Det er solidaritet som har vært drivkraften til forfatter og journalist Gunnar Kopperud. – Jeg ville være trofast, vise at jeg kom igjen og igjen, at de kunne regne med meg, sier han. Foto: Anne Håskoll-Haugen

Den mørkeredde krigsreporteren

Da Gunnar Kopperud søkte jobb som visergutt i Associated Press, kunne han ikke i sin villeste fantasi tro det skulle bli til 35 år som krigsreporter. Men det var aldri spenning som drev Oslo-gutten. Han følte at noen måtte fortelle hvordan de andre døde.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 09.02.2017 14.35.32

–Jeg har vært så redd, du aner ikke. Når du sitter i en jeep i Sør-Sudan og bare håper bilen ikke skal kjøre på en mine… da kjenner jeg at jeg helst vil kaste opp.

Dette er ikke historien om en testosteronsprengt hardbarket krigsreporter. Tvert imot. Journalisten Gunnar Kopperud (70) har gruet seg til hver eneste tur. En dag lakket datteren lillefingerneglen hans rosa før han skulle inn i en krigssone. – Det er lettere å spørre etter en mann med rosa negl hvis han skulle forsvinne, mente åtte-åringen. Siden har Kopperud alltid hatt på seg rosa jakke når han skulle på oppdrag. Slik kunne heller ingen forveksle ham med en soldat.

Gunnars øyne har sett bildene vi helst snur oss vekk fra. Folkemordet i Rwanda, kolera-epidemien i DR Kongo (den gang Zaire), borgerkrigen i Sri Lanka, Kaukasus-konfliktene. Reportasjene hans har ropt fra norske avis- og bokstativer gjennom tre tiår. Livet i krigen har gjort arbeidergutten fra Oslo mørkeredd. En dag var det nok. Han krabbet ut på knærne fra Sør-Sudan oghvisket til seg selv: – Nå orker jeg ikke mer.

Trær på Hadeland

Nå vil han aller helst snakke om trærne på Hadeland. Her har han bodd med familien i 40 år, i et lite trehus med utsikt over frosne daler og potetgårder. Det er langt fra Brandbu til Sør-Sudan, og nettopp det liker 70-åringen. Sist gang det skjedde noe dramatisk på Brandbu var da Halvdan Svarte gikk gjennom isen med hesten sin og druknet. Det er 1000 år siden nå.

Her har han levd et liv på siden av krigene – et vanlig liv, sier han selv; fulgt barna til skolen, smurt nistepakker og gått på ski. Spilt trombone i storband. Annenhver måned har han jobbet på den lokale videregående skolen som medielærer, resten som utenriksjournalist. Lærerjobben har gitt ham et ankerfeste i det normale. Han flyttet hit på 70-tallet da både han og kona fikk jobb som lærere. Men et helt vanlig liv har det ikke vært, ifølge datteren.
– Jeg var stolt av ham. Han gjorde noe som betydde noe for andre, noe viktig, sier Bodil Vidnes-Kopperud.

Preget av Rwanda

Men hun forteller at hun innimellom kom over halvskrevne tekster eller bilder som lå på arbeidsrommet og fikk med seg mer enn faren ønsket til tider. Hun så på reportasjereisene som adskilt fra livet med familien. – Men etter folkemordet i Rwanda i 1994 var han preget. Jeg husker han satt mye stille ved kjøkkenbenken om kveldene og noterte.

Skrive har han gjort hver dag så lenge han kan huske. Det hele begynte da han søkte jobb som visergutt i nyhetsbyrået Associated Press som 16-åring. Gutten fra Akersbakken i Oslo tenkte det kunne være en passende jobb for sønnen til en typograf. Det gikk ikke lang tid før de oppdaget at han kunne skrive.

Så bar det ut i verden på oppdrag. Konflikten i Nord-Irland var en av de første han dekket. Nå sitter han i arbeidsrommet sitt, ser ut på epletrærne i hagen og funderer over hvor tilfeldig det var at han havnet i akkurat dette sporet. Det er her han har skrevet den siste romanen sin.

– Du vet, en arbeidergutt hadde ikke selvtillit til å tenke stort om hva han skulle bli. Selv om jeg var skoleflink, hadde jeg ingen idé om at jeg kunne bli journalist, og i hvert fall ikke forfatter.

Foreldrene håpet riktignok på lege eller advokat. Men da han valgte engelsklinjen på skolen var de ikke begeistret. Den var jo bare for jenter. Hva skulle det bli av Gunnar da? Jo, det skulle bli en magistergrad i filosofi, teater- og regiutdannelse fra England og ti romaner. Den ferskeste ble lansert i januar.
Handlingen er lagt til Sør-Sudan, en norsk familie er kidnappet og en desillusjonert journalist blir sendt for å dekke saken. Men egentlig er romanen en kritikk av norsk nødhjelpsarbeid. Nå står den utstilt på kjøkkenbordet sammen med en ganske vissen gratulasjonsbukett fra forlaget Gyldendal.

De som trodde på Afrika

Kopperud beskriver seg selv som en typisk 68´er. En myk mann med Sigrun Berg-skjerf og fotformsko, en som skiftet bleier og jobbet 50 prosent for å få mer tid til familien.

– Jeg tilhører generasjonen som så kolonistyrene i Afrika bli avskaffet. Vi hadde en voldsom tro på at nå skulle alle de undertrykte afrikanerne endelig få frihet, fred og velstand. Vi så på koloniherrene som de onde undertrykkerne.
Etter hvert gikk det opp for ham at bildet hadde flere sjatteringer. Han møtte afrikanere som lengtet tilbake til kolonitiden, til en tid med mer orden og forutsigbarhet. Etter hvert vokste skuffelsen over de ulike frigjøringsbevegelsene. Alle de som kjempet for uavhengighet, som endte opp med å bli despoter selv. Og da Sør-Sudan, verdens yngste land, gikk samme vei, og han så det hele kollapse i konflikter og mennesker på flukt, det var da han krabbet ut på knærne og ikke lenger orket.

PR-kåte generalsekretærer

Men det er ikke bare afrikanske ledere som har skuffet Kopperud. I løpet av et langt liv i felt, har han også observert utallige norske organisasjoner og bistandsarbeidere på jobb som ikke har imponert.

– Jeg ser generalsekretærer blir fløyet, sluppet ned i nøden med et pressekorps på slep. Så går de rundt i flyktningleirene i noen timer, spiller litt fotball med fillete barn, før de flyr hjem til nyhetssendingene for å snakke om hvor mye lidelse de har sett.

Kopperud mener organisasjonene er altfor opptatt av oppmerksomheten de får i media. Han frykter at mange organisasjoner konsentrerer nødhjelpen der de kan få mest presse og penger – og ikke nødvendigvis der hjelpen trengs mest.
Både nødhjelp og bistand får kritikk i flere av hans romaner. Likevel mener han at vi ikke må gi opp å hjelpe. Den dagen vi ikke lenger bryr oss, er det noe fundamentalt galt med oss som mennesker. Han håper han har klart å skape et litt større engasjement rundt konfliktene.

– Det er solidaritet, som har drevet meg, aldri spenning. Det var så mange journalister som bare kom og dro. Jeg ville være trofast, vise at jeg kom igjen og igjen, at de kunne regne med meg. Jeg følte at noen måtte fortelle hvordan de andre dør.

Skrivekløe kl. 0500

Selv om både journalistgjerningen og lærerjobben nå er pensjonert, har han ikke lagt fra seg pennen. Bokstavelig talt. For Kopperud har skrevet alle sine ti romaner for hånd. Han sier han tenker bedre på den måten. Hver morgen står han opp klokka fem, koker kaffe og fester tankene til papiret. Om morgenen, når alle sover, føler han seg trygg på at han kan skrive i fred.

– Alle sier at det å bli pensjonist er så flott, at de aldri har hatt mer å gjøre, at de ikke forstår hvordan de noen gang hadde tid til å jobbe. Det er komplett løgn, og jeg tror ingenting på dem! Jeg savner min identitet, både som journalist og lærer. Jeg ville ikke slutte i det hele tatt.

Det har tatt ham to år å bli mer komfortabel med den nye tilværelsen. Nå er det barna og de fire barnebarna som er viktigst. Og endelig har han tid til å lese skjønnlitterære bøker. De ligger i stabler på bord og i hyller rundt om i huset. Og etter å ha vært forfatter i 20 år har han nå, for første gang, turt å lese anmeldelsene av sine egne bøker.

– Har du virkelig ikke lest dem før nå?
– Nei. Men det står jo bra ting!
– Du virker overrasket, synes du ikke dine egne bøker er gode?
– Jo, jeg hadde bare ikke trodd noen andre skulle synes det også.

For Kopperud har nemlig heller aldri spurt forlaget om hvor mange eksemplarer bøkene hans har solgt. Han tror ikke det er så mange. Men anmelderne er begeistret, både Klassekampen, Dagens Næringsliv og Stavanger Aftenblad roser bøkene hans. ” Hvis du er ute etter å forstå hvordan den hvite mann og kvinne egentlig ser ut i det afrikanske nattemørket, kan reisen begynne her,” skriver Klassekampen.

Når lyset går

En gang var det bilbomber Kopperud fryktet. Og lukten fra døde mennesker. Men de siste årene har en ny og ganske annen bekymring dukket opp.
– Vet du hva jeg er redd for?
– Nei.
– Den dagen jeg ikke lenger er i stand til å stå opp i morgengryet for å skrive.
– Hva tror du skjer da?
– Da tror jeg lyset går, da er det over for min del. 

Hvem?

Gunnar Kopperud

  • Alder: 70 år
  • Utenriksreporter, lærer og forfatter, har akkurat gitt ut sin tiende bok.
  • Har vært journalist i Dagbladet, Ny Tid og Bistandsaktuelt
  • Samboer, to voksne barn
  • Bosatt i Brandbu

Publisert: 09.02.2017 14.35.31 Sist oppdatert: 09.02.2017 14.35.32