Seks ansatte i den sørsudanske hjelpeorganisasjonen Gredo ble drept i et brutalt angrep 25. mars i år. De jobbet med støtte fra Unicef, men var ikke forsikret og organisasjonen hadde penger til et skikkelig sikkerhetsopplegg.

Lokale hjelpearbeidere tar størst risiko og betaler ofte med livet

I mars ble seks ansatte i en liten sørsudansk hjelpeorganisasjon drept i et brutalt angrep. Det er i all hovedsak lokale hjelpearbeidere som gjør jobben i Sør-Sudan, et av verdens mest voldsherjede land. Ofte mangler de både forsikring og et godt sikkerhetsopplegg.

Av Tor Aksel Bolle i Sør-Sudan Sist oppdatert: 16.06.2017 08:57:34

Det er grytidlig lørdag morgen. Datoen er 25. mars 2017. En bil humper av gårde på en jordvei 5-6 mil fra hovedstaden Juba.

Bilen, en Toyota Landcruiser, er fylt til randen; sju menn, pluss masse utstyr, læremateriell og bygningsmaterialer. I bilen sitter sørsudanerne Elisa Yani, John Riti og David Kim Chop og kenyanerne Samson Mbugua, David Wainaina, Joseph Wanjau Njaaga, samt en haiker de tok med fra Mongalle, småbyen de startet fra samme morgen. De seks jobber alle for den lille sørsudanske hjelpeorganisasjonen GREDO – Grassroots Empowerment and Development Organisation.

Den hvite firehjulstrekkeren kjører østover, med kurs for en småby som ligger rundt 25 mil fra hovedstaden Juba.

I området rundt byen Pibor skal de seks hjelpearbeiderne jobbe på et prosjekt for ungdom. Prosjektet er finansiert av FNs barnefond Unicef, men GREDO er hyret inn til å gjøre selve jobben ute i felt. De er «implementerende partner» som det heter på bistandsspråket.

Tydelig merket

Håndverkerne Yani, Wanjau og Wainaina skal være med på å bygge bygningene som skal huse et ungdomssenter, mens Riti og Mbugua skal undervise i engelsk. David Kim Chop er sjåfør. Alle sammen vet at jobben som venter er krevende: området de skal jobbe i er urolig, fattig og vanskelig tilgjengelig. En del av arbeidet er også rettet mot tidligere barnesoldater fra en beryktet militsgruppe, noe som byr på egne utfordringer. Etter planen skal de jobbe på prosjektet i seks måneder.  

Toyota Landcruiseren er tydelig merket, den har grønne skilter som viser at den tilhører en hjelpeorganisasjon. Logoene til GREDO er også godt synlige på bilen. De befinner seg dessuten i et område som regnes som kontrollert av regjeringshæren, noe som ikke skulle tilsi uvanlige sikkerhetstrusler.

I 8-9 tiden skjer det likevel noe uventet. De blir stoppet ute på landeveien – av væpnede menn. De sju, passasjerene og sjåføren, blir tvunget ut av bilen. Ifølge noen rapporter blir de bakbundet før de så blir skutt i hodet og ryggen, mens bilen deretter blir plyndret.

– Dedikerte folk

Samme morgen sitter programdirektøren i GREDO, Jaffar Mbugua, i et møte i byen Kapoeta, sørøst i Sør-Sudan. Så får han en telefon fra en kollega. Kollegaen ber ham forlate møterommet.

– Jeg gikk ut av møtet. Kollegaen min sa han hadde dårlige nyheter: bilen vår var blitt angrepet. Det er ingen overlevende, sa han... Det svimlet for meg, og jeg måtte sette meg ned på huk.

Programdirektøren husker ikke resten av samtalen bortsett fra at han ba kollegaen dobbeltsjekke nummeret på bilen.

– Det gikk noen minutter, forferdelige minutter. Så ringte han igjen. Nummeret stemte, det var ingen tvil: det var vår bil. Seks av våre medarbeidere var drept.

Jaffar Mbugua sitter bak kontorpulten sin på hjelpeorganisasjonens kontor i Juba og forteller om lørdagen han kommer til å huske resten av livet. Alvorlig og med lav stemme forklarer GREDO-sjefen at han hadde snakket med flere av de seks dagen før, rett før de kjørte fra Juba. Ønsket dem «god tur». Fleipet litt om den lange, slitsomme bilturen de har foran seg.

– Alle de drepte var fine folk, og jeg ser på dem som helter. De var dedikerte og hadde et sterkt ønske om å hjelpe. Noen var veldig unge og hadde nettopp begynt å jobbe for oss. Det er grusomt og fortsatt vanskelig å forstå. Alle i organisasjonen er fortsatt sterkt preget av det som skjedde, sier han.

Rundt 50 ansatte

GREDO ble registrert som en nasjonal sør-sudansk organisasjon i 2014. Mbugua, som er kenyaner og har erfaring fra humanitært arbeid i Kenya og Sør-Sudan, var med fra starten. Det er mye bistandspenger i Sør-Sudan, og det er stort behov for folk og organisasjoner som er villige til å jobbe under krevende forhold. Organisasjonen fikk raskt oppdrag, blant annet fra den britiske statlige bistandsorganisasjonen Dfid.

Den sørsudanske organisasjonen fikk støtte til arbeid rettet mot ungdom og barn i delstaten Jonglei og delstaten Boma. Den ansatte deretter flere folk, og etablerte et lite kontor i Pibor.

– Vi leverte gode og målbare resultater, derfor fikk vi også flere oppdrag, sier Mbugua.

I dag har organisasjonen rundt 50 ansatte, alt innkludert. Omsetningen var i fjor på rundt 500 000 amerikanske dollar. Men selv om organisasjonen har vokst og er relativt stor sammenlignet med mange andre sørsudanske organisasjoner, er GREDO en miniputt sammenlignet med de internasjonale organisasjonene som opererer i landet.

Enkle forhold

Vi møter organisasjonens leder på hovedkontoret, et nedslitt treroms murhus i Juba. Her er det ikke høye piggtrådgjerder og vakter, en imponerende bilpark og kontorer med aircondition – slik man som regel ser hos FN og mange av de internasjonale hjelpeorganisasjonene.

En enslig bordvifte jobber hardt for å gjøre temperaturen levelig for de 5-6 medarbeiderne som er presset sammen i det lille kontoret. Kontorstolene er av plast. Kabler og ledninger ligger på gulvet og henger langs veggene. Et par svære vannkanner av plast står stablet opp i et hjørne.

– Som du selv ser: Vi har en annen standard og et langt, langt lavere kostnadsnivå enn FN og de store internasjonale hjelpeorganisasjonene. Vi har blant annet betydelig lavere lønninger. Det er en styrke, men også en svakhet. Vi får som regel støtte kun for 6 måneder av gangen, og når vi søker om oppdrag er budsjettene kuttet til beinet, sier GREDOs programdirektør.

Klassedelt bistandsbransje

Han mener bistandsbransjen i Sør-Sudan er klassedelt: man har FN og de store internasjonale organisasjonene i den ene enden av skalaen – organisasjoner som betaler godt og har store ressurser til disposisjon. I motsatt ende, med små ressurser, finner man de nasjonale og lokale organisasjonene. De konkurrerer med hverandre om korttidskontrakter på å utføre ulike oppdrag – betalt av FN eller store utenlandske organisasjoner. De har langt lavere lønninger, dårligere og mindre utstyr enn de store internasjonale, og lavere standard «ute i felt».

Og de har også mindre penger til sikkerhetstiltak. I GREDO, som i de fleste nasjonale og lokale organisasjoner, har man for eksempel ingen ansatte som jobber spesifikt med sikkerhet. Sikkerhetsvurderingene gjøres av de ansatte og ledelsen i felleskap. Det er noe Jaffar Mbugua har tenkt mye på etter angrepet i mars.

– Vi gjorde våre vurderinger etter beste evne – ut fra den informasjonen vi hadde tilgjengelig. Vi vurderte turen som relativt trygg, selv om konteksten vi jobber i alltid medfører en viss risiko. Det brutale angrepet kom helt overraskende på oss. Hvis vi hadde hatt større ressurser og bedre kompetanse på sikkerhet, hadde vi muligens vurdert situasjonen annerledes. Det er umulig å vite, sier han.

De stramme budsjettene organisasjonen får fra oppdragsgivere som Unicef er hovedårsaken til at de seks som ble drept ikke var forsikret, ifølge Mbugua.

– Vi hadde begynt å kikke på mulighetene for forsikring, men foreløpig hadde vi ikke råd til det, sier han.  

– Savner han hele tiden

Elena Dawa synes fortsatt det er vanskelig å snakke om det som skjedde. Vi sitter bare noen hundre meter fra GREDOs kontorer i Juba. Det er et lite nabolag med 10-12 boliger av tre, bølgeblikk og plast. Her bodde også 22 år gamle Elisa Yani, som Dawa var tante til.

– Han bodde sammen med oss i sju år, han var som en sønn for meg. En snill og blid gutt. Han var også en flink håndverker og jobbet hardt. Elisa var veldig glad for den nye jobben og gledet seg til å komme i gang med arbeidet, forteller Dawa.

Etter angrepet fikk hun og mannen beskjed om at hjelpeorganisasjonens bil var blitt angrepet. De fikk også høre at noen hadde blitt drept, men det var uklart om Yani var en av dem.

– Jeg måtte dra på likhuset her i Juba for å identifisere han. Det var forferdelig da jeg så at det var han, sier Dawa med skjelvende stemme.  

Det lille skuret som Yani bodde i står nå tomt. En seng med et par skumgummimadrasser og noen klær på gulvet er alt som er igjen.

– Det er tungt og vi savner han hver dag. Vi savner humøret og smilet hans. Men jeg har sju andre barn og vi klarer oss økonomisk. Aller verst er det for kona og de tre barna hans i Yei, de var helt avhengig av han som forsørger. De har ikke fått noen erstatning og har det veldig vanskelig nå, sier Dawa.

En stolt pappa

– Han var så stolt og la ut bilder av Happy på Facebook hele tiden, forteller Linda James.

Den 20-årige kvinnen kommer opprinnelig fra Rumbek, midt i Sør-Sudan. Men for et par år siden ble hun kjent med David Kim Chop.

– Han var snill og veldig morsom. Han elsket å fortelle historier, sier Linda James alvorlig.

Det unge paret giftet seg for et drøyt år siden, og lille Happy Nyimoto ble født i desember i fjor. Selv om levekårene i landet er harde, var den lille familien lykkelig. De bodde sammen med Davids familie i Juba.

Men alt ble knust den dramatiske lørdagen i mars.

– Vi kaller henne Happy

Lille Happy Nyimoto pludrer fornøyd på mamma Linda James sitt fang. Jenta på rundt et halvt år vet ikke at faren, som var så stolt og glad over å ha fått en liten datter, er død. Hun kommer ikke til å huske at han lekte og koste med henne hver dag før han gikk på jobb. Det var han som bestemte navnet hennes.

David Kim Chop var ansatt som sjåfør. Det var trolig han som kjørte bilen da den ble stanset av væpnede menn 25. mars.

Linda James var hjemme sammen med Davids familie da de fikk beskjeden.

– Jeg besvimte. Jeg gråt og var helt fra meg. Jeg ville se kroppen hans med en gang, men en slektning fikk roet meg litt ned og sa det var bedre å vente til dagen etterpå.

Bekymret for framtida

Nå er framtiden for både Linda og lille Happy usikker. De står på bar bakke. Foreløpig bor de hos Davids familie i Juba. Men den unge enken er bekymret for framtiden og har begynt å se etter en jobb slik at hun kan forsørge seg selv og datteren.

Men økonomien i landet er elendig. Og jobbmarkedet er ikke lett for noen – i alle fall ikke for en ung alenemor uten jobberfaring og som kun snakker arabisk.  

– David forsørget oss. Jeg snakket med han kvelden før angrepet, han sa han skulle sende litt ekstra penger til oss. Det aller siste han sa var at tiden kom til å gå fort, at han snart kom tilbake, sier Linda James.

Angrepet på de ansatte i den sørsudanske organisasjonen var det mest dødelige enkeltangrepet i landet siden borgerkrigen startet i slutten av 2013. Men angrepet er bare ett av mange tilfeller av vold rettet mot hjelpearbeidere.

Hittil i år: 14 drepte

I 2016 ble 26 hjelpearbeidere drept i Sør-Sudan, ifølge Aid Worker Security Database. Det er flere enn i noen annet land. Også i 2015 toppet Sør-Sudan denne dystre statistikken. 

Så langt i år er 14 hjelpearbeidere blitt drept i Sør-Sudan. Ifølge FN måtte 100 hjelpearbeidere evakueres fra ulike områder i april. Det var var 90 rapporterte tilfeller hvor humanitær hjelp ble stanset av soldater, militser og ulike myndigheter.

Volden og trakasseringen av hjelpearbeidere skjer samtidig som store deler av befolkningen er avhengig av hjelp for å overleve. Sulten herjer flere steder i landet. FN anslår at nærmere 6 millioner mennesker trenger nødhjelp, mens rundt 3,6 millioner mennesker har flyktet fra hjemmene sine. Spredningen av konflikten og det store antallet væpnede grupper gjør sikkerhetssituasjonen og hjelpearbeidet stadig vanskeligere.

Lokalt ansatte mest utsatt

Voldsstatistikken i Sør-Sudan har samme kjennetegn som for de fleste andre land hvor hjelpearbeid er farlig: Det er hovedsakelig lokalt ansatte som blir utsatt for vold – enten de jobber for FN og større internasjonale organisasjoner eller for lokale organisasjoner.

I 2016 ble tilsammen 93 hjelpearbeidere drept på jobb, ulike steder i verden. Av disse var 91 nasjonalt ansatte. At det er de lokale, nasjonalt ansatte som oftest blir drept skyldes hovedsakelig at det er de som er ute i felt og faktisk utfører mesteparten av hjelpearbeidet.

I Sør-Sudan gjør den etniske dimensjonen i konflikten at nasjonale hjelpearbeidere er spesielt utsatte. I en del områder er det for farlig for hjelpearbeidere fra enkelte etniske grupper å jobbe.

– Det er nasjonale organisasjoner som befinner seg i frontlinjen av det humanitære arbeidet i Sør-Sudan. De møter en rekke egne utfordringer. Blant annet blir de utsatt for trakassering. trusler og noen ganger direkte angrep fra partene i konflikten, sier Frank Nyakairu, som er er informasjonsmedarbeider i FN-organisasjonen OCHA.

– Skjevt system

For bistandsarbeideren Jaffar Mbugua og kollegaene i GREDO har de siste ukene vært tunge. Innimellom ulike oppdrag har de deltatt i begravelser og sørget over tapet av venner og kollegaer. De har forsøkt å hjelpe familiene til de drepte etter beste evne, ifølge Mbugua.

– Flere ansatte har slitt med å jobbe etterpå. Det er vanskelig å finne mening med det man gjør. Flere har også vært redde for at noe lignende skal skje med dem. sier han.

Seks ansatte var døde. Samtidig som kollegaene har sørget over tapet, har de måttet slite ekstra hardt for å holde arbeidet gående som følge av en rekke praktiske utfordringer. De dødes arbeidskraft og fagkunnskap måtte erstattes. Tapet av bilen, den eneste firehjulsdrevne bilen organisasjonen hadde, var samtidig en stor økonomisk og praktisk utfordring.

Etterlyser penger til sikkerhet

Alt dette har den lille organisasjonen måtte takle, uten noe sikkerhetsnett. Mbugua mener angrepet og GREDOs situasjon illustrerer en rekke svakheter ved måten det internasjonale hjelpesystemet fungerer på i risikoland.

– Det er vi som er på bakken, og er ute i felt og treffer folk. Det er vi, lokale organisasjoner og lokalt ansatte, som tar mye av risikoen. Likevel finnes det ikke penger til et skikkelig sikkerhetsopplegg. Det settes ikke av penger til at vi kan utvikle og styrke kompetansen i vår organisasjon, verken når det gjelder sikkerhet eller noe annet. At vi skal måtte operere på et slikt minimum, mens andre har en helt annen standard og helt andre kostnader viser – etter min mening – at systemet er skjevt, sier han

Mbugua mener at sørsudanske organisasjoner må få mer ressurser slik at de både kan styrke sin egen kompetanse, tenke mer langsiktig og utvikle seg som organisasjoner. Med den type korttidskontrakter de fleste organisasjoner opererer på nå er det ikke noe rom for dette.

– Dette handler om mer enn penger, det handler også om innflytelse over programmene og prosjektene. Altfor mange beslutninger blir tatt langt fra den sørsudanske virkeligheten av folk som ikke kjenner situasjonen på bakken. Det er nasjonale og lokalt ansatte som kjenner situasjonen best, men de har ofte liten innflytelse på utformingen av prosjektene som er betalt av de store organisasjonene.

Tro på en bedre framtid

Han og de andre ansatte i organisasjonen fortsetter arbeidet i det urolige området rundt Pibor. Fremdeles uten det samme sikkerhetsopplegget som de større organisasjonene og uten forsikring, men med optimisme og tro på et bedre Sør-Sudan – en gang i framtida.

– Vi fortsetter. Bor sammen med de lokale innbyggere. Ikke bak gjerder i FN-leirer. Vi blir der når krisene rammer og trekker oss ikke ut, sier han. 

 

Etterskrift: Ingen er arrestert for angrepet og drapene på den lokale hjelpeorganisasjonens seks ansatte. Ingen har heller tatt på seg ansvaret for udåden. Både regjeringen i landet og opprørerne i SPLA-IO sier at den andre siden i konflikten står bak.

 Pårørende til de seks drepte sørsudanske hjelpearbeiderne venter på å få utlevert de døde i Juba 27. mars i år.

Foto: AP

Sikkerhetsforsker: – Uakseptabelt

– Det er tydelige ulikheter i sikkerhetsstandarder mellom de store internasjonale organisasjonene og de lokale partnerne. Dette er et problem vi har påpekt i over ti år. Selvfølgelig er det uakseptabelt at internasjonale organisasjoner gir lokale organisasjoner oppdrag i farlige områder uten at de får støtte til et nødvendig sikkerhetsopplegg, sier Adele Harmer.

Hun er forsker i tenketanken Humanitarian Outcomes og har blant annet forsket på humanitært arbeid i farlige områder. Harmer og kollegaenes forskning viser at de som har minst ofte gjør de farligste jobbene.

Så tidlig som i 2006 skrev Harmer og de to kollegane Stoddard og Haver om hvordan uforholdsmessig mye av hjelpeorganisasjonenes sikkerhetsressurser blir brukt på de internasjonalt ansatte. De påpekte også at lokale partnerorganisasjoner ofte opererer med langt lavere sikkerhetsstandarder enn de store internasjonale organisasjonene. De anbefalte at både giverne og de internasjonale organisasjonene burde øremerke midler til dette.

Ifølge Harmer har det skjedd noen forbedringer i løpet av de siste ti årene, men først og fremst når det gjelder lokalt ansatte i internasjonale organisasjoner. Men for nasjonale hjelpeorganisasjoner er problemet det samme.

– Vi har ikke sett helthetlige investeringer i operasjonell kapasitet hos lokale partnere. Men de humanitære aktørene kan neppe finansiere dette alene, de er også under press for å levere så effektivt som mulig, sier Harmer.

Hun mener at forbedringstiltak må komme som del av en større innsats fra bistandsgivere og internasjonale organisasjoner for å øke lokale organisasjoners kompetanse og kapasitet.

Bildet er levert Bistandsaktuelt / Norad og kan brukes iht avtale./ Photo can be used only according to agreement.
All annen bruk skal avtales med fotografen. / All other usage should be cleared with the photographer.
Foto / Photo:
© Ken Opprann,
Helgesensgate 10,
0553 Oslo,
Norway
Phone: +47 90746150
E-mail: kenopprann@hotmail.com
Website: www.kenopprann.no
Elena Dawa savner Elisa Yani hver dag. Hun var tanten hans og 22 år gamle Yani hadde bodd sammed Dawa og familien i sju år. Nå står rommet hans tomt. -Vi klarer oss, det er verre med kona og barna hans i Yei, sier Dawa. Foto: Ken Opprann

– Skjevt system

– Det er åpenbart at det er en skjevhet i systemet. Opplæring, utstyr og ressurser generelt er av en helt annen standard for FN-organisasjonene og de store internasjonale enn for de nasjonale, sier Henry Taban (foto) som er styremedlem i National NGO forum, et samordningsorgan for lokale utviklingsorganisasjoner i Sør-Sudan.

Taban er også leder av den sørsudanske organisasjonen Rural Actions Against Hunger

– De nasjonale organisasjonene tar på seg oppdrag for større internasjonale organisasjoner, ofte for å jobbe i de aller vanskeligste områdene. Likevel er det som regel ikke satt av penger i kontraktene til sikkerhetstiltak, sier Taban.

Han sier det er vanlig at nasjonale sørsudanske organisasjoner tar oppdrag i farlige områder uten å ha forsikringsordninger for sine ansatte.

Taban mener givere, som Norge, bør stille krav til sine internasjonale partnere om at de øremerker penger til kapasitetsbygging, sikkerhet og forsikring for lokale partnerorganisasjoner.

Rabha Elis, leder av den sørsudanske organisasjonen Women’s Development Group i Wau, er enig med Taban

– Det er helt ulike standarder. Vi i de nasjonale og lokale organisasjonene, som tar oppdrag fra FN og de internasjonale organisasjonene, gjør det stort sett uten noen form for forsikring, sier hun.

Organisasjonen hun leder får oppdrag fra blant annet FN-systemet, og Ellis vet mye om risikoen de lokale hjelpearbeiderne tar under bistandsoppdrag for sine oppdragsgivere. Hun har selv blitt arrestert tre ganger.

For å få en mer rettferdig situasjon bør givere og de store organisasjonene sette av penger til dette, sier hun.

Angelina Najima Simon er landsjef i den sørsudanske organisasjonen Hope Restoration South Sudan. Hun mener det er urettferdig at nasjonale organisasjoner ofte operer med dårligere sikkerhet enn de store internasjonale organisasjonene.

–  Særlig siden vi ofte jobber i svært urolige områder. Mye av årsaken til problemet er at sørsudanske organisasjoner ofte får korte kontrakter hvor det ikke er lagt inn midler til sikkerhet. Mer langsiktige avtaler hvor sikkerhet og kapasitetsbygging er en del av samarbeidet vil forbedre situasjonen,
sier hun.

Henry Taban, styremedlem i National NGO forum, et samordningsorgan for lokale utviklingsorganisasjoner i Sør-Sudan.
Bildet er levert Bistandsaktuelt / Norad og kan brukes iht avtale./ Photo can be used only according to agreement.
All annen bruk skal avtales med fotografen. / All other usage should be cleared with the photographer.
Foto / Photo:
© Ken Opprann,
Helgesensgate 10,
0553 Oslo,
Norway
Phone: +47 90746150
E-mail: kenopprann@hotmail.com
Website: www.kenopprann.no
Programsjef Jaffar Mbugua (til høyre) sammen med kollega Edwin Macharia utenfor organisasjonen GREDOs hovedkontor i Juba. – Tiden etter angrepet har vært svært tung, forteller Mbugua. Foto: Ken Opprann

– Vi har et moralsk ansvar

Både Redd Barna og Kirkens Nødhjelp er opptatt av å styrke sikkerheten til lokale partnere.

– Risikoviljen til en del internasjonale organisasjoner er gått ned. Derfor er lokale partnere blitt stadig viktigere, i mange land er vi helt avhengig av dem.  Og både Kirkens Nødhjelp og mange andre organisasjoner ser behovet for å styrke de lokales sikkerhet, sier Jan Olav Baarøy som er utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp.

Han forteller at Kirkens Nødhjelp har satt i gang en rekke tiltak de siste 2-3 årene for å styrke lokale samarbeidspartneres sikkerhet. I flere land, blant annet Sør-Sudan, Syria, Mali og Somalia, tilbyr KN for eksempel sine lokale partnere å delta på sikkerhetskurs.

Ifølge Baarøy har Kirkens Nødhjelp ikke blitt informert om hendelser hvor lokale partnere er kommet til skade under arbeid som Kirkens Nødhjelp er med på å finansiere mens han har vært utenlandssjef. Men han poengterer at Kirkens Nødhjelp vil ta ansvar hvis det skulle skje.

– Vi føler helt klart et ansvar, både moralsk og økonomisk, i en slik situasjon. Og det ansvaret går utover det rent juridiske. Jeg har jobbet åtte år i Unicef og min erfaring er at FN-organisasjonene nok har et mer instrumentelt forhold til sine partnere enn det vi i Kirkens Nødhjelp har, sier Baarøy.

Utenlandssjef i Redd Barna, Amar Bokhari, forteller at organisasjonen har rundt 800 partnere rundt omkring i verden. Bokhari understreker at Redd Barna, som Kirkens Nødhjelp, i økende grad har blitt opptatt av de lokale partnernes sikkerhet.

– Dette er en viktig problemstilling som angår mange både innen bistanden og de som jobber humanitært. For oss i Redd Barna har dette særlig vært en utfordring i Syria, der er det mange områder som kun er tilgjengelige for våre lokale partnere. Der har vi blant annet hjulpet til med kursing og bidratt til at sikkerhetskostnader er blitt lagt inn i søknadene til våre lokale partnere, sier han.

Ifølge Bokhari utelater lokale organisasjoner ofte slike kostnader fordi de vil levere et så stramt budsjett som mulig.

Han forteller at Redd Barna har opplevd at ansatte hos lokale partner er blitt drept.

– Vi valgte da å gi økonomisk godtgjørelse til de pårørende selv om vi ikke var juridisk forpliktet til dette. Hvis organisasjoner jobber på oppdrag for oss så føler vi et sterkt ansvar for dem, sier Redd Barnas utenlandssjef.

Ifølge Bokhari har ikke alle organisasjoner og bistandsgivere like stor bevissthet om nødvendigheten av at lokale partnere får støtte til sikkerhetskostnader, forsikring og så videre.

– Men jeg tror det er i ferd med å skje en holdningsendring. Og heldigvis er det forståelse både i Utenriksdepartementet og i Norad for at den billigste måten å gjøre ting på ikke alltid er den beste, sier han.

Håvard Bjelland/Kirkens Nødhjelp
Jan Olav Baarøy i Kirkens Nødhjelp. Foto: Håvard Bjelland/Kirkens Nødhjelp
Amar Bokhari i Redd Barna.
Bildet er levert Bistandsaktuelt / Norad og kan brukes iht avtale./ Photo can be used only according to agreement.
All annen bruk skal avtales med fotografen. / All other usage should be cleared with the photographer.
Foto / Photo:
© Ken Opprann,
Helgesensgate 10,
0553 Oslo,
Norway
Phone: +47 90746150
E-mail: kenopprann@hotmail.com
Website: www.kenopprann.no
20 år gamle Linda James mistet mannen sin, og datteren Lucky Nyimoto mistet faren sin da David Kim Chop ble drept. Han var ikke forsikret, og alenemoren er nå bekymret for framtiden. Foto: Ken Opprann

Unicef: – De har ansvar for egen sikkerhet

Unicef har ikke gitt noen økonomisk støtte til GREDO eller til de dreptes pårørende etter det brutale angrepet i mars.

– Unicef samarbeider med Gredo samt en rekke andre organisasjoner i Sør-Sudan. De er selvstendige organisasjoner og deres sikkerhetsopplegg, forsikring og så videre er deres eget ansvar, sier Tim Irwin som er kommunikasjonssjef for Unicef i Sør-Sudan.

Irwin understreker at angrepet på Gredo var helt uakseptabelt.

– Bilen de kjørte i, som Unicef hadde gitt dem, var tydelig merket og viste at de tilhørte en hjelpeorganisasjon. Det gjør det brutale angrepet særlig urovekkende, sier han.  

– Men er det ikke problematisk at lokale hjelpeorganisasjoner tar oppdrag i farlige områder fra blant annet Unicef, men ikke har råd til skikkelig sikkerhetsopplegg og forsikring?

– Det er en viktig problemstilling, men ikke noe Unicef kan ta ansvar for. Vår oppgave er å gjøre vår jobb så godt som mulig, slik at vi kan hjelpe så effektivt som mulig. Vi samarbeider med partnere som kan bidra til dette. Pris er ikke det mest avgjørende når vi velger partnere, vi velger de vi mener kan gjøre en best mulig jobb.  

Tim Irwin, Unicefs kommunikasjonssjef i Sør-Sudan.
Publisert: 16.06.2017 08:57:31 Sist oppdatert: 16.06.2017 08:57:34