Justin Yifu Lin
– Manglende infrastruktur er en flaskehals for økonomisk vekst, sier tidligere sjeføkonom i verdensbanken, kinesiske Justin Yifu Lin. Han anbefaler Norge å bruke av Oljefondet til å investere i infrastruktur som veier, strømforsyning og havner i utviklingsland. Foto: Asle Olav Rønning

– Norge bør bruke Oljefondet i utviklingsland

Norge bør investere deler av Oljefondet i utviklingsland, mener Justin Yifu Lin, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken.

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 22.02.2017 13.34.09

Lin mener Norge bør vurdere å bruke Statens pensjonsfond Utland (Oljefondet) i investeringer i infrastruktur som veier og kraftforsyning i utviklingsland. Slike investeringer kan bidra til å fjerne flaskehalser for økonomisk vekst.

– På den måten kan man slå to fluer i én smekk. Så lenge slike infrastrukturprosjekter er godt planlagt og gjennomført, kan de gi mye høyere avkastning enn tradisjonelle investeringer. De kan også bidra til vekst i utviklingsland, sier han til Bistandsaktuelt.

Lin en markert stemme i den globale debatten om utviklingsøkonomi. Han var den første økonomen fra et utviklingsland som hadde stillingen som sjeføkonom i Verdensbanken. Han er i dag professor i økonomi og leder for Center for New Structural Economics ved Peking University.

Den tradisjonelle måten å plassere penger på – aksjer og statsobligasjoner – har siden finanskrisa i 2008 gitt svært lav avkastning på grunn av det lave rentenivået internasjonalt, påpeker Lin. Det kan derfor være lønnsomt for Norge å se etter andre investeringsmuligheter.

Kan få hjelp av kinesiskledet bank

Norske myndigheter har ikke åpnet for å bruke Oljefondet til investeringer i infrastruktur, verken i utviklingsland eller i rike land, men flere organisasjoner og enkeltpersoner har tatt til orde for det.

– Det er en frykt for at investeringer i utviklingsland har høy risiko og ingen politiker vil ha ansvaret for den som kastet pensjonspengene ut av vinduet?

– Ja. Det er derfor jeg sier at infrastrukturprosjekter må være godt utformet, nøye utvalgt og godt gjennomført, sier Lin.

Han legger til at Den asiatiske infrastrukturbanken (AIIB) som er ledet av Kina og startet sin virksomhet i fjor kan være en hjelp i denne sammenhengen. Det er allerede etablert koblinger mellom Norge og den kinesisk-ledede utviklingsbanken. Norge er innskyter i AIIB, og har lovet å bidra med betydelige innskudd og garantier de neste fem år. Se Bistandsaktuelts artikkel.

Flaskehals for økonomisk vekst

I en ny bok, «Going Beyond Aid», trekker Lin fram erfaringer fra Øst-Asias økonomiske veksteventyr.

– I et hvilket som helst utviklingsland, er manglende infrastruktur er en flaskehals for økonomisk vekst, sier Lin.

Kina har lenge lagt stor vekt på investeringer i infrastruktur som et viktig virkemiddel for å bidra til økonomisk vekst, ikke minst i afrikanske land. Lin mener slike investeringer er helt nødvendige for at fattige land skal oppnå økonomisk vekst. Infrastruktur-investeringer har også vært viktig del av Kinas egen vekst.

Veien til økonomisk velstand går ifølge Lin gjennom etablering av arbeidsintensiv industri, tilrettelegging av eksport gjennom opprettelse av spesielle økonomiske soner og industriparker og sterk satsing på infrastruktur som veier, havner og kraftforsyning.

Se også Bistandsaktuelts artikkel om "Lins metode" i seks punkter.

Erfaringer fra Øst-Asia

– For meg er fattigdom ikke noe som er skjebnebestemt, sier Lin, som er grunnleggende optimist på utviklingslands vegne.

Han har på nært hold sett to økonomiske vekstmirakler utfolde seg – først på Taiwan, der han er født, og deretter i Kina. En erfaring fra Øst-Asia er at fattige land skal ta utgangspunkt i sin egen virkelighet og gjøre det beste ut av de mulighetene de har her og nå.

– Jeg tror at hvert eneste land har sine muligheter, sier Lin, og viser til den afrikanske øystaten Mauritius.

På 1960-tallet ble Mauritius spådd en dyster framtid. James Meade, vinnner av nobelprisen i økonomi, avskrev i en rapport til Verdensbanken Mauritius som uten økonomiske utviklingsmuligheter.

Landet ligger midt i Det indiske hav, langt fra markedene, og var ensidig avhengig av produksjon av sukker. I dag vet vi at det var en feil konklusjon. Mauritius har nå bak seg mer enn to tiår med sammenhengene økonomisk vekst, basert blant annet på tekstilindustri. Landet regnes i dag som et velstående mellominntektsland.

Millioner av jobber på flyttefot

Etiopia er et annet eksempel som passer godt inn i Lins modell. Det østafrikanske landet har trukket til seg internasjonale investeringer innen blant produksjon av sko. Noen av investeringene er gjort av kinesiske selskaper.

Tall for sysselsetting i Kina er ikke like nøyaktige som i mange andre land, men Lin anslår at Kina i 2014 hadde om lag 85 millioner jobber i arbeidsintensiv industri. Mange av disse er på flyttefot, i takt med at kinesiske arbeidslønninger stiger og Kinas økonomi utvikler seg til mer teknologisk avansert produksjon.

Selv bare ti prosent av dette skulle forlate Kina, vil det likevel utgjøre hele 8,5 millioner jobber. Lin påpeker at om afrikanske land lykkes i å kapre disse, vil det bety et kraftig oppsving for industrialisering i Afrika.

Egen inntekt er den beste helsebistand

– Jeg tror det er et behov for å redefinere bistand, ser Lin, som har som utgangspunkt at bistand alene ikke kan løfte de fattigste landene.

Økonomen er kritisk til den stramme definisjonen av bistand som de rike landene har blitt enige om gjennom OECDs utviklingskomite (OECD-DAC). Lin bruker helse som eksempel:

– Den beste måten å bidra til god helse på er å la fattige mennesker få bruke arbeidskraften sin til å tjene sin egen inntekt. Med en gang inntektene deres øker, vil de bruke mer penger på mat, og de vil bruke mer penger på helse, ser Lin.

Samtidig trengs også investeringer i sykehus, noe som kan være en oppgave for tradisjonell bistand. En mer helhetlig tilnærming der både tradisjonell bistand, handel og investeringer inkluderes, er ønskelig, mener økonomiprofessoren.

Ny bok om hva utviklingsland kan lære av Øst-Asia

I boka "Going Beyond Aid" (Cambridge University Press, 2017) beskriver Justin Yifu Lin og Yan Wang erfaringer fra hvordan blant annet Sør-Koreas og Kinas sterke økonomiske vekst og hvilke lærdommer andre utviklingsland hente.

- Et sentralt begrep er strukturell endring, som beskriver en gjennomgripende endring av økonomien i et land, for eksempel fra å være dominert av småskala jordbruk til industri.

- Modellen som legges fram kalles "new structural economics". Forfatterne er kritisk til vekstmodeller basert på etablering av kapitalintensiv industri og høye tollmurerer som ble brukt i mange utviklingsland på 1960- og 1970-tallet. De er også kritisk til krav om omfattende liberalisering fra internasjonale långivere som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) på 1980- og 1990-tallet.

- Lin er tidligere sjeføkonom i Verdensbanken og leder Center for New Structural Economics ved Peking University, et senter han selv har startet.

- Wang er gjesteprofessor ved George Washington University i USA og tilknyttet National School of Development ved Peking University. Hun har lang erfaring som seniorøkonom i Verdensbanken.

Publisert: 22.02.2017 13.34.09 Sist oppdatert: 22.02.2017 13.34.09