Det meste av støtten til sivilsamfunnsprosjekter går gjennom norske organisasjoner. I Hpa-an, Kyain state i Myanmar har Flyktninghjelpen et program som hjelper ungdom i alderen 18 - 25 år med yrkesopplæring. Organisasjonen diskuterer mye hvordan lokale aktører skal styrkes. Foto: Ken Opprann / Norad

UD ønsker mer bistand direkte til lokale aktører

Utenriksdepartementet vurderer hvordan en større andel av bistanden kan gå direkte til lokale aktører i utviklingsland. Statssekretær Tone Skogen mener at organisasjoner i rike land i mange tilfeller er fordyrende mellomledd.

Av Nina Bull Jørgensen Sist oppdatert: 11.01.2017 07:04:07

”Vi er lei av å være tiggere i eget land”, sa Degan Ali fra organisasjonen African Development Solutions til Bistandsaktuelt tidligere denne måneden. Ali utfordret giverlandene til å sende mer penger direkte til lokalbaserte organisasjoner i sør, i stedet for å gå via store organisasjoner i nord og ”mange fordyrende mellomledd”. 

– Det er viktig å støtte opp om lokale organisasjoner. Ikke bare fordi kostnadsnivået i disse landene ofte er lavere enn i Oslo og andre hovedsteder. Men også fordi nærhet til beslutninger forsterker det lokale eierskapet til den utviklingen støtten skal bidra til, kommenterer statssekretær Tone Skogen i Utenriksdepartementet i en mail til Bistandsaktuelt.

Styrking av sivilsamfunnet i sør

Skogen understreker at hovedmålet med bistanden til sivilsamfunnet i Norge nettopp er å styrke kapasiteten og innsatsen til sivilsamfunnet i fattige land. Men hun er ikke helt enig med Degan Alis svartmaling av situasjonen.

– Når norske frivillige organisasjoner får tilskudd til dette arbeidet, forventes det at de samarbeider med partnere i fattige land på en måte som reelt styrker partnernes innflytelse. Mitt klare inntrykk er at norske organisasjoner i stor grad lykkes med dette. Både penger og makt tilflyter partnerne, samtidig som det er tilstrekkelig kontroll med at bistandspenger ikke misbrukes.

Skoger mener samtidig at det er forskjeller på organisasjonene, og viser til Norads  såkalte Følge pengene-tiltak.

– Her har Norad gjort viktige funn som viser i hvilken grad pengene når fram til dem som trenger dem mest, sier statssekretæren i UD.

 Fordyrende mellomledd

I dag går kun to prosent av det norske bistandsbudsjettet direkte til organisasjoner i sør. Vil det være aktuelt å øke denne prosenten til 25 prosent, slik Degan Ali foreslår?  

– I snitt utbetales 13 prosent av den norske støtten til sivilsamfunnet direkte til lokale organisasjoner. Resten går via norske eller internasjonale organisasjoner. Vi vil fortløpende vurdere hvordan en større andel av pengene kan nå fram til lokale organisasjoner og aktører. Bruken av fordyrende mellomledd i Oslo og andre hovedsteder i rike land kan bare forsvares når dette gir betydelig merverdi, svarer Skogen.

Statssekretæren understreker videre at ”godt samarbeid med lokale organisasjoner er viktig både i utviklingsbistand og humanitær innsats”. Og hun mener regjeringen allerede viser dette gjennom mer enn ord.

– Norge er blant de største bidragsyterne til FNs humanitære landfond som gir direkte støtte til nasjonale og lokale organisasjoner. Vi har trappet opp denne støtten fra 23 millioner dollar i 2015 til 30 millioner dollar i 2016.

Risikovilje

"Jeg tror det først og fremst er givere som må skape den endringen som trengs. Det stilles i dag strenge krav til hvilke partnere man kan ha i sør, og mange av de små og folkelige organisasjonene oppfyller ikke kriteriene som settes. Når det da er for få donorer som er villige til å ta den risikoen som medfølger, så er det først og fremst her skoen trykker", sier Anne-Marie Helland i Kirkens Nødhjelp

– Skogen, har den norske regjeringen den risikoviljen Degan Ali og Kirkens Nødhjelp ber om?

Vi ønsker å finne flere muligheter for å inngå avtaler direkte med lokale organisasjoner og aktører i fattige land. Dette må skje på en måte som gir oss tilstrekkelig kontroll med pengebruken, samtidig som fordyrende mellomledd uten merverdi fjernes. Spesielt i land som er preget av konflikt eller er i sårbare situasjoner, må vi være villige til å ta større risiko. Samtidig må vi alltid ha en god vurdering av partnere før vi inngår avtaler, og en god og fornuftig oppfølging underveis av at bistandspengene skaper resultater, svarer Tone Skogen

Skogen bygger opp under det utenriksminister Børge Brende sa i sitt innlegg under Noradkonferansen i desember, nemlig at ”mer makt må flyttes til sivilt samfunn i lav- og mellominntektsland. Mer penger må nå frem til de lokale organisasjonene.”

­­– Ikke så enkelt

Også Unicef Norge er positiv til å kanalisere mer penger til sivilsamfunnet i sør, men ikke i alle land og situasjoner. Kommunikasjonsrådgiver Helene Sandbu Ryeng mener det  ”ikke er så enkelt som Degan Ali skal ha det til”.

Bistand må endres og reformeres i takt med annen samfunnsutvikling, og man må alltid forsøke å bedre systemene slik at man får mest mulig og best mulig bistand ut av hver krone. Men det er store forskjeller mellom landene. Noen land har et sterkt sivilt samfunn, andre land nesten ikke i det hele tatt. Unicef har utstrakt bruk av lokale organisasjoner der hvor det er tilgjengelig og relevant. Men det er ikke alltid det er tilfelle, sier Ryeng

Ryeng peker også på at de store organisasjonene i mange tilfeller kan ha stordriftsfordeler og muligheter til å forhandle på pris, som de små ikke har.

I år landet vi for eksempel en stor vaksineavtale hvor vi klarte å halvere prisen på grunnvaksiner til barn. Det får vi til fordi vi kjøper så mange vaksiner at vi har noe å forhandle med. Degan Ali reiser en viktig debatt. Men hun er ikke spesielt nyansert, og det er kanskje med viljenettopp for å skape debatt…?

– Ikke på bekostning av hverandre

–  Ville Unicef Norge tenke at det er greit at en større del av bistandspotten går direkte til organisasjoner i sør, hvis det samtidig innebærer at mindre går til Unicef? 

Dette er et spørsmål det er vanskelig å svare ja og nei på fordi Unicef har en spesiell rolle som går langt ut over implementering av programmer. Det er enkelte ting vi kan gjøre som sivilt samfunn ikke kan og motsatt. Vi utfyller hverandre. Det er resultatene vi skaper sammen som må stå i fokus, ikke hvem som får hvor stor prosentandel av et budsjett, sier Helene Sandbu Ryeng.

Hun mener målet må være både et sterkt Unicef og et sterkt sivilt samfunn, ikke at det ene skal gå på bekostning av det andre.

Da er sjansen større for at alle taper. Og dette er noe av svakheten ved resonnementet til Ali. Det er ikke alle resultater som kan måles direkte i kroner, ører og prosenter. Hvordan måler man verdien av årelangt påvirkningsarbeid for å kriminalisere sex med barn? Et resultat som en mindre NGO kanskje ikke hadde klart å få til alene på grunn av manglende tilgang til regjeringen. Vi trenger hverandre og resultatene må stå i fokus, sier Ryeng.

Publisert: 11.01.2017 07:04:06 Sist oppdatert: 11.01.2017 07:04:07