Maria Paulas ektemann ble drept i en konflikt over en sementfabrikk som bygges like ved landsbyen der hun bodde. Nå lever enka og hennes åtte barn i en leir sammen med 80 andre flyktninger. Et av Guatemalas største selskaper betaler for det hele, og i porten står en væpnet sikkerhetsvakt.
Maria Paulas ektemann ble drept i en konflikt over en sementfabrikk som bygges like ved landsbyen der hun bodde. Nå lever enka og hennes åtte barn i en leir sammen med 80 andre flyktninger. Et av Guatemalas største selskaper betaler for det hele, og i porten står en væpnet sikkerhetsvakt. Foto: Espen Røst

Noruega non grata – når bistand skaper bråk

En konflikt om en sementfabrikk har ført til uro og drap i Guatemala. Norge kritiseres nå hardt for å støtte organisasjoner som bryter loven og hisser til vold mot ptivat næringsliv.

Av Anne Håskoll-Haugen og Espen Røst (foto), i Guatemala Sist oppdatert: 08.05.2015 08.12.57

Maria Paula (40) sitter på sengen med hodet bøyd over et bilde av ektemannen Marcelo. Han er død. Drept i en konflikt over en sementfabrikk som bygges like ved landsbyen der hun bor. Rettere sagt: bodde.

Nå lever hun i en leir sammen med 80 andre flyktninger, alle stuet sammen i et stort rom. Væpnede menn vokter inngangen til området. Her har familien hennes bodd i et halvt år, de tør ikke flytte hjem. For i landsbyen er gamle venner i krig; noen er for og noen er mot sementfabrikken.

– Marcelo er død fordi han tok seg jobb som vakt på fabrikken. Det likte ikke organisasjonene som er imot at den bygges. Noen påsto han hadde solgt jorden vår til selskapet så de kunne bygge vei. Men det er ikke sant, sier hun stille.

Omringet huset

Hun har fortalt historien mange ganger før. Det var i september i fjor det skjedde, Maria Paula gråter når hun snakker.

– En gruppe maskerte menn omringet huset vårt sent på kvelden, de kastet brannfakler inn vinduene og ropte at vi var svikere, at vi hadde forrådt landsbyen. De drepte Marcelo, og svigerfaren min, de skjøt, jeg så han ligge på gulvet og…

Maria Paula klarte å flykte med barna.

– Vi løp hele natten gjennom skogen.

Hun slutter å snakke for en liten stund.

Tilsammen ble åtte slektninger drept den kvelden. Vi spør om hun vet hvem som utførte drapene, og hun ramser opp flere organisasjoner som Norge støtter og navnet på lederne. Men på spørsmål om hun så noen av dem hun anklager den natten, kan hun ikke bekrefte.

Evig strid og anklager

Striden rundt sementfabrikken har pågått i åtte år og får stor oppmerksomhet i guatemalanske medier. Her anklages lokale organisasjoner for å spre løgner om at fabrikken vil forårsake sykdom og forurensning, for sabotasje av byggetomten og å oppildne til vold mot fabrikkansatte. Organisasjonene anklager på sin side fabrikken for ikke å fortelle sannheten om hvordan fabrikken vil påvirke miljøet, for å tvinge folk til å selge jorden sin og for å terrorisere de lokale.

Til nå er over 30 mennesker drept som følge av konflikten, hus brent ned, kvinner voldtatt og naboer splittet. Flere er fengslet og enda flere har arrestordrer hengende over seg for påståtte lovbrudd. To ganger har staten erklært unntakstilstand lokalt. Militæret og politiet har etablert vaktposter for å bremse volden, men anklages i stedet for å bidra til mer. Anklagene om hvem som står bak hvilke grusomheter hagler alle veier.

Fabrikken selv mener de bidrar til etterlengtet økonomisk utvikling i det fattige området.

– Vi tilbyr tusenvis av arbeidsplasser, sikker inntekt og utdanner folk så de kan få jobb på fabrikken. Mange ønsket oss velkommen, men organisasjonene skaper en motstand mot fabrikken som ikke var der fra før. De utnytter de fattige i en politisk motstandskamp mot privat næringsliv. Jo mer konflikter, dess mer bistandspenger får de fra Europa. Pengene går til «motstand», men hva tilbyr egentlig organisasjonene de fattige? Hvis vi pakker sammen og drar, på hvilken måte blir det mindre fattigdom? Det jobber allerede 900 personer på byggetomten. Når fabrikken står ferdig, vil 2500 få jobb, sier José Raúl González, administrerende direktør i Cementos Progresos, oppgitt.

I oktober i fjor var representanter for bedriften på et møte i Norge. Da ba de også om et møte med utenriksdepartementet. Ifølge bedriften uttrykte de bekymring for at Norge støtter grupper som skaper konflikt og vil at Norge skal trekke støtten.

Norge bremser

Konflikten rundt sementfabrikken er bare en av mange mellom næringsliv og rettighetsorganisasjoner i Guatemala. De siste årene har Norge og den norske ambassaden i landet blitt utsatt for massiv kritikk for å støtte flere slike organisasjoner som er involvert i konflikter. Faste spaltister i avisene, i tv-debatter og radio har uttalt seg. Til og med løpesedler med kritikk av Norge har blitt delt ut på busser i hovedstaden. Flere nordmenn i landet forteller at det har blitt «vanskeligere å være norsk».

Pedro Trujillo er professor og instituttleder på Universitetet Francisco Marroquín, og skarp kritiker av norsk bistand, blant annet gjennom sitt debattprogram på Canal Antigua, en av de største tv-kanalene.

– Jeg er ikke mot bistand generelt. Men jeg stiller meg tvilende til bistand som finansierer organisasjoner med klare politiske mål. I Guatemala finnes grupper som driver systematisk motstand mot næringslivet, står bak sabotasje og vold under påskudd av å være menneskerettighetsforkjempere. De paralyserer landet og hindrer sårt tiltrengt økonomisk utvikling.

«Inntektskilde»

Han mener ”kampen for menneskerettigheter” har blitt en inntektskilde for organisasjonene;

– Disse organisasjonene er ikke interessert i å løse konflikter, de holder dem gående for å sikre en evig strøm av internasjonale bistandspenger. Pengene bruker de på ”motstandskamp”. Norges støtte legitimerer den ulovlige virksomheten. Dere lar dere lure av en romantisk historie om ”de fattige i kampen mot næringslivet”, sier Trujillo.

– Sannheten er at næringslivet er de eneste som tilbyr muligheter for jobb og utvikling, ikke organisasjonene, heller ikke den internasjonale bistanden, sier Trujillo, som har satt seg inn i norsk og svensk bistand.

Han forteller at flere ambassadører har ringt og forhørt seg med ham om de støtter noe som kan være negativt for utviklingen i Guatemala, men den norske har han ikke hørt fra.

Og næringslivet i Guatemala river seg i håret over konfliktene med aktivistgrupper og lokalbefolkning. De mener konfliktene gjør det nærmest umulig å tiltrekke seg utenlandske investorer. Se video:

Et av Guatemalas største selskaper er i ferd med å ferdigstille en sementfabrikk i San Juan Sacatepeques utenfor Guatamalas hovedstad. Cementos Progreso mener selv at fabrikken vil bringe utvikling, men flere hevder nå at den har ødelagt lokalsamfunnet og vil forurense området.
Et av Guatemalas største selskaper er i ferd med å ferdigstille en sementfabrikk. Cementos Progresos mener selv at fabrikken vil bringe utvikling til lokalsamfunnet, men flere hevder nå at den har ødelagt lokalsamfunnet og vil forurense området. Foto: Espen Røst
Pedro Trujillo, professor og instituttleder ved Universitetet Francisco Marroquín, er en skarp kritiker av norsk bistand.
- I Guatemala finnes grupper som driver systematisk motstand mot næringslivet, står bak sabotasje og vold under påskudd av å være menneskerettighetsforkjempere, sier Pedro Trujillo er professor og instituttleder på Universitetet Francisco Marroquín. Foto: Espen Røst

Fabrikken og blomstene

San Juan Sacatepeques er en liten by én time kjøring fra Guatemalas hovedstad. De fleste som bor i området rundt byen er Kaqchikeles – en av landets 21 offisielle urfolksgrupper. De fleste lever av jordbruk, mange er blomsterdyrkere.

I 2007 ble planene for bygging av en sementfabrikk for første gang kjent for de som bor her. Cementos Progresos – en av Guatemalas største og eldste bedrifter – ville bygge sin tredje sementfabrikk og kjøpte en privat landeiendom, en kaffeplantasje på 9000 mål (9 kvadratkilometer). Fabrikken skulle bli landets største med rundt opptil 3000 ansatte under byggeprosessen, 400 ansatte når den står ferdig og en produksjon av 2,5 millioner tonn sement i året.

– Lokale myndigheter kontaktet meg og var bekymret for påvirkningen fabrikken ville ha på miljøet. De trengte mer informasjon, forteller Amilcar Pop, kongressmann for urfolkspartiet Winaq, menneskerettsadvokat og leder av Assosiación de los abogados mayas – organisasjonen for maya-advokater, som er støttet av Norge.

De lokale myndighetene bekymret seg for tre ting: Om støv fra sementproduksjonen kunne skade blomster og andre avlinger, fabrikkens vannforbruk, som Cementos Progresos selv hadde oppgitt å være 100 000 liter i timen og for potensielle sykdommer som følge av støv og annen forurensning.

Konsultasjon

Pop satte seg inn i saken, og anbefalte at det måtte holdes en lokal konsultasjon, slik urfolkskonvensjonen krever. Guatemala har signert ILO-konvensjon 169 som anerkjenner urfolks rett til å bli konsultert i endringer som påvirker dem. Menneskerettighetsombudet i landet ble kontaktet, og det ble vedtatt å holde konsultasjon.

Cementos Progresos forteller at de hadde flere møter med lokale ledere fra landsbyene rundt fabrikkområdet. Ambassadører fra Europa var til stede som sannhetsvitner. Men samtalene brøt sammen. Landsbyene organiserte seg i en egen organisasjon og valgte talsmenn som kunne representere dem. De var usikre på om de hadde fått vite alt om hvilken påvirkning fabrikken ville få. Samtidig vokste skepsisen mot fabrikken og flere menneskerettighetsorganisasjoner involverte seg. Cementos Progresos mente organisasjonene spredde løgner om at fabrikken vil ødelegge vann og avlinger. De hadde undersøkelser som viste det motsatte.  

Ikke et spadetak var tatt, men sirkuset var i gang. Krangelen eskalerte, og det søvnige jordbrukssamfunnet ble hjemsted for en av de mest betente konfliktene i Guatemala. De neste åtte årene blir preget av protester, veiblokader, sabotasje av fabrikkens anleggsmaskiner, angrep på arbeidere, trusler, tvang, voldtekter, splittelser mellom naboer, drap, flukt og unntakstilstand. Beskyldningene om hvem som står bak hvilke grusomheter hagler fra begge sider. Toppen ble nådd i september i fjor, da åtte medlemmer av Maria Paulas familie ble drept.

"Prakt-fabrikken"

Cementos Progresos selv forstår ikke motstanden. Administrerende direktør forklarer:

– Vi forstår det er et enormt kultursjokk når vi kommer her med den moderne fabrikken. Men fabrikken skaper økonomisk utvikling. Vi ble sjokkerte da vi så hvordan folk levde her; de lager mat på åpen ild og barn dør av luftveissykdommer, har ikke innlagt vann eller toaletter. Det første vi gjorde var å sette i gang prosjekter: vannpumper og en skole hvor vi utdanner sveisere og elektrikere, vi kan ikke operere en moderne sementfabrikk i en 1700- talls virkelighet. Rundt 60 prosent av de som jobber her nå, er fra landsbyene rundt, forteller adm. dir José Raúl González.

Fabrikkens kommunikasjonsfolk gjør alt de kan for å vise oss det gode fabrikken har gjort og vil gjøre. Vi klyver om bord i deres private helikopter, piloten vatter opp volumet på 90-tallsslager´n I believe I can fly og vi sirkler oss inn over fabrikken som er under oppføring.

Vi ser en super-profesjonell virksomhet; over 2000 arbeidere, hjelmer og vernesko, rundt halvparten er fra landsbyene rundt. Vi ser tusenvis av trær de har plantet i området som ble avskoget av den forrige eieren. Av 9000 mål, opptar selve fabrikken og utgravningsfeltet 14 prosent. Resten er naturreservat, forteller de oss.

Utmerkelser

Samme dag har Cementos Progresos blitt kåret av ”Great place to work” for å være en av de beste arbeidsplassene i Mellom-Amerika. Det er ikke første gang det vanker utmerkelser. I 2014 ble sementselskapet kåret til verdens mest etiske selskap av Ethisphere, et selskap som riktignok har blitt beskyldt i USAs presse for å motta penger fra selskapene som kåres.  

På bakken blir vi tatt imot av sjefingeniør Luis Pinto, som har fulgt byggingen fra oppstarten i 2007.

– Fabrikken blir bygget med teknologi som oppfyller alle internasjonale standarder, den kunne like gjerne ha ligget i Norge. Flere uavhengige miljøstudier, en av dem er fra FNs utviklingsfond, viser at fabrikken oppfyller alle krav. Frykten for forurensning er ubegrunnet. I hvert operasjonsledd er det støvsamlere, og vi er selvforsynte med vann gjennom et resirkuleringsanlegg, forteller han.   

Før byggingen startet busset de over 4000 personer fra landsbyene til en av de andre fabrikkene så de kunne se med egne øyne hvordan en sementfabrikk opererte. Cementos Progresos mener mange likte det de så. Vi ber om å få snakke med noen arbeidere, og blir servert tre menn, alle fra landsbyene rundt.

Arbeideren Orlando Uyu forteller han er tobarnsfar, 35 år, med bare to års skolegang.

– Fabrikken er en stor mulighet, jeg får bra betalt og forsørger familien min på lønnen jeg får. Nå slipper jeg å reise tre timer hver vei til hovedstaden for å jobbe. Vi blir behandlet bra og jeg har fått utdanning i sveising på skolen fabrikken har. Før måtte jeg ta av meg skjorten med bedriftslogoen på når jeg gikk fra jobb, det er mange som ikke liker at vi jobber her, flere har opplevd vold. Men det har blitt roligere etter at militæret kom.

Det er ingen tvil om at det er viktig for bedriften å fortelle sin versjon av historien til det norske folk. Men hva er det de ikke viser oss, har ikke alle store firmaer svin på skogen og ugler i mosen?

Støttes av Norge

Organisasjonene som kritiseres hardest er bondeorganisasjonen CUC, Asosiación de los Abogados Mayas og Fundación Rigoberta Menchú. Alle tre er støttet av Norge. Også det statlige forvaltningsorganet Fredskorpset, som skal ha hatt nordmenn til stede under voldelige protester, blir nevnt av kritikerne.

Organisasjonene selv nekter for at de bruker voldelige metoder i sin motstandskamp, men avisene forteller en annen historie. Tre personer er allerede fengslet, en av dem med dom på 150 år. Cementos Progresos går langt i å anklage både Pop og Pascual for å være «de intellektuelle morderne» bak massakren på Maria Paulas familie, for å spre falsk informasjon og mane til opprør mot fabrikken.

Leder i CUC, Daniel Pascual rister på hodet.

– Hvis anklagene mot meg og min organisasjon var sanne, ville jeg vært fengslet nå. De har all makt til å få satt meg i fengsel, med sine jurister og penger og kontakter. Likevel sitter jeg her, sier Pascual rolig.

Bare navnet hans får direktøren i Cementos Progresos til å hoppe i stolen.

– Ren retorikk

Pascual mener de ikke ville fått støtte av land i Europa og USA hvis de hadde gjort alt de blir beskyldt for. Både Pop og Pascual mener Cementos Progresos jobber hardt for å bli kvitt motstand mot fabrikken. De sier fabrikken selv står bak drap og vold.

– Anklagene mot oss er ren retorikk. Når de ikke klarer å oppnå det de vil fordi folk protesterer, kaller de oss lovbrytere og terrorister for å bli kvitt oss. Alt vi gjør er å lære opp folk i rettigheten til å protestere. Fabrikken trengte en unntakstilstand for å kunne fortsette arbeidet med fabrikken uforstyrret. Nå er militæret på plass og umuliggjør all motstand, sier Pascual.

Han sier han ikke er imot utvikling.

– Men vi er imot utviklingen Cementos Progresos representerer. Sement er nødvendig, men vi mener fabrikker bør etableres der det ikke bor folk. Jobber i dag, kanskje, men forurensning og sult i morgen. For mayaene har jorden åndelig betydning. Steinene er jordens knokler og vannet er blodet. Alt dette blir ødelagt når det gjøres store inngrep i naturen, og med det forsvinner maten også. Det vil selskaper som Cementos Progresos eller myndighetene aldri forstå, sier Pascual.

– Gjennomkorrupt

– Så derfor sprer dere «løgner» til folk om miljøkonsekvensene av fabrikken?

Han smiler av beskyldningene.

– Vi tror ikke på miljøstudiene, de er godkjent av de samme myndighetene som gir fabrikken konsesjon til å drive, det hele er gjennomkorrupt. Studien sier fabrikken vil bruke 100 000 liter vann i timen, og påstår det ikke vil påvirke naturen? Det var landsbyene som kontaktet oss for hjelp til å organisere seg, ikke omvendt.

Pascual er like opptatt av hva fabrikken har gjort, som hva den kommer til å føre til.

– Fabrikken har allerede ødelagt lokalsamfunnet. Man kan ikke skape arbeidsplasser og samtidig bryte menneskets rettighet til å bestemme over egen utvikling, sier han og etterlyser retten til konsultasjon, som aldri ble gjennomført etter at samtalene brøt sammen.

– Det er ingenting ulovlig ved å vise motstand, sier han og avviser at den er voldelig.

CUC er en av de eldste grasrotorganisasjonene, de tror på en annen utviklingsmodell hvor rettferdig fordeling av jord, rettigheter til vann, bedre arbeidsvilkår og et bærekraftig landbruk med mindre bruk av sprøytemidler. Organisasjonen har røtter i borgerkrigen hvor den kjempet på geriljaens side mot militærdiktaturet. Cementos Progresos spilte også en rolle i konflikten, men på lag med militæret. Tross 20 år med fred, er skillelinjene fra den gamle konflikten fortsatt synlige.

Juridisk støtte

Amilcar Pop, juristen som leder organisasjonen for maya-advokater, er også skeptisk.

– Cementos Progresos betaler ikke for vannet de bruker, mens vanlige folk uten innlagt vann må betale for hver flaske de drikker, sier Pop.

Han understreker at ingen av dem er eksperter, men at lokalbefolkningen ønsker å bli forsikret om at fabrikken ikke ødelegger livsgrunnlaget deres. Det føler de ikke at de har blitt.

– Jeg er verken for eller mot fabrikken. Jeg er hyret inn som jurist i saken, derfor er Cementos Progresos ute etter meg. I tillegg har jeg fremmet forslag i kongressen om at selskapet skal betale mer skatt, det er upopulært, forklarer Pop, som forteller han har blitt utsatt for to drapsforsøk.

Et av dem var i 2008 hvor en hvit pick-up kjørte inn i bilen hans og to maskerte menn forsøkte å knuse rutene. Pop unnslapp ved å sette bilen i revers, men ble forfulgt av gjerningsmennene i nesten en time. Det er ikke bevist hvem som står bak. The International Bar Association har uttrykket bekymring for sikkerheten hans.

– Instruert av selskapet

Han legger til:

– Cementos Progresos eies av en av de mektigste familiene i landet, de har folk overalt; i pressen, i byråkratiet og rettssystemet. Jeg har blitt anklaget for alt mulig siden 2008, men de har ikke klart å bevise noen ting. Jeg har stor medfølelse med Maria Paulas familie, men har ingenting med disse drapene å gjøre. Cementos Progresos har instruert dem til å si det var våre organisasjoner som står bak, forteller Pop.

Til beskyldningene om at organisasjonene livnærer seg av konflikter, svarer han:

– Hvem lever av konflikten? Holcim (den sveitsiske medeieren i fabrikken, red.anm.) solgte aksjene sine til Cementos Progresos da konflikten eskalerte. Nå eier Cementos Progresos nær 100 prosent.

Holcim eide 20 prosent av aksjene, og solgte seg ut i 2012.

Et mektig næringsliv

Hvem skal vi tro på? Vi er forvirret, og ringer Senter for utvikling og miljø i Oslo. Her jobber førsteamanuensis Mariel Aguilar Støen og professor Benedicte Bull. Begge kjenner situasjonen i Guatemala.

– Dette handler om tre ting; en svak stat som er okkupert av elitene, et svakt rettssystem og massemedier som er eid av de samme elitene som okkuperer staten, sier Støen, som selv er fra Guatemala.

Hun understreker at fabrikkene til Cementos Progreso og andre gruveselskaper holder høy internasjonal standard.

– De behandler arbeiderne sine bra, det er det ingen tvil om. Men vår forskning viser at miljøutredninger godkjent av myndighetene holder for dårlig kvalitet.

Rasisme

Rasisme er en viktig faktor, mener hun:

– Guatemala er dypt preget av rasisme. For næringslivet er det umulig å akseptere at urfolk er i stand til å ha egne meninger. Derfor mener de at det må være organisasjonene og den katolske kirke som har påvirket eller manipulert dem til å protestere mot gruver og vannkraft. Jeg har forsket på flere konflikter i Guatemala, og kan dokumentere at lokalbefolkningen først organiserer seg, for så å be om hjelp fra organisasjonene. Protest og motstand er rettigheter nedfestet i Guatemalas grunnlov, begge hører et demokratisk samfunn til.

Støen mener det er gode grunner til å være skeptisk når det guatemalanske næringslivet ber Norge om å trekke støtten til organisasjoner; de er part i konflikten, og de med mest makt og ressurser.

– Eliten har lansert en kampanje for å overtale europeiske land til å slutte å finansiere organisasjoner de mener skader deres interesser, sier Støen.

Bull er delvis kritisk til det guatemalanske næringslivets historier om at de skaper utvikling for folk flest, og mener påstandene må nyanseres.

– Næringslivet har blitt flinkere til å ta samfunnsansvar, men samtidig jobber de hardt for å slippe unna å betale skatt. Cementos Progresos deltar selv i massive kampanjer mot innføring av høyere skatt, som kunne bidratt til både bedre velferd og en mer velfungerende stat. I Guatemala er staten konstant bankerott, og må ta opp lån i bankene som eies av de samme elitene som styrer næringslivet. Slik unngår bedriftene å få en motpart i staten, og har nærmest total kontroll, sier hun.

Den virkelige kostnaden

Tilbake i flyktningleiren forteller Maria Paula om livet i landsbyen Los Pajoques etter fabrikken kom. Det som engang var et fredelig jordbrukssamfunn er nå trykket ned av frykt og uvennskap.

Vi reiser til Pajoques på egenhånd, verken Cementos Progresos eller organisasjonene vil ta oss med. Ingen vil garantere for sikkerheten vår.

Veiene snor seg gjennom landskapet. Vi passerer militærposter og folk kikker etter bilen vår. På noen hus ser vi ”forræder” malt med rødt, skilt med ”Nei til sementfabrikken, ja til helse” henger i trærne. Logoen til Winaq, partiet Pop leder, er malt på mange av husveggene.

Vi stopper og spør en ung kvinne hva hun mener om fabrikken. Hun er mot, hun er redd fabrikken vil ødelegge naturen. Mer vil hun ikke si, vi får ikke ta bilde eller notere navnet hennes. Det samme gjentar seg med alle vi spør. De er mot fabrikken, men kvier seg for å snakke med oss, vi får ikke en gang ta bilde av utsikten.

En gammel mann går til slutt med på å vise oss blomsteråkrene sine. Han ramser opp navnet på de forskjellige artene og hvilke sprøytemidlene de trenger for å gro. Men når vi spør om navnet hans…

– Det har jeg visst glemt. Jeg vil bare jobbe, jeg vil ikke ha noe bråk.

Langt borte, bak noen åser, ser vi krateret hvor sanden til sementproduksjonen skal hentes ut.

Vil ikke snakke

Vi har blitt fortalt at det foregår forhandlinger mellom lokale myndigheter og Cementos Progresos og drar til skolebygningen hvor det skal holdes et stort folkemøte. 

Det er søndag ettermiddag og folk strømmer til. Kvinnene i tradisjonelle urfolksdrakter med broderier, blomster og fargerike hårbånd. Småbarna spiser is, mens fjortisene flørter og tekster på mobilene sine.

Først er det gudstjeneste, den hvitkalkede kirken er fylt til randen. Etter hvert kommer lederne for de 12 landsbyene rundt fabrikken. En megafon henges opp i skolegården, vi spør om å få intervjue dem.

– Nei. Vi er i forhandlinger med Cementos Progresos, og vil ikke snakke med noen før vi har kommet til enighet. Da sender vi ut pressemelding, sier talsmann Mauro Cosgay. Vi spør flere ganger, men svaret er det samme. Han virker ubekvem der han står.

Vi blir enige om at vi kan ta bilder fra folkemøtet, filme får vi ikke. Men før vi får begynt, ombestemmer de seg.

– Vi har tatt en avstemning og blitt enige om at dere ikke kan være til stede under folkemøtet. Men dere kan ringe Fredskorpset i Norge, de har vært her og kan fortelle dere mer.

Det er ingen organisasjoner involvert i forhandlingene. Pascual og Pop mener de lokale myndighetene er kjøpt og betalt av fabrikken. Fabrikken mener de endelig kan forhandle nå som organisasjonene ikke blander seg.

Når vi kjører vekk hører vi lyden fra en megafon skjære gjennom åsene, det er åpenbart høy temperatur, men de snakker en blanding av spansk og kaqchikel og vi klarer ikke høre hva som blir sagt.

 

 

Bør Norge blande seg?

Det er ikke bare i Guatemala at næringsliv og rettighetsorganisasjoner ryker i tottene på hverandre. Bør Norge blande seg? Vi spør Norfunds Kjell Roland og Morten Høglund, statssekretær i Utenriksdepartementet:

– Hvordan påvirker konfliktnivået i Guatemala Norfunds investeringsvilje?

– Norfund investerer ikke i områder der det er sannsynlig at vi kan komme i konflikt med urfolk. Investeringene i Hidro Santa Cruz i Guatemala og SN Powers vannkraftverk i Chile var arbeidsulykker. Det gjør vi ikke igjen, sier Roland.

– Norfunds mandat er å ”etablere lønnsom virksomhet som ellers ikke ville blitt igangsatt på grunn av høy risiko.” At til og med dere holder dere unna må være et tegn på at organisasjoner kan hindre økonomisk utvikling i et land?

– Urfolkskonvensjonene bidrar til å holde næringslivet utenfor; det er nær umulig å oppfylle kravet om ”fritt og forhåndsinformert samtykke”. Konvensjonene gir ingen instrukser om hvordan urfolk skal bli konsultert. Hvem skal gjennomføre den, hva skal den inneholde, når er den gjennomført? Det er ikke alltid åpenbart hvem som representerer urfolk i et område, når som helst kan en gruppe påberope seg å være overkjørt i prosessen. Det er rett og slett for risikofylt å etablere næringsliv i denne konteksten, og mangelen på næringsliv bremser økonomisk utvikling. Uten vekst klarer man heller ikke å oppfylle rettigheter som utdanning og helse. Men også korrupsjon, og tette koblingene mellom myndigheter og rike familiedynastier, gjør det vanskelig å investere.

Roland mener det en global trend at utviklingsland reagerer på hva bistandspenger går til.

– Mye utviklingsarbeid er vestlig kulturimperialisme; vi skal lære andre å bli som oss.  Da vesten hadde mer makt hørte de på oss, nå vil de sette dagsorden selv. Det er dels positivt, det viser at det finnes en middelklasse med høyere utdanning og en fungerende samfunnsdebatt. Men jeg er redd vi blir kastet ut av tradisjonelle samarbeidsland hvis vi fortsetter med en så patroniserende bistand som vi gjør i dag. Dessverre, kan du si, fordi vestens verdier om menneskerettigheter og demokrati svekkes. Men vi bør neppe finansiere prosjekter som har betydning for politikk og offentlig debatt i andre land hvis vi ikke kunne leve med at andre land gjorde tilsvarende i Norge.

– Bør Norge ta side i betente konflikter mellom næringsliv og lokalsamfunn ved å støtte organisasjoner som er involvert, Morten Høglund? 

– Norge tar ikke side. Vi tar side i forhold til våre verdier, men det er universelle verdier, nedfelt i internasjonale konvensjoner Guatemala selv har skrevet under på, men som de av ulike grunner ikke har klart å oppfylle. Norges bistand til Guatemala skal hjelpe til med å oppfylle disse, sier statssekretæren.

– Men Norge støtter organisasjoner med klar ideologisk agenda, som oftest på venstresiden?

– Norge kan støtte deler av en organisasjons aktiviteter, det betyr ikke at vi støtter deres helhetlige politiske agenda. Jeg forstår at det kan være vanskelig å oppfatte forskjellen.

– Høyre og Frp har tidligere sagt at bistand til Latin-Amerika er ”politisk motivert, mer enn et ønske om utvikling”?

– Jeg kan ikke snakke for hva andre regjeringer har gjort før oss, men fra denne regjeringen er den selvfølgelig ikke det. Men det er denne regjeringens mål å inkludere andre aktører i tillegg til de venstreorienterte. Blant annet har vi startet en dialog med CACIF, som tilsvarer NHO i Guatemala.

Høglund sier UD tar kritikk de får på aller største alvor, men at de i dette tilfellet ikke kjenner seg igjen.

– Kritikken av Norge bommer til dels grovt i forhold til hva vi ønsker å oppnå med vår støtte til Guatemala, sier Høglund.

– Noen av de kritiserte organisasjonene får ikke lenger støtte av Norge. Har dere latt dere presse til å trekke støtte på bakgrunn av kritikken? 

– Overhodet ikke! Hvem vi gir støtte til forandrer seg over tid. Men Norge skal ikke støtte organisasjoner som bryter loven eller på andre måter hindrer utvikling. Man kan aldri si med sikkerhet at pengene går til det de skal. Men vi har klare retningslinjer og pengemisbruk blir slått hardt ned på. Dette anser jeg ikke som et tema.

Les debatten som denne artikkelen har utløst

Norges strategi

  • I desember 2014 kom den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 15 år. Den slo fast at Norge skal styrke og prioritere menneskerettigheter i all utenriks- og utviklingspolitikk.
  • Støtte til ulike typer rettighetsorganisasjoner er en sentral del av Norges strategi for å fremme menneskerettigheter.
  • Norsk bistand til demokrati og menneskerettigheter var på 4,6 milliarder kroner i 2013. Hvis prosjekter med menneskerettigheter som delmål inkluderes, er summen 11,9 milliarder.

Det foregår forhandlinger mellom lokale myndigheter og Cementos Progreso, men ingen i landsbyen Pajoques ønsker å snakke med Bistandsaktuelt. En eldre mann vil likevel vise oss blomsterproduksjonen sin, men når vi spør hva han heter svarer han:– Det har jeg visst glemt. Jeg vil bare jobbe, jeg vil ikke ha noe bråk.

Guatemala er dypt preget av rasisme. For næringslivet er det umulig å akseptere at urfolk er i stand til å ha egne meninger

Mariel Aguilar Støen, Senter for utvikling og miljø ved UIO
Publisert: 08.05.2015 08.12.57 Sist oppdatert: 08.05.2015 08.12.57

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.