Tobarnsmoren Fatime Jidda (20) måtte flykte da Boko Haram angrep landsbyen hjemme i Nigeria. Nå bor hun og familien i en flyktningleir i nabolandet Tsjad. Alle foto: Espen Røst

Når terror rammer de fattigste

En innsjø som svinner og ekstrem fattigdom. Så kom Boko Haram. Regionen rundt Tsjadsjøen er nå et kriseområde. 11 millioner mennesker trenger humanitær hjelp.

Av Espen Røst, i Tsjad Sist oppdatert: 23.02.2017 08:18:52

Solen hadde begynt å ta etter en sval natt. Fatime Jidda passet sønnen hjemme i Baga Kawa, ektemannen hadde akkurat dratt på jobb. Det var en helt vanlig januarmorgen i landsbyen ved Tsjadsjøen nordøst i Nigeria.

Så kom Boko Haram. De røvet, voldtok, kidnappet. Det ble en massakre.

– De skjøt vilt rundt seg. Menn, kvinner og barn ble drept.

Fatime Jidda (20) sitter i en liten hytte, et telt dekket med UNHCR-plast og forteller om dagen alt ble endret. At hun klarte å flykte ut i bushen sammen med sønnen. At de gjemte seg, gikk, sov – i tre dager før de var i sikkerhet. Heldigvis unnslapp hun ekstremistene. Men nå er Fatime Jidda flyktning i nabolandet Tsjad.

«Sultkatastrofe-lignende»

For mennesker i det karrige Sahelbeltet har Tsjadsjøen vært en oase. Men de siste femti årene har en stor andel av innsjøen forsvunnet. Med ekstrem fattigdom – og nå grotesk vold, regner FN situasjonen blant de største humanitære krisene i verden.

Men enorme lidelser i Syria, Sør-Sudan og Jemen, samt tørken på Afrikas Horn har lagt press på hjelpeorganisasjoners budsjetter – og innsats. Dét er bakgrunnen for at Norge, sammen med Tyskland, Nigeria og FN-organisasjonen OCHA, arrangerer giverkonferanse for krisen rundt Tsjadsjøen i Oslo i slutten av februar.

For befolkningen rundt sjøen – i Nigeria, Kamerun, Niger og Tsjad – var allerede blant verdens mest sårbare. Nå er tusenvis av unge jenter tvangsgiftet, presset inn i seksuelt slaveri av Boko Haram. Barn tvunget til å bære våpen eller til å detonere bomber mot sivilbefolkningen. FNs høykommissær for menneskerettigheter har i tillegg dokumentert at ekstremistgruppa står bak angrep mot skoler og religiøse institusjoner, seksuell vold og brutale massedrap.

FN-kontoret mener Boko Haram står bak «ekstremt alvorlige menneskerettighetsbrudd». Overgrepene har brennmerket en hel region. Store områder er tømt for mennesker. Folk har forlatt avlinger, husdyr og fiskebåter – på flukt i et av verdens mest marginaliserte områder.

I de fire landene som omslutter sjøen er 3,6 millioner mennesker fordrevet fra hjemmene sine. Nær 7 millioner er avhengig av matvarehjelp. I deler av krisens episenter, nordøst i Nigeria, snakker FN-organisasjoner om «sultkatastrofe-lignende tilstander». Til sammen er 11 millioner mennesker nå avhengig av humanitær hjelp rundt Tsjadsjøen.

En halv million underernært

Det er ikke en vei den hvite FN-bilen humper av gårde på. Det er sand, halvørken. Sahel. Store deler av Tsjads grenseprovins Lac er nå en militarisert sone. Rett utenfor militærsonen trenger 350 000 mennesker humanitær hjelp. Nær 130 000 av disse er på flukt etter Boko Haram-angrep. I tillegg har Lac tatt i mot tusenvis av flyktninger fra nabolandene Niger og Nigeria. Situasjonen er kritisk, både for de som er på flukt og for befolkningen som bodde her fra før.

En times kjøring fra Lacs provinshovedstad Bol ligger Ngarangou. Når landcruiseren fra Verdens matvareprogram (WFP) ankommer landsbyens «helsestasjon» sitter en gruppe kvinner allerede under et tre og venter. De har kommet hit for å veie, måle, undersøke om barna deres vokser som de skal. Det er det altfor mange som ikke gjør.

Ifølge Unicef er 515 000 barn nå alvorlig akutt underernært i de fire landene rundt Tsjad-sjøen: «75 000 kan dø dersom tiltak ikke umiddelbart settes inn».

Gana Kakani er 19 år og gravid i femte måned. Sammen med sønnen Adam Abdallah (10 mnd.) har hun gått i tre timer for å nå fram til den mobile helseklinikken WFP har etablert i samarbeid med den amerikanske organisasjonen International Medical Corps (IMC). Både hun og sønnen var her for to uker siden også. Da ble det fastslått at begge var underernært.

Brorparten av befolkningen i Lac mangler det meste av tjenester og infrastruktur. Bare det å bevege seg rundt er krevende, også for hjelpeorganisasjoner i hvite firehjulstrekkere. For å nå fram til helsestasjonen i Ngarangou, begynte Gana Kakani å gå hjemme fra landsbyen Brea Koura klokka fem om morgenen. Etter tre timers gange i den svale morgensolen var hun framme i god tid til helsesjekken.

Det blir raskt klart at Gana Kakani fortsatt trenger ernæringstilskudd. Etter at målebåndet som angir omkretsen på lille Adams overarm viser rødt, veies han. Konklusjonen etter testene er at også han fortsatt er underernært, til tross for at han fikk ernæringstilskudd da han var her sist. Når Bistandsaktuelt spør hva moren tenker om at både hun og sønnen er underernært svarer hun:

– Vi har ikke noe land å dyrke på.

Gana Kakani forteller at hun giftet seg da hun var femten år. At ektemannen Chau Brahim er en Marabou, en som underviser på koranskole, at dét gir den lille familien litt inntekt. Hun smiler og ler litt når Bistandsaktuelt spør om det ikke er slitsomt å bære sønnen den lange veien. Gravid, tur-retur Brea Koura på en dag. Seks timers gange?

– Det er slitsomt. Men jeg har ikke noe valg.

Gana Kakani setter seg med de andre kvinnene i sanden under et tre. Solen står fortsatt høyt, og det er for tidlig å begynne på hjemveien. Både for store og små. Hun åpner en av de små dagsrasjon-posene med ernæringstilskudd hun fikk av WFP. Sønnen griper pakningen ivrig, får hjelp til å rive et lite hull. Da Bistandsaktuelt forlater Ngarangou sitter lille Adam i skyggen og smatter på en «Plumpy Sup». Han ser egentlig ganske fornøyd ut.

Bare 10 leger

Trærne er som grå dotter i det brunsvidde landskapet. På avstand lager de et slags grønnlig teppe. På nært hold er de stikkende kratt på en stamme, men de kaster skygge. Sammen med WFP har Bistandsaktuelt kjørt bil i en time. Noen steder ser man Tsjadsjøen før den forsvinner bak en sandrygg. Landsbyen Gali ligger i et tørt slettelandskap. Firehjulstrekkeren kjører seg nesten fast i sanden like før vi svinger inn foran en lav murbygning.

Adam Abakar sitter i et rødt vaskevannsfat – en vektskål i plast – hengt opp i et tre. Moren står ved siden av, men den syv måneder gamle gutten gråter. Under noen trær sitter flere titalls kvinner og deres barn, venter på helsesjekk. I Lac-provinsen med kun ti leger til en befolkning på nær en halv million, er sykepleier Timon Doussikeo fra IMC viktig for befolkningen. Hans team kommer til landsbyen hver fjortende dag. Fordi situasjonen betegnes som alarmerende, mener Verdens Matvareprograms (WFP) at de om lag 3500 menneskene som sokner til landsbyens «helsestasjon» trenger tett oppfølging.

– Dette er et avsidesliggende område. Rundt hundre av de 638 barna vi har registrert så langt er underernærte. De som er alvorlig akutt underernært sender vi til sykehuset i Bol. De som «bare» er underernærte får kost-tilskudd her ved klinikken, sier Doussikeo.

Av de barna Bistandsaktuelt overværer full sjekk av i Gali, er to alvorlig akutt underernært. Da Adam Abakar sist ble sjekket for én måned siden, veide han 8,6 kilo. Ifølge Doussikeo er dét normalvekt, men nå har den lille gutten gått ned – til 7,3 kilo. Det betyr at han må til sykehuset i Bol.

I ferd med å forsvinne?

I Tsjad lever rundt 87 prosent av befolkningen under FNs fattigdomsgrense. Global Hunger Index fra International Food Policy Research Institute (IFPRI) plasserte landet nest sist av 117 registrerte i fjor, med «alarmerende» tall for matsikkerhet. Den delen av landet som ligger i Sahel-beltet er spesielt utsatt.

Der ligger også det som en gang var en av Afrikas største vannreservoarer, en oase i et karrig og tørt Sahel. Men Tsjadsjøen – som har støttet jordbruk, husdyrhold og fiskeri i århundrer – har krympet til en tidel av hva den var på 1960-tallet.

Det er sesongvariasjoner i sjøens vannstand og i forskningsmiljøer er det uenighet om sjøen faktisk minker, men store irrigasjonsprosjekter, svak myndighetskontroll og svært lite regn er blant forklaringene på at livsgrunnlaget til millioner av mennesker står på spill.

Fra luften kan man se godt hvordan landskapet er i ferd med å endres; der det var vann tidligere er det nå sand. Og det grønne, det tilsynelatende frodige der nede? Det er alger, et grønt slør som dekker den blå sjøen. Da Frankrike regjerte her, kunne man reise med båt opp elven Chari til hovedstaden N´Djamena. Dét går ikke lenger.

At Tsjadsjøen forvitrer påvirker livene til 17 millioner mennesker i fire land. Minst. Enda flere om man ser på ringvirkninger i hele Sahelbeltet. En som har merket situasjonen helt direkte er Abdoulaye Mahamat (58). Fiskeren har vært avhengig av sjøen hele sitt liv. Med førti års erfaring vet han godt hvordan vannstanden påvirker livsgrunnlaget i regionen.

– For noen år tilbake var det stappfullt av båter her. De lå tett i tett bortover stranda.
Abdoulaye Mahamat peker på de få båtene som ligger i opplag i vannkanten i en bydel i Bol, og fremhever først at Boko Harams herjinger – at store deler av innsjøen er blitt en militarisert, utilgjengelig sone – har ført til at mange har gitt opp fisket. Liten tilgang på gode fiskesteder betyr mindre fisk og mindre inntekt, forteller han.

Mindre fisk i garnet

Men den erfarne fiskeren trekker også lengre linjer enn terrortrusselen som nå herjer området. Abdoulaye Mahamat var 18 år gammel da han bestemte seg for å bli fisker som sin far.

– Da var den gjennomsnittlige dybden i sjøen fire meter. Nå er den 1,5. Og den gang fikk vi minst ti ulike typer fisk i garnet. Nå er det to, kanskje tre, sier 58-åringen.
Han forteller at fiskere kom fra en rekke land for å prøve lykken i Tsjadsjøen da han var yngre. Da vannstanden sank og sjøen krympet, forsvant fiskerne – én etter én. Nå er det bare lokale igjen. Og også de blir færre. Det er en trist utvikling, mener Abdoulaye Mahamat.

– Det er ikke bare det at det er færre fiskeslag. Vi får også mye mindre fisk i garnet.

Overfor Bistandsaktuelt forteller Abakar Mahamat Kaila i Sodelac, et organ under Tsjads jordbruksdepartement, at sjøen har minket fra 25 000 kvadratkilometer for femti år siden til vel 2500 kvadratkilometer i dag. Mange har pekt på overforbruk av vannressurser og store irrigasjonsprosjekter til det industrielle jordbruket rundt sjøen som en av de viktigste årsakene til at Lake Chad er i ferd med å forsvinne. Men underdirektøren vil ikke være med på at dét er forklaringen. Han mener klimaendringer, vesentlig mindre regn i hele Sahelbeltet er årsaken.

– Mange er avhengig av sjøen og det er klart at det har vært et stort press. Men verken det eller irrigasjonssystemene er årsaken til krisen. De siste femti årene har det regnet veldig lite. Hvis dét fortsetter vil sjøen forsvinne helt.

Født i en flyktningleir

De sitter ikke langt fra vannkanten, men det er tørt – og varmt. Med jevne mellomrom tar vinden tak. En frisk liten «sandstorm», før heten tar over igjen. Et hundretalls menn, kvinner og barn sitter i skyggen av et tre. Like bortenfor, enda en gruppe under et annet. Så en til. De sitter i kø – venter på det månedlige rasjonskortet fra Verdens matvareprogram (WFP). Det karrige brune landskapet rundt, brytes bare av hvite landcruisere og FN-telt.

I flyktningleiren Dar es Salaam utenfor den lille byen Baga Sola bor rundt 6000 flyktninger fra Niger og Nigeria. Alle er på flukt i Tsjad etter angrep fra Boko Haram. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) har ansvar for sikkerhet og husly, FNs barnefond (Unicef) står for helsetjenester og skole, mens Verdens matvareprogram (WFP) sørger for at flyktningene får mat. WFP har valgt å prøve en ny modell for utdeling i leiren – en rasjonskupong hver måned. Med den kan flyktningene hente ut mat fra en lokal kjøpmann FN-organisasjonen har avtale med.

Bistandsaktuelt treffer Fatime Jidda mens hun venter på at det er hennes tur til å få rasjonskupong, til å hente ut mat. Ni måneder gamle Mohammat Goni, født i familiens «telt» i leiren, er festet til ryggen hennes og får skygge fra et sjal. Den unge tobarnsmoren forteller at livet i flyktningleiren er tøft. At det er et liv med en viss form for trygghet, men som er satt på vent.

– Her har vi nesten ingenting. Ikke penger. Lite klær. Ikke et ordentlig hus.

Fatime Jidda henter ut blant annet matolje, mais, buljong, sukker, to bokser sardiner noen tomater og løk for matkupongen hun fikk fra WFP. Kupongen tilsvarer 6000 CFA, eller om lag 90 kroner. Fatime forteller at hun ved neste matutdeling som er om tredve dager, vil prioritere litt annerledes og ta større kvanta mais, olje og sukker.

Kjenner flere som er kidnappet

Når den unge tobarnsmoren er ferdig å «handle» får Bistandsaktuelt bli med hjem til familiens telt. Det er bedre å snakke der enn i heten sammen med alle de andre. Der får vi historien om den januardagen i 2015 som endret alt, om den tre døgn lange flukten i Nigeria, og at hun ble gjenforent med ektemannen i en flyktningleir i nabolandet Tsjad noen uker senere.

– Jeg vet om flere i mitt nabolag som døde, det var brutalt. Jeg kjenner også til jenter som har blitt kidnappet av Boko Haram. Jeg er glad for at jeg klarte å gjemme meg.

Massakren i Baga og 16 landsbyer rundt ble omtalt av medier verden rundt i januar 2015. Ifølge The Guardian kan så mange som 2000 mennesker ha blitt drept i angrepet som pågikk over flere dager. Tallene er uklare og nigerianske myndigheter har senere gått ut med mye lavere tall, men angrepet er uansett et av de voldeligste Boko Haram har utført. Hus ble satt i brann, kvinner og barn kidnappet.

Etter tre dager kom Fatime Jidda og sønnen fram til Bornos provinshovedstad Maidiguri. Men mannen visste hun ingenting om. Ikke om han levde, ikke om han var død.

– Det gikk mange uker før vi fikk kontakt igjen, per telefon. Da var han allerede her i leiren. Han bad meg om å komme til Tsjad. Så da dro jeg.

Fatime forteller at sønnen Mohammat Goni ble født i UNHCR-teltet vi nå sitter i. At det føles vondt å tenke på at den ni måneder gamle gutten skal vokse opp i en leir for flyktninger. At han skal begynne på en skole drevet av en hjelpeorganisasjon. At han ikke skal få vokse opp i hjemlandet.

– Det er tungt å tenke på at han kanskje må vokse opp her.

Grenseløse angrep

Hun forteller at familien, før angrepet, levde et godt liv. De bodde i et murhus, ektemannen drev en liten butikk, de hadde nok penger. Hun sier hun dagdrømmer om å reise hjem igjen.

– Hver eneste dag tenker jeg på Nigeria. Foreløpig kan vi ikke reise hjem, det er ikke trygt. Så vi har ikke noe annet valg enn å bli. Men min største drøm er at det skal bli fred igjen, slik at barna kan få vokse opp i hjemlandet sitt. For det er ikke noe framtid her. Vi lever som dyr.

Det er liten tvil om at livet i en flyktningleir er hardt. Men med trusselen om Boko Harams overgrep hengende over seg har de ingen andre valg enn å bli. Mennesker som er på flukt utenfor eget land har ifølge FNs flyktningkonvensjon en del rettigheter. I Dar es Salaam-leiren får Fatime Jidda og de andre fra Niger og Nigeria blant annet tilbud om helsetjenester og utdanning. Men tusener av internt fordrevne – som bor i nærheten av leiren, på flukt fra den samme trusselen – får ikke det samme tilbudet.

Det var i den lille byen Baga Sola et par kilometer fra Dar es Salaam-leiren at tre Boko Haram-selvmordsbombere angrep det lokale fiskemarkedet høsten 2015. Minst 40 mennesker ble drept. Sikkerhet står derfor i høysetet for FN-ansatte som jobber nær den militariserte sonen ved Tsjadsjøen.

I en konteiner, bak høye murer, piggtråd og sandsekker – ved en kontorpult i en av FNs mer avsidesliggende stasjoner – sitter Laotol Mekela. FNs Høykommisær for flyktningers (UNHCR) protection officer i Lac-regionen innrømmer at det er en utfordrende situasjon når flyktninger, internt fordrevne og en ekstremt fattig lokalbefolkning skal bo tett sammen i et område med svært lite ressurser. At det må bli forskjeller.

– Sånn blir det i en slik kontekst. I UNHCR må vi følge vårt mandat, som er å beskytte flyktninger. Vi kan ikke tilby lokalbefolkningen det samme som vi tilbyr flyktninger i en flyktningleir. På den måten oppstår det forskjeller, og det er utfordrende. De som bodde i dette området fra før og de som er internt fordrevet har det veldig tøft, det er det ingen tvil om, sier Mekela til Bistandsaktuelt.

Så ektemannen bli drept

Totalt vil 4,3 millioner tsjadere være avhengig av matvarehjelp i 2017. Årsaken er flere ulike, og til dels overlappende kriser. Kombinasjonen av konflikt, politisk vold og miljøforandringer gjør situasjonen ekstremt vanskelig. I tillegg til «Boko Haram-krisen» har konflikter også i nabolandene Den sentralafrikanske republikk og Sudan bidratt til at Tsjad til sammen huser nærmere 400 000 flyktninger. På toppen av dette kommer de nær 130 000 internt fordrevne i Lac-provinsen. De fleste bor i eller ved lokalsamfunn som selv er blant verdens mest sårbare.

Bare 25 kilometer fra Dar es Salaam-leiren for flyktninger ligger Melea-leiren. Rundt 2000 internt fordrevne har bosatt seg her. Uten plastpresenninger fra UNHCR bor de fleste i små provisoriske strå-hytter. De har ikke flyktet så langt, men de færreste fikk med seg noen eiendeler da Boko Haram kom til øyene helt øst i Tsjad-sjøen.

– De kidnappet både gutter og jenter.

Fatime Alhadji (35) og hennes familie bodde i landsbyen Titimiron på en øy ute i innsjøen. Det fantes ikke skole eller helsestasjon, men som generasjoner før dem levde de et hardt men fredfullt liv. Mennene fisket, kvinnene dyrket jorda. Seksbarnsmoren husker så altfor godt den morgenen Boko Haram kom. Hun blir stille, ser ned i sanden, så forteller hun at ektemannen ble drept i angrepet.

– Jeg så at de skar over halsen hans.

– Livet her?

Fatime Alhadji sier hun fikk panikk og løp alt hun kunne. Sammen med barna. Til den andre siden av øya. Der fikk de skyss med en pirogue, en båt over til fastlandet. Så gikk de til fots i to døgn før de kom til det området som nå er blitt til Melea-leiren for internt fordrevne. Den ligger bare 45 kilometer fra Titimirom, men familien tør foreløpig ikke tenke på å returnere. Ikke har de mulighet heller fordi store deler av sjøen er stengt av av den tsjadiske hæren.

Enkas svoger, Mahamat Tchari (48) tar ordet. Han forteller at Boko Haram hadde tatt seg i land på øya i løpet av natten og at de angrep landsbyen i grålysningen. På spørsmål om han vet hvor mange som angrep Titimirom den mars-dagen i 2015 svarer han:

– Jeg vet ikke. Når du hører skudd, og ser noen skyter i din retning, begynner du ikke å telle hvor mange de er. Jeg hørte skuddene og at de ropte Allahu Aqbar. Da løp jeg.

Han forteller at angriperne tømte landsbyen. Tok utstyr, husdyr og båter. Og da de dro sto flere hytter i brann.

– Alle våre eiendeler er borte, sier Mahamat Tchari.

Før Boko Haram angrep hadde Mahamat Tchari og familien det egentlig ganske bra. Både Tchari og den avdøde storebroren hadde en inntekt. De kjøpte fisk av lokale fiskere billig, fraktet fisken den lange veien over Tsjadsjøen og solgte den på markeder i Nigeria. Det var ikke et bekymringsløst liv, men alt gikk i grus da Boko Haram gikk i land på den lille øya Titimirom. Og terrorgruppas herjinger – frykten for nye angrep og at store deler av innsjøen nå er blitt en militær sone – gjør det både for farlig og umulig å fortsette som fiskehandler. Å finne en annen jobb ved Melea-leiren er umulig, så foreløpig overlever storfamilien på støtten fra Verdens Matvareprogram (WFP). Det går akkurat – fra dag til dag.
 
Fatime Alhadji ser ned, pirker litt i sanden. Med de seks barna rundt seg svarer hun likevel ganske tydelig på hvordan det er å være internt fordrevet i et av de mest marginaliserte områdene av et av verdens fattigste land.
 
– Livet her? Vi har ingenting.

 

Mange i Dar es Salaam-leiren i Tsjad flyktet etter et av de dødeligste angrepene Boko haram har gjennomført. Tallene er usikre men opp mot 2000 mennesker kan ha blitt drept da terrorgruppa angrep Baga og 16 andre landsbyer i Nigeria i januar 2015. Det var andre gang terroren kom til byen. Også i 2013, da dette bildet er tatt, ble Baga angrepet. Foto: Haruna Umar / AP / NTB Scanpix

Når man ser noen skyter i din retning, begynner du ikke å telle hvor mange de er. Jeg hørte skuddene og at de ropte Allahu Aqbar

Mahamat Tchari, internt fordrevet i Tsjad
Mahamat Tcharis bror ble drept av Boko Haram. Nå lever han og familien i en leir for internt fordrevne rett utenfor den militære sonen i Tsjadsjøen. Familien er helt avhengig av hjelp fra Verdens matvareprogram. Foto: Espen Røst

Boko Haram

Boko Haram – eller «Vestlig lære er forbudt» – er en voldelig islamistisk gruppe startet i Maiduguri i Nigeria i 2002. Målet var å etablere en islamsk stat med sharia-lover, men terrorgruppas overgrep har ikke ført til annet enn ekstreme overgrep mot sivilbefolkningen i nordøstre deler av landet og etterhvert også i nabolandene Niger, Kamerun og Tsjad. Det finnes ikke sikre tall, men ulike kilder antar at organisasjonen har mellom 4000 og 15 000 medlemmer.

Siden 2009 er minst 20 000 mennesker drept og 3,6 millioner er fordrevet fra hjemmene sine i de fire landene Boko Haram opererer. Opp mot 7000 mennesker er kidnappet. Abubakar Shekau som da var leder, gjorde Boko Haram for alvor kjent (i vesten) da 276 skolejenter ble kidnappet fra en skole i Chibok i 2014. Kidnappingen fikk enorm oppmerksomhet med kampanjen #BringBackOurGirls der en rekke kjente mennesker som Michelle Obama, Justin Timberlake og Malala Yousafzai engasjerte seg.

Basert på intervjuer med tidligere fanger og overlevende etter angrep har FNs høykommissær for menneskerettigheter rapportert at ekstremistgruppa står bak massakrer, angrep mot skoler og religiøse institusjoner, «nedslakting» av mennesker på flukt, brutale massedrap på menn og gutter, tortur, bortføringer, tvangsflytting og «ekstremt alvorlige menneskerettighetsbrudd» mot kvinner og jenter, inkludert sex-slaveri, seksuell vold, voldtekt og tvungne «ekteskap».

Framveksten av Boko Haram er blitt forklart med både sosioøkonomiske og religiøse faktorer. Lenge sverget Boko Haram troskap til al-Qaida, men interne konflikter og skiftende allianser har delt gruppa i (minst) to fraksjoner. I 2015 erklærte en av disse fraksjonene et nytt navn: «Den islamske stats Vest-Afrika-provins», etter at den hadde fått offisiell anerkjennelse og tilknytning til IS.

Dette er en glemt krise, i et av verdens fattigste områder. Folk har mistet alt

Mary Ellen McGroarty, WFPs landdirektør i Tsjad.

– En frykt jeg aldri tidligere har sett

Verdens Matvareprogram (WFP) skal dele ut 528 millioner dagsrasjoner i de fire landene rundt Tsjadsjøen i år. FN-organisasjonens landdirektør i Tsjad sier dét ikke er i nærheten av å møte de enorme behovene. Mer enn tre ganger så mange trenger matvarehjelp i regionen.

2,2 millioner mennesker skal få mat av Verdens matvareprogram (WFP «hver dag» i Nigeria, Kamerun, Niger og Tsjad i år. Med et snitt på 240 dagsrasjoner per person, betyr det 528 millioner dagsrasjoner. Men FN-organisasjonen vil sannsynligvis ikke klare å hjelpe alle. Hele 7,1 millioner er det OCHA omtaler som «food insecure at crisis and emergency levels» rundt Tsjadsjøen nå.

– Å ikke kunne hjelpe noen av verdens mest sårbare? Det er ekstremt vanskelig, og det klart mest følelsesmessige ved denne jobben, sier Mary Ellen McGroarty.

– Haster å hjelpe

Bistandsaktuelt møter Verdens matvareprograms landdirektør for Tsjad i hovedstaden N´Djamena. Hun forklarer at World Food Program ikke fikk nok midler av FNs medlemsland i fjor, og at de må budsjettere i forhold til det også i år. Hun skulle ønske det ikke var slik, for:

– 3,6 millioner på flukt, 6,6 millioner som trenger matvarehjelp. Situasjonen i de fire landene rundt Tsjad-sjøen er kritisk og det haster virkelig å få frem hjelp, sier McGroarty.

Hun har en rekke ganger vært i Lac-regionen de siste årene. Sett krisen utvikle seg. Møtt flyktninger og internt fordrevne som har mistet alt. Det har gjort inntrykk.

– Dette er mennesker som flyktet i det de stod og gikk i. De har ingen eiendeler igjen. De hadde kanskje ikke mye før de ble fordrevet heller, men de hadde i hvert fall så de klarte seg. Nå bor de i leirer, uten tilgang til jordbruksområder, fiske eller husdyrhold som de hadde før de flyktet. Livene deres er fullstendig lagt i grus:

 – Den frykten – jeg har jobbet i WFP i mange år og sett mye – den redselen jeg har sett hos mennesker på flukt rundt Tsjad-sjøen; en slik frykt har jeg aldri tidligere sett, sier McGroarty.

«Leave no one behind»

Hun peker spesielt på at antall underernærte barn er svært høyt og at WFP i år skal gi behandling til 620 000 barn og gravide kvinner som trenger ernæringstilskudd. Samtidig har FN-organisasjonen startet et skolemat-prosjekt, blant annet for å få flere barn inn i skole.

McGroarty er ikke overraskende svært positiv til giverkonferansen for å stoppe krisen rundt Tsjad-sjøen som Norge, Nigeria og Tyskland skal arrangere i Oslo i slutten av februar. Hun mener de rike landene må hjelpe selv om det akkurat nå er mange parallelle kriser i verden.

– En krise er en krise uavhengig av hvor i verden den måtte utspille seg. I Bærekraftsmålene heter det «Leave no one behind». Vi er én menneskehet og nå trenger millioner av mennesker rundt Tsjadsjøen det internasjonale samfunnets støtte.

McGroarty omtaler situasjonen rundt Tsjadsjøen som en «glemt krise, i et av verdens fattigste områder, der folk har mistet alt».

– Når vi ser på hvor mange mennesker som er i en desperat situasjon er det helt overveldende. Behovene er enorme og vi er forpliktet til å hjelpe.

Kart: Tim Harding (basert på satelittbilder fra NASA/USGS, kart fra FN/UNEP)

Tsjadsjøen

En grunn ferskvannssjø uten utløp som ligger i grenseområdene mellom Kamerun, Nigeria og Niger og Tsjad. 30 millioner mennesker er helt eller delvis avhengig av Tsjadsjøbassenget for vannforsyning og næringsgrunnlag.

Tsjadsjøen var en av Afrikas største innsjøer. Våtmarksområdet rundt var Afrikas nest største, og hadde et svært rikt dyreliv. Men sjøen er i ferd med å forsvinne, og er i dag bare en tiendedel av den opprinnelige størrelsen.

Størrelsen på sjøens overflate betinges av naturlige sesongvariasjoner. På begynnelsen av 60-tallet dekket den et areal på 25 000 kvadratkilometer. Nå er overflaten om lag 2500 kvadratkilometer.

De siste femti årene har irrigasjonsjordbruket blitt mangedoblet, og det anslås at halvparten av sjøens volumtap skyldes menneskers vannforbruk. Tsjadsjøen har stor fordamping, det driver sand inn fra ørkenen, økende elveavsetninger samt tiltagende vegetasjon er medvirkende årsaker til av innsjøen tørker inn.

Boko Haram har siden 2012 utført en rekke angrep på befolkningen som lever på øyer i Tsjadsjøen og området er i dag svært utrygt, både av klimatiske årsaker og terror.

Rundt hundre av de 638 barna vi har registrert så langt her i landsbyen er underernærte

Timon Doussikeo , sykepleier IMC
24 måneder gamle Fatima Zara Adam burde veid minst 8,5 kilo. Men som en halv million andre barn rundt Tsjadsjøen er hun underernært. Etter å ha blitt veid og målt ved WFP mobile klinikk blir det klart at den lille jenta er alvorlig akutt underernært. Hun veier bare 6,7 kilo og blir sendt til rett til sykehus. Foto: Espen Røst

Verden Matvareprogram (WFP)

Verdens største humanitære organisasjon som når ut til rundt 100 millioner mennesker i rundt 80 land hvert år. «Det endelige målet i matvarebistand er alltid å skape et samfunn uten behov for matvareassistanse», heter det på organisasjonens nettsider.

Et verdensomspennende logistikkapparat gjør at WFP kan rykke inn med matvarebistand til land rammet av krise. FN-organisasjonen driver i tillegg med mer langsiktig matvarebistand gjennom utviklingsprogrammer med mål om å løfte de mest sårbare ut av fattigdom. I Tsjad og rundt tsjadsjøen har FN-organisasjonen nylig startet et skolematprosjekt som søker å få flere barn inn i skole. I tillegg jobber WFP forebygging og behandling av underernærte gravide kvinner og barn, samt gir støtte til lokalbefolkning, internt fordrevne og flyktninger.

Samlet norsk støtte til Verdens matvareprogram (WFP) var i 2016 på 575 millioner kroner. Konkret gikk om lag ti prosent av den norske støtten til de fire landene rundt Tsjadsjøen. Støtten fra de nordiske landene utgjør til sammen et bidrag som gjør den til en av WFPs fem største donorer.

I Dar es Salaam-leiren nær Baga Sola i Tsjad får flyktningene fra Nigeria og Niger månedlig utdelt en matkupong fra World Food Program. For den kan de hente ut matvarer fra en lokal kjøpmann FN-organisasjonen har avtale med. Foto: Espen Røst

Tsjad

Blant verdens minst utviklede land. På UNDPs Human Development Index 2015 er landet nummer 185 av 188 land. Landet har rundt 12 millioner innbyggere fordelt på flere titalls etniske grupperinger. Tsjad startet oljeutvinning i 2003, og landets økonomi har økt kraftig siden da. Likevel lever store deler av folket i fattigdom. Landet grenser til Libya, Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Niger og Nigeria.

Dagens Tsjad bestod av flere riker og samfunn da Frankrike koloniserte området på slutten av 1800-tallet. Etter at Tsjad ble selvstendig i 1960 var landet på 70- og 80-tallet preget av konflikt. Flere presidenter ble avsatt i statskupp av rivaliserende grupperinger. Idriss Déby Itno tok makten i et statskupp støttet av Sudan og Libya i desember 1990. Han sitter fortsatt med makten etter å ha fått endret grunnlovens begrensning om at samme person maksimalt kan sitte i to presidentperioder à fem år.

Tsjad har økt sine forsvarsbudsjetter kraftig siden oljefunnene, og deltar aktivt i kampen mot Boko Haram på eget territorie, i Niger, Nigeria og Kamerun. Som en konsekvens har Boko Haram utført flere selvmordsaksjoner i landet, bl.a mot en politistasjon og en skole i N'Djamena (30+ døde) og mot et marked i byen Baga Sola (20+ døde). Boko Haram har også gjennomført en rekke angrep mot landsbyer i Lac-regionen ved Tsjadsjøen.

Tsjad er også med i den USA-ledede kampen mot terror i Afrika (Africom) og Tsjads militære mottar både trening og våpen fra USA. Frankrikes Sahel-innsats (Opération Barkhane, med 3500 soldater) mot ekstremisme i Burkina Faso, Tsjad, Mali, Mauritania og Niger har sin hovedbase i hovedstaden N´Djamena.

Giverkonferanse i Oslo

Sammen med Nigeria, Tyskland og FN (OCHA) arrangerer Norge i slutten av februar en konferanse for å rette søkelyset mot situasjonen i landene rundt Tsjadsjøen. I tillegg til akutt nødhjelpsinnsats i Kamerun, Nigeria, Niger og Tsjad vil Oslo-konferansen spesielt ta for seg matsikkerhet, «humanitær beskyttelse og tilgang til bistand», samt «utdanning i krise».
 
– Vi må stoppe denne krisen, og snu den negative utviklingen i området. Vi har tre mål for konferansen; å øke oppmerksomheten om den kritiske situasjonen, få mer støtte til humanitær innsats og et sterkere politisk engasjement for å bedre situasjonen, har utenriksminister Børge Brende tidligere uttalt til Bistandsaktuelt.

Utenriksministre fra regionen, representanter fra Den afrikanske union og EU, giverland og ledere for FN-organisasjoner er invitert. I tillegg kommer representanter for lokale organisasjoner i de fire landene samt norske og internasjonale bistandsorganisasjoner. Her kan du lese mer om «Giverkonferanse for Nigeria og området rundt Tsjadsjøen» som avholdes i Oslo 24. februar.

Verdens matvareprogram deler ut kontanter til internt fordrevne som har mistet alt etter Boko Haram-angrep i Lac-provinsen. I tillegg til å hjelpe, er hensikten å føre penger inn i den lokale økonomien. Foto: Espen Røst

Kilder: National Geographic, the Guardian, Sodelac, WFP, Unicef, OCHA og OHCHR

Publisert: 10.02.2017 06:30:27 Sist oppdatert: 23.02.2017 08:18:52