economy, agriculture, Horizontal

Olje for utvikling (Ofu) har vært engasjert i landet som er det sørlige afrikas nest største oljeprodusent siden 2006. Men selv om oljeboomen har tilført Angola store inntekter, lever brorparten av befolkningen fortsatt i fattigdom. Landets nye president ønsker nå å styrke landbrukssektoren for at flere skal få ta del veksten. Alle foto: NTB scanpix

– Målet med norsk olje-bistand er fattigdomsbekjempelse

Bistandsprogrammet Olje for utvikling trekkes ofte frem av politikere som vellykket bruk av norsk spisskompetanse. Avtroppende Ofu-sjef Petter Stigset forklarer hvorfor Norge hjelper land som Somalia, Angola og Myanmar med å forvalte sine petroleumsressurser.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 05.12.2018 06.41.58

– Ja, dette er et godt bistandsprogram.

Petter Stigset i Norad er krystallklar når han blir bedt om å oppsummere det norske bistandsprogrammet han har ledet de siste syv årene.

– Det å ikke gi penger, men å bygge kompetanse, er en fornuftig måte å bidra til utviklingen i et land på.

– Men bør man drive med oljebistand i 2018?

– Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om man bør drive med olje lenger, om det er bærekraftig? Men oljen i disse landene blir utvunnet om vi bistår eller ei. Om vi ikke bidrar, vil det sannsynligvis bety at de vil utvinne sin olje på en dårligere måte, og at en større del av inntektene vil tilfalle internasjonale selskaper.

Det ville bety at færre i befolkningen får del i kaka fra oljeinntektene, mener Stigset.

– Det kan heller ikke være vår rolle å be andre land om å ikke utnytte sine naturressurser når vi selv er blitt rike på våre. Om noen spør meg hvem som bør få selge den siste kubikkfoten gass i et nesten karbonfritt marked; om det bør være eksempelvis Mosambik eller Norge, er svaret soleklart:

– Det kan ikke være Norge, sier Stigset.

 

Målet er fattigdomsreduksjon

Olje for utvikling (Ofu) hadde i fjor et totalbudsjett på vel 217 millioner kroner, og bistår nå 14 samarbeidsland for at deres olje- og gassressurser skal kunne fremme bærekraftig økonomisk vekst og velferd. Blant samarbeidslandene er Ghana, Somalia, Angola – og i disse dager går fem år med forberedelser over i et fullt program med Myanmar.

Men, som i Angola, bidrar oljeinntektene ikke alltid til velferd for befolkningen, og mange utviklingsland er fanget i det noen vil omtale som en «ressursforbannelse» – der inntekter fra naturressurser kun tilfaller noen få, ofte eliten.

– Det er et trist faktum at den økonomiske utviklingen i land med store oljeressurser i gjennomsnitt er dårligere enn i land uten olje, sier Ofu-sjefen.

Han mener likevel det norske bistandsprogrammet kan gjøre en forskjell.

– Norge er et av svært få land som har klart å forvalte petroleumsressurser til beste for nåværende innbyggere og fremtidige generasjoner. Kunnskapen vi har tilegnet oss deler vi med utviklingsland som ønsker å lære.

Stigset er utdannet sivilingeniør i prosessteknologi og har jobbet 30 år i olje- og gassindustrien. Han har erfaring fra blant annet Norsk Hydro, Kværner og Saga Petroleum. Før han begynte i Norad jobbet han to år som utenlandssjef i Redd Barna. Han forklarer at Ofu-programmet er såkalt helhetlig, og dekker både miljø, sikkerhet og inntekstforvaltning, i tillegg til olje.

– Det er våre fagdepartementer og direktorater som bidrar med kompetansen som formidles. I praksis hjelper de norske ekspertene samarbeidslandene med å etablere lover og forskrifter, og å utvikle kapasiteten i de ansvarlige institusjonene. I tillegg støtter og jobber vi med frivillige organisasjoner, parlamentarikere og journalister. Noen må kunne holde myndighetene ansvarlige for måten de forvalter ressursene på, og det krever kunnskap, sier Stigset.

–  Men er det Norges oppgave å hjelpe andre å utvinne olje på best mulig måte?

– Dette handler ikke først og fremst om å utvinne olje på en best mulig måte. Målet med Ofu er som for all annen bistand: fattigdomsreduksjon. For at oljen skal bidra til mindre fattigdom, er en forsvarlig forvaltning en forutsetning. Uten det er det svært lite sannsynlig at oljen vil være et gode for folket. Olje for utvikling er primært et program for godt styresett, understreker Stigset.

 

Skal man snu ryggen til korrupsjon?

Stigset sier petroleumsforvaltning er krevende i enhver sammenheng, og at det i utviklingsland er spesielt komplekst. Han forklarer at Ofu-sekretariatet i Norad står overfor vanskelige dilemmaer hele tiden:

– Oljesektoren er ikke som andre sektorer, den kan fullstendig dominere et lands økonomi. Når de internasjonale selskapene – med 100 års erfaring, enorm kompetanse og fryktelig mange jurister – har påvist gassressurser og ønsker å starte utvinningen i et land som mangler en petroleumslov, forvaltningskapasitet og grunnleggende kunnskap om oljesektoren, hva skjer da? spør Stigset, og fortsetter resonnementet:

– Er det i det hele tatt mulig å utjevne styrkeforholdet, bare litt? Samtidig har mange av disse landene utfordringer med korrupsjon. Hvordan forholder man seg til det? Skal man la være å engasjere seg, eller er det nettopp der man skal gå tyngre inn?

– Men hva er svaret på et slikt dilemma: Skal man drive utviklingssamarbeid med et land der det er skyhøy korrupsjon, eller skal man snu ryggen til?

– I Angola ble vi konfrontert med rapporter om korrupsjon i stor skala på høyeste nivå, og kritisert for å ha et Ofu-program der. Vi reduserte omfanget, og la mer vekt på aktiviteter som Helse, miljø og sikkerhet og støtte til sivilt samfunn. Ved å styrke kompetansen i de teknokratiske delene av embetsverket, mente vi at landet ville stå sterkere den dagen det skulle komme et politisk skifte. Nå har jo akkurat det skjedd, og vi ser en fornyet interesse for programmet både i Angola og her.

– Får norske oljeselskaper fordeler i land der Ofu er engasjert?

– Ofu driver ikke næringsfremme. Vi søker å opprettholde en brannmur mellom oss og det norske selskaper driver med. Også for selskapene er det viktig å unngå noen sammenblanding. Vår oppgave er å hjelpe landene til å beholde størst mulig del av kaka, og vi kan vel legge til grunn at kommersielle selskaper har andre mål.

– Er det karakteristika ved land man absolutt ville sagt nei til en søknad fra?

– Hm. Et kriterie er at det skal være reell vilje til å gjennomføre et program i henhold til de prinsippene vi forfekter. Om vi har grunn til å tro at de ikke har det, vil det ikke være naturlig å inngå et samarbeid. I et land med ekstremt dårlig styresett, er det vanskelig å få til et godt samarbeid.

– Men Somalia er med: Hvorfor er det konflikt- og korrupsjonsherjede landet egnet for et Ofu-samarbeid?

– Ofu-sekretariatet tar ikke politiske standpunkt. Da Somalia kom opp som et mulig samarbeidsland, var det en bistandsfaglig skepsis fra vår side. Da vi likevel inngikk et samarbeid var det hovedsakelig grunnet politiske prioriteringer. Når vi nå er i gang, er det en positiv erfaring. Så langt har vi inntrykk av et genuint ønske om å bygge landet etter mange år med krig og konflikt.

 

Ingen raske resultater

– Hvis jeg er president i et land som ønsker et Ofu-samarbeid; hva må jeg gjøre?

– Du må sende et brev til den norske ambassaden, si at dere ønsker hjelp. Brevet kommer til Ofu-sekratariatet, og vi foretar en første vurdering av søknaden.

Stigset forklarer at et lands søknad måles opp mot seks kriterier som skal fortelle om landet kvalifiserer for et opptak i Ofu-programmet:

  • Samarbeidet skal være etterspørselsdrevet
  • Landet skal være klassifisert som et OECD DAC-land
  • Det skal være betydelig petroleumsproduksjon eller –potensial i landet
  • Norsk erfaring må være relevant
  • Det må være et identifisert behov for kapasitets- og kompetansebygging i petroleumsforvaltningen
  • Landet må forplikte seg til å implementere programaktiviteter som har til hensikt forbedre styringen av petroleumssektoren.

– Så sjekker vi ressurssituasjonen i de norske institusjonene, og legger frem en anbefaling til styringsgruppen, som fatter et vedtak. Kapasiteten i de norske direktoratene begrenser antall samarbeidsland. Vi får i snitt to søknader i året, og flere av disse får avslag, enten fordi vi ikke har kapasitet, eller fordi de ikke oppfyller kriteriene.

Om styringsgruppen sier ja, går Ofu-sekretariatet videre inn i en kartleggingsfase.

– Da vurderer vi mulighetene for å lykkes med et program grundigere. Kartleggingen tar gjerne ett til to år. Er styringsgruppen enig, starter vi programplanleggingen sammen med landets myndigheter. Vi bygger relasjoner og forståelse for den lokale konteksten.

– Benin har en lang historie med Norge, bl.a gjennom Saga Petroleums engasjement på åtti-tallet, og har nå søkt om Ofu-opptak. Den prosessen er ikke avgjort, men hva taler for at Norge skal inngå et oljesamarbeid med Benin?

– Vi har vurdert at Benin tilfredsstiller de seks kriteriene, og har tiltro til at et institusjonssamarbeid kan fungere med landet. De synes å ha et stabilt styresett og er et land der oljeressurser kan bidra på en positiv måte hvis de forvaltes forsvarlig.

– Benin har også bedt Norge om hjelp til å fjerne de gamle norskproduserte plattformene som står og ruster utenfor Cotonou. Vil et eventuelt Ofu-samarbeid være del av en oppryddingsoperasjon på Sèmè-feltet?

– Fysisk fjerning av plattformer er absolutt ikke en del av et Ofu-program, men det er et felt hvor Norge har kompetanse. Så uten å ta stilling til hva som vil skje i dette konkrete tilfellet, er det et område hvor vi vil kunne bidra med noe rådgivning.

På spørsmål om hva som er Ofu-programmets største suksesser svarer Stigset at én målsetning er at samarbeidslandene på sikt skal kunne klare seg selv:

– Har de bygget opp gode institusjoner, fått på plass et solid lovverk? På disse områdene kan jeg trekke frem Oljedirektoratets innsats i Ghana, Libanon og Uganda. Her er det bygget kapasitet. I flere av landene er det gjennomført åpne lisensrunder på en måte som ikke ville skjedd om det ikke var for Ofu-programmet. La meg også trekke frem Miljødirektoratets innsats i sårbare områder i Ghana og Uganda, og Kystverkets arbeid med regionalt oljevernberedskap i Øst-Afrika.

Stigset forklarer at Ofu måler resultater på om samarbeidslandene får på plass en god oljeforvaltning og godt styresett.

– Slikt tar tid, og vi må tenke langsiktig. Oljebransjen preges ikke av raske resultater. I Norge tok det 25 år fra vi fant olje til de første kronene gikk inn i Oljefondet.

Hvem som bør få selge den siste kubikkfoten gass, Norge eller Mosambik? Svaret på det spørsmålet er soleklart

Petter Stigset, Ofu-leder.

Olje for utvikling (Ofu)

  • Ofu-Programmet bygger på en helhetlig organisering og rammeverk for petroleumssektoren basert på norske erfaringer, og inkluderer ressurs-, finans-, sikkerhets- og miljøforvaltning, i tillegg til støtte til sivilt samfunn, media og parlament.
  • Ble startet i 2005, men Norge hadde drevet med oljerelatert bistand helt siden midten av 70-tallet (hovedsakelig gjennom Oljedirektoratet).
  • Ofu er basert på et samarbeid mellom Utenriksdepartementet, Olje- og energidepartementet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Samferdselsdepartementet. Disse departementene sitter sammen i en styringsgruppe som ledes av Utenriksdepartementet. Styringsgruppen formulerer strategiske retningslinjer og prioriteringer for programmet.
  • Institusjonene som har ansvar for gjennomføring er i hovedsak Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet, Miljødirektoratet, Kystverket, Oljeskattekontoret og Statistisk sentralbyrå.
  • Ofu-sekratariatet ligger i Norad, og er samordnende organ som rapporterer til en styringsgruppe med seks departementer. Styringsgruppen ledes av UD.
  • Ofu samarbeider nå med Angola, Colombia, Cuba, Somalia, Ghana, Irak, Kenya, Libanon, Mosambik, Myanmar, Sudan, Sør-Sudan, Tanzania og Uganda.
  • Denne uka er det styringsgruppemøte i Ofu. Da skal det avgjøres om Benin skal tas inn i programmet.

Kilde: Norad

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.12.2018 06.41.56 Sist oppdatert: 05.12.2018 06.41.58