Forfatter Gunnar Kopperud: "For min generasjon som trodde på frigjøringsbevegelsene, så har Afrika gått til hælvete." Foto: VG / NTB scanpix

– Afrika har gått til hælvete

I romanen Der savannen ender skriver forfatter og utenriksjournalist Gunnar Kopperud om et Sør-Sudan i kaos. – Det som ligger i bunn av romanen er følelsen av at Afrika-prosjektet har gått tapt, sier forfatteren.

Av Dana Wanounou Sist oppdatert: 07.01.2017 11:19:53

Gunnar Kopperud har over 30 års erfaring som utenriksjournalist i Afrika. I den ferske romanen Der savannen ender skildrer forfatteren Sør-Sudan anno 2015. Gjennom en norsk familie som blir tatt som gisler, en gjennomkorrupt gresk bareier og en desillusjonert norsk journalist får leseren et innblikk i vestlige land og organisasjoners feilede bistandsarbeid i den unge staten. Det er en dystopisk kulisse som åpenbarer seg, der alle lurer alle, og fred til forveksling ligner krig.

– Jeg tenkte ”Nå orker jeg ikke mer.”

Kopperud har reist i Sør-Sudan på journalistoppdrag mer enn 50 ganger. I løpet av sine 30 år i Afrika har han fulgt den sørsudanske frigjøringsbevegelsen SPLA i sin kamp for selvstendighet gjennom to blodige borgerkriger. Ifølge Kopperud er romanen på mange måter et oppgjør med SPLA og hans egen tiltro til bevegelsen.

– Jeg skriver om et Afrika som har forsvunnet for meg. Jeg har jobbet som journalist i denne verdensdelen i 30 år. Vi journalister trodde virkelig på bevegelser som SPLA. Men disse frigjøringshærene har ikke klart overgangen til et sivilt samfunn, forklarer han.

Siste gang Kopperud var i Sør-Sudan møtte han seg selv i døra. Da hadde det blitt fred. Sør-Sudan ble selvstendig i 2011. Landet hadde fått sin egen hovedstad, Juba. Det hadde fått status som det 193. medlemslandet i FN. Likevel var det først nå forfatteren mistet håpet.

– Siste gang jeg dro fra Sør-Sudan kom jeg ut på knærne og tenkte ”Nå orker jeg ikke mer.” De lederne vi trodde på er det ingen grunn til å tro på lenger. De sa de skulle frigjøre et folk, men det de gjør når de får makt er å berike seg selv, sier en tydelig preget Kopperud.

Han sikter til den humanitære katastrofen i landet. Fire millioner tidligere flyktninger har blitt returnert til den unge staten. Det som har møtt dem der er et samfunn han beskriver som ”et kaos som er nesten hinsides”, uten skoler, helsetjenester eller politimyndigheter. Håpløsheten han nå føler på er en grunntone i romanen.

– For min generasjon som trodde på frigjøringsbevegelsene, så har Afrika gått til hælvete, sier han.

En bok som er på pulsen

Det var naturlig at romanen skulle utspille seg i Sør-Sudan. De mange reisene dit og den lange, brutale konflikten har vært formende og dannende for forfatteren. Handlingen er satt til 2015. Det valget har Kopperud gjort for å gjøre historien så aktuell som mulig.

– Utviklingen i Sør-Sudan har skutt fart de siste fem årene. Landet er i oppløsning og teknisk sett konkurs. Ved å sette handlingen til 2015 får man en roman som er på pulsen, forklarer han.

Skriver om seg selv

Persongalleriet i Der savannen ender har tilsynelatende lite til felles. De lever vidt forskjellige liv, har et mildt sagt sprikende forhold til etikk og moral, til Afrika og til seg selv. Men sammen belyser de Vestens møte med Afrika, bistandsbransjens møte med afrikanere i nød, og Kopperuds egne erfaringer med kontinentet.

– Den sleske bartenderen i romanen er den delen i meg som har overlevd. Han har livsgleden, overskuddet og humoren. Journalisten Markus er den delen i meg som ikke har greid seg. Han er den som ikke orker mer. Når han får oppdraget om å dekke gisseltakingen av den norske familien sier han til redaktøren: ”Jeg vil ikke. La meg være i fred.”, forklarer forfatteren.

Kritiserer nødhjelp

I romanen peker også forfatteren på de vanskelige etiske dilemmaene bistandsbransjen og humanitære organisasjoner står overfor: Hvem skal få hjelp og hvem skal ikke få hjelp? Særlig  forsøker Kopperud å sette et kritisk søkelys på nødhjelp, som han mener kan bidra til å forlenge konflikter. Denne problematikken er tema i Der savannen ender.

I Sør-Sudan visste nødhjelpsarbeidere at av all nødhjelpen som ble gitt, gikk halvparten rett i lomma på SPLA. Spørsmålet blir da: Skal vi la være å gi eller skal vi heller tenke ”la gå, halvparten kommer fram.”?

Det er et av de store spørsmålene forfatteren stiller i boka, selv om han selv ikke har svaret.

– Jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Men det skjer noe med oss som mennesker hvis vi sier ”Nei, vi vil ikke gi.” Da har vi på en måte tapt.

 

Der savannen ender ble lansert 7. januar på forlaget Gyldendal.

Publisert: 07.01.2017 11:19:52 Sist oppdatert: 07.01.2017 11:19:53