I en ny bok tar journalist, miljøaktivist og forfatter Anne Karin Sæther blant annet et oppgjør med politikere som hevder norsk oljeutvinning er til fordel for de fattige i verden.

– Norge bruker «verdens strømløse» som unnskyldning for å utvinne mer olje

Å vise til at verden trenger mer energi, er en del av oljelobbyens PR-strategi, sier forfatter Anne Karin Sæther. I realiteten er det ingen sammenheng mellom norsk olje og strøm i Afrika, ifølge henne.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 17.04.2017 07:39:18

I en ny bok tar Sæther et oppgjør med retorikken enkelte politikere og deler av næringslivet bruker når de kobler norsk oljeutvinning med målet om å bekjempe fattigdom i verden.

Forfatteren, med bakgrunn blant annet fra journalistikk og miljøbevegelse, viser til ulike eksempler:

Da Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe var olje- og energiminister, viste han bilder av en fattig familie på landsbygda i Ghana for å forklare hvorfor utvinningstempoet på norsk sokkel måtte holdes oppe. Familien brant bål inne, og brukte mye krefter på å skaffe brensel og vann. Borten Moe mente at tilgang på energi var avgjørende for å løfte  familien og resten av verdens 1.4 millioner strømløse ut av fattigdom.

Hun viser også til Borten Moes forord til en faktabok fra Oljedirektoratet, utgitt i 2011: 

"Utviklingslanda si auka tilgang på norsk energi vil vere med på å betre levekåra og trekkje millionar ut av fattigdom", skrev Borten Moe.

"Jens Stoltenberg var statsminister og ga Borten Moe full støtte. Å la oljen ligge var rent usolidarisk med tanke på alle de fattige, det ville være å trekke stigen opp etter seg. For når verden trenger energi – og Norge kan produsere så mye – har vi jo nærmest en plikt til å hente opp olje", skriver Sæther i boken.

 

Nyord: Olje-solidaritet! 

Ifølge Sæther er det ingen sammenheng mellom oljen Norge hentet opp og den fattige familien i Ghana, det er bare et retorisk grep som tjener til å unnskylde fortsatt høy aktivitet på norsk sokkel.

– Verdens fattige ser ikke snurten av norsk olje; 99,9 prosent av norsk olje eksporteres til Europa og OECD-land, først og fremst USA og Canada. Gassen vår selges til Europa. Dessuten brukes olje sjelden til å lage elektrisitet, den brukes til andre ting, som transport og plast. I mange fattige områder brukes riktignok dieselgeneratorer – men det er dyrt,  forurenser lokalt og er ikke fremtidsrettet, sier Sæther til Bistandsaktuelt.

At store deler av verden mangler energi er ikke noe nytt. Men at oljebransjen er opptatt av det – det er nytt, mener hun.

Ti-doblet bruk

Forfatteren har studert norske avisers dekning av oljeproblematikk gjennom flere år.

– Fra 2007 til 2008 ble bruken av utrykket «verden trenger mer energi» ti-doblet i avisene. Etter hvert ble det et mantra. Oljefolket gjentok at det fantes så lite fornybar energi, det ville ta lang tid før det kunne ta over for den fossile. Så enten vi likte det eller ikke, så måtte behovet fylles av olje og gass, sier Sæther

Og fordi Norge produserer olje og gass med "bittelitt mindre utslipp enn andre", ble logikken at nettopp Norge skal hente den opp, ifølge forfatteren.

"Olje-solidaritet"

Hun antar at Statoils begynnende argumentasjon rundt "olje-soldaritet" med verdens fattige hadde sin bakgrunn i to store engasjementer. Begge fikk mye negativ omtale: oljeleting i Lofoten og oljesand-utvinningen i Canada.

Samtidig ville politikerne ha mer penger i oljekassa og Statoil ville bore, og klimaaktivistene hadde blitt mektig brysomme. Statoil hadde behov for et nytt narrativ og lanserte begrepet energirealitetene – altså at verden trengte mer energi.

– Energirealitetene ble fremstilt som et grunnleggende fakta om verden. Dermed blir de som kritiserer Statoil fremstilt som virkelighetsfjerne. Da blir det ikke interessant å høre på dem – de forholder seg jo ikke til virkeligheten likevel, sier Sæther.

Statoil kunne innta rollen som helten som skulle redde verden, og klimaforkjemperne ble plutselig de som sto i veien for verdens fattige, mener hun. 

Gi dem sol, vind og vann

Denne virkelighetsforståelsen har ligget til grunn for alt Statoil har kommunisert siden, og nærmest blitt selve grunnlaget for oljebransjens eksistens, skriver Sæther i boken.

Hun mener å kunne påvise at både Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet bruker fattigdomsargumentet i sin politiske retorikk. 

– Det er jo merkelig at oljetilhengerne ikke hadde snakket om energimangelen i verden tidligere. De som mangler energi nå, manglet det også for 20 år siden, sier hun.

Sæther mener at hvis Norge virkelig ville hjulpet de fattige, ville det vært mye bedre å satse på fornybar energi; sol og vind.

– Det er billigere på sikt, mer miljøvennlig og mer fremtidsrettet enn å gjøre de fattige avhengige av fossil energi, som likevel vil fases ut, sier Sæther.

Selge til kostpris?

– Eller, hvis oljefolket virkelig var så brennende opptatt av å hjelpe de fattige, kunne vi solgt oljen direkte til fattige land til kostpris, eller til og med gitt den bort gratis. Alternativt hjelpe dem til å utvikle sin egen oljeindustri, og latt vår olje ligge, sier den tidligere journalisten.

Hun legger an hovedskytset mot politikerne, ikke Statoil. 

– Selv om Statoil har vist til de fattige nå og da, snakker de som regel om energibehovet mer generelt. Det er først og fremst politikere som har brukt de fattige på en måte som bare blir pinlig, sier hun.

Statoils Kodak-moment

Sæther viser til økonomen Theodore Levitt, som er kjent for å peke ut to myter som er farlige for enhver bedrift: Den første er myten om kontinuerlig markedsvekst, troen på at befolkningen øker og at det dermed blir flere som kjøper. Den andre er myten om at det du selger er uunnværlig.

Han skrev dette i 1960 og trakk frem oljebransjen og deres tro på at det ikke ville komme reelle energi- alternativer som et eksempel. For kundene bryr seg jo ikke filla om olje – de bryr seg om å komme fra A til B, om varme hus og lys i lampen.

– Hvis oljeselskapene hadde konsentrert seg mer om å være et energi-selskap enn å bruke alle sine smarte hoder på å finne litt bedre måter å hente opp mer olje på, ville fremtiden vært lysere, mener Sæther.

 

Borten Moe avviser kritikken

Senterpartiets nestleder, tidligere oljeminister Ola Borten Moe, mener forfatteren Anne Karin Sæther bommer fullstendig i sin kritikk av hans argumenter om norsk olje og globale behov.

Han minner om at olje er en global råvare, den viktigste i verdensøkonomien. Og Norge er en av verdens ledende energinasjoner med stor produksjon av olje, gass og elektrisitet til ulike markeder.

– Ingen er så avhengige av velfungerende og stabile energimarkeder som de som har minst. I Norge merker vi forbrukere knapt varierende oljepris, men tjener du noen få dollar dagen kan svingningene være dramatisk. Og det er et globalt marked som setter prisen. Så ja - Norge er en viktig aktør i verdens viktigste råvaremarked, og ja - vår produksjon påvirker åpenbart pris og tilgang for hele verden, skriver Borten Moe i en e-post.

Han mener sammenhengen mellom tilgang på energi og utvikling er åpenbar.

– Det viser også norsk historie; det var når vi lærte oss å temme norske fossefall at utviklingen av det norske samfunnet for alvor skjøt fart, skriver han.

Senterpartiets nestleder, som nå har en ledende stilling i oljeselskapet Okea i Trondheim, trekker parallellen til norsk og internasjonal matproduksjon, og avslutter med et retorisk spørsmål: 

– Norske bønder produserer melk, kjøtt og korn som i liten grad havner i Afrika. Mener Sæther virkelig at norsk matproduksjon ikke er et bidrag for å fø jordas befolkning?

Informasjonsavdelingen i oljeselskapet Statoil besvarer Sæthers kritikk i generelle vendinger. 

– Som selskap og bransje påvirkes vi direkte av de store globale utfordringene som verden står overfor, både et økt globalt energibehov, et ønske om økt levestandard og klimautfordringen, skriver kommunikasjonsrådgiver Erik Haaland i Statoil i en e-post. 

Han opplyser at selskapet "ønsker å møte dette og være en del av løsningen på klimautfordringen ved å produsere energi på en mest mulig klimavennlig måte. Dette skjer både gjennom fornybar energi og gjennom energieffektiv produksjon av olje og gass". 

"Oljelandet i klimakampen"

  • Anne Karin Sæthers ferske bok De beste intensjoner – oljelandet i klimakampen er en historie om hvordan Norge har prøvd å være klimaland og oljeland på samme tid.
  • Sæther viser til at Norge var først i verden med eget miljøverndepartement, et av de første landene med egne klimamål - og vår egen Gro Harlem Brundtland forfattet den viktige FN-rapporten Vår felles framtid (1987) hvor utrykket bærekraftig utvikling ble spikret.
  • Hvordan kan et land med så høye klimaambisjoner samtidig bygge sin velstand på olje – den samme oljen som bidrar til klimaendringene vi sier vi skal kjempe mot? spør forfatteren.
  • Oljelobbyens retorikk er ett av temaene i boken. 
  • Utgitt på Cappelen Damm (2017).
  • Forfatteren er tidligere journalist i NRK og Dagsavisen, tidligere kommunikasjonssjef i Bellona og jobber nå i Utdanningsforbundet.

Ola Borten Moe, nestleder i Senterpartiet og tidligere oljeminister
Publisert: 17.04.2017 04:12:00 Sist oppdatert: 17.04.2017 07:39:18