Som leder av utenrikskomiteen var hun en markant talskvinne for menneskerettigheter og demokrati. Det lover Ine Eriksen Søreide (H) å fortsette med – når hun nå tar over stafettpinnen etter rekken av mannlige forgjengere – som Norges første kvinnelige utenriksminister. Foto: Espen Røst

Eriksen Søreide om Etiopia: – Bedre balanse i dialogen i dag

Som leder av utenrikskomiteen kritiserte Ine Eriksen Søreide Etiopias menneskerettighetsbrudd og den rødgrønne regjeringens planer om å øke bistanden til landet. Nå er hun selv utenriksminister, og må konstatere at Etiopia-bistanden har økt også under H/Frp-regjeringen.

Av Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 12.12.2017 09.25.12

Det er bedre balanse i dialogen med landet i dag, der menneskerettigheter har en større plass, mener Eriksen Søreide i dag.

– I et intervju vi hadde med deg for fem år siden, mens du var leder av utenrikskomiteen, kritiserte du den rødgrønne regjeringen for opptrappingen av bistanden til Etiopia. Du ville ha strengere krav til bistand. Står du for det samme i dag? 

– Ja, det gjør jeg. Det er ikke noen motsetning i dette og den politikken vi har ført de siste årene. Tilnærmingen til Etiopia har endret seg under den perioden Børge Brende har styrt Utenriksdepartementet, og det er en linje jeg vil videreføre. Vi skal ha en mye tydeligere politisk dialog med landet, der de betydelige utfordringene på menneskerettighetssiden også inngår. Det er en helt grunnleggende del av dialogen.

– Var for ensidig

Høyres nye utenriksminister viser til at hun forut for intervjuet i 2012 hadde rettet en interpellasjon om Etiopia til utviklingsminister Erik Solheim. 

– Hovedkritikken fra vår side var at Solheim var veldig ensidig i sin tilnærming til dette. Han var opptatt av at Etiopia hadde vært igjennom en periode med sterk økonomisk vekst, og at det var det som var viktigst, viktigere enn å fokusere på menneskerettigheter. Hvis man hørte på debatten og innleggene den gang, kunne det virke som om mat på bordet var viktigere enn politiske rettigheter. Jeg mener det er en slutning man ikke kan gjøre. Det er ikke et enten-eller, og man må kunne stille tydelige politiske krav.

Samtidig som Solheim har forlatt norsk debatt til fordel for en toppjobb i FN, er det andre som stiller spørsmål ved rådende norsk Etiopia-politikk. Forskeren og Etiopia-kjenneren Kjetil Tronvoll etterlyser mer pragmatisme og en «ærligere» norsk retorikk og politikk.

«Hva er vårt perspektiv for forandring i et land som Rwanda eller Etiopia? Disse landene sier at de trenger en sterk utøvende regjeringsmakt i den fasen landet er i nå, for over tid å kunne nå et visst utviklingsnivå. Først da sier de at de vil være villig til å se på en mer pluralistisk og deltagende diskurs i landet. Som internasjonal aktør som vil støtte helse og utdanning, kan man ikke få i pose og sekk. Vi kan si at vi forstår deres synspunkt, at vi er uenig i deres undertrykkende politikk, men at vi likevel har noen felles mål», uttalte forskeren og Etiopia-kjenneren Kjetil Tronvoll til Bistandsaktuelt nylig.

– Bredde gir innflytelse 

Utenriksministeren avviser at hensynet til «den fase landet er i» skulle tilsi at man bør menneskerettighetskritikk, for heller å fokusere på resultater på det økonomiske og sosiale området. 

– Det er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi har et bredt partnerskap med Etiopia innen økonomisk utvikling, klimaforhandlinger, regionale spørsmål som migrasjon og konflikten i Sør-Sudan. Vi samarbeider i FN og andre fora rundt de temaene. Vi ser også hvor viktig Etiopia er for stabiliteten på Afrikas Horn. Denne bredden i forholdet gjør det mulig og riktig også å ta opp bekymringer om menneskerettighetssituasjonen i landet i den politiske dialogen. Min forgjenger var sist i Etiopia i oktober/november 2016. Han drøftet da situasjonen i forbindelse med unntakstilstanden,som nå er opphevet. Vi samarbeider også med Etiopia om prosjekter på menneskerettighetsområdet, innen kapasitetsbygging i justissektoren og tiltak for å sikre tilgang til juridiske tjenester for de fattigste.

– Hva tenker du om at det er land som Etiopia og Rwanda, relativt autoritære ettpartisystemer, som stadig framheves som vellykkede i å oppnå resultater innen fattigdomsbekjempelse? 

– Det finnes eksempler på høy økonomisk vekst og relativt vellykket fattigdomsbekjempelse i Afrika både blant land som kan karakteriseres som relativt autoritære, som Rwanda og Etiopia, og i land med sterkere demokratiske tradisjoner, som Botswana og Ghana. Resultater innen fattigdomsbekjempelse er viktig og positivt. Samtidig har land som Etiopia og Rwanda klare menneskeretteighetsutfordringer. Dette er bekymringsfullt, og Norge er tydelig på behovet for å bedre menneskerettighetssituasjonen i vår dialog med disse landene. Norge tar jevnlig opp menneskerettighetsspørsmål med myndighetene både i den bilaterale dialogen og i multilaterale fora som FNs Menneskerettighetsråd.

– Veldig utfordrende

– Du erkjenner at Etiopia har betydelige utfordringer på menneskerettighetssiden?

– Situasjonen er utfordrende, den er veldig utfordrende. Vi hadde jo også denne diskusjonen oppe nylig, da kronprinsparet var på besøk i landet og statssekretær Skogen var med. Vi snakket da både med opposisjonsgrupper og myndighetene om disse spørsmålene. Det er et ledd i den løpende politiske dialogen vi har. Jeg mener vi hele tida må vurdere hvilken vei utviklingen går. Unntakstilstanden er nå opphevet. Det er i utgangspunktet et positivt tegn, samtidig som det er veldig mange sider ved utviklingen som også er bekymringsfulle. Selv om vi har et langsiktig engasjement i landet, må vi hele tida vurdere om det har en riktig innretning. Hvis vi ser at enkelte tiltak for eksempel har en negativ effekt, så må vi revurdere disse. 

– Betyr dette at du ikke vil utelukke at bistanden til Etiopia kan bli redusert?

– Vi er ikke der nå. Etiopia er ett av våre partnerland. Vi jobber med det for øye at vi har et langsiktig engasjement for å oppnå langsiktige positive resultater. Men vi må jo være realistiske, og at det kan oppstå endringer. Samtidig må vi huske på at det ofte er sivilbefolkningen, ikke myndighetene, som vil lide dersom vi stanser bistanden til et land. I tillegg ville vi miste grunnlaget for å ha en åpen dialog og kunne stille krav om for eksempel menneskerettighetssituasjonen.

Målet: Ut av fattigdom

Utenriksministeren sier det kan være mange årsaker til at man som bistandsgiver velger å endre innretningen av bistand til et land. 

– For noen land er det gledelig å se hvordan de gradvis kommer seg ut av fattigdom, noe som kan gi grunnlag for å redusere bistanden. I andre sammenhenger kan det være riktig å kanalisere bistand over til det humanitære heller enn det langsiktige, eller å benytte FN-kanaler og flergiverfond i stedet for bilaterale kanaler. I utviklingspolitikken er det dessuten mange faktorer, i tillegg til bistand, som gjør at vi kan tenke at andre tiltak kan gi mer effekt. Det kan for eksempel være at mange norske selskaper vil være med å bygge opp energisektoren i fattige land, noe som er svært viktig for økonomisk utvikling. 

– Tanzania er det landet som har mottatt mest norsk bistand de siste ti årene. Hvordan vil du karakterisere menneskerettighets- og demokratiutviklingen i dette landet de siste par årene?

– Vi merker med bekymring en viss innstramming på enkelte områder. Tanzania har siden uavhengigheten vært et stabilt og relativt demokratisk land, uten store etniske eller religiøse konfliktlinjer som har preget flere afrikanske land. I løpet av de siste ti årene har landet også hatt høy økonomisk vekst, som er positivt for fattigdomsbekjempelse. Det er imidlertid blitt innført nye lover som kan svekke ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. 

– Vi er en tydelig stemme

Utenriksministeren opplyser at Norge og Tanzania i 2017 inngikk en avtale om politiske konsultasjoner. 

– Dette gir oss en plattform for å diskutere både menneskerettigheter og globale fellesgoder, og felles interesser innen bistand, handel og næringsutvikling. Konsultasjonene er en mulighet til å løfte både saker vi er enige og uenige om på politisk nivå, sier hun.

Innen menneskerettighetsarbeidet oppfattes Norge som en tydelig stemme i FN, mener Eriksen Søreide. 20. november vedtok FNs menneskerettighetskomité en resolusjon om menneskerettighetsforkjempere og -forsvarere. Norge var initiativtager til resolusjonen og ledet forhandlingene. Det innebar mye fotarbeid, og til slutt stilte 76 land seg bak forslaget, forteller hun. 

– Mens vi gleder oss over slike resultater, ser vi også at en del arbeid på menneskerettighetsområdet ikke er blitt enklere. Land som tidligere ville ha støttet oss er blitt mer motvillige. Det gjelder blant annet i arbeidet for seksuelle minoriteters rettigheter og for rettigheter knyttet til seksuell og reproduktive helse, sier hun.  ]

Etiopia

Etiopia, et land med 99 millioner mennesker, har i 26 år vært styrt av en regjering dominert av ett parti, TPLF. Dette partiet har monopolisert makten i landet, mener mange analytikere.

Menneskerettighetsorganisasjoner kritiserer fengslinger og andre overgrep mot opposisjonelle, journalister og sivilsamfunnsaktivister.

Samtidig som det er kritikk mot menneskerettigheter og demokrati, får Etiopia svært gode karakterer av bistandsgivere for sin innsats innen fattigdomsbekjempelse. Færre underernærte, lengre levealder, bedre helsetilbud og en kraftig forbedring av skoletilbudet er blant milepælene.

​Landet er ett av Norges viktigste samarbeidsland i Afrika. I 2016 fikk Etiopia 442 millioner kroner i bistand fra Norge.

Stø kurs, men vinden kan snu

Stø kurs i utviklingspolitikken, er budskapet fra Norges nye utenriksminister. Ine Eriksen Søreide (H) tar likevel høyde for at nye globale rammevilkår kan tvinge fram endringer. 

– Hovedlinjene i norsk utviklingspolitikk ligger fast, og de er også godt forankret i Stortinget, påpeker Søreide.

Norges første kvinnelige utenriksminister viser til at det er en stor grad av konsensus om hovedprinsipper i bistandspolitikken, som samarbeidsland og temaer.

– Samtidig skjer det jo mye rundt om i verden til enhver tid. Det vil kunne føre til endringer av våre prioriteringer.

Som eksempel trekker hun fram hvordan økte humanitære behov, som følge av Syria-krigen og andre langvarige kriser, har ført til en dreining i bistanden, i retning av sterkere vekt på nødhjelp.

– Utviklingspolitikken er i tillegg veldig dynamisk. Den er mye mer enn bistand. Det er viktig å se sammenhengen med andre politikkområder og hvordan disse påvirker utviklingspolitikken totalt sett. Det kan jo bety at vi om fire år har helt andre faktorer som vi mener det er viktig å vektlegge. Handelspolitikken er ett slikt område, som jeg mener er veldig viktig. 

Publisert: 12.12.2017 09.25.11 Sist oppdatert: 12.12.2017 09.25.12

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.