Demonstrasjon i Zimbabwe i dagene før Mugabes avgang nov 2017 (18. nov).
Demonstranter utenfor Zimbabwes ambassade i London, noen dager før Mugabes avgang som president 21. november i år. Forsker mener det nye regimet i landet vil åpne for etterlengtede økonomiske reformer. Foto: Niklas Halle'n / AFP Photo / NTB scanpix

Zimbabwe tørster etter økonomiske reformer

Folket i Zimbabwe er så desperate etter økonomiske reformer at de ser gjennom fingrene med mangelen på demokratiske reformer – enn så lenge. Det sier forsker Brian Raftopoulos fra Zimbabwe. Økonomiske reformer kan også gjøre det nye regimet mer spiselig for omverdenen.

Av Ester Nordland Sist oppdatert: 06.12.2017 14.47.03

Raftopoulus leder forskningsavdelingen i The Solidarity Peace Trust/Ukuthula Trust i Sør-Afrika, en frivillig organisasjon som arbeider med menneskerettigheter i Zimbabwe. Raftopoulos var forsker i utviklingsstudier ved Universitetet i Zimbabwe. I 2006 flyktet han til Sør-Afrika. Han mener at det ikke er noen tvil om at militæret har begått statskupp i Zimbabwe.

– Helt fra det statsbærende partiet ZANU-PF ble dannet, har militæret hatt en nøkkelrolle i partiet. Selv om de politiske lederne som har sittet ved makten i hovedsak har vært sivile, sier Raftopoulos.

– Dette er blitt enda tydeligere etter utnevningen av den nye regjeringen. Her har de militæret stukket av med viktige posisjoner, sier forskeren om de siste ukenes utvikling i sitt hjemland.

Raftopoulos er på besøk i Norge hos Norsk Folkehjelp. I forrige måned gikk Robert Mugabe av som president i Zimbabwe etter 37 år ved makten. Tidligere visepresident Emmerson Mnangagwa er landets nye president. Raftopoulos karakteriserer maktovertagelsen som en «palass-revolusjon», der den ene fraksjonen i regjeringspartiet ZANU-PF har tatt makten fra den andre:

– Mange har flyktet, men mange har også skiftet side. Fra å støtte Mugabe er de blitt Mnangagwas støttespillere.

 

Glede i gatene over Mugabes fall

– Gleden som utspilte seg i gatene og den folkelige deltakelsen i demonstrasjonene, viste hvor viktig det var, symbolsk sett, å få fjernet Mugabe. Mange følte at Mugabe hadde sittet på overtid. Men gleden var kortvarig. Folk flest vet at dette er en kosmetisk forandring, og at det ikke er en demokratisk overgang. Faktisk er det slik at de folkene som nå har makten, er de samme som blokkerte en demokratisk overgang i 2008 da Morgan Tsvangirai vant valget. Det var folk som Mnangagwa som hindret ham i å komme til makta, ved å bruke massiv vold. De spilte også en nøkkelrolle i valgfusket. De som presenterer seg selv som forsvarere av grunnloven og demokrati, er faktisk det motsatte, sier Raftopoulos.

­Er det noe håp om endring?

– Jeg tror at vi vil få se en kombinasjon av økonomiske reformer, i neoliberal retning, muligens fulgt av noen små politiske reformer. Men jeg tror den autoritære staten vi har i dag opprettholdes.

– Var det frykten for mer makt til Grace Mugabe som førte til kuppet?

Ja. Fraksjonsvirksomhet er ikke noe nytt i ZANU-PF. Det har vært slik i mange år. Men den stadig viktigere rollen Grace Mugabe fikk, ble sett på som en fornærmelse av de eldre mennene som hadde viktige roller under frigjøringskampen. De likte ikke at Mugabe var i ferd med å skape et system der regjeringsmakten skulle gå i arv – et familiedynasti. Det ble sett på som et forræderi mot ideene fra frigjøringskampen. Etter flere framstøt fra Grace Mugabe for å vingeklippe viktige politikere, statstjenestemenn og medlemmer av det militæret, bestemte de seg for å gå til motangrep. Det resulterte i et kupp. De ville gripe inn før de mistet makten til Grace Mugabe.

– Hva vil skje framover?

– Jeg tror framtiden er full av farer. Denne regjeringen er veldig interessert i at man fort glemmer hvordan den kom til makten og heller begynner å diskutere økonomiske reformer. De fleste utspill fra regjeringen handler nå om økonomien og internasjonale forpliktelser. I sin første tale som regjeringssjef kom Mnangagwa med noen løfter om kompensasjon til de som hadde mistet jord. Han sa også at han ønsker avtaler med internasjonale finansinstitusjoner.

 

Internasjonal støtte med økonomiske reformer

Mnangagwa prøver å finne et budskap som har resonans hos internasjonale finansinstitusjoner og deres krav om makroøkonomiske reformer. Mnangagwa blir oppfattet som en som er åpen for økonomiske reformer. Faren er at man fokuserer så mye på økonomiske reformer at man glemmer behovet for politiske reformer. Mange vil anse stabilitet som viktigere enn demokratisering.

Raftopoulos tviler på at reform på det økonomiske plan vil føre med seg politiske reformer.

– Det kommer neppe til å bli noen endring av regimets karakter, mener han:

– Det har bare vært en utskifting av ledere.  Men partiets og regjeringens struktur er den samme.

– Folk er desperate etter forandringer i økonomien, slik at de kan sikre levebrødet sitt. Hvis det skjer substansielle forandringer i økonomien, som skaper endring i folks evne til å brødfø seg, vil mange zimbabwere velge å se gjennom fingrene med regimets autoritære politikk. De er desperate etter forandring. Jeg tror den nye regjeringen vil spille på det. Folk er villige til å la tvilen komme de nye makthaverne til gode, i håp om forbedring av de økonomiske kårene, sier Raftopoulos.

 

Svak og splittet opposisjon

Raftopoulos, som er kjent som en demokratiforkjemper i Zimbabwe siden 1990-tallet, sier at det viktigste fra hans ståsted nå er å gjenoppbygge opposisjonens og sivilsamfunnets stemmer i Zimbabwe. Utgangspunktet er ikke det beste.

– Opposisjonen er på sitt svakeste. Den er splittet og det er ledelsesproblemer blant annet på grunn av at lederen er syk, og de tapte støtte fordi de ikke greide å bli kvitt Mugabe. Og nå står de foran en stor utfordring: Kuppmakerne tok over retorikken deres. Kuppmakerne tilegnet seg kravet om forandring, og de greide å avsette Mugabe, sier Raftopoulos.

Han understreker at innsatsen til opposisjonen og folkelige bevegelser i Zimbabwe gjennom flere tiår, er en viktig årsak til at Mugabe til slutt måtte gå.

– Vi er der vi er i dag, ikke bare å grunn av intern opposisjon i ZANU-PF, men også på grunn av arbeidet som er gjort av opposisjonen og folkelige bevegelser siden slutten av 1990-tallet. Bevegelser som kjempet for valg, valgreformer og krav om en ny konstitusjon. Dette kom etter lang tid med folkelig engasjement. Dette glemmer folk lett. Tilsynelatende kom reformene innenfra i ZANU-PF, men forandringen skyldes i virkeligheten andre krefter. Så hvis man setter seg ned og venter på at partiet skal forandres innenfra, begår man en stor feil, sier Raftopoulos.

 

Demokratiske krefter kan få spillerom

– Sivilsamfunnet vil nå gå gjennom en tøff periode, men jeg tror de vil tilpasse seg. Siden den nye regjeringen ønsker seg utenlandsk legitimitet, vil det åpne seg noe rom for sivilsamfunnet. Her kan man presse på. Det positive med det som har skjedd, er at det har skapt forventninger og gitt energi til demokratiske krefter. Det har gitt dem en følelse av håp og muligheter. Vi vet ikke hvor det kan ende, sier forskeren.

Men han tror forandringene kan la vente på seg. En ting som bekymrer ham er at arbeiderbevegelsen er svak. Den formelle sektoren har skrumpet inn.

– Nå jobber hele 90 prosent av befolkningen i den uformelle sektoren. Disse jobber for seg selv og har individuelle overlevelsesstrategier. De tilhører ikke noe kollektiv og har svært lav grad av organisering. Fagbevegelsens svekkelse har gått ut over opposisjonen. Fagforeningene var hjertet i opposisjonsbevegelsen. At arbeiderbevegelsen er blitt så svak påvirker hele den politiske bevegelsen, sier Raftopoulos.

Brian Raftopoulus
Forskningsleder Brian Raftopoulos. Foto: Ester Nordland

Brian Raftopoulos

Brian Raftopoulos var associate professor i utviklingsstudier ved Universitet i Zimbabwe.

I 2006 flyttet han til Cape Town i Sør-Afrika, der han leder forskningsavdelingen i The Solidarity Peace Trust/Ukuthula Trust, en frivillig organisasjon som tar opp menneskerettighetssaker i Zimbabwe.

Raftopoulos har skrevet mye om Zimbabwes historie, arbeiderbevegelse, politikk og økonomi. Han sitter i styret for the Journal of Southern African Studies og i styret i Kronos, Southern African Histories.

Han er kjent som en borgerrettighetsforkjemper i Zimbabwe siden 1990-tallet, blant annet som første leder i the Crisis in Zimbabwe Coalition fra 2001-2003.

Publisert: 06.12.2017 14.47.02 Sist oppdatert: 06.12.2017 14.47.03

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.