Havbruksselskapet Cermaq, hvor den norske stat eide omtrent halvparten av aksjene før den solgte seg ut i oktober 2014, er et firma som ble anklaget for rettighetsbrudd. Foto: Lisbet Jære

Uklart om statens rettighetskrav

Det finnes ingen klar politikk for hvordan staten skal handle når norske bedrifter i utlandet begår menneskerettighetsbrudd, mener forsker. Venter på regjeringens handlingsplan.

Av Lisbet Jære Sist oppdatert: 05.10.2015 08.34.20

Hvordan kan norske myndigheter vite at menneskerettigheter blir respektert av norske selskaper i utlandet? Hvor er det mangler i statens politikk? På bestilling fra Utenriksdepartementet (UD) fikk Mark Taylor, forsker i Fafo, i oppgave å undersøke statens politikk når det gjelder næringsliv og menneskerettigheter.  Rapporten «Kartleggings- og avviksanalysen: Statens plikt til å beskytte» kom i 2013, og samme år bestemte UD seg for å lage en handlingsplan. Den forsinkede planen skal komme i løpet av året. 

Ulike definisjoner

– Rundt om i det offentlige systemet brukes ulike definisjoner og standarder for samfunnsansvar. Et minstekrav i handlingsplanen må være er en felles policyerklæring om hva det faktisk innebærer at staten krever at næringslivet respekterer menneskerettigheter, sier Taylor.
Handlingsplanen er en oppfølging av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, som er den store nyheten innen samfunnsansvar. Prinsippene bygger på FNs menneskerettigheter og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).  Flere land i Europa jobber nå med handlingsplaner.

En viktig seier er at prinsippene klargjør at en bedrift må oppfylle sitt samfunnsansvar og respekt for menneskerettigheter uavhengig av statens vilje eller mulighet til å beskytte menneskerettighetene i landet bedriften har sin virksomhet i.

– FN har i lang tid forsøkt å få en tilnærming til næringslivet uten helt å lykkes. Derfor var det et stort steg at prinsippene for næringsliv og menneskerettigheter ble enstemmig vedtatt i FNs menneskerettighetsråd i 2011, sier Taylor.  Norge gikk foran i dette arbeidet.
Menneskerettigheter er det området innen samfunnsansvar som stiller svakest i lovgivning.

UD venter med svar

I rapporten trekker Taylor særlig fram fire punkt som skaper uklarhet i forholdet mellom stat og næringsliv som Regjeringen bør korrigere i handlingsplanen.

1. Den betydningen samfunnsansvar (CSR) tillegges i statlig politikk er ikke lenger i samsvar med internasjonale standarder. Regjeringen bruker en definisjon fra stortingsmelding 10 (2008-2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi”. Både FNs veiledende prinsipper, OECDs retningslinjer og EUs CSR-strategi, går lenger.

2. Det finnes ingen autoritativ uttalelse som på tvers av departementene tydelig formidler hva staten mener når den sier at næringslivet må respektere menneskerettigheter, altså det Taylor referer til som en klar policyerklæring.

3. Forvaltningen er fragmentert, og bare noen få institusjoner har nylig begynt å formidle klare forventninger. Disse forventningene stemmer ofte ikke overens med de internasjonale.

4. Det finnes ingen strategi i arbeidet med å oppfordre til eller kreve at næringslivet respekterer menneskerettigheter.

UD vil foreløpig ikke svare på hvordan de har tenkt å følge opp disse avvikene i handlingsplanen, eller hvordan de ser på det at Norges definisjon for samfunnsansvar er utdatert. I en e-post skriver de: - Det er vanskelig for oss å svare på spørsmål om hva som kommer i nasjonal handlingsplan før den er ferdig og godkjent.

Ansvar for leverandørene

Et av de viktigste prinsippene er Aktsomhetsvurdering, eller risikokartlegging: Prosesser selskaper setter i gang for å kartlegge, forebygge, begrense og gjøre rede for hvordan de håndterer konsekvensene av sin virksomhet med hensyn til menneskerettigheter. 

Risikokartleggingen handler i praksis om at et selskap må ta ansvar for hva som skjer i hele leverandørkjeden. Det er lengst uti leverandørkjedende at de verste menneskerettighetsbruddene skjer, som for eksempel i tekstilindustrien.

– Tidligere var det et skille mellom egen virksomhet og leverandørkjedene, med FNs prinsipper er dette helt klart utvisket, sier Per N. Bondevik, leder i Initiativ for etisk handel (IEH). Han mener CSR-debatten  og verden har kommet et godt skritt videre med disse prinsippene. IEH har laget en veileder for hvordan bedrifter skal kunne jobbe med dette.

– Den andre hovedpilaren i prinsippene slår fast at selv om staten ikke tar ansvar for menneskerettigheter i landet der virksomheten er, så har næringslivet uansett et selvstendig ansvar for å ikke bidra til brudd. Dette er en stor seier, legger Bondevik til.

Ingen mekanismer 

Men sivilsamfunnet er likevel bekymret for iverksettingen av prinsippene.
– Det burde være politi og rettsapparatet som primært gransker mange av disse sakene hvor det skjer alvorlige overtramp, ikke sivilsamfunnet og media, sier Gunhild Ørstavik, fra Forum for utvikling og miljø.

Problemet med mangel på internasjonal mekanisme og lovgivning, er også noe Taylor tar opp i rapporten. Utover formidling av forventinger finnes det ingen klar politikk for hvordan en skal
reagere på norske bedrifter i utlandet som begår brudd på menneskerettigheter.
«Det mangler en sentral policyerklæring, og det er en mangel på praksis, angående straffeansvar og sivile rettsregler (involverer erstatningsansvar) for menneskerettighetsbrudd som begås utenlands av bedrifter hjemmehørende i Norge. I prinsippet kan det se ut til at det juridiske rammeverket er på plass, men det finnes ingen klar politikk for reising av påtale.» står det i rapporten.

På spørsmål om hvordan næringslivet ser på prinsippene for næringsliv og menneskerettigheter, sier Taylor at signalene så langt har vært at dette er noe de kan leve med. Mange selskaper går foran staten når det gjelder samfunnsansvar.

- Staten må bli en aktiv eier

Professor ved Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo (UiO), Beate Sjåfjell mener regjeringen har ett tilbakeholdent syn når det gjelder eierskapsutøvelse. Staten burde vært en mer aktiv aksjonær.
– Hvis regjeringen mener den må være en passiv aktør, blir statseide selskaper som Statoil i praksis et selskap uten aksjonærstyring. Staten er på kollisjonskurs med det som står i eierskapsmeldinga om at staten skal være en aktiv og samfunnsbevisst aksjonær. Den passiviteten som vises i mange omstridte saker om samfunnsansvar, er betenkelig ut i fra prinsippene om god eierstyring og selskapsledelse.

Sjåfjell er enig i at det er et problem med frivilligheten i samfunnsansvar-definisjonen, og understreker viktigheten av at norske selskaper oppfyller lovgivningen der de er. I en del land er ikke problemet nødvendigvis mangelfull regulering, men at lovgivningen ikke blir fulgt.

Ønsker strengere regulering
Taylor er spent på hvordan prinsippene vil kunne påvirke offentlige anskaffelser. 400 milliarder kroner, rundt 18 prosent av BNP - det er prisen på hva offentlig sektor bruker på varer og tjenester hvert år. Et forslag om endring av offentlige innkjøp har vært på høring.  Det er et press på offentlig sektor for at de skal stille større etiske krav til leverandørene når de gjør innkjøp.
– Forhåpentlig vil den nye anskaffelsesloven ta hensyn til handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter. Det blir spennende å se hvis regjeringen klarer å skape samstemthet her, sier Taylor.
I forbindelse med høring om ny lov for offentlige anskaffelser gikk 14 medlemsbedrifter i Initiativ for etisk handel (IEH), fra Coop til Tine, Bama, Mester Grønn og Friele, i fjor sammen om å signere en bekymringsmelding knyttet til forslaget.  De ønsker at regelverket for offentlige anskaffelser må utformes slik at aktører som opptrer ulovlig ikke kan delta i, og vinne, offentlige anbudskonferanser. De ønsker også at det skal bli enklere å stille krav til respekt for menneskerettigheter og miljø.
– Dette viser at bedriftene har klare forventninger til at også staten, i alle sine ulike roller, i praktisk politikk må støtte opp under den første pilaren i FNs prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter: Statens plikt til å beskytte, sier Per N. Bondevik fra IEH.
Maria Gjølberg, rådgiver innen samfunnsansvar i DNV GL, tidligere Veritas, har skrevet doktoravhandling om nordiske bedrifter og bedrifters samfunnsansvar. Hun fant at over 80 prosent av de nordiske pionerbedriftene innen CSR ønsker strengere regulering av samfunnsansvar.

– De som har gode systemer og prosesser, ønsker at det skal bli obligatorisk. Foregangsbedrifter har alt å vinne på dette, de vil ha et stort konkurransefortrinn, sier Gjølberg.

FNs veiledende prinsipper

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter  (UN Guiding Principles on Business and Human) ble i 2011 enstemmig vedtatt av FNs menneskerettighetsråd. Norge ledet forhandlingene i Genève. En handlingsplan som hvordan prinsippene skal iverksettes skal komme i løpet av 2015. Prinsippene er bygget på tre søyler:

  • Statens plikt til å beskytte mot brudd på menneskerettigheter
  • Næringslivets ansvar for å respektere menneskerettigheter og forhindre at det forekommer brudd som følge av næringslivsvirksomheten.
  • Tilgang til oppreisning for ofrene for menneskerettighetsbrudd. Staten og næringslivet har et delt ansvar for å håndtere og rette opp brudd på menneskerettigheter forårsaket av næringslivet. 

Artikkelserie

Samfunnsansvar er beskrevet som en "sivilisering av verdensøkonomien". Det kom for fullt på agendaen rundt tusenårsskiftet som et svar på globalisering og liberalisering av økonomien. Bedrifter flyttet produksjonen til lavkostland, hvor også korrupsjon og dårlig med fagforenings- og menneskerettigheter, var en del av pakken. Hvordan jobber organisasjoner og bedrifter med dette? Og hvilken rolle og ansvar har staten?

  • Tidligere saker:

Ny standard for samfunnsansvar

Fotball, lekser og studier

Sier nei til giftige klær

Fra skandale til skryt

Nyttig verktøy eller fritt fram for verstingene?

 

Publisert: 05.10.2015 08.34.20 Sist oppdatert: 05.10.2015 08.34.20

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.