Fremmedarbeiderne i Qatar fikk delta i en egen fotballturnering, som skapte håp og gnist. Men gleden varte ikke lenge. Dokumentarfilmen The Workers Cup gir et unikt innblikk i situasjonen til de 1,6 millioner arbeiderne som jobber med å gjøre Qatar klar til fotball-VM i 2022.

På innsiden av Qatars arbeider-leirer

De 1,6 millioner fremmedarbeiderne i Qatar har ofte blitt omtalt som ”moderne slaver”. Dokumentarfilmskaperen Adam Sobel ønsker å vise at hver og en av dem er mennesker med verdighet, drømmer, humor…

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 31.03.2017 05.38.03

”Det livet jeg lever her holder jeg skjult for mine venner der hjemme. De har sett bilder fra Qatar av flotte skyskrapere og luksus, og tror jeg lever et fancy liv.”

”Når jeg forteller barnebarna at jeg bygde en hel stadion i Qatar, vil de si: Men du bygde ikke engang en liten stråhytte til oss som vi kunne bo i. Du er ubrukelig. 


Ordene tilhører to av hovedpersonene i dokumentarfilmen the Workers Cup som vises under festivalen Arabiske filmdager i Oslo denne helgen.  Filmskaperen Adam Sobel har fått en helt unik tilgang til fremmedarbeiderne i Gulf-landet Qatar.

– Jeg ønsket å lage en dokumentar som viser at dette handler om mennesker som deg og meg, mennesker med drømmer, stolthet, verdighet og, ikke minst, humor. Humoren gjør at mange av dem kommer seg gjennom lange monotone dager – 12 timer, 7 dager i uka, sier Adam Sobel i samtale med Bistandsaktuelt.

– De mørke historiene har ikke virket

I løpet av fem år i Qatar laget Adam Sobel en rekke reportasjer for CNN, BBC og the Guardian om de slaveliknende forholdene for fremmedarbeiderne i landet. Mange av historiene ble gjort ”undercover” der de som er intervjuet har skjult identitet. Men disse historiene har ikke nødvendigvis ført til en større forståelse for problematikken, mener Adam Sobel. 

– Jeg har hele tiden ønsket å belyse temaet for å bidra til en bedring i forholdene, men de mørke historiene har ikke virket. På den ene siden har du myndighetene som feier det hele bort og sier det er en ”vestlig konspirasjon”. På den andre side har du de som reagerer med medynk. Arbeiderne blir kun sett på som ofre, ikke mennesker, sier Adam Sobel.

I filmen følger han en gruppe bygningsarbeidere som har kommet til Qatar fra en rekke ulike asiatiske og afrikanske land. I et forsøk på å leve opp til et slags samfunnsansvar, bestemmer alle byggeselskapene som jobber med fotball-VM seg for å arrangere en fotball-cup for arbeiderne, der hvert selskap har sitt eget lag.

– Fotballturneringen ble en slags psykologisk flukt for arbeiderne, der de opplevde både ekstase og smertefulle tap. Det ble nesten som et symbol på livene deres med håpet som alltid er der, blandet med skuffelse, frykt og følelsen av håpløshet, forklarer Adam Sobel.

Ble lovet gull og grønne skoger

Gjennom fotballturneringen får vi innblikk i hvordan livet er for arbeiderne som har forlatt familiene sine for å forsøke å tjene nok penger slik at familien i hjemlandet kan klare seg. Mange ble lovet gull og grønne skoger og føler seg lurt.

Kenneth (21) fra Ghana betalte 1500 dollar til en mellommann, og trodde han skulle få muligheter til å spille profesjonell fotball.  Umesh (36) fra India hadde bare en drøm: Å tjene nok penger til å bygge et hus til kona og de to sønnene i hjemlandet. Paul (21) fra Kenya har en jobb som tvinger han til å være i leiren sju dager i uka. Han føler seg ensom, isolert og drømmer om å møte en jente og bli forelsket. Felles for alle er at de manglet muligheter til å skaffe seg et levebrød der de kom fra.

–  Det er en forferdelig situasjon som er blitt enda mer komplisert på grunn av globaliseringen. Fattige mennesker er tvunget til å ta vanskelige valg om å reise, og deres sårbarhet blir utnyttet. På en måte tar vi alle del i dette. Deres liv og drømmer blir ofret for å underholde oss, sier den amerikanske dokumentaristen.

”Cupen er en parodi”

Dokumentarfilmen har mange humoristiske scener, og tilsynelatende er fotballturneringen et positivt tiltak som motiverer arbeiderne og gir dem livsgnist. Uten å røpe for mye, etter hvert viser det seg at the Workers Cup  egentlig handler om noe annet. 

”Cupen er en hån, en parodi! Den ble bare arrangert så det skulle komme bilder i avisene som viser de hvite menneskene at vi blir bra behandlet. Denne cupen handlet aldri om arbeiderne. Den handlet om at selskapene skulle vinne nye anbud til å bygge nye fotballstadioner, skyskrapere og veier", roper en annen av arbeiderne i filmen.

Etter fotballturneringen fortsetter livet deres som før.

–  Da vi startet filmprosjektet tenkte vi at det kom til å bli en mye mørkere film. Vi visste om alle dødsfallene, de risikofylte arbeidsforholdene og alle reglene som hindrer arbeidernes bevegelsesfrihet. Men så ble det i stedet en film som handler mye mer om mennesker som savner de små ting i hverdagen, sier Sobel.

Hovedpersonene i filmen forteller om hvordan de savner maten til kona, hvor hardt det er å leve så langt unna barna eller at de ikke kan gå på en date.

– Den fysiske utnyttelsen av mennesker og det at mange dør er forferdelig. Men den psykiske undertrykkelsen er kanskje enda verre, mangelen på frihet. De kan i prinsippet forlate leiren de bor i, men hvor kan de dra? spør Adam Sobel retorisk.

Kan ikke dra noe sted

I filmen ser du hvordan arbeiderne blir busset fram og tilbake fra byggeplassene. De bor i enorme leire, mil etter mil med små hvite brakker på et støvete ørkenområde, 45 minutters kjøretur utenfor byen. Det går ingen offentlig transport for arbeiderne som ønsker å dra til byen eller et annet sted på fritiden. Og fritiden er uansett knapp.

Arbeiderne har heller ikke lov til å vise seg på de store kjøpesentrene innenfor åpningstiden. De får ikke vise seg i bygningene de har vært med å bygge, de skal være usynlige og ikke ”smusse til”  den glamorøse fasaden.

– Arbeiderne er overalt, men de skal helst ikke ses. Og i hvert fall ikke høres. Min kollega Ramsy, som har bodd i Qatar i 30 år, fortalte meg at han aldri hadde snakket med en av arbeiderne før han ble med på å lage denne filmen… Det er tankevekkende, sier Adam Sobel.

Boforholdene vi ser på filmen er likevel kanskje ikke så ille som man kunne vente, når man bruker begreper som "menneskehandel" og "moderne slaveri".  Fins det verre områder som dere ikke hadde tilgang til?

– Absolutt. Det du ser i filmen er områder som holder en høyere standard og blir vist fram til FIFA og Amnesty. De oppfyller lover og regler. Vi vet at det fins områder og leirer for arbeidere som er mye verre, der brakkene er enda mindre, uten vinduer og flere mennesker er stuet inn, sier Sobel.

Adam Sobel snakker med Bistandsaktuelt på telefon fra Hawaii – der the Workers Cup om et par dager mottar sin første internasjonale pris. Dokumentarfilmen har allerede blitt vist på en rekke filmfestivaler rundt i verden, og blir å se i Oslo fredag og søndag.

Håp om endring

Filmen er preget av både humor og tristesse, men Sobel understreker at dette ikke er ment som en politisk film. Han innrømmer at de har vært ”litt forsiktige” i sin tilnærming, vel vitende om at medienes frihet har blitt enda mer innskrenket under det nye regimet i Qatar. Flere utenlandske journalister er de siste par årene blitt anholdt og fengslet, og myndighetene sensurerer lokale nyheter før de publiseres. Ifølge organisasjonen Freedom House bedriver også de lokale journalistene en høy grad av selvsensur.

Adam Sobel sier han ønsker å kunne komme tilbake til Qatar og bidra konstruktivt.

– I stedet for å rette en pekefinger mot syndebukker har vi ønsket å skape dialog og diskusjon. Vi vet at mange av de som var med i filmen ikke ønsker å bli kalt ”slaver”,  de ønsker å bli sett på som mennesker. Og jeg tror det er der vi må starte for å skape forståelse og oppnå endring, sier Sobel.

Filmskaperen har også et visst håp om at all oppmerksomheten rundt Fotball-VM i Qatar faktisk kan bidra til endring. Han understreker at problemene og utbyttingen av fremmedarbeiderne i Gulf-landene har eksistert lenge. Men det er først de siste par årene det har kommet et internasjonalt press. 

– Det har allerede skjedd noen små endringer i riktig retning. Det går altfor sakte, men det er fortsatt fem år igjen to 2022.  Det ville vært fantastisk om resultatet, ettermælet til VM i 2022 ble at arbeidernes rettigheter i Qatar og andre land i regionen ble bedre ivaretatt, avslutter Adam Sobel. 

Les mer: Mennesker på billigsalg

Journalist og dokumentarfilmskaper Adam Sobel vokste opp i Arkansas, USA. De siste 5 årene har han bodd i Qatar, men flyttet nylig tilbake til USA. Han har levert en rekke reportasjer fra Midtøsten til the Guardian, CNN, BBC og flere andre store medier. Sportens rolle i samfunnet har vært et gjennomgangstema. I 2013 regisserte Sobel en serie om den første Saudi-Arabiske kvinnen på toppen av Mount Everest. Han har brukt tre år på å lage filmen the Workers Cup.

Arabiske filmdager

  • Arabiske filmdager er Norges eneste filmfestival som utelukkende viser filmer fra og om den arabiske verden.
  • Festivalen ble arrangert for første gang våren 2011 med ti filmer og et besøkstall på rundt 1000. I fjor hadde festivalen 4500 besøkende. 
  • 30. mars - 2. april 2017 arrangeres festivalen for 7. gang - med mer enn tjue filmer på programmet.

Se filmprogrammet her

Publisert: 31.03.2017 05.38.02 Sist oppdatert: 31.03.2017 05.38.03