Colombia, Mosambik, Somalia eller Mali. Civita argumenterer i et ferskt notat for tøffere prioriteringer, og for å orientere den langsiktige bistanden om maks 30 land. Tenketanken mener norsk kompetanse må være et av de viktigste utvelgelseskriteriene, men hvilke land bør kuttes? Foto: NTB Scanpix Foto: Mohamed Abdiwahab

Civita vil ha «kutt-utvalg» for bistand

Civita vil hjelpe kunnskapsløse politikere og orientere bistanden mot maks 30 land. Tenketanken ønsker en «systemisk endring», men kommer med flere spørsmål enn svar i sitt ferske notat om norsk utviklingspolitikks fremtid.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 03.05.2016 11.59.10

Civita ønsker ny debatt om norsk bistand og mener politikernes prioriteringer må avgjøres ut fra hvor Norge kan gjøre størst forskjell. I notatet «Norsk utviklingspolitikk frem mot 2030» heter det at norsk bistand er «overmoden for tøffere prioriteringer».

– Vi tror det største forbedringspotensialet ligger i en overordnet systemisk endring, sier prosjektleder i Civita Nikolai Hegertun til Bistandsaktuelt.
 
I en global målestokk er «Norges samlede bidrag til utvikling svært begrenset. Ser man kun på bistanden Norge gir, blir bidraget nesten forsvinnende lite», heter det i Civita-notatet som søker å gi anbefalinger for en mer effektiv utviklingspolitikk. Overfor Bistandsaktuelt peker Hegertun på at det gjennom en årrekke har vært lagt til nye bistandssatsinger uten å stramme nevneverdig inn på eksisterende engasjement.

– Dette har fungert fordi det har vært politisk beleilig og fordi økonomien har tillat det. Nå har de økonomiske rammebetingelsene endret seg og tøffere prioriteringer må til for å jobbe mer langsiktig og kunnskapsbasert med utviklingsspørsmål. For blant annet å kjenne kontekster, bygge opp fagmiljøer og enklere kunne justere kurs underveis, sier Hegertun.

Mangler kunnskap

I notatet kommer det frem at den liberale tenketanken mener «få norske politikere besitter kunnskapen til å fatte opplyste beslutninger» om hvordan norske skattekroner til bistand kan gjøre størst forskjell.
 
– Vi kan aldri vite noe med sikkerhet når det gjelder utvikling. Vi snakker om særs komplekse spørsmål som selv lokale politikere i utviklingsland strever med. Bistand bør vi kunne godt – for å utføre den godt, men Norges bistandsportefølje er så bred og diversifisert at meget få politikere virkelig kjenner den godt. Og selv om alle gjerne vil ta «kunnskapsbaserte» beslutninger, kommer det inn en masse andre hensyn som skyver det i bakgrunnen. Ofte er problemet ikke å produsere nok kunnskap, men å ta i bruk den eksisterende, sier Hegertun.  

Civita-notatet peker spesielt på at den store flyktningstrømmen høsten 2015 førte til en «akutt og kraftig justering» av bistanden, som Civita mener i mindre grad var bygget på kvalitative vurderinger.

– Dersom «justeringen» ikke var bygget på kunnskap, hva var den bygget på da?
 
– Det var ikke bare vi som påpekte dette. Derfor ble det jo også nedsatt en gruppe med «fagpolitikere» som skulle ta tak i saken. De ble enige ganske fort, og jeg kan ikke forstå annet enn at beslutningene var et resultat av politiske kompromisser for å «roe situasjonen» - mer enn grundige faglige vurderinger.  
 
– Men dersom det prioriteres uten nødvendig kunnskap, hvordan mener dere det påvirker beslutninger og resultater?
 
– Kort sagt kan det lede til en dårligere bistand. Men «dårlig bistand» i faglig forstand, kan være bra for andre ting: utenrikspolitiske interesser, diplomati, relasjon til viktige velgergrupper hjemme, for å nevne noe, sier Hegertun.

Vanskelig å velge

Behovet for å prioritere i utviklingspolitikken avdekker en rekke vanskelige dilemmaer og spørsmål, heter det i Civita-notatet som setter opp følgende spørsmål:

  • Hva er viktigst av ekstrem fattigdom og klimaendringer?
  • Humanitær nødhjelp og langsiktig utviklingshjelp?
  • Utdanning og landbruk? Næringsutvikling og likestilling?

«Dette er spørsmål som mange verken kan, eller ønsker, å svare på», heter det i notatet som forteller at den viktigste årsaken er; «enkelt og greit at vi sjelden vet svaret på spørsmålene. Vi vet ikke hvilken innsats som vil resultere i mest livskvalitet for mottakerne, og det gjøres ikke nok studier som kan gi oss et godt nok vurderingsgrunnlag. Derfor formes ofte utviklingspolitiske prioriteringer vel så mye av ideologisk overbevisning, antakelser om effekt og politiske trender».

– Norge bør kutte der Norges bidrag ikke utgjør en stor forskjell, der man ikke har den beste tilgjengelige kompetansen, nettverket eller legitimiteten. Men nettopp fordi Norge er så svake på dette, burde man satt ned et «kutt-utvalg» som kunne levert en grundig og faglig vurdering, sier Hegertun til Bistandsaktuelt.

Ingen ferdig oppskrift

Civita ønsker ikke å komme med en konkret oppskrift på hva som bør prioriteres, men peker i notatet på hvordan norske myndigheter kan prioritere annerledes, slik at «norsk bistand i form av bedre oversikt, bedre læring, mer forutsigbarhet og sterkere legitimitet» kan bli bedre. Dette er noe av det Civita ønsker seg:

  • Færre samarbeidsland,
  • Samle innsatsen om de fattigste landene og sårbare stater
  • Mer langsiktighet
  • Omlegging av bistandsforvaltningen
  • Styrking av ambassadene
  • Tydeligere målsetting og bedre analyseverktøy
  • Et mer oversiktelig bistandsbudsjett

– Nettopp fordi Civita fremhever kunnskapsdimensjonen skal vi ikke komme med lettvinte løsninger til prioriteringer. Men det er åpenbart at bistand fungerer bra til noe, og ikke så bra til andre ting. Jo større ambisjoner og vanskeligere kontekster – jo verre vil bistanden trolig fungere. Likevel sprer man bistanden over det meste. Man må avveie en rekke hensyn: hva slags resultater man ønsker, på hvilke nivå, innenfor hvilket tidsrom, kompetanse, interesser, kanaler og koordinering med andre givere, sier Hegertun.  

– Mer enn hundre samarbeidsland mottar nå norske bistandskroner. Hvor bør det kuttes?

– For større og langsiktige engasjement med ambisiøse utviklingsmål tror vi det blir vanskelig for Norge å forfølge dette i mer enn 30 land – kanskje enda færre, sier Hegertun.

«Selv om FNs bærekraftsmål er imponerende, gir de et dårlig utgangspunkt for norske prioriteringer», heter det i Civita-notatet som mener mangelen på klare mål og tydelige strategier, i kombinasjon med stadig økende budsjetter, har ført til at «bistanden tjener en rekke ulike herrer». Dette har ført til at bistanden har vært gjenstand for stadige nyorienteringer, i tråd med politiske, sosiale og økonomiske endringer i både Norge og mottakerland.

– Bør ikke norske myndigheter prioritere norsk bistand med utgangspunkt i bærekraftsmålene?

– Jo. Men det kan fort bli slik at man skriver SDGene (bærekraftsmålene; journ.anm) i introen på diverse dokumenter og meldinger, og så gjør man bare det man pleier å gjøre. Det viser også problemet – nemlig at du nesten ikke kan gjøre noe som helst som ikke på en eller annen måte passer inn i SDGene. Forsøk å nevne én eneste ting som ikke kan tolkes på en eller annen måte inn under SDGene, sier Hegertun.

Debatt om selve systemet

Civitas prosjektleder for notatet mener bærekraftsmålene handler om politiske mål som skal mobilisere og engasjere.

– Det er ikke tenkt så mye på implementering og oppfølging. Men utgangspunktet ligger der. Bærekraftsmålene representerer en helt riktig analyse, men er en dårlig oppskrift på Norges lille bidrag til utvikling. Man er helt nødt til å filtrere ut noen mål basert på de prinsippene og spørsmålene vi lanserer i notatet: utviklingslands egne planer og langsiktighet, Norges faktiske fortrinn og kompetanse, samt legitimitet og samhandling med andre givere, blant annet.

– Dere stiller en rekke spørsmål, kommer med noen innspill, men har ganske få konkrete svar. Hva målsetningen med dette notatet?

– Målet er å gi innspill til hvordan den overordnede håndteringen av bistanden kan bli bedre - og hvordan Norge kan gjøre mest mulig ut av sitt bidrag til global utvikling gjennom bistanden. Veldig mange andre aktører kommer med konkrete innspill som ofte er basert på deres egne interesser. Vi mener færre har reist debatten rundt selve systemet, som for eksempel organiseringen av UD og Norad, til tross for at det er her mye av forbedringspotensialet ligger, sier Hegertun:

– Civita er ikke på bakken i utviklingsland og må derfor se på det vi virkelig kan. Dét er analyse av det politiske «spillet» rundt bistanden , ulike faglige tilnærminger, og de overordnede spørsmålene.

Færre har reist debatten rundt selve systemet, som organiseringen av UD og Norad

Nikolai Hegertun
Prosjektleder bak notatet «Norsk utviklingspolitikk frem mot 2030» Nikolai Hegertun. Foto: Civita

Utviklingspolitikk i støpeskjeen

Flere utredninger og prosesser er i gang for å forme en ny norsk utviklingspolitikk.

  • Norsk utviklingspolitikk frem mot 2030 , heter et nytt notat fra tankesmien Civita.
  • Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Utenriks- og forsvarsministerene har investert til debatt i forbindelse med utformingen av en ny stortingsmelding som skal legges fram i 2017.
  • Tankesmien Agenda har varslet et notat om samme tema før sommeren.
  • Kristelig Folkeparti arbeider med en alternative utviklingsmelding («white paper») som trolig legges fram i september.
  • NGO Forum – ble startet nylig av de 20 største norske ikke-statlige bistandsorganisasjoner for å fremme diskusjon om norsk utviklingspolitikk.

Publisert: 03.05.2016 11.59.10 Sist oppdatert: 03.05.2016 11.59.10

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.