Douglas Lungu, president i legeforeningen i Malawi, advarer sterkt mot å kanalisere all helsestøtte til private aktører og frivillige organisasjoner. Det er en sikker oppskrift for å ødelegge et lands nasjonale helsevesen, mener han. Foto: Lars M. Hjorthol.

Advarer mot NGO-epidemi

– En av de største helseutfordringene i Malawi er NGO-epidemien, sier Douglas Lungu. Presidenten i Malawis legeforening mener at de mange organisasjonene i Malawi underminerer utviklingen av et nasjonalt helsevesen.

Av Lars M. Hjorthol Sist oppdatert: 20.03.2017 08:54:36

Douglas Lungu, president i legeforeningen i Malawi, vet at han spissformulerer. Og han vil ikke sverte idealister i frivillige organisasjoner. Men likevel: Det han kaller overforbruket av NGOer til alle mulige oppgaver er en sikker oppskrift på å bryte ned det nasjonale helsevesenet, mener han.

– I Malawi har vi NGOer for alt. Vi er nesten verre enn Bangladesh, slo han fast i en innledning på Forskningsrådets konferanse om global helse i Trondheim i forrige uke. 

Douglas Lungu er også direktør for sykehuset knyttet til Daeyang-universitet i hovedstaden Lilongwe, og har lang erfaring fra helsearbeidet i hjemlandet. Starten på ”NGO-epidemien” tidfester han til begynnelsen av 1980-tallet.

Malawi hadde relativt god økonomi, på grunn av gode priser på de viktigste eksportvarene tobakk, te og kaffe. Så kollapset råvareprisene, og dermed landets økonomi. Problemene ble styrket av gjeldsbyrden fra lån tatt opp i bedre tider, da det var lett å få lån. Regjeringen var rett og slett blakk.

Verdensbanken krevde kutt

– Så kom kravet om strukturtilpasning, fortsetter Lungu.

– Verdensbanken beskyldte Malawi for å ha overinvestert i infrastruktur. Offentlig sektor skulle bygges ned, privat sektor stimuleres. Det rammet særlig kvinnene. Når staten skulle kutte, mistet lærere og sykepleiere jobben. Mange helsestasjoner forsvant, forteller han.

Da vokste NGOene opp som sopp etter regn. Hullene etter kuttene i offentlige helsetjenester ble fylt av frivillige organisasjoner. Det var mer fristende for donorene å kanalisere midler til NGOer med gode formål, enn å kaste dem ned i et tilsynelatende bunnløst statlig sluk med betydelige korrupsjonsproblemer. 

Helsearbeid ble fragmentert

– Problemet var at dette var enkeltprosjekter av noen få års varighet, stort sett i og rundt byene. Organisasjonene manglet infrastruktur til å bygge opp noe landsdekkende. Det manglet overordnet strategi og langsiktighet. Evalueringen bygde stort sett på organisasjonenes egne rapporter, sier Lungu.

Midt på 1990-tallet sto det offentlige for bare 25 prosent av helsearbeidet. Resten var overlatt til ulike NGOer.

– I realiteten førte det til at det nasjonale, offentlige helsevesenet ble fragmentert og ødelagt, sier Lungu. Helsearbeidet ble også dyrere og mer kortsiktig. Med et stort antall enkeltaktører med hver sine prosjekter ble det vanskelig å bygge opp en felles infrastruktur. 

Innførte sektorplaner

Både giverlandene, blant dem Norge, og Malawis egne helsemyndigheter så etter hvert at dette ikke kunne fungere i lengden. Giverlandene og helsedepartementet inngikk i 2004 et sektorsamarbeid (Sector Wide Approach, SWAp). Det ble laget en overordnet plan for styrking av helsesektoren, inkludert både opplæring, arbeidskraft, utstyr og nødvendig infrastruktur. Sektoren ble samtidig desentralisert, slik at flere beslutninger kunne tas lokalt.

– Det bedret situasjonen. Vi fikk klare prioriteringer, som alle giverne stilte seg bak. NGOene måtte velge prosjekter i samsvar med overordnede planer. Og vi fikk kontrollrutiner med jevnlig rapportering av resultater, oppsummerer Lungu.

Akkurat det siste var ikke alltid like populært i regjeringskontorene. Folk ute i distriktene hadde stort sett opplevd en bedring av helsetilbudet, men var også samvittighetsfulle i å rapportere ting som ikke gikk så bra. Regjeringen var redd for å komme i dårlig lys, og sendte ut egne folk, som nok pyntet på tallene, mener Lungu. 

Han beklager at strukturplanen ikke ble videreført etter 2011. Den ble erstattet av en ny strategiplan for helsesektoren, men den var ifølge Lungu vag og mer uforpliktende.  

Les også:

 

 

Fattig og korrupt

Malawi er det fattigste av Norges samarbeidsland, eller såkalte fokusland. Landet sliter også med store korrupsjonsproblemer, som i perioder har fått giverland til å fryse bistanden. Lungu advarer likevel sterk mot å overlate helsetjenestene til private aktører og frivillige organisasjoner.

– Vi trenger et nasjonalt, offentlig helsevesen som kan fungere i hele landet. Vi har fortsatt enorme utfordringer i helsevesenet i Malawi, men jeg er likevel optimist. Vi har klart å bygge opp et system for hiv-medisiner som fungerer over hele landet, drevet av regjeringen. Hiv-programmet krever gode data og distribusjonssystemer, der medisinene følger pasienten. Når vi får det til på dette området, kan vi også få det til for andre medisiner, som insulin, eller andre helsetjenester, sier Douglas Lungu.

Publisert: 20.03.2017 08:54:35 Sist oppdatert: 20.03.2017 08:54:36