Jonathan Pedneault (27) reiser verden rundt som menneskerettsrapportør for Human Rights Watch. Her intervjuer han lokale kilder i en leir det krigsherjede Sør-Sudan. Foto: Joe Van Eeckhout

Jonathan (27) dokumenterer overgrep i Sør-Sudan. Ville du orket en slik jobb?

Å lytte til mennesker som har blitt voldtatt, sulter, er på flukt eller er blitt torturert. Slik er arbeidsuka for Jonathan Pedneault. Likevel synes han jobben er inspirerende. Har du hva som trengs for å bli menneskerettighetsrapportør?

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 07.04.2017 08:11:19

Tusenvis av studenter drømmer om å jobbe med menneskerettigheter og gjøre verden til et bedre sted. De studerer utviklingsstudier, juss, sosialantropologi, teknologi, økonomi… reiser ut og jobber frivillig, skriver under på opprop… Men så ender de opp på en kontorpult med en bunke papir i stedet.

Men det finnes én jobb som garantert ikke lukter kopimaskin, kaffeautomat og kø i kantina: Menneskerettighetsrapportør.

Menneskerettighetsrapportører jobber for organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, de reiser verden rundt og samler inn historiene til mennesker som har vært utsatt for krig, sult, overgrep, mennesker som har vært på flukt, som har blitt torturert, diskriminert, fengslet… De er i krigsområder, i flyktningeleirer, de møter både ofre og overgripere.

Det høres unektelig spennende ut, men hvordan er det egentlig og hvilke egenskaper trenger du for å takle en hverdag som dette?

Ingen ”vanlige dager”

– En ting er sikkert, det finnes ingen ”vanlig dag” på jobb – bortsett fra at dagene er veldig, veldig lange!

Møt 27-årige Jonathan Pedneault. Han jobber som menneskerettighetsrapportør i Sør- Sudan for organisasjonen Human Rights Watch (se faktaboks). Akkurat nå sitter han langt fra lidelsene i verden, på et bakeri på Aker Brygge i Oslo og drikker te, i dress og slips.

 

Men det er under et døgn siden han kom hjem fra Juba, hovedstaden i Sør-Sudan. Der møtte han funksjonshemmede som har blitt angrepet og utsatt for overgrep i krigen som fortsatt herjer i verdens yngste stat. I tre uker har han lyttet og skrevet ned over 70 vitnesbyrd.

– Inntil for noen år siden ble ofte psykisk og fysisk funksjonshemmede skånet i krig. Selv om de ofte blir igjen i panikken som oppstår når folk flykter, har soldater latt dem være. Nå er det omvendt i Sør-Sudan, vi ser at soldatene angriper dem bevisst, de mishandler og voldtar.

Pedneault forteller rolig om det han har opplevd. Vi har bare en time før han må løpe til en videokonferanse hvor han skal informere canadiske myndigheter om hva han har sett og hørt. I morgen flyr han til Svalbard, hvor han bor, for å skrive ferdig rapportene. Han er som regel hjemme i to måneder, før en ny reise til Sør-Sudan venter.

Hotel Rwanda

Pedneaults engasjement for rettigheter begynte tidlig, blant annet etter å ha sett filmen Hotel Rwanda – den om hotelldirektøren som gjemte over tusen tutsier da hutuene forsøkte å massakrere dem. Jonathan var da allerede fascinert av Holocaust, og som 15-åring begynte han å organisere foredrag på ulike skoler om folkemord.

– Filmen ga meg ideen til at jeg måtte gjøre noe for at slike ting aldri skjedde igjen.

Etter hvert ble han kjent med en film-dokumentarist, og som 17-åring ble han med til Darfur for å lage dokumentar om menneskerettighetsbrudd der. Han studerte statsvitenskap og journalistikk, men sluttet tidlig med studiene – for å jobbe som utenriksjournalist. Han lærte å operere i felt på egenhånd, innhente historier, få kunnskap om lokale forhold, hvordan man skal forhandle seg innpass hos de militære og forbi check points. 

Ofre lyver også

Både politikere, journalister, nødhjelpsorganisasjoner og bistandsorganisasjoner bruker informasjonen Human Rights Watch. Opplysningene kan i neste omgang bli grunnlag for handling. Det er helt avgjørende at informasjonen blir korrekt.

– Det kan være utfordrende å høre folks historier. Likevel må vi alltid ta høyde for at det de sier ikke nødvendigvis er sant, sier Pedneault. 

Han understreker at en kildekritisk holdning er helt avgjørende for å gjøre en god jobb som menneskerettighetsrapportør.

Mange har en agenda med det de forteller, de er politiske eller har lojaliteten sin til en av sidene i en konflikt. Eller det de tror er sant, stemmer ikke overens med virkeligheten. Derfor er det viktig alltid å beholde en viss skepsis til det du hører. Rapportørene må ikke risikere å bli brukt i et politisk spill om sannheten, sier han.

– Hva er de viktigste egenskapene til en menneskerettighetsrapportør?

– Du må være diplomatisk; du skal forholde deg til mange ulike mennesker, både overgripere og ofre, og i konfliktsituasjoner må du forhandle og få folk til å stole på deg. Du må være ydmyk og forstå dine egne begrensninger, både i felten, men også hvor mye du kan påvirke livene til menneskene du møter. Nysgjerrighet og et åpent sinn er nødvendig, og du må være veldig nøyaktig når du gjengir informasjonen du innhenter. Og humor! Hvis du ikke klarer å se humor midt oppe i all elendigheten, klarer du ikke leve i dette yrket.

I tillegg må du være villig til å ta en kalkulert risiko, for dette er ikke en jobb for de lettskremte: På YouTube ligger en video hvor Pedneault viser frem et langt kutt i hodeskallen. Han forteller at han ble angrepet av Murabarak-supportere på Tahir-plassen under den arabiske våren i 2011. Han har også opplevd å miste en god venn og kollega ­– den franske fotografen Camille Lepage. 26-åringen ble skutt og drept på et reportasjeoppdrag under krigen i Den sentralafrikanske republikk i 2014.

– Det gikk veldig hardt inn på meg, sier han.

Vanskeligst å komme hjem

Jobbhverdagen kan være både hard og brutal, men Pedneault lar seg likevel inspirere av menneskene han møter.

– Alle jeg møter har fått livene sine knust på en eller annen måte. Jeg blir inspirert av menneskers overlevelsesevne, over hvor sterke krisene gjør dem. De er slettes ikke bare ofre, de kjemper og finner måter å klare seg på. Det er utrolig hva mennesker klarer.

Han ser på jobben som en skattejakt; bittesmå biter av informasjon som han pusler sammen til et stort bilde. Etter å ha snakket med titalls personer som har sluppet ut av samme fengsel kan han skape seg et detaljert bilde av hvordan livet er på innsiden.

Men Pedneault forteller også ærlig om utfordringene. Han forteller at han er to forskjellige personer; en i felt og en her hjemme.

– Her hjemme lukker jeg meg, orker ikke så mange inntrykk, men når jeg er på jobb er jeg helt åpen for alt. Jeg er veldig oppmerksom, knytter kontakter, de kan bli viktige for meg hvis noe plutselig skulle skje.

Hjemme er Svalbard, slik har det vært det siste halvåret, selv om Pedneault opprinnelig er fra Canada.

– I denne jobben kan du bo hvor som helst. Da jeg flyttet til Svalbard, var det fordi jeg hadde behov for å bo et sted langt, langt borte fra krig og nød og støy. På Svalbard finner jeg den store stillheten, alt er rent, og samfunnet er lite og oversiktlig.

Likevel forteller han at det kan være vanskelig å komme hjem. Jobben er fylt med adrenalin og følelsen av å være der det skjer. I stillheten som følger etter endt oppdrag kommer tankene. Det er ingen hemmelighet at i slike yrker er post- traumatisk stress utbredt. Pedneault sier han takler det bra, men:

– Jeg har blitt veldig var for lyder. Fyrverkeri er vanskelig å takle. Hvis jeg hører en lyd, selv når jeg sitter her nå, så jeg finne ut hvor den kommer fra. Du utvikler veldig høy bevissthet om alt og alle som beveger seg rundt deg, alt kan være en potensiell fare.

Han sier at for mange i slike yrker blir det stadig vanskeligere å reise hjem, de føler seg mer komfortable i den stress-situasjonen kroppen har blitt vant til. Noen har kanskje ikke noe hjem å dra til lenger, og noen takler stresset ved å ty til alkohol. Noen blir i yrket for lenge og blir kyniske. Men også mange av hans kollegaer har familie og barn hjemme – og selv tror han også det er mulig å kombinere familie med denne jobben.

– Men jeg lover meg selv at hvis jeg blir kynisk, så skal jeg slutte.

Jonathan Pedneault inspiserer granatrester under oppdrag i Sør-Sudan. Foto: Anthony Fouchard

Canadiske Jonathan Pednault er ofte innom Oslo, for eksempel når han skal hjem til Svalbard. Foto: Anne Håskoll-Haugen

Human Rights Watch

Human Rights Watch er en internasjonal menneskerettsorganisasjon som driver med etterforskning og beslutningspåvirkning. HRW produserer forskningsrapporter om brudd på internasjonale menneskerettighetsnormer slik de er fastsatt av Verdenserklæringen om menneskerettigheter. De ble grunnlagt i 1978 og hovedkvarteret ligger i New York.

Det er nesten ingen norske menneskerettsrapportører, men Ola Solvang er en av dem. Han leder avdelingen i Human Rights Watch som observerer væpnede konflikter.

Slik får du jobb som menneskerettsrapportør

Stillingene lyses ut på Human Rights Watch (HRW) og Amnestys internasjonales nettsider. Men vær forberedt, dette er stillinger som henger høyt.

Svært få nordmenn har hatt slike jobber. Bistandsaktuelt har bare klart å spore opp to:

  • Tor-Hugne Olsen, som i dag er leder av Sex og Politikk, jobbet i Amnesty som ansvarlig for Zimbabwe på begynnelsen av 2000- tallet. 
  • Ole Solvang som har hatt en lang karriere i HRW og nå er nestleder for kriseavdelingen.

I kraft av sin stilling har Solvang også en viss oversikt over jobbmarkedet for rapportører.

– Vi kan få flere hundre søkere per stilling, og jobben som researcher er ikke en du får rett ut av universitetet. Vi ser etter en kombinasjon av erfaring, landkunnskap, språk og nettverk fra området du skal jobbe i, sier Solvang på telefon fra Paris hvor han bor med familien sin.

Selv har han gått gradene i organisasjonen og begynte som ung praktikant. Han anbefaler interesserte å søke praktikantstillingen, men det er ikke en forutsetning for å få jobb senere.

Erfaring fra journalistikk og bakgrunn fra humanitært arbeid gir plusspoeng for en jobbsøker, og i mange av stillingene må du kunne det lokale språket flytende. Men det finnes også stillinger som er mer knyttet til tema enn land, og da er ikke språket avgjørende, forteller Solvang.

– En stor del av jobben handler om å intervjue folk som har vært utsatt for vanskelige opplevelser. Vi leter etter de som kan innhente informasjon på en fintfølende måte. Kravet til personlig integritet er svært høyt, vi vil ikke ha de som faller for fristelsen til å justere litt på informasjonen, eller de som har tatt tydelig politiske standpunkter i en konflikt.

PS! I dokumentaren E-team på Netflix kan du bli med Solvang og hans kone, russiske Anna Neistat, som også jobber i HRW. De to møttes under spesielle omstendigheter da de begge var på jobboppdrag i Georgia i 2008.

Uten å være klar over det hadde de krysset grensen til Sør-Ossetia, og ble arrestert og forhørt i 12 timer, før de etter løslatelsen støtte på landeveisrøvere og kom seg i sikkerhet først etter en intens biljakt, fremgår det av et avisreferat.

 

Publisert: 07.04.2017 08:11:18 Sist oppdatert: 07.04.2017 08:11:19