Både den katolske kirken og moskeen like ved hjelper migranter og flyktninger i Durban. Foto: Jan Speed

Migranter, bestemor og hjelperne

BLOGG 23.03: På 1930-tallet reiste min bestemor som migrant til Sør-Afrika. Nesten 90 år senere er det andre migranter som søker lykken i landet, skriver Jan Speed – på reise i Afrika for å skrive om migrasjon. #fluktensørover

Av Jan Speed Sist oppdatert: 23.03.2017 06:23:27

Jeg måtte trampe gjennom høyt gress og rydde ugress for å finne min bestemors grav på den gamle kirkegården i Durban. De døde blir ikke prioritert av kommunen når sosiale problemer står i kø.

Men etter at jeg i flere uker har snakket med nye migranter til Sør-Afrika, slår det meg at de nye innvandrerne ikke er så ulike min bestemor og bestefar. Mine besteforeldre dro fra et kriserammet og økonomisk vanskeligstilt Norge til et sted de håpet ville gi dem bedre levekår. Det samme ønsket driver de fleste migranter i dag.

På samme måte som dagens etiopiere, kongolesere og somaliere, fikk mine norske besteforeldre en hjelpende hånd av landsmenn som allerede befant seg i landet, og av lokale innbyggere. Det tok mange år før min bestemor lærte engelsk skikkelig. En viktig grunn var at hun var oppslukt i den norske miljøet, en stor familie- og vennekrets som hadde egen kirke, samfunnshus og klubb.

En havneby tiltrekker seg bestandig folk på vandring eller personer som ikke kan dra hjem. I min bestemors tid var det som oftest europeere: De som ikke kunne vende tilbake til et Europa i krig på 1940-tallet; grekere som motsatte seg militærdiktaturet; portugisere som ikke ville leve i de frigjorte koloniene. Mens svarte ungdommer fra bydelene i utkanten flyktet nordover fra raseskilleregimets undertrykkelse, og fikk ly i nabolandene.

Mange av dagens migranter i Durban bor i trange hybler i havnestrøket. Det er det samme strøket som har vært velkjent for hundrevis av norske sjømenn gjennom årene, og det er der den norske sjømannskirken tidligere lå.

Dagens migranter har det nok betraktelig vanskeligere enn migrantene som på 1900-tallet kom fra Europa. Før frihetsvalget i 1994 var Sør-Afrika et land der de svarte sørafrikanske innbyggerne ble betraktet av de hvite makthaverne som «gjestearbeidere» i eget land. Det var først senere, etter at Nelson Mandela overtok makten, at afrikanere utenfor de nærmeste nabolandene begynte å reise til landet.

Om de gis anledning, bidrar nesten alle migranter i Sør-Afrika til å skape økonomisk aktivitet. Mange av de nye innvandrerne har startet små forretninger, på samme måte som tidligere migranter. Barbersalonger og kiosker er typiske steder drevet av migranter.

Etter at det ble hevdet at migranter utkonkurrerte lokale handelsmenn i Sør-Afrika, har flere organisasjoner forsøkt å endre bildet av migrantene; gjennom å gjøre migrantene til ressurspersoner som kan hjelpe sørafrikanere. Dyktige forretningsfolk fra andre afrikanske land lærer nå opp lokale innbyggere i god forretningspraksis: Behovet for sparsommelighet, samarbeid om innkjøp for å få lavere grossist priser, og betydningen av å ha kundevennlige åpningstider er temaer på læreplanen.

Det er bestandig noen i Sør-Afrika som hjelper nyankomne migranter. Det skjer også i dag. Selv om motivene kan være ulike.

Da utlendigheter ble utsatt for en bølge av angrep i Durban i 2008 og 2015, søkte mange ly i den katolske katedralen og i det islamske senteret ved siden av.

– Det er fortsatt folk som sier til migranter «du er min bror». Under krisen fikk vi massiv støtte fra sørafrikanere for å kunne hjelpe flyktningene – alt fra mat til store pengegaver. Vanlige folk viser fortsatt solidaritet, sier Hupenyu Makusha som leder flyktningarbeidet i det katolske bispedømmet. Frivillige stiller opp og gir språkopplæring til innvandrere, eller råd om hvordan de best kan sikre seg oppholdstillatelse. (Publisert 23.3.17)

 

Sør-Afrika kveler asylhåpet

En av verdens mest humane flyktningelover blir nå strammet inn. Sør-Afrika kutter rettighetene til asylsøkere og vil ta i bruk interneringsleirer. 

– Det virker som om sikkerhet har forrang foran menneskelighet, sier Yasmin Rajah i Refugee Social Services i havnebyen Durban i Sør-Afrika.

– Alt vil bli mye vanskeligere. Det som skjer her ligner det vi ser i USA og Europa, sier hun.

Ingen andre steder i Afrika er køen av asylsøkere høyere enn i Sør-Afrika – rundt en million de siste fem årene. Landet har hatt en liberal praksis. Registrerte asylsøkere har kunnet bevege seg fritt, samt studere og jobbe mens søknadene eller ankesakene ble behandlet. Og folk med flyktningstatus har hatt samme rettigheter som sørafrikanske borgere.

– Loven har vært god, men gjennomføringen problematisk, sier Rajah.

Men nå varsles endringer. Innenriksminister Malusi Gigaba sa allerede i fjor at landets liberale asyl- og flyktningpolitikk «blir misbrukt» av folk som kommer til landet av økonomiske grunner. Like før helgen lanserte han regjeringens nye politikk. Han snakket om viktigheten av migrasjon for utvikling, behovet for «strategisk styring», men selv om internasjonal migrasjon betegnes som «hovedsakelig positiv» varsler departementets innstilling nye innstramninger.

Fem lover vil måtte endres. Tiltak som ligger i den nye politikken er:

  • opprettelsen av sentere ved grensene der søkere må bo inntil asylsøknaden er avgjort
  • asylsøknader skal behandles i løpet av 120 dager – noe som langt fra er tilfelle i dag
  • styrket og bedre samordnet grensekontroll gjennom en egen etat
  • asylsøkere vil bare unntaksvis ha rett til å arbeide eller studere mens søknaden er til behandling
  • det blir ikke lenger en automatisk progresjon fra oppholdstillatelse til statsborgerskap

Samtidige foreslås det at borgere fra det sørlige Afrika lettere vil kunne arbeide lovlig i Sør-Afrika. Det vil bli innført et kvotesystem for ufaglærte arbeidere og handelsvisum for folk som handler regelmessig i regionen, mens landet vil forsøke å lokke til seg velkvalifiserte folk ved å gjøre det lettere for dem å få permanent opphold.

Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) trekker fram at det er positivt at Sør-Afrikas myndigheter nå erkjenner at migranter spiller en positiv rolle for landets utvikling. Og at styrt arbeidsinnvandring og bedre grenseadministrasjon er noe det nye forslaget legger opp til.

– Men vi har fortsatt en stor jobb å gjøre for å få politikerne til å innse at migranter kan være en positiv kraft, sier Richard Ots, som leder IOMs kontor i Sør-Afrika.

Han mener Sør-Afrika må klargjøre tydelig hva slags arbeidsmigranter de trenger, og samtidig må de drive med informasjon i andre afrikanske land slik at folk som vil sørover har mer realistiske forventninger.

– Mange tror at bare de kommer til Sør-Afrika venter gull, jobber, biler og fine hus. Virkeligheten er det motsatte. Det er hardt, sier Ots.

Lederen for somaliere i Sør-Afrika, Amir Sheikh, frykter ikke nye lover. Hittil har somaliere fått flyktningstatus i landet og er ikke blitt deportert.

– En ny immigrasjonslov vil være en katastrofe for noen, men for oss vil det kanskje gjøre saksbehandlingen kortere og lettere å få dokumentene som vi trenger, sier Amir Sheikh til Bistandsaktuelt.

Sivilsamfunnsorganisasjoner er glad for at arbeidsinnvandring skal gjøres mindre byråkratisk, men er skeptisk til innstramningene i rettighetene til asylsøkere.

Andre kritikere mener at mens regjeringen tidligere betraktet flyktninger som en menneskerettighetsforpliktelse, så betraktes de nå som en sikkerhetsutfordring.

– De tenker seg interneringsleirer. Hvor blir det av ønsket om å la flyktninger ha verdighet? spør lederen for den katolske kirkens arbeid for flyktninger i Durban, Hupenyu Makusha.

Nesten samtlige jeg snakket med som arbeider med migrasjon i Sør-Afrika har liten tro på at myndighetene vil klare å redusere den ulovlige arbeidsmigrasjonen eller flyktningstrømmen til landet. Grensene er lange, det er for få ansatte i de ulike etatene og korrupsjonen er omfattende. Dessuten har folk en overlevelsesdrift.

– Lover hinder ikke folk fra å flytte på seg dersom de opplever at de må. Noen ganger har du bare to valg: dø eller forsøke å overleve, og da forsøker du å overleve. Folk forsøker stadig å krysse Middelhavet, selv om de vet at tusener har omkommet, fordi de opplever at de må, sier en kongolesisk flyktning. (Publisert 21.3.17)

 

Syr skoleuniformer for flyktningbarn

En tidligere motedesigner og forretningsmann sitter på et lite kontor og syr skoleuniformer for flyktningbarn i havnebyen Durban. Han er selv flyktning fra Burundi.

Nkumzimana Emile flyktet fra Burundi i folkemordåret 1994. I en periode oppholdt han seg i nabolandet DR Kongo, før han igjen ble tvunget på flukt, først til Tanzania og senere til Zambia. Han fikk knapt noen eiendeler med seg. Til slutt valgte han å søke lykken i Sør-Afrika.

– Jeg reiste hovedsakelig med minibusser via Mosambik, betalte penger til noen og fikk hjelp til å krysse grensen, forteller Nkumzimana.

Han visste ingen ting om byen Durban.

– Jeg ville ha stabilitet og fred. Det var ikke noe annet land å dra til, sier han.

Han fikk jobb som skredder på et flyktningprosjekt – Refugee Pastoral Care  – drevet av den katolske kirken i Durban-området. De holder til i et senter ved siden av Emmanuel-katedralen midt i byens travleste strøk; ved siden av hovedveien, en stor drosjeholdeplass, markedet og byens store moské. Her er det både suppekjøkken for byens fattige og et helsesenter.

Da det oppstod fremmedfiendtlig vold i byen i 2008 og 2015, var det mange, både utlendinger og fra andre etniske grupper i Sør-Afrika, som søkte ly i senteret og katedralen.

Ved siden av å støtte et overnattingssted for migranter og asylsøkere forsøker kirken å gi språkopplæring i engelsk og isiZulu, gi mat og litt penger til fosterfamilier som tar inn foreldreløse flyktningbarn, samt subsidiere skolepengene til flyktningfamilier med skolebarn.

– De får også skoleuniformer av oss. Det er de jeg sitter og syr. Det kan dreie seg om mer enn 600 uniformer i året, sier Nkumzimana. Ved siden av skreddervirksomheten er han leder for de rundt 3000 burundierne som befinner seg i byen.

Omgitt av store, svarte søppelsekker med stoff, forteller om det gode liv han levde i Burundi. Da var har rik. Det er langt fra slik her i Durban, der han bor enkelt i et kriminelt belastet strøk.

– Dersom det var fred i Burundi hadde jeg reist tilbake umiddelbart. Jeg elsker mitt land. Det vil bestandig være mitt hjem, sier han.

Fremmedfiendtligheten han møter i Sør-Afrika bekymrer ham.

– Når du har måttet flykte fra krig, bærer du bestandig med deg et traume og en frykt, sier han. (Publisert 17.3.17)

 

Fotografer i Sør-Afrika og kampen om sannheten

En skulptur satt sammen av kameraer hedrer landets fotografer. Den er malt i fargene til det sørafrikanske flagget. Det var deres bilder som avslørte apartheid og det hvite regimets vold. Og nå er det fotografier av sosiale protester og vold mot migranter som ryster og avslører.

Peter Magubane er fotografveteranen i Sør-Afrika som fikk aksept for hvor viktig det var å dokumentere og komme tett inn på begivenheter. Da skoleelever i den svarte byen Soweto begynte protestbølgen i juni 1976 var har der for å fortelle historien med bilder. Først ble elevene sinte, og ville banke ham opp. Men så kjøpte de argumentet hans om at «det blir ingen revolusjon uten at det blir dokumentert». Bildene av demonstranter, politivold og drap gikk jorda rundt, og ble en politisk vekker for meg. Magubane ble fengslet uten lov og dom i over ett år. Senere ble han «hoff-fotografen» til Nelson Mandela, og var i Oslo både under fredsprisutdelingen til Desmond Tutu og senere til Nelson Mandela og F. W. de Klerk. 80-åringen er nå mentor for yngre fotografer.

I dag kuttes antall fotografer i avisredaksjonene i Sør-Afrika. Og ofte er sosietetsbilder viktigere enn dokumentasjon av hvordan landets fattige flertall fortsatt bor. Men noen holder fast ved Magubane-tradisjonen. James Oatway er en av flere som velger de mer seriøse temaene.

Afrikansk migrasjon sørover er et av temaene han dekker. Han er ute med kameraene sine når folk angriper innvandrere i de fattige strøkene. Han lager portretter av individer fra lenger nord i Afrika som bidrar positivt inn i det sørafrikanske samfunnet.

For to år siden var han i den fattige bydelen Alexandra i forbindelse med en bølge med vold mot innvandrere. Han fotograferte knivdrapet på en mann fra Mosambik, Emmanuel Sithole. Reaksjonene var kraftige, men myndighetene påsto at Oatway hadde fotografert en tilfeldig kriminell voldsepisode og at drapet ikke var et utslag av fremmedhat. De kalte avisen The Sunday Times, som publiserte saken på forsiden, for «upatriotisk». Men Oatway er ikke i tvil at dette var et utslag av fremmedhat: Både ut fra konteksten og at angriperne ropte «shangaan hund» og andre ukvemsord mens de stakk med kniv og sparket mannen.

Fotografen og journalisten forsøkte å redde livet til Sithole, men han døde på vei til sykehuset. En skulptur for å hedre sørafrikanske fotografer er på sin plass. Med stort mot går de tett inn på samfunnets mørke sider. (Publisert 15.3.17)

 


Fremmedhat svekker Sør-Afrika i Afrika

Etter at nyhetene om angrep mot nigerianere i Sør-Afrika nådde Nigeria ble hovedkontoret til det sørafrikanske mobilselskapet MTN angrepet i Abuja.

Den siste tida har det vært flere episoder i Sør-Afrika hvor migranter fra andre afrikanske land er blitt utsatt for fremmedfiendtlig vold. Myndighetene frykter nå at slike hendelser vil kunne slå tilbake på sørafrikanske bedrifter i utlandet. Mange av de største selskapene har datterselskaper lenger nord i Afrika.

Sør-Afrikas omdømme i Afrika er allerede sterkt svekket etter to tidligere omganger med vold mot fremmede fra lenger nord i Afrika. Det reduserer også Pretorias gjennomslagskraft i afrikanske fora.

Det er derfor at president Zuma later som at angrepene som nå skjer er uttrykk for «anti-kriminalitet» og ikke er basert på fremmedhat. Men det er neppe den samme beskrivelsen av volden som de afrikanske ambassadene i Pretoria rapporterer hjem.

Sør-Afrika har lovet Nigeria at de skal gjøre mer for å beskytte nigerianske borgere og ta en mer offensiv holdning.

Som tegningen fra Gado viser er det ingen i Afrika som glemmer at når tusenvis av sørafrikanere måtte flyktet fra raseskilleregimet i perioden 1960 til 1990 ble de tatt vel imot av andre afrikanske land.

Sør-Afrikas økonomi har også i alle år delvis basert seg på arbeidskraft fra nabolandene ­– både innen jordbruk og ikke minst i den farlige gruveindustrien. Landet trenger andre afrikanere.

– Antall arbeidere fra Mosambik, Malawi, Lesotho og Swaziland har gått ned de siste 23 årene, men det er fortsatt en jevn strøm til Sør-Afrikas gruver, sier Jo Rispoli, ekspert på arbeidsmigrasjon i International Organization for Migration (IOM).

Arbeid i gruvene er farlig, og de sosiale forholdene oftest langt fra ideelt. Mange migranter blir smittet med hiv/aids.

­– Det sies at mosambikiske gruvearbeidere først drar hjem når de skal dø, sier Rispoli.

(Publisert 14.3.17)

Din frukt er plukket og pakket av migranter

Når du spiser grapefrukt, skreller appelsin eller presser sitron importert fra Sør-Afrika er sjansen stor for at frukten er plukket og pakket av migrantarbeidere.

Merket «Outspan» brukes av sørafrikanske sitruseksportører, og er ofte å finne i norske matbutikker. En av Sør-Afrikas største fruktfarmer er Alicedale, helt nord i landet. Utenfor inngangen sitter rundt 30 kvinner og håper på å få jobb inne på pakkeriet. Alle er fra Zimbabwe. Og de er i landet ulovlig.

–  Vi har ikke jobb til dem. Vi har nok folk for øyeblikket, sier fruktfarmens personalsjef Letta Motong.

Farmen og pakkeriet sysselsetter 270 faste arbeidere og 400 sesongarbeidere. De aller fleste er fra Zimbabwe. Flertallet har kommet seg inn i landet ulovlig ved å krysse Limpopo-elven.

–  Første gang jeg kom for 12 år siden var jeg en «grensehopper» – en som kom inn ulovlig. Den økonomiske situasjonen i Zimbabwe var elendig, forteller Dziva Mnyaradzi. Nå jobber han lovlig i landet.

Personalsjef Motong forteller at farmen hjelper de som ansettes med å få arbeidstillatelse. 

Da hun begynte i jobben lurte hun på hvorfor det ikke var flere sørafrikanere ansatt. Hun oppdaget raskt at de fleste sørafrikanske menn mente at plukking av frukt var altfor hardt arbeid. De ga seg for lett, forteller hun.

Da jeg besøkte gården var mennene fra Zimbabwe, Sør-Afrika og Mosambik i gang med sitronplukkingen. Alle ser ut til å arbeide hardt og effektivt.  De løper nesten fra tre til tre.

Arbeiderne betales for hver sekk de leverer. Oftest sendes pengene hjem til familien i nord.

Folk som jobber med migrasjonsspørsmål mener dette er bevis på den positive virkningen migrasjon har både for vertsnasjonen og landet de har forlatt. Dette vil trolig speiles i den nye migrasjonspolitikken som Sør-Afrika lanserer om en uke. To punkter er allerede kjent:

  • Kontrollert jobbmigrasjon vil bli betraktet som utviklingsfremmende og som en nødvendighet.
  • Samtidig vil landets hittil liberale asylpraksis bli strammet inn betraktelig. (Publisert 11.3.17)

Johns farlige jobbreise - gjennom elv og piggtråd

BLOGG 09.03.: Grenseelven Limpopo mellom Zimbabwe og Sør-Afrika er i flom. For to uker siden risikerte «John» (24) livet ved å krysse den. Han er desperat etter å skaffe seg jobb for å kunne brødfø kone og barn hjemme i Zimbabwe.

Jeg hørte bruset av den 50 meter brede elven allerede på en kilometers avstand. Fra høyden der jeg sto kunne jeg se grensebroen Beit Bridge i det fjerne.

Bare folk med gyldig pass eller ID-dokumenter får krysse denne broen på lovlig vis. Alle andre som vil komme seg inn i Sør-Afrika må krysse Limpopo uten å bruke broen.

Og dersom de klarer det må de deretter finne hull i grensegjerdet. Eller rettere sagt, i de tre radene med grensegjerder som strekker seg på sørafrikansk side av elven langs hele grensen mot Zimbabwe.

Under raseskilleregimet var gjerdet satt opp for holde motstandsgeriljaen ute. Da Sør-Afrika ble fritt i 1994 ble strømmen i det første gjerdet slått av. Etter hvert er det blitt mange hull i gjerdene.

Når John forteller at han kom gjennom «bushen» til Sør-Afrika, så betyr det at han kom seg gjennom et hull i gjerdet. Han kalles «a border jumper».

– Vi gjorde det om natten, forteller han da jeg møtte ham på et senter for mannlige migranter. Stedet kalles «Jeg tror på Jesus», og tilhører en kirke. Der sover zimbabwere i en hall laget av bølgeblikk, mens menn fra DR Kongo sover på gulvet i et slitt militærtelt. De er alle ulovlige innvandrere.

Men det var elven som var Johns største utfordring. Han vadet over med vannet helt opp under haken. Det var nok å prøve å holde seg på beina, uten å tenke på krokodillene som har sine huler under elvebredden.

Denne regnsesongen er det færre som prøver seg. Ikke alle som våger seg ut i den kraftige strømmen har kommet seg over. En sosialarbeider forteller at det i forrige måned lå 30 lik i likhuset i Musina – alle hadde druknet.

– Jeg trenger en jobb. Når jeg får penger vil jeg vende hjem. Men jeg trenger å kunne brødfø min kone og barn. Om jeg ikke får jobb her i Musina drar jeg videre til Johannesburg, forteller John. Der kjenner han ingen.

– Men jeg må jo prøve.

Og i mellomtiden må han unngå å bli stoppet av politiet. Blir han tatt, venter tre måneder i cellene før han deporteres. (Publisert 9.3.17)

 

Kinesere og tall til besvær

BLOGG 08.03.: «Kinesere oversvømmer Afrika», «De tar jobbene». I flere land har politikere utpekt kinesiske innvandrere som årsaken til afrikansk arbeidsløshet.

I Sør-Afrika, ti kilometer fra grensen til Zimbabwe, er det et stort lagerområde drevet av kinesere. Alle inngangene er bevoktet og det er omringet av piggtrådgjerder. Her kan handelsfolk kjøpe varer fra Kina i store kvanta for videreeksport nordover i Afrika. Men når jeg spør folk hvor mange kinesere det er i landet, er det ingen som vet svaret.

I Sør-Afrika anklages kinesere ofte for å undergrave deler av industrien, men det er folk fra nabolandene som får skylda for at arbeidsløsheten er høy. Sørafrikanere mener nigerianere, zimbabwere og mosambikere tar deres jobber. Det samme argumentet hører man i andre land i regionen. Mosambik sendte nylig hjem flere tusen tanzaniere. Migrasjon og arbeidsløshet kobles sammen og mytene florerer.

I Sør-Afrika verserer ulike tall. Jeg er på jakt etter konkrete migrasjonstall. Men får servert antagelser. Noen sier at det er 5 millioner migranter i landet. Neppe, sier forskere ved Wits universitetet. Tallet ligger nærmere 2,3 millioner, mener de. UNHCR mener det er rundt en million asylsøkere i Sør-Afrika – overdrevet mener andre.

Inntil nylig var fakta om hvor mange kinesere som befant seg i et land som Zambia også ren gjetning. Landets tidligere president snakket om at det var 80 000 kinesiske borgere i landet. Kinesisk nærvær ble politisk betent. Forskning gjort av Hannah Postel ved Center for Global Development i Washington viser at tallet nok er nærmere 13 000. Hun bygger på en telling av utstedte immigrasjonstillatelser.

«Statistikk er politikk. Unøyaktige påstander om den kinesiske migrantbefolkningen i Zambia har bidratt til fremmedfiendtlig valgretorikk av sporadisk vold,» skriver Postel. (Publisert 8.3.17)

 

De som ikke klarte det

BLOGG 07.03.: Mange ungdommer fra det østlige DR Kongo har den samme drømmen. Den er å komme seg til Canada, Europa eller Sør-Afrika.

Tanken var opprinnelig å starte denne reisen for å skrive om migrasjon i grensebyen Goma – en by som huser mange tusener internt fordrevne i DR Kongo. Slik ble det ikke fordi mine kontakter i byen klarte ikke å overtale folk de kjente som hadde reist sørover til å stå fram.

De flykter fra de mange småkrigene på landsbygda i de østlige provinsene av Kongo. Som så mange steder i Afrika er det jobbmangel. De som klarer å komme til det forjette land sender penger hjem. Men hva med de som ikke klarer det?

­De som reiser tror at de vil skaffe seg jobb, få et stort hus og en fin bil, forteller Marja Nikolovska, regionsansvarlig i International Organization for Migration (IOM).

– Forventningen er at migrantene skal sende penger hjem. Det skaper store problemer for de som ikke klarer det, sier Nikolovska.

En kongolesisk hjelpearbeider forteller at kongolesisk skadefryd ofte gjør seg gjeldende. Folk ler av dem på gata.

– De som må vende hjem uten å ha kommet seg i jobb i sør eller i nord er flaue, og vil helst glemme alt, sier en kilde i Goma. Ofte har de brukt opp familiens sparepenger på forsøket.

– De vil ikke snakke om det forferdelige de har opplevde. Venner som dro som ungdommer kommer tilbake som gamle menn, noen måneder senere, sier en annen.

Farlige grenseoverganger, menneskesmuglere, sult, politivold og interneringsleirer er stikkord. (Publisert 7.3.17)

Oppfordring til å demonstrere for å ønske migranter velkommen til Sør-Afrika. Foto: Speed, Jan Martin
Yasmin Rajah i Refugee Social Services
Bistandsaktuelts nettredaktør Jan Speed er i Sør-Afrika for å skrive om den sørlige migrasjonsruten.

Blogg om migrasjon

#Fluktensørover. Europa er opptatt av afrikanske migranter som kommer nordover. Men de fleste afrikanere som forlater sine hjem reiser innad i regionen eller sørover til Sør-Afrika. Bistandsaktuelt har valgt migrasjon som et tema vi kommer til å skrive mye om i år.

Publisert: 07.03.2017 06:21:48 Sist oppdatert: 23.03.2017 06:23:27