Costa Rica har mye flott natur og rikelig med vann, men det er ikke forklaringen på suksessen. Foto: Gunnar Zachrisen

Framgang i jakten på det rene liv i Costa Rica

Ti år tilbake erklærte Costa Rica at de skulle bli verdens første karbonnøytrale land innen 2021. Mye går riktig vei i den lille mellomamerikanske republikken: drøyt 98 prosent av strømmen er fornybar, og landet innehar førsteplassen på The Happy Planet Index.

Av Kjersti Nordbrønd Sist oppdatert: 14.02.2017 09:57:43

USA ligger på 108. plass på The Happy Planet Index – en rangering av hvor effektivt innbyggere i forskjellige land bruker naturressurser for å oppnå lange, gode liv. Midt i USAs bakgård, derimot, er situasjonen en ganske annen. Costa Ricas klimafotavtrykk per person er en tredjedel av amerikanernes. At Costa Rica er på størrelse med delstaten West Virginia, og har mye vann i form av regn og elver, er ikke hele forklaringen på suksessen. 

Tre ganger har landet kjent som Mellom-Amerikas Sveits, med ca 4,9 millioner innbyggere, fått førsteplassen på HPI (2009, 2012 og 2016). I 2015 hadde Costa Rica rekordhøye 299 dager uten fossilt brensel i sin strømforsyning. I fjor sommer kom 100 prosent av strømmen fra fornybare kilder i 76 dager i strekk, ifølge tall fra det statlige costaricanske elektrisitetsinstituttet (ICE).

Grønn pioner

Costa Rica har gått aktivt inn for å begrense utslipp av drivhusgasser. Størsteparten av energibehovet dekkes av vannkraft, og ellers tas det i bruk geotermisk energi, solenergi, vindenergi og biogass. I de tørreste periodene har det vært vanskelig å unngå karbon helt. Men: Innen 2021 er planen altså å være helt karbonnøytralt, og før den tid skal det heller ikke hentes ut noe olje. Norge og Norden, på sin side, har et mål om å bli karbonnøytrale innen 2050. Norge ligger høyest på HPI av de europeiske landene, med en tolvteplass. Vi er på linje med Costa Rica når det gjelder prosentandel fornybare kilder, men avtrykket er mye større.   

Latin-Amerikas eldste demokrati har én av verdens lengstlevende befolkninger, med en forventet gjennomsnittlig levealder på ca 79 år. Som første land i verden avviklet Costa Rica militærvesenet i 1949, etter en 44 dager lang borgerkrig året før, og har i stedet satset penger på helse, utdanning og naturvern.

Som eneste tropiske land har de klart å reversere avskoging. Lenge var kvegdrift en kjempeutfordring, men fra 1996 har det vært forbud mot å hugge trær for å drive kvegdrift eller plantasje, samt forbud mot eksport av tømmer. Det statlige skogfinansieringsfondet (FONAFIFO) kompenserer i stedet med støtteordninger og skattefradrag, som gjør det lukrativt å la skogen være, eller å reetablere den. Fra en betydelig avskogingsproblematikk på slutten av 1970-tallet, er nå over 50 prosent av landet igjen skog. Målet er 60 prosent.

Store ulikheter og utslipp

Costa Rica gjør det bra også på en rekke andre indekser. På FNs World Happiness Report oppdatert i fjor ble de nummer fjorten, og på Global Workforce Happiness Index nummer tre, bak Norge og Belgia. På Human Development Index har de pleid å være blant de latinamerikanske landene med høyest score. Den største sosiale utfordringen er fordelingen av økonomisk vekst, som går i disfavør av kvinner og etniske minoriteter. Inntektsforskjellene i privat og offentlig sektor er høye, arbeidsdeltakelsen for lav, og skattesystemet omfordeler ikke rikdommen tilstrekkelig. Ulikheten har økt siden 1990-tallet, og er høyere enn OECD-gjennomsnittet, mens den i andre latinamerikanske land har blitt mindre. 

Noe annet som øker, er bilparken (og dermed også oljebehovet). Ecomarchamo, en frivillig tilleggsskatt for sjåfører som går til et biodiversitetsfond, er vel og bra. Bensinprisene er også høye, og president Luis Guillermo Solís fra det venstreorienterte partiet PAC har uttalt at billig bensin ikke er noen prioritering. Det er imidlertid liten tvil om at utslippene fra transportsektoren er for høye. Fire av fem costaricanere bor i byer, og luftforurensningen i hovedstaden San José er langt over grensene til Verdens helseorganisasjon (WHO). Folk tar heller bilen enn å bruke de antikverte bussene, og det blir massivt trafikkork hver eneste dag.

Ser til Norge

Mónica Araya, klimarådgiver og grunnlegger av organisasjonen Costa Rica Límpia (Rent Costa Rica), understreket i et foredrag på Ted Summit i fjor at at vanlige costaricanere må få eierskap til klimamålet dersom klimanøytralitet skal bli en realitet. Borgere, transportfirmaer og myndigheter må samarbeide.

Araya, som bor i Oslo og San José, mener elbilentusiastiske Norge kan være et forbilde for Costa Rica når det gjelder ren transport. Ettersom costaricanere som ønsker å begynne oljeleting også bruker Norge som eksempel, er det viktig for Costa Rica Límpia å synliggjøre blant annet ladeinfrastrukturen som skjer her til lands. Ikke snakke for teknisk, men vise praktiske eksempler på hvordan et grønt skifte på veiene kan se ut.

– Elektrisk mobilitet kombinert med lokal, fornybar elektrisitet gir Costa Rica en unik mulighet til å skape lokal verdi i stedet for å sende penger ut av landet, mens man samtidig beskytter helsen og bedrer livskvaliteten, skriver Araya i en artikkel for Norsk elbilforening.

En undersøkelse gjort av Costa Rica Límpia i 2016 viste at 87 prosent av costaricanere ville foretrekke å kjøpe elbil. Nasjonalforsamlingen evaluerer nå et lovforslag som gir vesentlige fordeler til elbil-eiere, som null veiavgift og null importskatt. For bensin- og dieselbiler er importskatten nesten 50 %, hvilket bidrar til at gamle kjøretøy med høye utslipp beholdes lenger. Målet er 100 000 elbiler på veiene innen fem år, samme antall som Norge passerte i desember.     

Vilje og idealer

Costa Rica har en klar fordel av sin topografi og størrelse i kampen mot de økologiske fotavtrykkene.

– Verden vil kanskje ikke være i stand til å skreddersy sine energiprogrammer til Costa Ricas geografi-spesifikke modell, men lærdommen her handler ikke om infrastruktur, den handler om vilje og idealer, skriver journalist Lindsay Fendt i en artikkel i The Guardian.  

Landet har en stor inspirator i en internasjonalt anerkjent miljøkjempe, nemlig datteren til José Figueres Ferrer, presidenten som avskaffet hæren. FNs nå avgåtte klimasjef Christiana Figueres Olsen, som var en svært viktig pådriver for at den historiske Parisavtalen kunne tre i kraft i november i fjor, sa i sitt foredrag på Ted Summit i etterkant at ”umulig er ikke et faktum, men en holdning”.

Flere spørsmål kan stilles i siste fase. Er Costa Rica for avhengig av vannkraft? Får man bukt med ulovlig hogst av tropiske trær? Hva slags effekt vil den omfattende turismen ha på CO2-utslippene? (Turister som overnatter på økolodger kommer også med fly). Den amerikanske fruktgiganten Dole har lovet å hjelpe Costa Rica, som er blant verdens største ananas- og bananeksportører, med å nå karbonmålet. Men vil de og andre multinasjonale selskaper følge opp, eller vil vi se en ”grønnvasking” uten noen imponerende nedgang i farlige sprøytemidler?

Det er åpenbart en utfordrende oppgave å bli helt karbonnøytralt, spesielt innen så kort tid. Dersom den ambisiøse lilleputtstaten når sin milepæl i 2021, på sin 200-årsdag som nasjon, blir det om mulig enda tydeligere for resten av verden at pura vida (som betyr ”rent liv” og er et costaricansk uttrykk for for alt som er bra eller positivt) ikke bare er markedsføring, men en kjerneverdi.   

The Happy Planet Index

Hvorfor måler vi et lands suksess ut fra produktivitet, eller Brutto nasjonalprodukt? Dette spørsmålet var bakgrunnen for at den britiske statistikeren Nic Marks, grunnlegger av Centre for Well-Being ved den London-baserte tenketanken New Economics Foundation, etablerte The Happy Planet Index (HPI) i 2006. Hovedbudskapet til Marks var: Et godt liv trenger ikke gå på bekostning av kloden.

HPI er ikke et mål på hvor lykkelig en befolkning er, men på hvor effektivt innbyggere i forskjellige land bruker naturlige ressurser for å oppnå lange, gode liv. Forventet levealder, sosial ulikhet og velferd evalueres i sammenheng med økologisk fotavtrykk. Det betyr at rike vestlige land som Danmark og Sveits, som er vant til å være en mal på suksess og ligge i tet hva gjelder levekår, ikke er på topp i denne sammenhengen. I stedet er det de latinamerikanske landene som utmerker seg.

HPI-indeksen 2016, topp fem: Costa Rica, Mexico, Colombia, Vanuatu, Vietnam. For å måle scoren henter NEF inn tall fra FN, Gallup World Poll og Global Footprint Network.

Kritikk mot indeksen har gått ut på at økologisk fotavtrykk vektlegges for mye, og at subjektiv oppfatning av velvære er med i regnestykket. 

BNP-kritikk
Brutto nasjonalprodukt (BNP) som progresjonsmål har blitt kritisert av blant andre amerikanerne Joseph Stiglitz og Erik Brynjolfsson, henholdsvis professor ved Columbia University/Nobelpris-vinner i økonomi og professor ved MIT Sloan School of Management. Simon Kuznets, som presenterte BNP som konsept i 1934, advarte selv mot å bruke det som mål på økonomisk utvikling.

– BNP regner på ting som vi kjøper og selger, men det er mulig for BNP å gå i motsatt retning av velferd, minnet Brynjolfsson om på Verdens økonomiske forum i fjor. 

Mellom-Amerikas største vannkraftanlegg Reventazon hydroelectric Dam ble åpnet i september i fjor. Foto: Reuters / NTB scanpix

Om Costa Rica

Costa Rica er det eldste demokratiet i Latin-Amerika, med ca 4,9 millioner innbyggere. Utmerker seg med sin stabilitet, velferd og økoturisme.  

Ett av landene i verden med høyest andel vernede områder og mest biodiversitet. Eneste tropiske land som har reversert avskoging.

I juni 2007 erklærte tidligere president Óscar Arias at Costa Rica skal være karbonnøytralt innen 2021. Karbonnøytralitet betyr ikke null utslipp, men at netto karbonutslipp reduseres til 0 (mengden CO2 man slipper ut kompenseres med samme mengde fornybar energi, evt kvotekjøp).

Landet har ingen oljeindustri, men bruker 4 prosent av BNP på å importere olje. Én av de største miljøutfordringene er luftforurensning.    

Publisert: 13.02.2017 14:15:14 Sist oppdatert: 14.02.2017 09:57:43