Graf som viser nedgang i antall tilfeller av polio.
Grafen viser antall årlige tilfeller av polio i verden (venstre akse). Her er de viktige årstallene: 1988: Den globale kampanjen for å utrydde polio startet, 1994: Amerika erklært poliofritt/siste poliotilfelle i Kina, 1998: Siste ­poliotilfelle i Europa, 2011: Siste polio­tilfelle i India, 2014: India erklært poliofritt, 2016: 37 smitte­tilfeller i verden, 2017: 14 tilfeller hittil i år. Kilde: WHO/GPEI. Foto: Raj Patidar / Reuters / NTB scanpix. Grafisk framstilling: Medier og Ledelse AS.

De jobbet dag og natt i kampen mot polio

Det var tidenes største dugnad i India. Mer enn 40 millioner frivillige kjempet mot en usynlig fiende som kunne være overalt – og som rammet nådeløst.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 15.12.2017 09.01.03

I Europa og USA var poliovaksinen tilgjengelig allerede på midten av 50-tallet. Og Tsjekkoslovakia var det første landet i verden som kunne erklære seg poliofritt. Det var i 1960. Andre europeiske land fulgte hakk i hæl.

Men i verdens nest mest folkerike land var situasjonen en helt annen. Fram til slutten av 70-tallet ble mer enn 200 000 indere smittet hvert år. Poliovirusets herjinger var nådeløse.

– De to dråpene som gjør deg immun mot polio koster nesten ingenting. Men med en befolkning på over en milliard mennesker – og 27 millioner nyfødte hvert år – så skjønner du at det ikke var enkelt å sørge for at alle ble vaksinert, forklarer den indiske legen Ashfaq Bhat, som var en av drivkreftene i Indias kamp mot polio.

Det var først i 1995 at India for alvor bestemte seg for å gå til krig mot polio-viruset. Storstilte vaksinekampanjer ble dratt i gang, med millioner av både frivillige og profesjonelle i sving.

– Det var lett å nå de første 70 prosentene. Men for å fullføre den siste etappen måtte vi virkelig fokusere og jobbe knallhardt.

Polio er ekstremt smittsomt og «reiser» fort fra en landsby til den neste, forklarer Bhat.

– Viruset tar gjerne bolig i de svakeste barna, de med dårlig immunsystem. Det blir spredd via spytt, og én bærer kan potensielt smitte hundrevis eller mer enn tusen andre.

 

Dro til de verste områdene

Dr. Ashfaq gikk inn i «krigen» i 2003 da han jobbet for Verdens helseorganisasjon (WHO). WHOs rolle var blant annet å overvåke og finne ut hvilke områder som ikke var dekket. Han besøkte mange steder der polioviruset var fullstendig ute av kontroll – ofte så utilgjengelige at de bare var mulig å nå til fots.

Dagene var lange. Han sto opp før sola og jobbet gjerne til midnatt. De tyngste øktene varte i flere måneder av gangen.

– Jeg var hele tiden parat til å dra ut og sjekke når noen rapporterte om tilfeller som lignet på polio. Så tok vi spyttprøver av barnet med til en lab. Var testen positiv, sørget vi for en massiv vaksinering i området der barnet bodde.

Bare i ett lite område testet han 90 nye tilfeller i måneden. Og for hvert synlige poliotilfelle regnet man at to hundre andre var bærere av viruset uten å vite det. Den hellige elven, Ganges, var også blant de verst rammede områdene. Hver eneste dag møtte Ashfaq Bhat nye polio-ofre, og så hvordan de led.

 

Vaksinemotstand

Vaksinekampanjen ble også møtt med skepsis og motstand i enkelte grupper. Mange muslimer trodde vaksinene var vestlig propaganda og at de to dråpene førte til en gradvis sterilisering, slik at de skulle få færre barn...

Ashfaq Bhat er selv muslim og ble trukket inn i kommunikasjonsarbeidet. Budbringeren var like viktig som budskapet.

– Jeg satte meg ned med folk i de muslimske lokalsamfunnene og sa: «Jeg er herfra. Jeg er også muslim». Og så tok jeg selv de to dråpene i munnen. Jeg hadde bare ett barn på den tiden, og alle skjønte jo at jeg gjerne ville ha mer enn bare ett barn...

Og så la han alltid til at «polio er utryddet fra Saudi-Arabia og de fleste andre muslimske land, så dette er ikke vestlig propaganda!»

Et annet problem kunne være at barna hadde diaré når de fikk vaksinen, slik at den rant ut igjen med en gang, uten å gi immunitet. Manglende effekt kunne også forekomme hvis vaksinene ikke var holdt ordentlig kalde.

 

Holdt på å gi opp

Alle gode krefter i samfunnet var involvert: myndighetene, media, lærere, religiøse ledere, sivilsamfunnsorganisasjoner, kjente skuespillere, musikere, idrettshelter og, ikke minst, helsearbeiderne og de fire millioner frivillige som 5-6 ganger i året sørget for å vaksinere 180 millioner barn. Med sine gule vester raidet de togstasjoner, bussholdeplasser og grenseoverganger. De besøkte alle skoler i landet, de opprettet tusenvis av «vaksinekiosker», og de gikk fra dør til dør.

Likevel kom de til et punkt der de holdt på å gi opp.

– Vi gikk fortsatt glipp av noen. Helsesystemet var elendig mange steder, med dårlig hygiene, manglende sanitæranlegg, folk gikk på do ute i det fri... Det var lett for polioviruset å finne et svakt barn, forteller den tidligere WHO-legen.

WHO og Unicef var Indias viktigste partnere i felt. Men etter femten års krig, uten å oppnå målet, begynte mange å klage over at strategien deres ikke var god nok.

– Selv myndighetene i India sa: «Kampen mot polio krever for mye ressurser. Vi har ingenting igjen til å takle andre sykdommer».

Men så kom internasjonale samarbeidspartnerne som GAVI, Bill and Melinda Gates Foundation, Rotary, the Global Polio Eradication Program, CDC, Danida og Norge enda sterkere inn og spilte en viktig rolle både økonomisk og moralsk, understreker dr. Bhat.

– Og så, endelig, hadde vi det aller siste poliotilfellet rapportert i 2011 fra Kolkata (tidligere Calcutta).

Den indiske legen smiler.

 

Noe å fortelle barnebarna

– Og for tre år siden, i 2014, ble India endelig erklært hundre prosent poliofritt.  Hva følte du da?

– Jeg visste jo hvilken gigantisk innsats som lå bak, og tenkte at dette er det største jeg kan fortelle om til mine barnebarn. Men den siste etappen var så tøff at jeg også måtte spørre meg selv: «Er det virkelig sant?».

Aller mest ære må gå til de mange millioner frivillige som gikk fra dør til dør, uten å få mer enn 50 rupies (7 kroner) dagen til mat, legger den indiske legen til.  Samtidig minner han om at det fortsatt ikke er grunn til å ta det helt med ro.

I nabolandene Pakistan og Afghanistan lever polioviruset fremdeles. Det samme gjelder Afrikas mest folkerike land, Nigeria. Disse landene må fortsatt «gå den siste mila», mens utfordringen for India – og andre land – er  å holde seg poliofrie.

– Viruset har ingen respekt for landegrenser.  Så lenge ett barn bærer viruset, kan alle barn i verden risikere å bli smittet. Derfor er jevnlig rutinemessig vaksinering fortsatt helt nødvendig, avslutter dr. Ashfaq Bhat – med to streker under det siste.

Vaksine-satsingen

Vaksiner redder omlag 2,5 millioner liv hvert år, og kan ta mye av æren for at barnedødeligheten i verden er  halvert på 20 år. Mer enn 100 millioner barn vaksineres hvert år mot tuberkulose, polio, meslinger og sju andre sykdommer. Vi har besøkt India, landet som har oppnådd større  resultater enn noen andre, blant annet i kampen mot polio.

Kampen mot polio

  • Den globale kampanjen mot polio startet i 1988. Det var da anslått at 350 000 barn ble smittet i året – i 125 land. India sto for mer enn 100 000 av tilfellene.

  • I 2016 ble det rapportert om 37 tilfeller – i tre land: Pakistan, Afghanistan og Nigeria.

  • Hittil i år (2017) er det registrert 14 poliotilfeller i verden, fem i Pakistan, ni i Afghanistan.

Kilde: Verdens helseorganisasjon (WHO)

Den indiske legen Ashfaq Bhat var primus motor i Indias kamp mot polioviruset.
Polioviruset rammer nervesystemet og ryggmargen og kan forårsake lammelser og deformasjoner i rygg, armer og bein. Foto: Dr. Mathew Varghese
Polioviruset rammer nervesystemet og ryggmargen og kan forårsake lammelser og deformasjoner i rygg, armer og bein. Foto: Dr. Mathew Varghese
Vaksinering på togstasjon India.
En frivillig helsearbeider vaksinerer et barn på en jernbanestasjon i den indiske byen Allahabad. Foto: Rajesh Kumar Singh / Ap Photo / NTB scanpix

India hjelper Afghanistan med siste etappe

Afghanistan, Pakistan og Nigeria er polio­virusets siste skanse. Anti-vestlige holdninger, krig og konflikt gjør vaksinearbeidernes jobb vanskelig og risikofylt.

Mange tror fortsatt at vaksiner er del av en vestlig konspirasjon mot muslimer. Og det gjorde ikke saken bedre at amerikansk etterretning i jakten på Osama Bin Laden iscenesatte en vaksinekampanje.

Flere titalls helsearbeidere er blitt drept de siste årene på oppdrag for å gi barn livsviktige vaksiner. Senest i april 2016 ble sju mennesker drept i et anti-vaksine-angrep i storbyen Karachi. I januar 2015 ble femten mennesker drept i et bombeangrep på et vaksinesenter i Quetta.

Taliban står bak de fleste av disse angrepene, mens det var terroristgruppa Boko Haram som sto bak da ni polioarbeidere ble drept i det nordlige Nigeria i 2013.

– Å nå fram til konfliktområder og til de mange menneskene som er på flukt internt i landet er utfordrende og risikofylt. Vi har likevel gjort fremskritt og håndterer dette bedre nå, sier den indiske legen ­Hemant Shukla.

Under poliokampen i India jobbet dr. Shukla i de verst rammede områdene. Nå jobber han for WHO i Afghanistan, og bruker sine erfaringer fra India for å hjelpe nabolandet i deres kamp mot polio.

–  Det viktigste jeg har tatt med meg er den ekstremt systematiske tilnærmingen. Vi overvåker, registrerer og intensiverer innsatsen i de områdene som har høyest risiko. Vi lager detaljerte mikro-planer for å nå hvert eneste nabolag, hvert eneste hus og hvert eneste barn, skriver Hermant Shukla i en mail til Bistandsaktuelt. 

Hvis de ikke treffer barna hjemme første gang, drar de tilbake. De bruker også mye ressurser på å nå «mobile grupper», forteller Shukla videre. 

– Tror du Afghanistan snart vil se sitt siste polio-offer?

– Ja, det tror jeg. Både i ­Afghanistan og Pakistan løper vi nå siste etappe. Vi er nærmere enn noensinne i å stanse smitten av polio­viruset.

Publisert: 15.12.2017 09.01.01 Sist oppdatert: 15.12.2017 09.01.03