Arild Øyen løste Kongo-saken. Nå har han fått et siste oppdrag.

Og det er kanskje det vanskeligste veterinæren har hatt.

Av Martin Skjæraasen (tekst) og Espen Røst (foto) Sist oppdatert: 09.09.2018 17.50.37

– Da Yoweri Museveni fant ut at jeg var utdannet veterinær, tok han meg i hånda og sa…

Arild Øyen lener seg fremover. Historien om hans første møte med Ugandas president har inneholdt småfly, opprørere og nattlige oppringninger fra korrupte generaler. Nå kommer finalen:

– «Du er den første diplomaten jeg har møtt som kan noe nyttig!»

72-åringen ler så tårene triller, selv om han har fortalt historien mange ganger i det siste. Superdiplomaten med 40 års fartstid i Afrika, mannen som løste Kongo-saken, er nemlig hyrt inn for et siste oppdrag.

Han skal sanke nok afrikanske stemmer til at Norge får et sete i FNs sikkerhetsråd om to år. Og for å overbevise afrikanerne om at vi er plassen verdig, er det lite som slår en god fortelling om Ugandas president.

– Selv om han er kontroversiell og provoserende, har jo Museveni en viss respekt blant andre afrikanske ledere. Og denne historien går rett hjem!

 

Mistrivdes fra første stund

Det er egentlig et paradoks at Øyen er blitt Norges mann i Afrika, for dyrlegen fra Kråkstad i Akershus hadde aldri planer om å jobbe utenlands. Men da Norad på slutten av 70-tallet etterlyste dyrleger til et melkeku-prosjekt på Madagaskar, våknet eventyrlysten.

Øyen søkte permisjon fra distriktsveterinærjobben i Finnmark og tok med familien til et land han knapt hadde hørt om.

– Jeg mistrivdes fra første stund, innrømmer Øyen.

Tørketiden i Vakinankaratra-provinsen nærmet seg slutten, det var kaldt, grått og nitrist, og den første personen de møtte kastet avføring på dem.

– Madagaskar førte en ytterliggående marxistisk politikk, og jeg trodde dette var et målrettet angrep fra øverste politisk hold!

Slik var det heldigvis ikke. Misjonærene hadde gitt nordmenn et godt rykte på Madagaskar, og småbøndene satte pris på kunstgjødselen Norge leverte som en del av bistanden.

Skittkasteren viste seg å være et psykotisk unntak, og Øyen fant seg etter hvert godt til rette. Via jobben ble han kjent med landbruksministeren, og snart spilte han fotball med hele regjeringen. 

Dyrlegen var i ferd med å bli en diplomat, på godt og vondt. Da Øyen ringte hjem og skrøt av løfterike toppmøter til prosjektleder Sverre Utne i Norad, ble han satt på plass.

– Utne sa: "Glem dette diplomatiske flåseriet. Det eneste som teller nå, er at mjølka spruter i alle bøtter i hele Vakinankaratra!"

Dette ble et mantra for Øyen. Da Norge vurderte å kutte kunstgjødsel-støtten på midten av 1980-tallet, tok han og kollegaen saken i egne hender.

De inviterte Madagaskars finansminister og landbruksminister til Norge, innlosjerte dem på hytta til Øyen og introduserte dem for politikere og embedsmenn. 

– Etterpå spurte en UD-topp; «Hvem har invitert disse folkene». «Aner ikke», svarte, jeg. «Jeg er bare en dyrlege»!

Ett år senere trakk Frp regjeringsstøtten etter uenighet om bensinavgiften, og Willoch-regjeringen måtte gå. Arbeidet med å gjøre Madagaskar til hovedbistandsland, ble lagt på is. 

– Bensinpriser, sukker Øyen.

– Sånn er det i utenrikspolitikken. Tilfeldigheter, tilfeldigheter.

 

Krise i Kenya

Tilfeldig var det også at Øyens neste utstasjonering ble så kort som den ble. Etter ti år på Madagaskar gikk turen til Kenya, men Øyen hadde såvidt rukket å slå seg ned før han ble kastet ut igjen. 

President Daniel Arap Moi var forbannet fordi Norge støttet opposisjonspolitiker Koigi Wa Wamwere, og norske diplomater fikk plutselig beskjeden: Dere har 24 timer på å forlate landet!

Øyen hentet barna på skolen og ba dem pakke sakene sine.

– Det var en veldig tung dag, men jeg var ikke overrasket. Jeg visste jo hvordan afrikanske land reagerte på en pekefinger utenfra, sier han.

Selv om Wamwere-saken var helt spesiell, mener Øyen at mange ”profesjonelle diplomater” i utviklingsland mangler ydmykhet og forståelse for vertskapets utfordringer.

– Jeg pleier å si at avkolonialiseringen ikke er knirkefri. Selv om dagens ledere ikke skal fritas for ansvar, var mange av disse landene under europeisk styre i 500 år! 

Selv har veterinæren aldri sett på seg selv som en ”profesjonell diplomat”. Han kjørte bulkete pickuper, sendte matpakke med barna og hadde med hele familien på audiens.

Han spilte tennis med "ubetydelige" ambassadører og fikk venner som mange kolleger skygget unna. Deriblant Salim Saleh, president Musevenis korrupsjonsanklagede bror.

– Slik er jobben min. Om man er hundre prosent ”moralsk” og korrekt på alle mulige måter, så får man ikke gjort noe som diplomat, sier Øyen og forteller om da Saleh sendte sine soldater for å hente ut en norsk misjonær som satt fast i Kongo.

– Går det bra, så er det OK. Går det dårlig, da sitter du i klisteret.

 

Musevenis kuvending

Hadde det ikke vært for den gamle generalen, hadde Øyen heller ikke fått innpass hos Yoweri Museveni, en av Afrikas mektigste menn. 

På midten av 1990-tallet møtte Øyen og en NRK-journalist Saleh i Nord-Uganda, hvor han ledet kampen mot Herrens frigjøringshær. 

Reporteren spurte Saleh om Sudans rolle i konflikten, for Ugandas offisielle holdning var at Khartoum støttet opprørerne.

– Da begynte han å le. «Dette har ingenting med Sudan å gjøre», sa Saleh. «Dette er et internt problem i Uganda! Men prat med broren min. Han elsker å snakke om Khartoum!», humrer Øyen.

Neste natt ringte Saleh og sa at han hadde ordnet audiens hos broren. Dagen etter fikk NRK sitt intervju, og Øyen høre at han var den første diplomaten presidenten hadde møtt, "som kan noe nyttig". 

Arild Øyen med kona Kirsti Gjertrud Øyen og Ugandas president Yoweri Museveni.  FOTO: Privat

Arild Øyen sammen med kona Kirsti og Ugandas president Yoweri Museveni. - Jeg trodde han skulle trekke seg tilbake til gården og forbli en stor mann. Men det viste seg at han foretrakk å beholde både makten og kuene. Foto: Privat

Snart var Øyen stamgjest på gården til Museveni. De tilbragte timesvis under en parasoll så på presidentens bøling. 

Museveni kunne spørre om hvordan melka ble til i kua, og Øyen forklarte. Andre ganger måtte dyrlegen løpe etter kyrne for å vise hvordan de kunne veies ved hjelp av et målebånd.

– Presidenten hadde ingen vekt og klagde over at kjøttgrossistene lurte ham, humrer Øyen.

– Ble dere venner?

– Nei, det var et profesjonelt forhold. Disse ku-greiene var jo for å bygge et tillitsforhold til den dagen det skulle dukke opp viktigere ting.

Og den dagen kom. I 1998 invaderte Uganda nabolandet Kongo, stikk i strid med Folkeretten. Norge satt i Sikkerhetsrådet og Øyen måtte forklare Museveni hvor ødeleggende krigen var for landet hans.

Hæren gikk i oppløsning. Bistand ble fryst. Og militært suverene Rwanda, som kriget mot Uganda inne i Kongo, hadde bedt nordmannen gi Museveni følgende beskjed: «Om han ville ha mer juling, så var det bare å komme!».

– Han var ikke happy for budskapet mitt, minnes Øyen.

– Museveni mente at invasjonen var nødvendig for å forhindre et nytt folkemord, men ga seg da jeg la dette frem for ham. To dager senere beordret han retrett.

En annen gang kom de inn på uganderens langvarige presidentskap. Museveni kom til makten i 1986 og er blitt sittende siden.  

– Han sa at det fortsatt er mye som må gjøres i Uganda, og at han er den eneste som kan utføre jobben. "Jeg bruker samme argument overfor UD", svarte jeg. "Det ikke er tvil om hvem som er den beste ambassadøren til Uganda, men jeg gir meg likevel".

– Hva sa han da?

– Han bare lo.

Mange av de vanskeligste samtalene er det datteren som har tatt. I en alder av fjorten måtte Tsiky Øyen svare Museveni på hva hun synes om homofili, som er forbudt i Uganda. 

«Kjærlighet er kjærlighet, uansett hvem som elsker hverandre», svarte hun.

Presidenten ble tankefull og lot saken ligge.

 

Mareritt i Algerie

Som regel er de bilaterale forholdene Øyen pleier, riktignok preget av ”sammenfallende interesser”. Det gjaldt også Kongo-saken, som Øyen senere var med å løse. 

Da landets sikkerhetssjef i 2009 ringte og fortalte at to nordmenn satt fengslet i Kisangani, var begge enige om at saken burde få en rask avslutning.

Norge ville aldri betale en krone i løsepenger, og om det skulle gå dårlig med fangene, ville det være elendig reklame for Kongo.

– Jeg trengte ingen instruks for å forklare vedkommende at det aldri ville komme noe annet enn ubehageligheter ut av denne saken, sier Øyen.

Mens rettsaken mot Tjostolv Moland og Joshua French gikk sin gang, overtok Øyen ambassaden i Algerie. Her, på sin siste stasjon, opplevde han enhver diplomats mareritt.

Arild Øyen i møte med Utenriksdepartementets utrykningsteam. Foto: UD

Under terroraksjonen mot Statoil-anlegget i Algerie jobbet Øyen og UDs utrykningsteam tett. Fem nordmenn mistet livet i angrepet. Foto: UD

– En morgen ringte en venn og fortalte at han sitter fanget med dynamitt rundt kroppen. Det var helt uvirkelig, sier Øyen lavt.

De tre dagene Statoil-anlegget i In Amenas var beleiret av terrorister, var de tyngste i karrieren hans.

– Det kunne ikke gå bra. Algerie har mistet hundre tusen mennesker til terrorisme og har en helt klar politikk på dette. De vet det bare blir verre av å gi etter, sier Øyen.

Etter at sikkerhetsstyrkene hadde stormet anlegget, var 38 gisler drept. Fem var nordmenn.

 

Filmfolk til besvær

Året etter pensjonerte Arild Øyen seg. Han flyttet hjem til Bakker gård, byttet ut pensko og dress med crocks og en gammel jakke fra bruktmarkedet i Kampala.

Det ble mer tid til jazz, bærplukking og skravling med barna. Daglig utvekslet de franske filmreplikker og historier om kassadamer og bussjåfører de hadde fått til å le.

"Daymaking", kaller de det. "To make someone´s day".

Så, sensommeren 2015, spurte utenriksminister Børge Brende om Øyen kunne ta en titt på Kongo-saken. 

– Jeg trodde jeg skulle bruke to måneder på å lage en rapport, sier diplomaten.

Espen Røst/Dagbladet

Etter åtte år i fengsel ble Joshua French sendt hjem til Norge. - Det var en enorm lettelse. Enorm, sier Arild Øyen. Foto: Espen Røst / Dagbladet

To måneder ble to år. Diplomaten reiste i skyttel mellom Kråkstad og Kinshasa for å forhandle med gamle bekjente. Det var den mest komplekse saken han hadde hatt. 

– Jeg visste at French og Moland måtte sitte en del år i fengsel. Det var innenrikspolitisk umulig å sende disse gutta til Norge bare fordi Norge ønsket det.

Da saken nærmet seg slutten, dukket det attpåtil norske filmfolk opp i fengselet. Øyen hisser seg sjelden opp, men når han snakker om den kommende storfilmen «Mordene i Kongo», blir han regelrett sint.

– Dette var en fase hvor alt måtte gå på skinner. Og så skulle de lage en film… Det var jo helt uansvarlig!

Heldigvis gikk president Joseph Kabila med på å utlevere nordmannen, og etter noen nervepirrende timer lettet ambulanseflyet med French.

Arild Øyen ble igjen for å takke kongoleserne for samarbeidet.

 

Siste oppdrag

Nå gjenstår ett siste oppdrag for Arild Øyen. Og det kanskje vanskeligste han har fått.

Om to år er det valg i FNs sikkerhetsråd, og Norge kjemper mot Canada og Irland om to ledige plasser. Tre likesinnede land i usedvanlig tøff konkurranse. 

– Skal vi vinne det setet, vi ha de afrikanske stemmene, slår diplomaten fast.

De skal han være med å sanke, i tett samarbeid med ambassader, FN-delegasjoner og politisk ledelse. Frem mot valget i 2020, reiser norske representanter verden rundt for å drive valgkamp. 

Da utviklingsminister Nikolai Astrup nylig gjestet et regionalt toppmøte om miljøproblemer på Nauru, presiserte han at reisen var "en god anledning til å fremme Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd". 

Siden alle land har én stemme, er små stillehavsstater like viktige som Brasil eller Tyskland. For å sanke stemmer har UD også hentet inn pensjonerte diplomater for å sanke stemmer. 

Arild Øyens neste stopp er Rwanda, hvor det er gorilladåp og et landbrukstoppmøte med viktige personer til stede. Der ber Øyen om møter på det nivået landene finner passende.

– Det er det de som bestemmer. Det er jo ikke sånn at ministre sitter hele året og venter på en forespørsel fra en norsk utsending. De har andre ting å gjøre, sier han.

– Brukes bistand i valgkampen?

– Nei.

– Men bistanden gir oss good-will?

– Selvsagt har bistand vært et element som har gitt Norge et godt renommé, svarer Øyen.

Som regel trekker han frem interesser Norge og det aktuelle landet har til felles, akkurat som i Kongo-saken.

– Og så ber jeg dem om råd; ”hva skal til for at Norge får deres stemme”?

Og da svarer de…?

Arild Øyen tenker seg om et øyeblikk før han forteller om den afrikanske FN-ambassadøren som sa: «Arild, du må jo bare reise rundt og fortelle historier. Afrikanere elsker historier!». 

Som fortellingen om første gang han møtte Museveni.  

– Eller den om mjølkespanna i Vakinankaratra ….

Den gamle dyrlegen blir blank i øynene. Tankene går tilbake til Madagaskar og Sverre Utne, Norad-kollegaen som minnet ham på hvorfor han var i Afrika.

– Han spurte meg ofte: ”Hva har du gjort for å skape utvikling i dag?” Og slik har jeg tenkt siden. ”Hva har jeg gjort for å løse Kongo-saken i dag?” ”Hva har jeg gjort for å få Norge inn i Sikkerhetsrådet i dag?” sier Arild Øyen etter lang stillhet.

– Men jeg har ikke alltid noe godt svar.

martin.skjaeraasen@gmail.com

Selv om han har tilbragt det meste av livet i Afrika, har Arild Øyen alltid sett på Norge som "hjem". Etter valgkampen er over, skal han pensjonere seg for godt. Det sier han i hvert fall nå. Foto: Espen Røst

Publisert: 09.09.2018 17.50.36 Sist oppdatert: 09.09.2018 17.50.37