Bente Lier tjuvstartet i jobben med en ukes felttur til Malawi i september. I november 2016 tiltrådte hun offisielt som generalsekretær i SOS-barnebyer Norge. Foto: Bjørn Owe Holmberg

Nå synger hun for SOS-barnebyer igjen

PORTRETT: Som ung pike på 70-tallet holdt Bente Lier basar og sang av full hals for barna i SOS-barnebyer. 45 år senere synger hun igjen, som ny generalsekretær for den samme organisasjonen.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 10.01.2017 06:32:19

Bente Lier (56) har et hjerte som alltid har banket for SOS-barnebyer. Hun måtte bare innom Dagbladet, Osloavisen, MMI, Dyno, Ericsson, statsministerens kontor, Skiforeningen og Røde Kors først – før hun kom “hjem” til organisasjonen hun sang for som 10-åring 

– Jeg har hatt en relasjon til SOS-barnebyer helt siden jeg var liten. Og etter at jeg ble voksen har jeg blitt mer bevisst på betydningen av å vokse opp med trygge rammer, sier den nye generalsekretæren i SOS-barnebyer. 

Bente Lier vokste selv opp i et trygt miljø på Nordberg i Oslo, med foreldre som fortsatt er gift. I dag bor hun ikke mer enn 500 meter unna barndomshjemmet, og barna hennes har gått på samme skole som hun selv og moren gikk. Privat kunne ikke livet vært mer  stabilt.  På jobbfronten har det derimot til tider vært mer krevende.

– Jeg har hatt mange spennende jobber med store utfordringer og endringsprosesser. Men jeg har trivdes med å jobbe i komplekse organisasjoner og med vanskelig saker. Og det tror jeg henger sammen med at jeg er ganske «jorda», at jeg har vokst opp i et trygt og stabilt miljø. Og nettopp da å kunne bidra til at flere kan få tryggere rammer rundt sin barndom, det føles utrolig meningsfylt for meg å jobbe med, sier Lier.

Trygge rammer og omsorg

”Trygge rammer og omsorg” er ord Bente Lier vil komme til å bruke mange ganger i tiden som kommer. Som generalsekretær for SOS-barnebyers norske kontor får hun ansvar for å skape trygge rammer for flere hundre tusen barn og familier som støttes av norske fadderskap. SOS-barnebyer kan i dag notere seg nærmere 130 000 norske faddere. 

–  Jeg liker konseptet med at man får et barn tett på seg, hører om et barns utvikling, ser bilder og kan korrespondere. Det er en utrolig flott måte få en innsikt i liv som er helt annerledes enn sitt eget. Jeg tjuvstartet jobben i september og var en uke i Malawi, og på samme måte som bilder av fadderbarna har hengt hjemme, så hang bilder av fadderne på veggen der nede.  Så relasjonen blir veldig konkret og tydelig, og  også hva man bidrar til.

– Nå kommer vi til det som SOS-barnebyer og andre fadderorganisasjoner blir kritisert for, nemlig at du velger ut et barn, og så blir det barnet på en måte forskjellsbehandlet – at det er ett barn i det ene huset som har en fadder, mens barnet i huset ved siden av ikke har det…

– Ja, men det er jo ikke sånn. Det er ikke en forskjellsbehandling av dem. Det er jo en barneby og programmer som man deltar i, så det er ikke sånn at noen får smør på brødet og andre ikke får det.

– Så alle i barnebyen får «smør på brødet», men hva med de som er utenfor barnebyen da, utenfor gjerdet? 

– Det er noe som det legges veldig vekt på.  Det er jo sånn at barnebyene plasseres i områder hvor det er behov for det.  Og så er det infrastruktur knyttet til barnebyen, som skole, barnehage, helsetjeneste, og så videre, som også de som bor i lokalsamfunnet rundt kan ta del i.

En organisasjon i endring

Bente Lier understreker at SOS-barnebyer stadig fornyer seg, og hun ser fram til nye endringsprosesser å sette fingrene i.  Hun forteller blant annet at organisasjonen vil satse mer og mer på tiltak som gjør at barna kan BLI i familiene sine, der det finnes familie, i stedet for at barna tas inn i barnebyer. Dette er såkalte familieprogrammer.

– I Malawi møtte jeg en mor  som var en del av disse familieprogrammene, og det gjorde utrolig sterkt inntrykk. Hun hadde fire barn, hadde blitt forlatt av faren til barna, og to av sønnene hadde hun måttet sende avgårde fordi hun ikke hadde mulighet til å sørge for at de skulle kunne fortsette på skole.  Etter at hun ble med i familieprogrammet, fikk hun blant annet mulighet til å ta opp et lite lån, kjøpte noe fisk, solgte det videre og tjente penger.

Generalsekretæren i SOS-barnebyer forteller entusiastisk om den malawiske moren som etter hvert fikk bygget seg nytt hus og kunne hente hjem de to eldste sønnene. 

– Og de satt der alle sammen og pratet med oss. Som mor selv, så spurte jeg tolvåringen: ”Hva tenker du om det mammaen din har gjort?” 12-åringer er jo ikke alltid så rause når det skal snakke om foreldrene sine, men det var utrolig sterkt å høre han med stolthet si at ”dette hadde jeg aldri trodd at mor skulle klare. At vi skulle få komme hjem igjen, det hadde jeg aldri trodd”. 

– Utdatert bistand?

- Men de rene barnebyene der de som kanskje har det aller verst får muligheten til å leve i en beskyttet landsby, mens de som er utenfor fortsatt har det tøft, er ikke det en litt utdatert type bistand?

–  Som sagt, det går mer og mer i retning av at dette er helt åpne tilbud som en del av et større tilbud i lokalsamfunnene. De tradisjonelle barnebyene er barnevern, omsorgstiltak, ikke utdatert bistand. Vi har møtt kritikk for at barnebyene ikke er integrert nok, men det har vi gjort noe med. I den barnebyen som jeg var med å åpne i Malawi er det helt åpent. Der er det ikke noen gjerder rundt. Der var det blant annet en lekeplass som var åpen for alle i landsbyen.  Og mange steder, blant annet i Finland, er det slik at de, i stedet for å opprettholde et slags landsbypreg,  sprer det i ulike hus i nærheten av hverandre integrert i vanlige boligområder. Så det er absolutt en endring som har skjedd, sier Lier. 

– Ja, for hele bistandsbransjen er jo også i endring – man snakker om at den tradisjonelle ”gi penger til barna i sør ” er på vei ut, at det bør handle mer om jobbskaping og andre måter å drive bistand på.  Hvordan tenker du at SOS-barnebyer skal plassere seg i ”den nye bistanden”? 

– Vi skal være der for barn som er uten omsorg. Det er vår gruppe som vi fokuserer på. Vårt mål er at ingen barn skal vokse opp alene. Men når du nevner det med jobbskaping så står det i vår internasjonale langtidsstrategi at vi også kommer til å legge enda mer vekt på hvordan vi hjelper barn og unge inn i voksenlivet og arbeidslivet. Vi hadde et kjempespennende møte med Fagforbundet i morges. De har vært med oss i mange år, og blant annet bygget opp en fantastisk og helt unik barneby i Angola. Der har de også fokus på å sørge for at barna, som nå er blitt ungdommer, får lærlingeplasser, at de får seg en fagutdanning – så det er en interessant tilleggsdimensjon.


"Nød nok for alle"

Bistandsaktuelt møter den nye generalsekretæren i SOS-barnebyer Norge på et av møterommene i organisasjonens lokaler i Oslo sentrum. Rommet er preget av glade gule farger og bilder på veggen av smilende barn fra hele verden. Vi har en halv time til rådighet skviset inn i en travel uke der den nye sjefen har tatt mål av seg å få til en "speed date" med samtlige av sine sytti Oslo-ansatte. Et opplagt spørsmål blir hvordan hun vil prege organisasjonen – hva slags stempel har Bente Lier lyst å sette på SOS-barnebyer Norge?

– Jeg syns jo det er fantastisk å komme inn i en organisasjon som har en lang og suksessrik historie. Norge har en veldig viktig posisjon i SOS-barnebyer internasjonalt. Og i Norge er vi desidert den største organisasjonen når det gjelder å få private bidrag til bistandsarbeid.  Jeg opplever litt av det samme som jeg følte i skiforeningen, nesten som å ha noe på odel en periode, at jeg skal bringe dette videre i en enda bedre stand til den som skal overta etter meg i sin tid. Og det som er viktig da er at vi hele tiden evner å fornye oss, og at vi hele tiden ser på hvordan kan vi gjøre en enda bedre jobb for barna, og fortsatt ha givere som gjør dette mulig.

– Du snakker om at dere er best på innsamling. Men dere er jo i hard konkurranse med Redd Barna, Unicef Norge, Plan International Norge… Blir det en utfordring å være i konkurranse med andre organisasjoner som har samme eller liknende formål? 

– Du kan si at enten så er vi i konkurranse eller så er vi på samarbeid. Jeg vet ikke hvem som sa det, men jeg hørte det mens jeg var i Røde Kors at ”det er nød nok for alle”. Jeg tenker at det er behov for oss alle og at den flotte jobben alle disse organisasjonene gjør er kjempeviktig. Og så var det en annen ting jeg lærte i Røde Kors, som jeg syns var veldig bra, noe som het ”Røde Kors-vurderingen”. Først vurderer du: ”Er det et behov?”, så om dette behovet dekkes av noen andre, og deretter: ”Er det innenfor vårt formål?”. I tilfelle svaret på alt dette er ”ja”, spør vi: ”Har vi ressurser til å gjøre det?” 

Shekiras sang

– Tilbake til det første svaret der du sa ”jeg har alltid hatt en relasjon til SOS-barnebyer". Husker du ditt første møte med organisasjonen? 

– Altså det første var i barnehagen, men jeg har ikke en sånn enkelopplevelse med det. Men det jeg husker veldig godt var at vi var tre venninner i skolealder. Vi laget en klubb der vi samlet inn penger, som man ofte gjør, lager en basar på gaten, ikke sant. Og da lagde vi en egen sang til ”denne piken som heter Shekira ved navn”, som det het i sangen.  Jeg traff igjen en av disse venninnene i forrige uke, og jeg kan fortsatt den sangen ordrett, sier Bente Lier og bryter ut i latter. 

– Da kan du jo synge den nå…

– Hahaha, det kan jeg. Men det er godt vi ikke skal ha dette på radio….

”Ja, kom alle sammen bli med, for her har vi K-I-B” (det var Kari, Ingunn og Bente, da) 
Vi samler inn ting som vi gir, til en pike som heter Shekira ved navn
Ja K-I-B gjør hva vi kan!
Så hjelp oss hvis du bare ka-a-an
Ja, gi oss en slant, ja gi oss en slant
For da blir hun sikkert gla-a-ad
Det blir hun nok ja, det blir hun nok ja!”

Om Bente Lier (56)

  • Tiltrådte som generalsekretær i SOS-barnebyer 1.november 2016. Overtok etter Svein Grønnern, som var generalsekretær i 20 år.  
  • Kommer fra stillingen som leder for nasjonal avdeling for omsorgsfag i Røde Kors.
  • Har bred erfaring fra både privat sektor og organisasjonsliv, med blant annet ni år som generalsekretær i Skiforeningen.
  • Har hatt en rekke lederroller innen kommunikasjon, HR og markedsføring i blant annet Dagbladet, MMI, Dyno, Ericsson og ved Statsministerens kontor.
  • Er gift med Reidar Gjærum, kommunikasjonsdirektør i Statoil Hydro. De har to barn: Jonas (22) og Erlend (20).
  • Bor på Nordberg i Oslo.
  • Fritid: Liker å lage mat med venner, er med i tre jenteklubber - inkludert en litteraturklubb. Trives i naturen og med ski på beina.

Om SOS-barnebyer

  • SOS-barnebyer er Norges største innsamlingsorganisasjon når det gjelder private bidrag, med 611 millioner kroner i inntekter i 2015.
  • Jobber for å gi barn omsorg og beskyttelse i en trygg familie, både internasjonalt og i Norge.
  • Er etablert i 134 land og territorier.
  • Har etablert 567 barnebyer, og flere er under etablering. På verdensbasis får 86 200 barn og unge omsorg og beskyttelse i en SOS-familie og over 467 000 barn og voksne får hjelp gjennom SOS-familieprogram.
  • Driver 2000 programmer som gir omsorg, utdanning og helsetilbud til barn og unge.
  • Nærmere 130 000 norske faddere støtter organisasjonens arbeid for barn. 

Publisert: 10.01.2017 06:32:18 Sist oppdatert: 10.01.2017 06:32:19