdiktaturet. Alt har gått så fort, og snart skal nettet skrus på.

Men når direktør Furberg tar en kort pause og ser ut vinduene i 9. etasje i Bahan Township, Yangon, ser han en by som forandrer seg dag for dag. En by der eldgamle tradisjoner møter den moderne teknologien han selv representerer. En kaotisk og bråkete, men frodig og vakker by.

Når han står slik; tenker kanskje Telenor-sjefen på de unge munkene ved Schwedagon-pagoden som titter oppslukt ned i en mobiltelefon. En telefon der et sim-kort for bare måneder siden kunne koste flere hundre dollar, men som nå selges til priser folk flest har råd til.

Kanskje tenker han på hvordan han skal greie å nå ut til 90 prosent av en befolkning på mer enn 50 millioner mennesker, der en tredjedel fortsatt lever i konfliktområder. Eller kanskje han bare drømmer seg bort i det norske mobil-eventyret, som nå strekker seg gjennom store deler av sør-øst Asia, og som kan bidra til utviklingen i et av verdens fattigste land.

Vil bidra til vekst

Furberg er bare dager unna innvielsen av sitt mobilnett når Bistandsaktuelt tar heisen opp i det nyoppussede Telenorbygget i Myanmars finanshovedstad. Mer enn 400 mennesker jobber her; noen få nordmenn og internasjonalt ansatte, men flest lokale.

– Når Telenor har valgt å etablere seg her, er det fordi vi også ser det store potensialet og hvilken utviklingseffekt mobil og internett vil ha. Vi vet at utbredelse av prisgunstige mobiltelefoner og tilgang til internett til hele befolkningen vil kunne bidra til jobbskaping, økonomisk vekst og demokrati gjennom tilgang til informasjon og meningsytringer, sier Furberg.

I et land som ligger på 150. plass på FNs levekårsindeks, med en fattigdomsrate på 26 prosent, er Telenors milliardsatsing kjærkommen. Ifølge analyser fra Verdensbanken kan en økning i mobilpenetrasjon på 10 prosent, bidra til en vekst i et utviklingslands BNI på mellom 0,8 og 1,2 prosent. 

Telenor håper å bidra til en slik vekst, men hva var avgjørende for at selskapet vant anbudet om den strategisk viktige mobil-lisensen?

– Det var summen av alt vi kunne tilby: En veldig lang liste av ting vi har lovet å innfri på, med tydelighet på operasjonelle kriterier som dekning, datahastighet og priser, i tillegg til lisenskostnaden på 500 millioner dollar selvfølgelig, sier Furberg.

– Vi føler vi har bevist det i hele Asia, siden vi rullet ut i Bangladesh i 1996: At å sette opp et mobilnettverk, selge sim-kort, fokusere på tilgjengelighet for alle og presse prisene – det har vært en av de viktige driverne for økonomisk vekst og sosial utjevning i de landene vi har operert. På samme måte når det gjelder Myanmar - som trenger alt av infrastruktur - så er kommunikasjon gjennom mobil en av de utbyggingene som kan skje kjappest av alle store infrastrukturforbedringer, og det kommer også til å ha kjappest effekt for folk i de mest avsidesliggende områdene.

Har spart penger

For Telenor er det et uttalt mål å nå de fattigste i Myanmar; det de kaller massemarkedet. Og i det tidligere militærdiktaturet befinner de store massene seg på landsbygda. Enorme utilgjengelige områder skal kobles opp mot byene, og en ny nasjonal økonomi.

Man trenger ikke reise langt ut av Yangon, før de grønne rismarkene og den enkle bebyggelsen lar tankene vandre i tid. Folk som bor i Kungyangon, i deltaet sør for Yangon, lever av det samme som generasjoner før dem: jorda de dyrker.

46 år gamle Ko Hla Aung kommer syklende forbi det som skal bli en av Telenors 8000 mobilmaster i Myanmar. Et byggelag fra en av selskapets underleverandører er i ferd med å ferdigstille tårnkonstruksjonen. Om kort tid heises mobilantennene til topps. Ko Hla Aung har ikke hørt om Telenor før, men vet godt at masten vil gjøre det mulig for dem som bor i området å få mobildekning:

– Ja, jeg har spart penger. Snart har jeg råd til å kjøpe en telefon. Det gjør at jeg kan kommunisere med familie som bor langt unna. Og få bedre oversikt over prisene på markedet i Yangon, sier han entusiastisk.

Ko Hla Aung dyrker betel-planter som han selger til en lokal oppkjøper, som igjen selger plantene på grønnsaks­markedet i Yangon. Ko Hla Aung sier han har lite kunnskap om markedsprisene i storbyen. Det kan han få med en mobiltelefon.

– Om jeg vet mer om prisene kan jeg kanskje selge til en høyere pris, sier han.

Hånd i hånd

Ko Hla Aung er én av mange som kanskje kan høste goder av Telenors milliardsatsing. Men 46-åringen har også økt inntjeningen gjennom en annen «norsk utviklingsmekanisme». Som mange av bøndene i området har han kjøpt subsidiert utstyr til gården sin gjennom norskstøttede Proximity Designs. Med funksjonelle og rimelige løsninger har selskapet solgt vanningssystemer og vannpumper gjennom lokale forhandlere i 9000 landsbyer over hele Myanmar.

Vannpumpa Ko Hla Aung har installert på sin lille betel-plantasje, gjør at han ikke lenger må bære vann til åkeren. Nå bruker han bare en brøkdel av tiden han før gjorde på vanning, og har startet en bi-geskjeft. Som sykkeldrosjesjåfør.

– Vannpumpa gjør at jeg har fått mer tid til å kjøre trishaw. Før tjente jeg kanskje femti dollar i måneden, nå har jeg nesten doblet inntekten.

Om Ko Hla Aung også får seg mobiltelefon, kan han forhåpentligvis bringe enda mer hjem til familien. Sånn sett er 46-åringen et godt eksempel på en som kan ha fordeler av den stående ordren norske ambassadører har fått fra utenriksminister Børge Brende: Norge skal ha et bredt, langsiktig og fattigdomsrettet engasjement, der norske bistandsmidler skal gå hånd i hånd med norsk næringsliv.

«Tunga rett i munnen»

Utenriksminister Børge Brende har lovet et taktskifte for norsk næringsliv i utviklingsland: Nå skal norske bedrifter gå hånd i hånd med bistanden, og denne høsten lanserte regjeringen Norges tolv nye “fokusland” i utviklingssamarbeidet. Myanmar er ett av landene, og Norge har allerede et bredt bistandsengasjement og en aktiv rolle i den pågående fredsprosessen.

Norske utenriksstasjoner har i en årrekke bistått norsk næringsliv i deres engasjementer i utlandet, men i forslag til statsbudsjett for 2015 tydeliggjøres dette enda sterkere. Der poengteres det at Høyre/Frp-regjeringen vil ha «et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt». For å få til dette skal utenrikstjenesten styrkes og være en «døråpner» for norsk næringsliv, spesielt i fremvoksende økonomier.

Men i Myanmar, der selskaper som Telenor, Statoil og Jotun nå er på full fart inn, mener kritikere at Norge blander sine roller, som fredsnasjon og demokratiforkjemper på den ene siden og tilrettelegger for norsk næringsliv på den andre. I burmesisk presse har tidligere Myanmar-ambassadør Katja Nordgaards overgang til direktørstilling i Telenor fått stor oppmerksomhet.

Overgangen skjedde etter at telegiganten hadde fått kloa i mobil-lisensen, og en rekke aktører har i ettertid satt spørsmålstegn ved Norges agenda i Myanmar. Det har vært antydet et norsk dobbeltspill. Blant annet har magasinet Irrawaddy viet rollebyttet stor oppmerksomhet (faksimile av satiretegning fra tidskriftet):

satire_new

– Det er klart norske myndigheter, gjennom en 180-graders politisk kursendring, har banet vei for Telenor. Det er ikke slik at alt avgjøres i en anbudsprosess. Det er minst like viktig å komme tidlig inn i en dialog med beslutningstagere, noe Telenor dro fordeler av, mye takket være det tette forholdet mellom den norsk ambassaden og den burmesiske regjeringen, sier leder i Den Norske Burmakomité Audun Aagre.

Han mener tilbakemeldingene han nå får fra den demokratiske opposisjonen, flere etniske grupper og Norges tidligere allierte i eksil viser at Norges støtte oppleves ubalansert.

– Jeg møtte Aung San Suu Kyi forrige måned, og det bør være et paradoks for Norge at den fremste karakteren i demokratikampen mener den politikken Norge nå fører i Burma ikke leder mot et reelt demokrati.

– For all del. Norge støtter en rekke gode prosjekter, som er implementert på en imponerende måte av norske organisasjoner. Svært mange av prioriteringene som gjøres er riktig, men støtten til et kritisk og uavhengig sivilsamfunn er etter min mening tonet ned, sier Aagre:

– Norge har gått inn med betydelig politisk kapital i å flagge støtte til den burmesiske regjeringen, som har ført til en politisk dreining innen alle områder, i den grad at det er vanskelig å høre forskjell på retorikken fra regjeringen i Naypyidaw og norsk utenrikstjeneste.

Telenor skal investere seks milliarder kroner og bygge åtte tusen basestasjoner i et land der regjeringsstyrkene bare kontrollerer 70 prosent av landet. Selskapet håper å bidra til utviklingen i det tidligere militærdiktaturet. For sykkeldrosjesjåfør Ko Hla Aung i Kungyangon sør i landet, kan utbyggingen bety økt levestandard. Foto: Espen Røst

Vi vet at utbredelse av prisgunstige mobiltelefoner og tilgang til internett til hele befolkningen vil kunne bidra til jobbskaping, økonomisk vekst og demokrati

Petter Furberg, Telenor Myanmar
– Når Telenor har valgt å etablere seg her, er det fordi vi også ser det store potensialet og hvilken utviklingseffekt mobil og internett vil ha. Vi vet at utbredelse av prisgunstige mobiltelefoner og tilgang til internett til hele befolkningen vil kunne bidra til jobbskaping, økonomisk vekst og demokrati gjennom tilgang til informasjon og meningsytringer, sier direktør i Telenor Myanmar Petter Furberg. Foto: Espen Røst
Det er bare litt mer enn ett år siden den norske telegiganten danket ut 88 andre selskaper og fikk tilslaget på én av to lukrative mobilkontrakter i ­det tidligere militærdiktaturet. Telenors hovedkontor ligger i Myanmars økonomiske sentrum, Yangon. Foto: Espen Røst
Når Telenor-direktør Petter Furberg stopper opp, tar en kort pause og ser ut vinduene fra 9. etasje i Telenor-bygget Yangon, ser han utover en by som forandrer seg dag for dag. En by der eldgamle tradisjoner møter den moderne teknologien han selv representerer. En kaotisk og bråkete, men frodig og vakker by i voldsom utvikling. Foto: Espen Røst

Republic of the Union of Myanmar

  • Hovedstad: Naypyidaw 

  • Språk: Burmesisk (etniske minoritetsgrupper har sine egne språk). 

  • Folketall: 51,4 millioner mennesker (folketelling 2014). 

  • Etter mange år med autoritært militærstyre har Myanmars politiske system endret seg fundamentalt siden 2010. Opposisjonspartier har blitt sluppet inn i parlamentet, og deres stemmer har blitt hørt. Politiske fanger har sluppet ut av fengsel og inn i politikken, og det tidligere forbudte National League for Democracy (NLD) har blitt legalisert og fått innpass i politikken. 

  • Regjeringspartiet USDP (Union Solidarity and Development Party) vant en klar majoritet ved valget 7. november 2010. Valget ble bredt kritisert for ikke å være fritt eller rettferdig, og under det forrige regimets kontroll. Partiet National League for Democracy (NLD) hvor Aung San Suu Kyi er generalsekretær deltok ikke ved valget. Aung San Suu Kyi ble løslatt 13. november 2010, men i et suppleringsvalg i april 2012 ble hun med mange fra partiet valgt inn i parlamentet. 

  • På tross av store naturressurser lever mange i Myanmar i fattigdom. I følge nasjonale myndigheter befinner 26 prosent av Myanmars befolkning seg under den nasjonale fattigdomsgrensen. Jordbruk utgjør omlag 60 prosent av BNP og mesteparten av landets eksport. Myanmar har også store energiressurser som ojle, gass og vann. Landet produserer i tillegg opium og er en stor produsent av methamphetaminer. 

  • 70 prosent av befolkningen bor på landsbygda, 30 prosent i konfliktområder.

  • Storparten av utviklingshjelpen utenfra opphørte etter nedslagene på demokratibevegelsen f.o.m. 1988. Påfølgende økonomiske sanksjoner har minsket tilgangen på utenlandsk valuta. Med en åpning av økonomien som følge av fjerning av internasjonale sanksjoner mot landet har den legale internasjonale handelen økt, noe som har ført til økt økonomisk vekst. 

  • I januar 2012 ble Norges oppfordring til bedrifter om ikke å investere i Myanmar opphevet, og flere norske bedrifter er nå på vei inn, blant annet Jotun og Telenor og Statoil. Sistnevnte har allerede startet opp sitt nett i de største byene og skal investere 6 milliarder kroner i sin operasjon, der de har lovet å nå ut med et telenett til 90 prosent av befolkningen. Selskapet skal bygge 8000 mobiltelefonmaster. 


Kilder: Norad, Utenriksdepartementet og Landsider

Telenor vil nå de fattigste i Myanmar. Yangon er det økonomiske hjertet i landet og er en av byene som vil få utbygd nett først, men i det tidligere militærdiktaturet befinner de store massene seg på landsbygda. Enorme utilgjengelige områder skal kobles opp mot byene, og en ny nasjonal økonomi. Foto: Espen Røst
- Jeg liker at mobiltårnet bygges her; det er et tegn på utvikling, sier Nwe Ni Myint (28), og titter opp på den vel førti meter høye telemasten som er i ferd med å ferdigstilles rett ved siden av huset hun deler med ektemannen og deres to år gamle datter. Foto: Espen Røst

Det er bra at myndighetene prioriterer utbygging av et mobilnett

Nwe Ni Myint (28)
Telenor skal montere 8000 mobilmaster i Myanmar, og ønsker å nå 90 prosent av Myanmars befolkning med sine tjenester. Landsbyen Kyu Sann i Mingalardon. Foto: Espen Røst
Ifølge en rapport fra McKinsey Global Institute har Myanmar «en uvanlig underutviklet økonomi». Men med enorme ubrukte ressurser, har landet potensielt svært lovende utsikter for vekst. Telenor ønsker å bidra til en slik vekst; i Yangon popper Telenors skilt opp på nye utsalgssteder hver uke. Foto: Espen Røst

«Fredsbyggernasjonen Norge» må holde tunga rett i munnen

Emil Jeremic, Norsk Folkehjelp

«Fredsbyggernasjonen Norge» må holde tunga rett i munnen, mener Norsk Folkehjelps landsjef i Myanmar, Emil Jeremic. Han presiserer at han synes det er svært positivt at norsk næringsliv er til stede i Myanmar, og tror heller ikke Nordgaards engasjement som ambassadør bidro til Telenor-kontrakten; men han ønsker å advare om implikasjonene Norges ulike roller i utviklingsland kan innebære.

– Vi vet alle hva slags standing Norge har internasjonalt: Vi er et lite land som har fått en unik rolle i ulike konfliktområder, med stor kredibilitet som fredsnasjon. I andre land der Norge har engasjert seg i fredsarbeid, har den mest fremtredende rollen vært som fredsnasjon. I Myanmar er situasjonen annerledes, og spørsmålet er hvordan vi oppfattes. Vi kan ikke unnlate å registrere negativ medieomtale, samt spørsmål fra ulike lokale og internasjonale aktører om Norges rolle. Vår hovedfrykt er at Norge skal oppfattes som et land som taler med to tunger, sier Jeremic.

Han mener det norskstøttede MPSI (Myanmar Peace Support Initiative) har vært en suksess, og trekker frem en uavhengig evaluering der hovedkonklusjonen er at våpenhvileavtalene har gitt befolkningen i konfliktområdene en økt følelse av sikkerhet. Jeremic sier Norge evner å jobbe både med næringsliv og fred, men at det må kommuniseres tydeligere overfor Myanmars befolkning.

Mistillit

Menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch er enda tydeligere i sin Norges-kritikk. Seniorforsker David Mathieson ved organisasjonens Asia-kontor sier flere etniske grupper er skuffet over det han omtaler som «Norges nedprioritering av støtte til demokrati- og menneskerettighetsgrupper». 

– Mange lederstemmer for etniske grupper har gjentatte ganger uttrykt mistillit til Norges fremtredende rolle som støttespiller for regjeringen i hovedstaden Naypyidaw, og til det voldsomme norske engasjementet for å fremme norske næringsinteresser i Burma, sier Mathieson.

Ifølge han forventer gruppene at Norge skal bruke minst like mye ressurser på dialog med de ulike etniske gruppene, som med myndighetene.

– Dersom Oslo ønsker å lindre disse bekymringene, burde norske myndigheter tydeligere ta et standpukt for å fremme mennskerettigheter i Myanmar.

I spillet om Telenors inntreden på Myanmars ekspansive økonomiske arena er det også vanskelig å ikke legge merke til Norges sletting av gammel Burma-gjeld.

I januar i fjor, bare måneder før Telenor fikk tilslaget på mobil-kontrakten, vakte det internasjonal oppsikt da Norge slettet 3,2 milliarder gjeldskroner til det tidligere militærdiktaturet. Slettingen ble applaudert av både SLUG og Burmakomitéen fordi gjelden stammet fra den utskjelte skipseksportkampanjen fra 70-tallet. Men tidspunktet det skjedde på var sannsynligvis svært gunstig for Telenor, som akkurat da var i innspurten av sin anbudsprosess med Myanmars myndigheter.

– Det kan veldig lett argumenteres for at dette er reell hjelp til et land og en økonomi som trenger bistand, men det kan også sees som et kynisk grep for å sikre lukrative næringslivskontrakter. Begge er sannsynligvis like sanne forklaringer, sier Mathieson.

Avviser kritikken

– Jeg vil på det sterkeste avvise påstanden om at Norge nedprioriterer arbeidet med menneskerettigheter og sivilt samfunn. Støtten til myndighetene, særlig i form av kompetansebygging, kommer nå i tillegg til dette. Vi gir mye støtte til uavhengige medieaktører – og støtte til etniske grupper er selve kjernen i vårt engasjement, svarer Norges ambassadør Ann Ollestad på kritikken.

Hun viser til at aktører som Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen får mye bistand, som igjen går til deres lokale partnere.

– Kritikk av menneskerettighetssituasjonen i Myanmar tar vi opp i alle våre politiske samtaler med myndighetene, sier Ollestad.

Ambassadøren tar derimot kritikken fra ulike aktører om habilitet og sammenblanding av roller eller uklare norske standpunkter og politikk med stor ro:

– Myanmar etterspør samarbeid med alle sider av et vestlig engasjement; privat sektor og bilateralt. Da er det også naturlig at man samarbeider på flere områder samtidig. Jeg synes vi har en portefølje som er balansert på alle disse områdene, og oppfatter prosessen rundt Telenor-lisensen som veldig åpen og transparent.

Gitt marsjordren fra Børge Brende, vil Bistandsaktuelt gjerne vite hva ambassadøren selv mener om hvordan norsk næringsliv generelt, og Telenor spesielt, kan bidra til utvikling i Myanmar.

 Telekomunikasjon er et godt eksempel på en sektor som har direkte konsekvenser for folk flest. Det er en type produkt som er vidtrekkende, som fattige mennesker tar i bruk, og som de er villige til å betale for. Folket får tilgang og rettigheter til blant annet helsetjenester, utdanning og banktjenester. Mange norske selskaper er forbundet med noe positivt, og derfor er det også veldig store forventninger til at Telenor skal levere en vare som fungerer for hele befolkningen, men også at de skal bidra til utvikling generelt. I forhold til næringsutvikling er nok Telenor et av de selskapene som kommer til å ha størst påvirkning på livene til folk flest.

  Og Telenor er veldig klare på at de ønsker å nå ut til de fattige, ikke for å drive veldedighet, men for at de er avhengige av å få et stort volum. Telenor har for eksempel lovet å tilby tjenester i de etniske områdene, isolerte områder der folk mangler det meste - der har Telenors satsing et spesielt stort utviklingspotensiale.

 

Enorm korrupsjon

Det norske teleselskapet skal satse milliarder av kroner, bidra til byggingen av minst 8000 mobiltelefonmaster og regner med å sysselsette flere tusen burmesere. Petter Furberg og Telenor har foreløpig budsjettert med en investering på rundt seks milliarder kroner i Myanmar: «Omtrent halvparten dekker lisenskostnaden. Resten vil gå til å bygge mobilnett, en lokal organisasjon og andre løpende kostnader».

For mange selskaper som investerer i Myanmar vil «løpende kostnader» være ensbetydende med korrupsjon. Med en politisk økonomi definert av mer enn 50 år med direkte og indirekte militærstyre ligger landet på 157. plass (av 177 land) på Transparency Internationals (TI) korrupsjonsindeks. Bistandsaktuelt har snakket med en lang rekke kilder om landets økonomiske utfordringer. Og det samstemte svaret: Korrupsjonen er enormt ødeleggende for Myanmar.

"Myndighetene har foreløpig ingen politikk for hvordan korrupsjonen kan stoppes"

- Win Myo Thu, Myanmar Alliance for Transparency & Accountability

– Korrupsjonen er et makroøkonomisk problem. Myndighetene har foreløpig ingen politikk for hvordan den kan stoppes; det finnes ingen institusjoner eller en lovgivning til å ta tak i problemene, sier Win Myo Thu, i nystartede Myanmar Alliance for Transparency & Accountability (MATA).

Han får støtte av lederen ved Myanmar Centre for Responsible Business (MCRB), tidligere britisk Burma-ambassadør Vicky Bowman. Hun forteller at en rekke selskaper har kontrollert store deler av Myanmars økonomi i en årrekke. Hun ønsker likevel å poengtere at man nå ser lys i tunellen:

 Det finnes en rekke selskaper som har vært dominerende, men nå ser vi tegn til at deres monopoler begynner å smuldre litt opp, spesielt i lukrative bransjer som øl, sigaretter og telekom. Men disse selskapene har ofte mye landområder og tilgang på kapital, så det er fortsatt lett for disse å utvide sin virksomhet. Samtidig er det andre bransjer, som olje og gass, klesproduksjon og turisme, der det er svært lite investeringer fra de militære eller deres venner. Disse bransjene kommer til å være noen av de viktigste driverne for jobbskaping og utvikling for alle fremover, sier Bowman.

 Er det mulig for utenlandske selskaper, som Telenor og Statoil, å gjøre business i Myanmar uten å bidra til korrupsjons-spiralen?

 Ja det er det. Men det tar mer tid, spesielt i oppstartsfasen. Både Telenor og Statoil tok del i åpne konkurranser sammen med flere titalls andre internasjonale selskaper. Nå skynder begge selskapene seg sakte. Det er fordi de arbeider med et byråkrati som er uvant med å håndtere et stort antall investeringer og hvor lover og regler utvikles parallelt med investeringene.

Cronies

Bowman mener likevel at det er mange fallgruver på veien for næringslivsaktører i Myanmar. Hun trekker spesielt frem det utfordrende problemet med uklare landrettigheter, og at det har bidratt til korrupsjon der lokale myndigheter har tatt en del av utbyttet i forbindelse med kompensasjon til sivilbefolkningen.

«Thein Seins reformer har tjent eliten godt» i Myanmar, hevder Stuart Paul Larkin, forsker ved Singapores Institute of Southeast Asian Studies. I en artikkel publisert i juli i år argumenterer Larkin for at en del av eliten – i Myanmar best kjent som cronies; militærdiktaturets tidligere ledere, samt deres familie og nære venner – har slått kloa i store deler av landets ressurser på en rekke områder. Bankvirksomhet, eiendomsutvikling, transportårer og naturressurser, er alle eksempler på virksomheter der cronies har en sentral rolle.

Mange av disse står på USAs svarteliste over selskaper amerikanerne ikke skal gjøre forretninger med. Telenor-sjef Furberg sier selskapet følger denne lista når de opererer i Myanmar, og poengterer at han er klar over alle utfordringene han vil støte på i det uoversiktelige landskapet han er på vei inn i. Men Furberg er krystallklar når det kommer til korrupsjon i alle ledd av milliardoperasjonen han leder: Telenor har nulltoleranse.

– Og i Myanmar bruker vi mye tid på det. Selv om det for enkelte kunne være fristende å stikke til en tjenestemann en femtidollarseddel for å få et stempel, så må vi tydeliggjøre at om én bryter prinsippet, så ødelegger det for hele selskapet. Om vi er konsistente, vet alle at det ikke nytter å presse oss for penger, sier Petter Furberg.

Godt for statskassa

– Dere betalte 500 millioner dollar for mobil-lisensen. Er det mulig at pengene tilflyter enkeltpersoner på en ureglementert måte når de fordeles nedover i systemet? Og vet dere hvordan lisens-pengene skal brukes av myndighetene?

"At vi har bidratt til statskassa er sannsynligvis bra for Myanmar"

- Petter Furberg, direktør Telenor Myanmar

– Nei, det tror jeg ikke. Det blir på samme måte som om du skulle spørre den norske regjeringen hvilke øremerkede midler som går til hvilken post på statsbudsjettet. Dette landet trenger faktisk inntekter for å bygge ut en infrastruktur. At vi gjennom lisensbetalingen har bidratt til statskassa er sannsynligvis bra for Myanmar.

 Du er helt trygg på at pengene dere har spyttet inn tilflyter oppbyggingen av Myanmar, at det gagner det burmesiske folk?

 Telenor kan ikke ta ansvar for hvordan staten Myanmar bruker sine penger. Det jeg kan si er at jeg er sikker på at pengene har gått til staten Myanmar.

 Det er mange fasetter av korrupsjon og dette er et land med enorme utfordringer, blant annet med landrettigheter: Sier du at dere ikke møter folk som vil ha penger fra baklomma?

 Nei det sier jeg ikke. Det jeg sier er at vi har nulltoleranse for korrupsjon.

 Da stiller jeg spørsmålet litt annerledes: Om man betaler 320 dollar i måneden for leie av et landområde for å sette opp en telemast på landsbygda, hvordan vet dere at disse pengene ikke blir en del av korrupsjons-spiralen?

 Dette er et av våre viktigste prinsipp. Alle våre tårnselskaper har forpliktet seg til å vite hvem som eier, om vedkommende faktisk har eierskapet og at det kan dokumenteres, i tillegg forsikrer vi oss om at naboene har gitt sitt samtykke. Vi leier plass til våre sendere av tårnselskapene, så det er de som har hovedansvaret for dette, men for tårnselskapene er dette også viktig fordi det er kostbart å flytte en mast om det skulle komme til en disputt. I tillegg har Telenor egne inspeksjonsteam som reiser rundt og forsikrer seg om at alt dette faktisk er i orden.

 Det er vel mulig å tenke seg, at selv om disse tingene er på plass; så kan det finnes krefter rundt for eksempel en enkeltstående bondes eierskap, som ønsker innpass i den pengestrømmen som tilflyter grunneieren?

 Hvorvidt denne bonden velger å dele av sin månedlige inntekt med andre, det kan ikke Telenor ta ansvar for.

Illusorisk

Human Rights Watch’ David Mathieson mener det er illusorisk for utenlandske selskaper å tro at deler av investeringene deres ikke vil havne i lommene til det han kaller særinteresser hos militæret og deres nære forretningsforbindelser.

 I et land som Myanmar, hvor korrupsjon er systematisk og utbredt, tror jeg ikke noen utenlandske selskaper helt kan unngå korrupsjon. Men de kan innta en sterk og prinsipiell holdning for å dempe den. Men dette ville innebære at selskaper, som Telenor, må legge et konstant press på beslutningstagere og myndigheter for å sikre at deres investeringer ikke støtter opp om høynivå-korrupsjon som eksempelvis bidrar til menneskerettighetsbrudd, og de må trekke investeringene sine dersom det avdekkes at disse bidrar til korrupsjon. Det krever etisk heltemot og åpenhet.

 Telenors lisensavgift på 500 millioner dollar: Kan selskapet være sikre på at disse ikke  ender opp i lommene til enkeltpersoner?

 Gitt hvor korrupt den burmesiske regjeringen er, mangelen på åpenhet, og årevis med et svart hull i bunnen av statskassa, tviler jeg på, uten et overvåkingssystem, at ingen av midlene vil bli misbrukt. Det er alltid prisverdig når utenlandske investorer proklamerer tillit til at deres midler ikke vil bli del av korrupsjonen, men det ville være rettskaffent om de også kunne bevise at det stemte. Det holder ikke med tomme løfter, det trengs bekreftelser og konstant overvåking. Det burde disse slskapene forplikte seg til, sier Mathieson.

"Illusorisk for utenlandske selskaper å tro at deler av deres investeringer ikke vil havne i lommene til særinteresser hos militæret"

- David Mathieson, Human Rights Watch

 Mange hevder at noen få kontrollerer de store pengene i Myanmar. Hvor stort er problemet i forhold til å skape utvikling for alle?

  En viktig drivkraft i de nye reformene er at denne korrupte sammensvergelsen skal klare å maksimere sin profitt gjennom økte investeringer: de kontrollerte det meste av virksomheten i dette landet før, og gjør det fortsatt. Det er svært ødeleggende for landets ressurser og de aller fleste burmesere får ikke ta del I den økonomiske veksten: Pengene havner fortsatt i lommene til dette militær-crony-komplekset, sier Mathieson.

En ny markedsøkonomi

Burmas gamle hovedstad Rangoon, er med en ny og åpnere politikk blitt hjertet i en internasjonalt orientert Myanmar-økonomi. Gamle, vakre kolonibygg rives, for å gi plass til moderne forretningsbygg eller femstjerners hoteller. Foreløpig er de fleste selskapene som investerer i Myanmar fra Asia. Men utviklingen går fort.

Den tettpakkede og stillestående bilkøen utenfor det nedslitte syttitallshotellet Bistandsaktuelt bodde på da vi besøkte landet i 2012, er nå erstattet med en motorvei på stylter, for en mer effektiv trafikkavvikling. Splitter nye biler fra den nyåpnede glassklare Ford-butikken oppe i gata, står klare til avhenting fra burmesere som er med på pengegaloppen. Og nesten over alt er det poppet opp mobiltelefonutsalg. Logoene til Telenor og det Qatar-baserte mobilselskapet Ooredoo (som har fått den andre av de to mobil-lisensene som ble solgt til utenlandske selskaper; journ.anm.) er overalt; på buss-skur, på boards, i vinduer. Til og med de tradisjonsrike te-husene man finner over alt i den gamle kolonihovedstaden, er dekket med logoer og malt i selskapenes respektive farger, blått og rødt.

Om man kjører fra Yangons ubestridte landemerke Schwedagon-pagoden, langs Inya Lake, der Aung San Suu Kyi bor på motsatt side, kommer man snart til en roligere del av byen. Store grønne trær henger tungt over veien. I en stille bakgate ligger flere loslitte hus, kontorer for ulike virksomheter. I tredje etasje sitter Tin Maung Than. Han flyktet fra Burma i 1988. Først over grensa til Thailand, så videre til USA. Han kom hjem igjen i 2000, og nå er han direktør og seniorforsker ved Myanmar Development Resource Institute (MDRI). Han mener Myanmar trenger hjelp til en satsing på det han omtaler som de makrøokonomiske bærebjelkene for at landet skal få en bærekraftig utvikling.

Både regjeringen og opposisjonen vil ha forandring. Men ingen av dem har en klar visjon for hvordan de skal klare det, for hvordan utvikling kan skape forandring i livene til vanlige mennesker. Myanmar er helt avhengig av å få hjelp fra andre land nå, sier Tin Maung Than.

Makroøkonomiske bærebjelker

Han trekker frem fem punkter han mener er helt vesentlige bærebjelker å satse på, og et minimum, for at landet skal kunne utvikle seg: Helse, skole, fattigdomsbekjempelse, økonomisk utvikling og menneskerettigheter/demokrati.

 Så langt har det vært veldig lite satsing på de tre første, og i tillegg har vi enorme korrupsjonsproblemer som er svært ødeleggende for økonomien: Myndighetenes (mangel på) politikk på feltet, dårlig kapasitet i byråkratiet og næringslivsaktørers interesser er de største utfordringene for å få bukt med problemet. Også er det fortsatt slik at det er folk som har stor interesse av at ”systemet” ikke forandrer seg. Om fordelingen forblir så skjev som nå, der noen få beriker seg på bekostning av flertallet, vil vi ikke få utvikling i dette landet, sier Tin Maung Than.

Men det er også positive trekk knyttet til kampen mot korrupsjon og en ny åpenhetskultur i Myanmar, blant annet er landet nå opptatt som ”kandidat-land” i Extractive Industries Transparency Initiative (EITI). Det betyr at Myanmar har forpliktet seg på en lang rekke områder for at en større del av inntektene fra petroleums- og gruveindustrien skal bidra til økonomisk utvikling og bedre levekår for befolkningen. Men myndighetene har fortsatt en lang, lang vei å gå for å stoppe korrupsjonsutfordringene, mener MDRI-direktøren, og sier det avhenger av sektor og hvilket nivå i byråkratiet man forholder seg til, om det er det mulig å drive forretninger uten å bidra til korrupsjonen. Hva da, med pengene Telenor betalte for lisensen?

"Vi vet ikke hvordan Telenor-pengene brukes. Det er noe av problemet her"

- Tin Maung Than, Myanmar Development Resource Institute

 Vi vet ikke hvordan Telenor-pengene brukes. Det er noe av problemet her; at departementene heller ikke er transparente nok. Og selv om president Thein Sein og hans ministre i de ulike departementene har et oppriktig ønske om nulltoleranse, så er det mange mennesker nedover i systemet: Når disse pengene fordeles fra statsbudsjettet; det er da problemene starter, og penger forsvinner.

Bistandsaktuelt har gjentatte ganger forsøkt å få kommentarer til de ulike påstandene om korrupsjon fra politisk ledelse i telekommunikasjonsministeriet, uten å lykkes.

Satser på 2G

Downtown Yangon syder av aktivitet, et vilt kaos av biler, sykler og mennesker i alle retninger. Utstrakt byggevirksomhet og neonskilt over alt, vitner om en by og et marked i voldsom utvikling. Følger man strandpromenaden fra det legendariske Strand hotel, beveger man seg inn i millionbyens godt bevoktede havneområde. Her langs Yangon River ligger flere halvoffentlige og private shipping-terminaler der cronies skor seg svært godt på en økonomi med økt handel og etterspørsel etter frakt.

Men området, med kraner, arbeidere, tehus og gatemat, har også tiltrukket seg en ny og uvant gjest: Transit Shed No.1 er en mathall – og et pop-up-art center, der den burmesiske finans- og kultureliten fra nå av skal kunne skinne. Plasseringen, rett ved siden av skurene til mennesker som lever på et eksistensminimum, er svært talende for kontrastene som nå er på vei inn i Myanmar. Et land i rivende utvikling, der forskjellen på fattig og rik er enorm. Der de få tjener stadig mer, og massene håper de skal få være med på utviklingen.

Det er blant sistnevnte Telenor ønsker å satse. De vil nå ut med et tilbud til massene. Derfor satser de ikke på 3G og 4G nett som konkurrenten Ooredoo fra Qatar. Telenor satser på 2G og 3G.

– Vi og Ooredoo har litt forskjellig tilnærming til markedet. De satser på 3G og 4G, mens vi satser på et nett som er relevant for folk flest, sier Furberg.

– De fleste selskapene som investerer i Myanmar kommer foreløpig fra land i Asia. Mange hevder en stor del av disse begår brudd på menneskerettighetene. Hvordan vil Telenor bidra til en ansvarlig bedriftskultur?

– Vi vet at vi står overfor menneskerettighetsutfordringer, jobber aktivt for å vurdere risikoområder og gjør vårt beste for å overholde høye standarder når vi møter utfordringer. For Telenor betyr respekt for menneskerettigheter både å identifisere mulige risikoer og dempe disse, samt å forstå hvordan vår forretning kan støtte opp om rettigheter. Samtidig er det viktig at man tar problemene som kan oppstå på alvor. i Telenor har vi kartlagt utfordringene vi vil møte i Myanmar, sier Furberg.

Usikret på 40 meter

Og utfordringene står i kø: I august avdekket selskapet selv barnearbeid hos en av sine underleverandører. Kontroller viste at barn helt ned i 12-årsalderen hadde utført «farlig ­arbeid» ved Telenors byggeplasser. Og da Bistandsaktuelt ble invitert med ut for å se bygging av nye telemaster på landsbygda utenfor Yangon, fant vi klare brudd på HMS-forskriftene. En telemontør som skulle feste Telenors antenner, klatret hele veien til toppen, på utsiden av den 40 meter høye mobilmasten. Usikret. Hvordan hadde det gått om han hadde mistet taket? Bistandsaktuelt ringer Trondheim:

– Det du beskriver er hårreisende og helt klart et brudd på norske HMS-forskrifter, og ikke i tråd med prinsipper om bedrifters samfunnsansvar. Arbeidstilsynet ville gitt selskapet en klekkelig bot om det hadde skjedd i Norge. Om det hadde vært fare for gjentagelse, ville de også stoppet arbeidet, sier leder for NTNUs forskningsgruppe for miljøstyring og bedrifters samfunnsansvar (CSR), professor Annik Magerholm Fet.

– I hvilken grad følger Telenor norske lover for Helse, miljø og sikkerhet i Myanmar, og hva sier «hendelsen» om utfordringene med å ivareta et samfunnsansvar, Petter Furberg?

– Fra første dag i Myanmar har vi tatt i bruk Telenors standarder for HMS, som også avspeiler norske HMS-krav, i alle ledd av vår verdikjede. Dette er gjort gjennom omfattende trening av underleverandører, helt ned til den enkelte arbeider. Det er en meget stor utfordring å iverksette våre standarder gjennom hele verdikjeden. 

Les også:Her bryter Telenor egne sikkerhetsregler i Myanmar

Telenor-direktøren viser til at mange av de som tar oppdrag på byggeplassene er ufaglærte fra nærliggende landsbyer uten erfaring med å jobbe med sikkerhetsutstyr. 

– Dette krever kontinuerlig trening og streng oppfølging. Vi gjennomfører både planlagte og tilfeldige kontroller av alle byggeplasser hver uke. Når forhold oppdages, rapporteres det til våre ansvarlige og saken blir håndtert på byggeplassen og videre med underleverandøren. Fortsatt er det langt igjen før vi kan si at våre HMS-standarder alltid etterleves, men vi tror Telenors tilstedeværelse vil bidra til forbedringer på dette området over tid.

Barnearbeid

– Dere avdekket selv barnearbeid, hvilke konsekvenser fikk det for underleverandøren?

 Barnearbeid er et stort, stort problem i Myanmar. Det er sosialt akseptert at barn jobber, og det er stor fattigdom som driver barn inn i arbeidslivet. I utgangspunktet er vårt fokus kontinuerlig forbedring, og vi terminerer ikke en kontrakt på bakgrunn av ett enkeltstående brudd. Dersom vi oppfatter at firmaet forstår og vil forandre seg, er dét det beste, sier Furberg.

"Dersom vi oppfatter at firmaet forstår og vil forandre seg, er dét det beste"

- Petter Furberg, Direktør Telenor Myanmar

Telenor-sjefen fremholder at Telenor bruker burmesiske selskaper som underleverandører i så stor grad som mulig.

 Vi søker aktivt lokale firmaer til alt vi skal gjøre. Jeg mener faktisk det er veldig viktig. I den grad vi kan, ønsker vi å bidra til å utvikle en industri  - for vi er med på utviklingen av Myanmar. Ikke bare skal vi bygge et mobilnettverk - vi skal sysselsette folk. Vi kjører selvfølgelig tøft på kostnader og operasjonell kapasitet, men vi hjelper også disse selskapene igang. Ta vårt lokale call-center; det driftes av et lokalt selskap. De hadde drevet call-center før, men ikke med den grad av profesjonalitet som vi krever. Da har vi måttet drive opplæring, og det gjør vi i stor grad med de nesten 100 selskapene vi samarbeider med her, sier Telenor-sjefen.

Mobil-konglomeratet Furberg er en viktig brikke i strekker seg nå gjennom store deler av Asia; fra Pakistan i vest, gjennom India, Bangladesh, Myanmar til Thailand og Malaysia i øst. Telenor har ikke klart å legge frem hvor mye selskapet har omsatt for i disse landene totalt siden de startet opp i Bangladesh i 1996, men totalt har den asiatiske delen av Telenor-konsernets omsetning ligget jevnt på cirka 44-45 prosent av totale inntekter de siste 3 årene.

Telenor har totalt investert 131 milliarder (utenlands - siden midten av 90-tallet), fått tilbake 78 milliarder i form av utbytte og tilbakebetaling av lån, og solgt selskaper for 33 milliarder. Selskapet har altså investert mer enn det har fått tilbake, men poengterer at telekommunikasjon er en bransje med langsiktig investeringshorisont; lisensene i Myanmar er f.eks gyldige for 15 år fremover og kan forlenges.

- Dere sier dere håper satsingen i Myanmar skal bidra til økonomiske vekst og sosial utjevning. Hvor mye kommer Telenor eksempelvis til å tilføre Myanmar i skatteintekter?

- La oss ta et konkret eksempel; Bangladesh. Der har vi vært til stede siden 1996 og bidratt til å utvikle den sosioøkonomiske plattformen landet nå står på. Grameenphone er landets størte selskap og største skatteyter. Skatteytelsene vi har bidratt med til landets statskasse utgjør 200 år med norsk uhjelp – totalt 23 milliarder kroner, sier Furberg.

- Hvor mye Telenor vil tilføre i skatteinntekter til Myanmar i årene som kommer er det vanskelig å svare nøyaktig på nå. Men at Telenor vil være blant de største skatteyterne i landet er hevet over enhver tvil. Det vil også være indirekte følger av vår virksomhet i form av økt økonomisk aktivitet og dermed økt bruttonasjonalprodukt, sier Furberg.

Les også: En ny vår etter 50 års ensomhet

Alle må inkluderes

I bydelen Kyauk Tadar ”i sentrum av Rangoon ligger et område med en fantastisk miks av ulike kulturer og religioner fra hele det indiske subkontinentet”, skriver Thant Myint-U i boka ”Where China Meets India”. Den indiske befolkningen i Myanmar er nå bare en liten del av hva den en gang var, men fortsatt henger bilder av  hindu-gudene Hanuman og Rama på et Banian-tre i sentrum av Myanmars største by.

Bare noen kvartaler unna ligger en shia-moské og flere sunni-moskeer, inkludert en som tilhører byens store bengalske og tamilske muslimske samfunn. Like bortenfor ligger en armensk kirke fra 1800-tallet og et tempel til ære for hindu-guden Ganesh. Det ligger til og med en jødisk synagoge midt i det muslimsk-dominerte nabolaget.

Forfatter Myint-U har tidligere sagt til Bistandsaktuelt at det ikke vil bli økonomisk vekst i Myanmar om ikke alle folkegrupper inkluderes. Og det er her Telenor skal videreutvikle sitt tele-konglomerat i Asia, et område med enorme etniske, kulturelle og religiøse motsetninger.

«Solskjar good!»

Når man går inn Shwe Bone Thar Road, noen hundre meter fra Sule-pagoden, kan man oppleve den fantastiske miksen Myint-U snakker om i boka. En fredag ettermiddag møtes muslimer og buddhister, kjeltringer og handelsmenn, unge munker og gamle soldater, i et enormt åpent gatemarked. Her kan man for eksempel skaffe det siste på mobilmarkedet. Et marked som inntil nylig var forbeholdt de få i Myanmar. Nå er det i ferd med å endres. For som Telenor sier; alle skal med. Og på Shwe Bone Thar Road er en splitter ny mobil billig:

En Iphone 5; hva koster den? «70 dollar» sier mannen som har lagt ut et imponerende utvalg smart-telefoner på bakken foran seg. Han tar et drag av sigaretten. 

– 70 dollar? spør Bistandsaktuelt overrasket.

– Yes, from China, svarer mannen og spør hvor vi er fra:

– Norway? Very bad football! But Solskjar good. 

Norge er på radaren til et overveldende antall mennesker i Myanmar. I en årrekke var Democratic Voice of Burma, med hovedkontor i Oslo, en av få aktører folket i Myanmar fikk nyheter gjennom. Så var det fredsprisen til Aung San Suu Kyi i 1991. Nå er det den norske telegiganten «alle» her stoler på:

- Det er bra at myndighetene prioriterer utbygging av et mobilnett. Jeg liker at mobiltårnet bygges her; jeg har aldri sett noe lignende og det er et tegn på utvikling. Jeg håper det gjør at vi får bedre dekning også, da kan jeg lettere snakke med familie som bor andre steder, sier Nwe Ni Myint (28), og titter opp på den vel førti meter høye telemasten som er i ferd med å ferdigstilles rett ved siden av huset hun deler med ektemannen og deres to år gamle datter.

Føler seg lurt

Bistandsaktuelt har flyttet seg ut av Yangon, til den lille landsbyen Kyu Sann i Mingalardon. Rett på andre siden av gjerdet for den lille familien, bor Ma Thin Thin. Sammen med sin familie eier hun grunnen mobilmasten er bygget på. 39-åringen hevder hun får 320 dollar i måneden i leieinntekter (fra Telenors underleverandør; journ.anm), og følte seg lurt i forhandlingsprosessen:

- Noen fra Telenor kom hit og spurte om å få leie bakhagen for å sette opp masten. De sa vi kunne få 320 dollar i måneden, og vi sa ja – for vi visste jo ikke hvor mye det var verdt. Men så snakket vi med noen andre, de fortalte at de fikk 450 dollar. Da følte vi oss lurt. Men vi klaget, og nå har vi forhandlet frem en ny ti-års avtale; fra neste år skal vi også få 450 dollar i måneden. Det er bra, og en god ekstrainntekt for familien, sier Ma Thin Thin.

 - Men jeg er også litt bekymret for å ha masten så tett innpå oss. Jeg har hørt at det kan være farlig, at stråling kan påvirke hjernen – det er skummelt, men jeg vet ikke nok om det. Uansett er det bra at vi bedre kan kommunisere med hverandre. Jeg bruker min telefon (MPT; journ.anm) til å snakke med familie og venner, men også til å surfe på internett, forteller 39-åringen.

Et par steinkast nedenfor står åtte år gamle May Phoo Nghone henslengt inntil et gjerde. En mindre nabojente ser ivrig over skulderen hennes, mens hun spiller spill på farens mobil:

- Mobiltelefoner er fine. Jeg kan høre på musikk og spille spill; og jeg er blitt veldig god. Og spiller ofte til batteriet er helt tomt, forteller 8-åringen.

"Myanmar har utviklet seg i riktig retning etter at den nye regjeringen fikk makt"

- Kyaw Ko Khine

Åtteåringens far, tidligere soldat i hæren, Kyaw Ko Khine (33) tror det er bra for landets fremtid, at den norske telegiganten nå bidrar til å bygge ut mobilnettet. Han peker opp mot den førti meter høye masten bak huset.

-  Den viser at det har kommet utvikling til Myanmar. Før var det bare ”jungel” her. At tårnet bygges så nær, gjør forhåpentligvis at vi får god dekning også. Myanmar har utviklet seg i riktig retning etter at den nye regjeringen fikk makt. Bedre kommunikasjon og bedre skoler, men vi fattige er fortsatt fattige, sier 33-åringen.

Beryktet narkokartell

Nesten alle Bistandsaktuelt snakker med uttrykker begeistring for Telenors inntreden som mobiloperatør i Myanmar. Men det er et mildt sagt uoversiktelig lende selskapet er på vei inn i, med en rekke pågående konflikter, og den pågående fredsprosessen har enda ikke ført til en nasjonal våpenhvileavtale, langt mindre en varig fredsavtale:

  • Kachin: I den nordligste staten Kachin er det åpen krig mellom hæren og opprørsgruppen Kachin Independence Army (KIA), etter at en 17 år lang våpenhvile brøt sammen i 2011.
  • Shan: En rekke ulike geriljagrupper opererer i Shan. I tillegg kontrollerer den 30 000 mann sterke militsgruppen The United Wa State Army store områder på grensa til Thailand og på grensa til Kina. Ifølge USAs Drug Enforcement Administration er gruppen en av Sørøst-Asias største narkotikakarteller. Det er akkurat nå våpenhvile mellom Myanmar og UWSA og det hevdes  at myndighetene i Myanmar har brukt organisasjonen i kampen mot andre væpnede grupper i området.
  • Kayin/Mon : Karen-folket i Kayin og Mon har vært i konflikt med myndighetene siden 1949, året etter at Burma ble uavhengig fra Storbritannia. Nå er det våpenhvile med hæren, men en rekke kompliserte spørsmål må løses før det kan bli en varig fred.
  • Rakhine: Den krevende situasjonen med interreligiøse spenninger mellom buddhister og muslimer, inkludert når det gjelder humanitær tilgang, får stor internasjonal oppmerksomhet. Situasjonen har flere ganger de siste årene ført til voldelige sammenstøt. Boliger er brent og titusenvis av mennesker fordrevet. De 800 000 rohingyaene regnes av FN som en av de mest forfulgte minoritetsgruppene i verden.
  • Les også: - Myanmar må stoppe etnisk rensing

Mange håper våpenhvilen som er fremforhandlet mellom hæren og de fleste av de væpnede gruppene skal bli en varig avtale, men veldig mye skal gå bra i de pågående fredsforhandlingene om Telenor i det hele tatt kan sette en fot i flere av disse områdene. Langt mindre bygge ut et mobilnett.

– Myanmar er et utfordrende land å operere i med etniske motsetninger og ulike konflikter. Sammen med Pakistan, er vel Myanmar det mest utfordrende landet for oss å jobbe i sikkerhetsmessig. Det er en forutsetning for å drive en operasjon som dette, at vi er tilstede overalt. Én tredjedel av befolkningen lever i områder preget av ulike konflikter, men dette er også en del av vårt marked. Både i forhold til forpliktelsene våre og forretningsmessig er dette viktige områder for oss, sier Petter Furberg.

Sikkerhet

– Hvordan påvirker de ulike konfliktene muligheten til å innfri løftet?

– Det er et vanskelig spørsmål. Det koker i enkelhet ned til at vi må sette sikkerheten til våre folk og underleverandører i første rekke. Vi kan ikke operere i et område der det er væpnet konflikt. Det tror jeg også myndighetene har forståelse for.

– Hva med Wa-området der 30 000 soldater vokter et mafiøst narkotriangel. Kan dere gå inn i et slikt område?

– Wa ja, der er det en stor armé og relativt… Akkurat nå opererer vi godt innenfor byområder og veldig trygge områder, så per i dag er ikke dette noen stor bekymring fra min side. Men vi får ta den diskusjonen når vi skal inn der. Per idag skal vi ikke inn i Wa. Men alle områder er del av våre forpliktelser, så planen er at vi skal inn – også i Wa-området, i løpet av disse fem årene, sier Furberg.

 Forutsigbarhet er vel ikke akkurat et nøkkelbegrep i den selverklærte staten Wa?

 Vi får ta den diskusjonen når vi skal inn der. Per idag har vi ikke sett problemer i forhold til trygghet for drift, salg og så videre i de områdene vi nå ruller ut. Per idag skal vi ikke inn i Wa, men alle områder er del av våre forpliktelser i Myanmar, så planen er at vi skal inn, også i Wa-området, iløpet av disse fem årene. Men vi må hele tiden vurdere om det er trygt og mulig.

 La oss si at en av ”krigsherrene” i Wa kommer til deg og sier at han vil være med på laget - han vil gjøre forretninger?

Ja da må han kvalifisere seg til en av de rollene som er del av vår virksomhet. Om han er god til å selge sim-kort, så kan han potensielt dét. Han kan være underleverandør til et tårnselskap kanskje, om han har et ingeniørfirma kan han kanskje bidra med gravearbeid eller lignende. Men vi gjør bakgrunnsjekk på alle våre partnere. Vi gjør ikke business med folk som har stått for alvorlige menneskerettighetsbrudd eller som beviselig har vært korrupte, og vi følger for eksempel USA´s sanksjonsliste og samhandler ikke med enkeltmennesker eller selskaper som står på den lista. Vi setter standarder her, sier Furberg.

God innsikt

Norsk Folkehjelp har vært i Myanmar siden 2004. Organisasjonen jobber blant annet med minerydding og demokratiarbeid, og arbeidet med fredsprosessen har gjort at organisasjonen har fått unik innsikt i og nettverk til noen av geriljagruppene. Vi spør landsjef Emil Jeremic hva slags landskap Telenor nå beveger seg inn i:

– Alle snakker om at Myanmar er et land av muligheter. Men skraper man så vidt i overflaten, finner man et vepsebol av risiko for hver eneste mulighet. Telenor skal investere milliarder og bygge åtte tusen basestasjoner i et land der regjerinsstyrkene bare kontrollerer 70 prosent. Resten kontrolleres av 17 ulike geriljagrupper og et utall militsgrupper. Det har vært en pågående konflikt siden 1948 og en veldig ujevn fordeling av godene i et av de mest korrupte systemene i verden. Myanmar figurerer på bunnen av TI´s liste, så det er ingen grunn til å tro at myndighetene får på plass redistribuering av landets ressurser til folket over natta. Det er bekymringsverdig at såkalte cronies koblet til den tidligere militærjuntaen fortsatt styrer store deler av økonomien: Pengene som kommer på grunn av massive investeringer nå, vil ikke automatisk trickle down i samfunnet, sier Jeremic.

Gjennom fredsabeidet har dere god kunnskap om de ulike geriljagruppene og den utfordrende sikkerhetssituasjoenn. Er det fortsatt områder som er vanskelig tilgjengelig, både for bistandsaktører og næringsutvikling?

 Kachin state og områder i Shan state er sannsynligvis noen av de mest problemetiske med jevnlige krigshandlinger som selvfølgelig vanskeligjør tilgjengeligheten og muligheten til å operere. Dette gjelder naturligvis bistand såvel som næringsaktører. I Kachin er det status quo i forhold til fredsforhandlingene: De snakker litt, også slåss de igjen - det er ingen våpenhvileavtale på plass, og flere grupperinger er nå involvert i kampene: Hvis det har vært noen utvikling så er det at noen av de nordlige Shan-gruppene har blitt mer aktive, og disse gruppene har begynt å samarbeide. Det ligner nesten en føderal hær; noen steder formalisert, andre steder uformelt. Det er en mer uoversiktelig situasjon nå enn for to år siden. Og Kachin er et veldig vanskelig tilgjengelig område, selv om det hadde vært fred der.

Vil kreve sin del av kaka

 La oss flytte oss litt lenger sør; hvordan er det i Wa-området med tilgjengelighet?

 Så vidt jeg vet, er det ingen organisasjoner som jobber i Wa-området på grensa til Kina. De er en mer eller mindre autonom stat i staten, og det kreves separat tillatelse fra the United Wa State Army for å få tilgang til deres områder. I tillegg er det områder som flere grupperinger/militser hevder å ha kontroll over og det er veldig uklart hvem – om noen – har reell kontroll, noe som gjør det særdeles vanskelig både å få tillatelse til å komme inn og ikke minst få tillatelse til å faktisk gjøre en jobb der.

- Wa har på et tidspunkt etablert et nytt område lenger sør på grensa mot Thailand. De to Wa-områdene er ikke fysisk tilknyttet, men det er tydelig at de kan reise frem og tilbake. I det nye området har vi så vidt vært inne fordi vi jobber med minerydding på Thai-siden. Da har vi snakket med the United Wa State Army for at de skulle være inneforstått med hva vi drev med. De sa at det var greit at vi jobbet på Thai-siden av grensa, men var ganske tydelige på at vi ikke kunne komme inn på deres område. Dette er et helt uoversiktelig område med uklare grenser, også mellom Thailand og Myanmar.

"Disse gruppene aksepterer ikke en avtale som er signert i Naypyidaw"

- Emil Jeremic, Norsk Folkehjelp

 Når Telenor skal inn i disse områdene, vil disse gruppene kreve sin del av kaka?

 De vil kreve sin del av kaka, både når det gjelder Telenor og alle andre kommersielle interesser. Disse gruppene aksepterer ikke en avtale som er signert i Naypyidaw. De vil ha en løsning med et visst selvstyre, og at inntekter innenfor sitt området tilfaller også dem. Ett av deres hovedmål i de pågående forhandlingene knyttet til en nasjonal våpenhvileavtale er å få politisk legitimitet, å bli anerkjent som legitime politiske aktører. De har kjempet med våpen i flere tiår for dette, og har hatt parallelle institusjoner og lokal skattlegging - så det er lite trolig at de vil anerkjenne noen avtaler de selv ikke har signert og får nyte fruktene av.

Jeremic mener det er viktig at nye undertrykkingsmekanismer ikke erstatter de gamle assossiert med militær-juntaen.

 Det kan fort bli tilfelle hvis man ikke er oppmerksom på denne dimensjonen. De ulike geriljagruppene har sine interesser som ikke nødvendigvis alltid har lokalbefolkingens beste som hovedmålsetning, fristelsene for lokale kommandanter er mange i et uoversiktilig land som Myanmar, og utsiktene til kortsiktig gevinst kan på lokalt plan ødelegge for idéen om investeringer som skal komme lokalsamfunnet til gode. Utfordringene er enorme, men et selskap som Telenor har satt av betydelige ressurser til å håndtere disse spørsmålene og det er mange positive ringvirkninger av Telenors utbygning av et mobilnett. Å gi vanlige folk tilgang til mobil og internett betyr fri flyt av informasjon til et land som har vært isolert i femti år. Det vil gi en bedre opplyst befolkning, vanskeliggjør sensur fra myndighetenes side og er således en viktig komponent i demokratiseringsprosessen, sier Jeremic.

Han mener en nasjonal våpenhvileavtale kan være på plass ganske snart.

 Men en fredsavtale; det vil nok ta mange år. Det er så mange problemstillinger her, også mellom de ulike etniske gruppene. For Norges del er det viktig med fortsatt fokus på fredsarbeidet i kombinasjon med næringsutvikling. Forhåpentligvis kan disse to innsatsområdene være gjensidig forsterkende, da de begge er nødvendige forutsetninger for en bærekraftig utvikling i et land som er på vei ut av tiår med interne konflikter og vanstyre.

Unike muligheter

Ifølge en rapport fra McKinsey Global Institute har Myanmar «en uvanlig underutviklet økonomi». Men med enorme ubrukte ressurser, har landet potensielt svært lovende utsikter for vekst.

"Vi vet at vi er med på noe historisk, noe som er viktig for folket i Myanmar"

- Petter Furberg, Direktør Telenor Myanmar

Rapporten «Unique opportunities, major challenges» hevder at Myanmars økonomi kan firedobles innen 2030 om myndighetene tilrettelegger og åpner seg fullt ut for den globale økonomien. For at Myanmar skal klare en slik vekst, er det helt vesentlig med politisk og makroøkonomisk stabilitet. Det er også svært viktig at et fungerende rettsvesen og utdanningssystem, samt nødvendig infrastruktur, kommer på plass.

Rapportforfatterne peker spesielt på at «Myanmar starter sin økonomiske utviklingsreise når mobil og internett blir stadig mer tilgjengelig». Om dette utnyttes, kan Myanmar ta kvantesprang mot et mer avansert stadium i utviklingen, heter det.

– Resten av verden ville ikke vært der vi er i dag uten den utviklingen vi har hatt innen telekommunikasjon. Det er ingen tvil i mitt hode om at å gi folk mulighet til å snakke sammen, få tilgang på kommunikasjon og kunnskap, er en viktig faktor i utviklingen av et land, gjentar Telenor-sjefen.

– Vi har lovet å nå 90 prosent av befolkningen i løpet av fem år. I starten vil vi nå veldig mange veldig fort – så vil det ta lenger tid og bli vanskeligere å nå de siste prosentene. Vi er et massemarkedsselskap og bygger en forretningsmodell som gjør at vi kostnadsmessig kan klare å betjene de fattigste. For å få lønnsomhet i en slik operasjon, må vi nå ut til mange mennesker, sier Furberg.

- Når vi har bygget en basestasjon er det om å gjøre å få flest mulig koblet til nettet. Det er slik vi skal tjene penger i ­Myanmar. 

 

Publisert: 08.11.2014 08.51.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.04.08