FN-soldat i Timbuktu, Mali.
FN-soldat på patrulje i Timbuktu, Mali. Regjeringen har varslet at mer av norsk bistand skal gå til sårbare stater, blant annet i Sahel-regionen. Foto: Alou Sissoko / Afp / NTB scanpix

Tøff utfordring å vri bistand til sårbare stater

I sårbare stater kan vi ikke bruke den tradisjonelle modellen for norsk bistand, mener forsker Morten Bøås. Hjelpeorganisasjoner advarer mot å svekke langsiktig bistand.

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 19.02.2016 12.41.27

Norge skal bruke mer av bistandspengene i sårbare stater i Nord-Afrika, Sahel og Midt-Østen, varsler regjeringen. Endringene skal merkes allerede på neste års statsbudsjett.

Forskningsprofessor Morten Bøås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) ønsker sterkere norsk innsats i sårbare stater velkommen.

– Den store utfordringen er hvordan vi skal håndtere dette. Det er ikke noe poeng at vi utpeker disse landene til satsingsområder dersom vi ikke har tilstedeværelse, sier han.

Bøås har blant annet forsket på landene i Sahel, regionen som ligger sør for Sahara.


Han mener at Norge kan spille en positiv rolle og har viktig kunnskap å bidra med. Bøås peker blant annet på forskning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), på jordbruk i tørre områder.

I et land som Mali har dessuten Norge et godt navn, takket være tilstedeværelse med bistand siden 1990-tallet, sier Bøås. Han legger til at få mistenker Norge for å ha skjulte interesser for å gi bistand til regionen.

– Mali er ikke Tanzania

Samtidig understreker Afrika-eksperten at de varslede endringene vil utgjøre en stor utfordring for norsk bistand.

– Det er himmelvid forskjell å drive bistand i land som Mali eller Niger, sammenlignet med et land som Tanzania, sier Bøås til Bistandsaktuelt.

Tanzania er ikke et tilfeldig valgt eksempel. Landet har i flere tiår vært Norges viktigste samarbeidsland i Afrika. Selv om landet har sine problemer, er den tanzanianske staten langt mer velfungerende enn mange av de svake statene norsk bistand nå skal rettes inn mot.

Bøås har i et tidligere intervju med Bistandsaktuelt karakterisert den norske bistandsmodellen som et «revisorregime».

Modellen er karakterisert av stor vekt på formell rapportering og null toleranse for slinger i valsen. Den kan fungere i Tanzania. Med slike krav vil man ikke imidlertid ikke komme langt i mange av de svake statene i grensesonen til Sahara, mener Bøås.

Nupi-forskeren er ikke overbevist om at norske myndigheter har tatt disse utfordringene inn over seg i fullt monn.

– Revisorregimet som vi har valgt å legge på bistanden kan vi bare glemme. Vi kan ikke ta med oss bistandsmodellen vi har utviklet i mer velfungerende land. Jeg er redd for at den innsikten ikke helt gjør seg gjeldende ennå, sier han.

Risiko for tap av menneskeliv

Enda mer krevende vil det være at økt bistand i sårbare stater føre til at Norge må akseptere risiko for tap av menneskeliv. Både Mali og andre av landene i regionen er utsatt for terror, og få vil spå at man har sett det siste angrepet.

Dessuten må forholdet mellom militær tilstedeværelse og humanitær bistand avklares. Dette har vært en verkebyll, ikke minst etter årene med vestlig militært engasjement i Afghanistan. Bøås ønsker ikke at bistand skal innrulleres i militære operasjoner, men tar til orde for mer effektiv samordning.

Les også: Sahel-krise gir ny flyktningstrøm

Han understreker at det ikke finnes ett gitt svar på hvordan forholdet mellom sivil bistand og militær krigsmakt skal være, og at dette må prøves ut på ulik måte i ulike land.

Urolig for langsiktig bistand

Gunvor Knag Fylkesnes er leder for politikk og samfunn i Redd Barna. Hun har forståelse for at Norge ønsker å dreier noe av bistanden mot sårbare stater og humanitære behov:

– Samtidig frykter vi at den langsiktige bistanden får mindre plass og mindre egenverdi i norsk bistand, sier Knag Fylkesnes.

Hun peker på at FN i fjor vedtok nye utviklingsmål – også kjent som bærekraftsmålene. Disse skal gjelde for alle land, ikke bare de som er i krig og konflikt.

Knag Fylkesnes sier at dreining mot sårbare stater er en internasjonal trend, der Norge bare er et av mange land som ønsker en tilsvarende utvikling. Dersom store givere flytter all oppmerksomhet mot sårbare stater, vil mange land miste bistand.

– Andre land som er fattige, men fredelige, vil bli stående igjen med lite og ingenting. Da kommer vi ikke i mål med bærekraftsmålene, sier hun.

Hjelpeorganisasjoner vil bidra

Samtidig er Redd Barna aktiv i områdene regjeringen har blinket ut. Organisasjonen er særlig opptatt av behovet for å styrke lokalsamfunn nedenfra.

Knag Fylkesnes viser til arbeid med styrking av tørkeutsatt jordbruk i Etiopia og utdanning for barn Syria som eksempler på Redd Barnas bidrag i disse områdene.

Også Kirkens Nødhjelp (KN) har forståelse for at regjeringen vil møte de store behovene i sårbare stater. Wenche Fone, avdelingsleder for politikk og samfunn i Kirkens Nødhjelp (KN), sier i en epost at verden må konsentrere seg om å løse færre, men større oppgaver.

– Vi vil gjerne være en konstruktiv medspiller. I de valgte landene er religion en kime til konflikt, men også til løsning. Vi vil derfor samarbeide med deres religiøse ledere for å få til en bærekraftig endring. Kirkens Nødhjelp vil også oppskalere sitt humanitære arbeid i mange av disse landene, skriver Fone.

Samtidig advarer KN mot å svekke den langsiktige bistanden i for stor grad. Organisasjonen understreker også at skillet mellom sivil bistand og militær innsats må opprettholdes. KN mener dette dreier seg både om sikkerhet for humanitære aktører og om hvor pengene skal hentes fra.

Publisert: 19.02.2016 12.41.26 Sist oppdatert: 19.02.2016 12.41.27