James Oatway

Onkelen Claver Maki bærer kisten. Guttens far Richard Lonu går sammen med familien noen skritt bak. Menn fra landsbyen har gravd en dyp grav.

Foto: James Oatway/ Unicef

Kongo-voldens grimme ansikt

Flyktninghjelpen kåret tidligere denne måneden Kongo-krisen til verdens mest glemte humanitære katastrofe. Ofrene for krigshandlingene kan telles i millioner, men får lite bistand og liten oppmerksomhet fra verdenssamfunnet. Her er fotografen James Oatways rapport fra Bunia-distriktet øst i landet.

Av James Oatway i Bunia, DR Kongo (tekst og foto) Sist oppdatert: 25.06.2018 10.45.46

Bunia, våren 2018: Den døde gutten fikk aldri et navn, kun en enkel begravelse. Ingen gråt ved graven. Få kjente han. Gutten hadde bare levd i noen timer.

I denne delen av det østlige DR Kongo herjer lokale krigsbander. De humanitære behovene er enorme. Ikke bare fordi krigshandlingene fører med seg direkte fysiske lidelser og død, men like mye fordi lokalbefolkningen ikke får dyrket mat og fordi helsestasjoner har forsvunnet. Sult og sykdommer herjer. I slike situasjoner er det de aller svakeste - barn, funksjonshemmede og syke eldre - som rammes hardt.

Hjelpeorganisasjoner sliter med å få hjelpen ut til de som trenger den. Barn og voksne flykter fordi det ikke er hjelp å få. Kongo er nå en av de verste katastrofe-områdene i verden.

 

En liten trekiste

Onkelen bærer den vesle trekisten til graven som ligger noen hundre meter utenfor landsbyen. Guttens far, Richard Lonu, går like bak sammen med familie og naboer. Moren Claudine er ikke å se. Hun er fortsatt svak etter fødselen noen dager i forveien.

Varmen har gitt seg for dagen. En hymne synges før kisten legges i en dyp grav. Som så fylles igjen med jord.

Den lille kisten har en historie som begynte tre uker tidligere da landsbyen til høygravide, Claudine Boreve (28) ble angrepet. Det skjedde i mørket, i det folk skulle legge seg.

– Vi hørte rop og skrik og jeg gikk ut for å se. Noen hus stod i brann. Jeg hørte skuddsalver. Da visste jeg at vi var under angrep. Uten å ta med meg noen eiendeler, grep jeg fatt i mine barn og løp, forteller hennes nabo.

 

Kom seg unna

Claudine kom seg også unna sammen med mannen sin.

Gruppen fra landsbyen gikk i to dager gjennom bushen før de kom til landsbyen Mbonga som ligger 20 kilometer fra hovedbyen Bunia. Mbonga og nabolandsbyen Telega har tatt imot tusenvis av mennesker fordrevet fra Djugu-regionen.

Da Claudine skulle føde grytidlig en morgen forsøkte venner å finne en motorsykkel som kunne ta henne til en liten helsestasjon fem kilometer unna. Men det var ingen transport å oppdrive. Hun fødte gutten uten jordmor eller sykepleier tilstede.

Barnet døde etter noen få timer. Kanskje spilte fluktens traumer inn.

 

To pleiere i et flyktningkaos

Helsestasjonen i nabolandsbyen har heller ikke mye å stille opp med. De to sykepleierne i Telega har rigget seg til i et klasserom. Hundrevis av internt fordrevne okkuperer de andre rommene. Andre, som ankom senere, har bygget små hytter av kvister og plast i tett i tett i skolegården.

– Vi er i ferd med å gå tom for medisiner, sier Innocent Basa, en av sykepleierne.

På en skitten skolebenk sitter en kvinne som holder rundt sitt alvorlig syke barnebarn.

– Sarah, Sarah? roper bestemoren forsiktig til femåringen. Hun frykter at hun er død. Men Sarah åpner øynene så vidt og sykepleieren tvinger en pille inn i munnen hennes.

– Hun lider av malaria og underernæring, sier Basa.

Dagen i forveien døde to flyktningbarn, den ene av diaré, den andre av malaria. Og folk fortsetter å strømme til det de tror er et litt tryggere område. Men hele denne delen av Kongo er nå farlig.

 

Angrep om natten

Vesle Grace Mavi (11) sitter utålmodig utenfor et telt i den overbefolkede leiren. Den har navnet «Site 1» og ligger nær sykehuset i byen Bunia. Hun snakker med de andre barna. Og klarer så vidt å smile innimellom. Hun mangler den venstre hånden og har en bandasje rundt hodet.

Marerittet hennes begynte en natt i landsbyen Tche i Djugu-regionen. Hun sov sammen med familien da en gjeng angrep hytta.

Mennene krevde penger og tvang familien til å sette seg på gulvet. Hun var vitne til at mennene gikk løs på foreldrene med macheter. Deretter ble hennes tre brødre drept. I det de skulle gå løs på henne med machetene løftet Grace armen for å beskytte seg. Slaget fra macheten laget et dypt kutt i armen hennes. Det neste slaget traff henne i hodet.

Deretter løp angriperne sin vei.

 

Reddet av nabo

En nabo tok de tre barna og løp med dem inn i bushen. Det tok tid før de kom seg videre og fikk hjelp av helsepersonell. Under flukten ble den skadde armen til Grace infisert. Derfor måtte legene på sykehuset amputere den.

Stemningen i Site 1-leiren, der det bor flere tusen mennesker, er urolig og spent. Misnøye, mistenksomhet og aggresjon går hånd i hånd med nødens traumer og desperasjon. Nylig ble en politiker-delegasjon angrepet og en av livvaktene steinet i hjel. Det er ofte kamper om mat og klær.

– Vær forsiktig, alt kan skje her, sier Unicefs sikkerhetsansvarlig til oss.

Djugu-krisen, som det seneste voldsutbruddet i det nordøstlige DR Kongo kalles, overrasket mange hjelpeorganisasjoner. Så sent som i 2017 var det mange organisasjoner som trappet ned virksomheten i området. Større konflikter utspilte seg da andre steder i landet; i Kasai-provinsene og i Sør-Kivu.

 

Tatt på senga

– Vi ble litt overrumplet fordi Bunia har vært fredelig i flere år, sier Stephen Lamin. Han er leder for Flyktninghjelpen i Nord-Kivu og Ituri.

Situasjonen mange steder i landet er blitt verre i takt med at den politiske kampen i landet tilspisser seg. Landets president Joseph Kabila har lenge vegret seg for å skrive ut nyvalg. Han skulle ha gått av i desember 2016. Valg er bebudet 23. desember i år. Imens vokser det fram stadig nye voldelige grupper og opprørsstyrker som skaper uro.

I Djugu-området i Ituri-provinsen nord for byen Bunia er situasjonen uoversiktelig. Det er uklart om noen av de kjente opprørsgruppene står bak volden eller om det er andre grunner. Enkelte katolske ledere mener «usynlige» politikere driver et spill der ulike etniske grupper settes opp mot hverandre. Dette er et område som er rikt på mineraler og der flere selskaper ønsker å drive omfattende oljeleting. Volden har tvunget titusener på flukt sørover og 50 000 har kommet seg over Lake Albert-innsjøen til nabolandet Uganda.

 

Hurtig hjelp

Et team fra norske Flyktninghjelpen er på plass i leiren. De har et partnerskap med Unicef og deler ut skolebøker, blyanter, viskelær og fargestifter til elever. Klassene består av både lokale barn og barn av nyankomne internt fordrevne familier.

– Det er viktig at vi også støtter lokalsamfunn som tar imot de fordrevne. På steder som Telega frykter de lokale at volden vil følge etter de nyankomne, sier Lamin.

Barna i klassen ropes opp for å hente en pakke med utstyr. De ser enten litt forvirret ut eller ansiktene lyser opp av glede. Strategien til Flyktninghjelpen er å gi en rask respons i krisesituasjonen. Det gjelder også å ha et skoletilbud for barna.

I landsbyen Telega strever hjelpearbeiderne med å holde seg ajour med alle som kommer. Familiene skal dokumenteres og behovene kartlegges. De nyankomne får en ankomstgave i form av kontante penger slik at de kan det de trenger.

 

– Norge må gjøre mer

– Vi forsøker i første omgang å sikre at de kan overleve i tre måneder. Vi håper at voldsnivået vil ha dempet seg innen den tid og at de kan vende hjem. Men om vi ikke får mer støtte vil vi ikke klare å hjelpe alle som har behov, sier Lamin.

Flyktninghjelpens landansvarlig i Kongo, Ulrika Blom, mener «Kongo er den mest underfinansierte krisen i verden».

– I fjor fikk Kongo 50 prosent av den bistanden de trengte, mens andre «nivå 3»-land som Syria, Irak og Jemen i hovedsak får den hjelpen de trenger, sier hun.

Blom mener at den mangeårige krisen i Kongo har bidratt til at en slags givertretthet har satt seg.

– Vi kan ikke kritisere de som allerede bidrar mye, som USA, Storbritannia, Sverige og EU. Men Norge er knapt med. Norge må gjøre betraktelig mer for å øke innsatsen. Det samme gjelder Frankrike, sier Blom.

James Oatway

Grace Mavi (11) overlevde da en gruppe menn angrep landsbyen. Hennes gravide mor og tre brødre ble drept. Faren er hardt skadet og kjemper for livet på et sykehus i Bunia.

Foto: James Oatway/ Unicef
James Oatway

Flyktninghjelpen og Unicef bidrar til at både fastboende og flyktningbarn i området får bøker og skrivesaker.

Foto: James Oatway / Unicef

De glemte flukt-krisene

Flyktninghjelpen kåret tidligere denne måneden DR Kongo til den mest neglisjerte fluktkrisen i verden. Ved utgangen av 2017 var til sammen 4,5 millioner kongolesere på flukt inne i landet, mens 700 000 hadde flyktet til nabolandene.

Listen er preget av en forverret situasjon i flere afrikanske land. Nummer to på listen var Sør-Sudan, fulgt av Den sentralafrikanske republikk, Burundi, og Etiopia. På de neste plassene etter de fem afrikanske fulgte Palestina, Myanmar, Jemen, Venezuela. Til slutt fulgte enda et afrikansk land; Nigeria.

Kriteriene for landvalgene var: mangel på bistand, lite mediedekning og politisk/diplomatisk neglisjering.

Antallet mennesker med behov for nødhjelp er nå like høyt i Kongo som i Syria. Kongo får imidlertid langt mindre oppmerksomhet og my mindre bistand.

Kilde: Flyktninghjelpen

Publisert: 25.06.2018 10.45.44 Sist oppdatert: 25.06.2018 10.45.46