Nepalesisk NGO Eartquake Relief Collection Centre gir hjelp etter jordskjelvet 2015.
Norske frivillige organisasjoner vil ha debatt om ikke-statlige aktøreres rolle i bistanden. Bildet viser overlevende etter jordskjelvet i Nepal i mai 2015 som venter på hjelp fra en nepalesisk frivillig organisasjon. Foto: Rebecca Conway / Afp / NTB scanpix

Frivillige organisasjoner vil gå i tenkeboksen om bistand

I fjor sloss bistandsorganisasjonene for å unngå kutt i sine hjertesaker. Nå ønsker flere av dem debatt om hva som skal være de frivillige organisasjonenes rolle.

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 29.03.2016 07.43.10

– Vi har vært flinke til å bidra på individ- og landsbynivå, til blant annet skole og helse. Vi har ikke vært så flinke til å utfordre de politiske myndighetene, eller til å støtte lokale organisasjoner som kan utfordre egne myndigheter slik at det kan skapes et politisk rammeverk for god samfunnsutvikling i det enkelte land, sier generalsekretær Jørn Lemvik i den kristne bistandsorganisasjonen Digni.

Lemvik spilte en sentral rolle i å fronte kravet fra frivillige organisasjoner under ordskiftet om bistandsbudsjettet 2016. Mottak av flyktninger i Norge la beslag på en stor del av budsjettet og regjeringen ønsket å dekke inn utgiftene ved å kutte i bevilgningen til det som på bistandsspråket kalles «sivilt samfunn». Dette er bistand som går direkte til grasrotorganisasjoner eller kampanjer i utviklingsland.

Organisasjonene mobiliserte mot kuttene. Drakampen endte med at mellompartiene KrF og Venstre hentet fram nye penger til bistand, avblåste kuttene og sikret nesten to milliarder blanke kroner til budsjettposten bistand til sivilt samfunn.

Vil ha ærlig debatt om «sivilt samfunn»

Lemvik tror imidlertid ikke er at siste ord er sagt om bistand til sivilt samfunn. I et debattinnlegg på bistandsaktuelt.no nylig tok han til orde for at det nå trengs en grunnleggende debatt om siktemålet med denne bistanden.

­– Vi må ta en ærlig debatt om veien videre, sier generalsekretæren.

Han understreker at det sentrale er å støtte de kreftene i land i sør som er aktive i å bygge sine egne samfunn.

– Å opprettholde vår egen eksistens er ikke det viktigste, legger han til.

Lemvik mener at det er et stort problem at hensynet til kortsiktige resultater har fått for stor vekt i bistanden til sivilt samfunn. Lemvik slår fast at oppbygging av uavhengige organisasjoner og aktører i utviklingsland er en langvarig prosess som ikke kan presses inn i treårige rapporteringsregimer.

– Er det krav fra bevilgende myndigheter som har gjort at det etter ditt syn er slik?

– Jeg tror det er delt skyld. Akkurat som de legger føringer på bistanden, gjør også vi det, sier Lemvik.

– Trenger åpen debatt

Generalsekretær Kjell Erik Øie i bistandsorganisasjonen Plan International Norge støtter Lemvik i at det er viktig å ta en grunnleggende debatt om hva det innebærer å arbeide for styrking av sivilt samfunn. Øie mener at denne bistanden bare blir viktigere etter som mange utviklingsland blir mer velstående:

– Det er jo et faktum at mange land ikke lenger er så avhengige av bistand. Da er de heller ikke avhengig av å lytte til rådene fra givere. Det er et argument for å bygge opp sivilt samfunn nasjonalt.

Øie understreker at de frivillige organisasjonene ikke må lene seg tilbake og avvise all kritikk, men heller seg på selv med et granskende blikk.

– Er vi for flinke til å bygge opp kompetanse og store organisasjoner her hjemme i stedet for å bygge opp kompetanse der ute? Verden har forandret seg og i mange utviklingsland er det en stor og velutdannet middelklasse. Når vi skal ansette en person i Norge gjøres det alltid en vurdering om vi heller bør ansette lokalt, sier han.

Øie mener at disse diskusjonen skjer hver dag innad i organisasjonene, men at de gjerne kan luftes ut i offentligheten:

– La oss bli mer åpne, sier han.

– Livet etter bistanden er det avgjørende

– Det viktigste spørsmålet er hva Norge kan gjøre for å stimulere til et liv etter bistanden. Alle gjennomganger og evalueringer som settes i gang av Norad ser etter resultater som er bærekraftige over tid, sier seniorforsker Johan Helland ved Christian Michelsens Institutt.

Han sier at oppbygging av kapasitet i organisasjoner i mottagerlandene krever svært langsiktige investeringer.

– Det trengs mye mer enn tre år for å få på plass en lokal organisasjon som har selvtillit og evne til å leve etter at bistanden er slutt, sier Helland.

Forskeren mener at det er viktig å ha norske bistandsorganisasjoner som er store og sterke nok til å ha et langsiktig perspektiv. Forslaget om å kutte store deler av bevilgningen på statsbudsjettet for 2016 illustrerer utfordringene for små organisasjoner.

– Dersom man er helt avhengig av statlige tilskudd, så viser det som skjedde i fjor at man er veldig sårbar, sier han.

– Må gi mer innflytelse til land i sør

Norad-direktør Jon Lomøy ønsker et ordskifte om frivillige organisasjoner og sivilt samfunn velkommen. Han viser til den store betydningen sivilt samfunn har i norsk bistand.

– Det er viktig å ha en annen og kanskje mer prinsipiell debatt enn den som var rundt budsjettsituasjonen i fjor høst, sier Lomøy.

Norad setter sivilt samfunn øverst på dagsorden både på direktoratets årlige Norad-konferanse og i sin årsrapport som kommer seinere i år. Lomøy peker på at det pågår debatter internasjonalt om hvordan bistanden skal forholde seg til endrede rammebetingelser i mange utviklingsland.

– I framtida må alle være parat til å gi rom for stemmer fra sør og mer innflytelse fra sør, sier Lomøy.

Han legger også vekt på at det i mange land blir gradvis mindre aksept for at bistand går til organisasjoner som arbeider med det som oppfattes som politisk følsomme temaer. Derfor blir det viktig å diskutere hvordan norske myndigheter og frivillige organisasjoner i framtida skal jobbe med spørsmål om menneskerettigheter og demokrati.

– Er rapporteringskravene myndighetene pålegger støtte til sivilt samfunn for strengt og revisoraktig?

– Hvordan vi skal ha en sterk vektlegging på resultater og samtidig unngå at vi bare legger vekt på det som er lett å måle, er en utfordring. Men dette er en felles utfordring. Vi ønsker alle å kunne si hva pengene går til og hvilke resultater som oppnås, sier Lomøy.

Jørn Lemvik i Digni.
Jørn Lemvik i Digni. Foto: Digni
Kjell Erik Øie i Plan.
Kjell Erik Øie i Plan. Foto: Plan International Norge

Bistand til sivilt samfunn

Bistand som ikke går til statlige myndigheter eller flernasjonale organer, men i stedet går direkte til ulike typer ikke-statlige organisasjoner eller kampanjer i utviklingsland, kalles gjerne bistand til sivilt samfunn.

I Norge er det en lang tradisjon for at en rekke frivillige organisasjoner driver bistand i utviklingsland, ofte i stor grad basert på penger fra bistandsbudsjettet. Mange av disse begynte med bistand lenge før begrepet sivilt samfunn kom på moten.

De norske organisasjonene samarbeider ofte med søsterorganisasjoner eller andre likesinnede i utviklingsland.

I fjor foreslo regjeringen i sitt tillegg til statsbudsjettet 2016 å kutte en stor del av støtten til sivilt samfunn, for å dekke opp for økte utgifter til mottak av flyktninger i Norge. Dette førte til stor debatt i bistandskretser. I budsjettforliket mellom mellompartiene V og KrF og regjeringen ble kuttene reversert.

I 2014 var Kirkens Nødhjelp, Digni, Redd Barna Norge, Norsk Folkehjelp, Atlas-alliansen, Regnskogfondet, Norges Røde Kors og CARE Norge de største forvalterne av norsk bistand til sivilt samfunn.

Publisert: 29.03.2016 07.43.10 Sist oppdatert: 29.03.2016 07.43.10

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.