Å komme nær de ­fattige ble avgjørende, sier ­ActionAids internasjonale toppsjef, Adriano Campolina.

Flyttet hovedkontor til der de fattige bor

Hvorfor skal bistandsorganisasjoner ha sine hovedkvarterer i rike land? Vi har besøkt en stor internasjonal organisasjon som har flyttet hovedkontoret til Sør-Afrika. En annen er på vei til Nairobi. Er det på tide at også de norske følger etter?

Av Jan Speed Sist oppdatert: 28.03.2016 10.02.16

 Tenk deg en internasjonal bistandsorganisasjon: Den har hovedkvarter i Afrika, brasiliansk toppsjef, tett samarbeid med grasrotbevegelser og makt fordelt likt mellom landkontorer rundt om i verden. Dessuten har den en latinamerikansk filial som er organisasjonens mest effektive på innsamling.

Bare en framtidsdrøm? Neida.
Bistandsorganisasjonen ActionAid  International har siden 2004 forvandlet seg fra å være en britisk bistandsorganisasjon med global rekkevidde, til å bli en virkelig internasjonal organisasjon forankret i Sør.

– Å flytte ActionAids hovedkvarter fra London til Johannesburg var bare en liten del av en omfattende nytenkning, sier Adriano Campolina, toppsjefen for ActionAid International til Bistandsaktuelt.

Les også: Uaktuelt for norske organisasjoner å flytte

Ikke bare ble hovedkvarteret flyttet. Makten i organisasjonen ble samtidig spredt slikt at det ble en føderasjon av ulike nasjonale ActionAid-kontorer. Avdelingen i Liberia har for eksempel samme stemmemakt som avdelingen i Australia. Ulike landavdelinger styrer ulike kampanjer innen nettverket, opplyser han.

Tidligere hadde den britiske organisasjonen en Latin-Amerika-enhet med kontor i London, uten en eneste latinamerikaner ansatt. Nå har ActionAid fem landkontorer i denne regionen. Brasil-kontoret er dessuten det flinkeste på innsamling av alle kontorer i det globale ActionAid-nettverket.

Plakaten på kontorveggen i Johannesburg formaner: «Vi må agere som et dynamisk nettverk».

Endringene bygger på en erkjennelse av at nordamerikanske og europeiske utviklingseksperter ikke bestandig vet best, forklarer Campolina. Han påpeker også at styrer og ledelser med base i London befinner seg langt fra de fattige menneskene de skal hjelpe.

– Å komme nær de fattige ble avgjørende. Det er dem vi ønsker primært å stå ansvarlige overfor. Det gir oss økt legitimitet, og det er avgjørende at vi har nasjonale organisasjoner som er ansvarlige for sine handlinger, sier Campolina.

– Norske bør flagge ut

Ingen store eller mellomstore norske organisasjoner har foreløpig flyttet sine hovedkvarterer fra Norge. Alle de «fem store», Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norsk Folkehjelp, har hovedkontorer i Oslo. Det samme gjelder en rekke andre.

Flere av de større norske bistandsorganisasjonene bør følge ActionAids eksempel, mener bistandsveteran Terje Vigtel. Han var i mange år sjef for Norads avdeling for sivilt samfunn og er nå  seniorrådgiver i konsultentfirmaet Conow.

– Altfor mange avgjørelser som angår mennesker i Sør fattes på kontorer i Norge. Organisasjoner bør vurdere å flytte hovedtyngden av sin virksomhet til land i Sør. Det vil være å knytte seg nærmere til der det virkelige arbeidet drives,

Han mener at om en organisasjon som Redd Barna gjorde dette, så ville det skape mye positiv oppmerksomhet.

Norsk identitet

– Vil ikke organisasjonene da miste sin norske identitet?

– De bør nok opprettholde et mindre kontor i Norge, men utformingen av programmene bør skje i sør. Deres norske verdigrunnlag kan de gjerne ta med seg, sier Vigtel.

Samtidig understreker han at veldig mange i sør er fornøyd med norske organisasjoners evne til å være gode partnere, og at de har et godt renommé. Men han påpeker at det store bistandsbildet er et annet – der føler lokale krefter seg ofte overkjørt av utlendingene som kommer med sine oppskrifter på utvikling.

– Ideelt sett er det lokale organisasjoner i sør som bør etterspørre hjelp fra de norske organisasjonene. Det skal ikke være slik at det er de norske som setter organisasjoner i sør i arbeid.

Nok eksperter

Da ActionAid flyttet hovedkvarteret var det en viss frykt for at de ikke ville klare å finne nok profesjonelle utviklingseksperter i sør.

– Det viste seg å ikke være et problem i det hele tatt. Her i Sør-Afrika fant vi alle vi trengte. Flyttingen har bidratt til å styrke ledelsesrollen til folk i sør, og gitt oss større variasjon. Nå er det ikke bare én «utviklingsskole» som er representert, men et mangfold av kulturer, sier Campolina.

Han mener bistandssektoren må være villig til å snakke om rase, forholdet nord-sør, etnisitet og makt. Ifølge ActionAid-sjefen er det alltid en risiko i internasjonale ikke-statlige-organisasjoner at det er vestlige modeller og måter å tenke på som dominerer.

Campolina er utdannet agronom og hadde sitt første møte med bistandssektoren da han som lokalkjent agronom i Brasil måtte samarbeide med en tysk hjelpeorganisasjon.

– Tabellene og kravene til den tyske eksperten hadde ingen relevans for meg eller lokalsamfunnet, forteller han.

Flere følger etter

Hittil er det bare ActionAid som har flyttet maktsenteret sørover, men andre er i gang. Oxfam International vil trolig flytte hovedkvarteret til Nairobi i 2017, samtidig som de styrker regionale kontorer betraktelig. Amnesty International vil beholde hovedkvarteret i London, men kutter i staben for å fordele oppgaver til nye «hub’er» rundt om i verden.

I mai samles giverland, FN og de fleste av de store bistandsorganisasjonene på et toppmøte om humanitær bistand, World Humanitarian Summit, i Istanbul. Campolina og andre fra ActionAid vil da presse på for store endringer i hvordan bistand forvaltes og organiseres i verden.

– Altfor mye av den humanitære hjelpen havner hos noen få internasjonale organisasjoner, som eventuelt sender det videre til nasjonale organisasjoner. Veldig lite havner hos lokale organisasjoner som bor og jobber i lokalsamfunn, sier Campolina.

Unngår flere ledd

Han mener at ActionAids nye organisasjonsmodell med lokal forankring, gjør at de unngår flere ledd. – Profilen til våre partnere har endret seg fra å være nasjonale organisasjoner til å bli den lokale kvinnegruppen mot voldtekt, landløse i Brasil eller en lesbisk organisasjon i Soweto.

Han er kritisk til vestlige givere som kanaliserer det meste av den humanitære støtten gjennom noen få store organisasjoner.

– Resultatet er neppe at bistanden blir bedre. Men det gjør livet til saksbehandleren hos giveren mye lettere, sier Campolina.

Kriser vanlig for fattige

Campolina mener at når kriser oppstår er det folk lokalt som er best kan fortelle om behov. De må ikke betraktes som passive mottakere.

Etter jordskjelvet i Haiti arbeidet ActionAids lokale stab med rammede som ikke ble «sett» av andre organisasjoner. Deres lokale partnere visste hvor og hvordan store kvanta med varer kunne kjøpes. Mange internasjonale givere pøste inn ris kjøpt i USA, mens det var nok ris på markedene i Haiti. Dermed slo de beina under alle de lokale risbøndene.

I Nepal samarbeidet organisasjonen med en lokal kvinnegruppe som gjorde både behovsanalyser og arbeidet for kvinnenes sikkerhet i den kaotiske situasjonen. En lokal jordrettighetsgruppe hadde tillit i lokalsamfunn og kunne både bistå med gjenoppbygging og tenke langsiktig om registrering for å sikre retten til jord.

– ActionAid har ennå ikke utviklet «det perfekte demokrati», men vi prøver. Det betyr at vi stadig må endre våre oppfatninger. Vi må forandre en kultur, sier Campolina. 

Publisert: 16.03.2016 15.52.23 Sist oppdatert: 28.03.2016 10.02.16