Tidligere denne uken deltok den afrikanske skatteeksperten Attiya Waris på et møte i Stortinget. Hun mener at norsk skattebistand må ha realistisk forventninger, men etterlater positive spor. Foto: Peter Ringstad /TJN

Skattebistand økes i kampen mot skatteflukt

Samtidig som Norge igjen øker skattebistanden, seiler et nytt land opp som det store skatteparadiset i Afrika. Kenya topper nå oversikten over landene i Afrika der det er lettest å holde finansielle avtaler og overføringer hemmelig.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 08.03.2018 13.48.37

Det er økende press på afrikanske stater om å øke skatteinntektene for å finansiere egen utvikling for å oppnå FNs bærekraftsmål. Stadig flere giverland stiller dette som en betingelse for samarbeid.

– Norge er og skal være en pådriver for at utviklingsland skal få på plass gode skattesystemer, sa utviklingsminister Nikolai Astrup i Stortinget torsdag.

Tidligere denne uken ble det offentliggjort en ny bok som understreker at «mobilisering av nasjonale inntekter er avgjørende om afrikanske land skal kunne komme bort fra bistand og avhengighet av naturressurser». Noen forskere mener at rike afrikanere skjuler rundt 500 milliarder dollar i skatteparadiser.  Samtidig mener befolkningen i mange afrikanske land at skattevesenet er blant den mest korrupte institusjonen, går det fram i artikkelsamlingen «Lifting the Veil of Secrecy» utgitt av Christian Michelsens Institutt i samarbeid med Tax Justice Network Norge.

For å opprettholde et minimum av grunnleggende tjenester til befolkningen, bør skatteinngangen utgjøre minst 15 pst. av brutto nasjonalprodukt, påpekte Astrup i stt innlegg.

- Flere mener at andelen må være enda høyere – opp mot 25 pst. – hvis vi skal klare å utvikle god infrastruktur og gi god utdanning, helse og sikkerhet til alle. Skatteinngangen er nå på under 15 pst. i 30 av de 75 fattigste landene i verden, sa han.

En annen side ved dette er at ulovlig kapitalflukt fra afrikanske land tapper kontinentet for summer som langt overgår det som gis i bistand.

 

Lover å satse

Stortinget kom i fjor høst med kritikk av regjeringens manglende satsing på å styrke skatteforvaltningen i utviklingsland. I en interpellasjon påpekte lederen for Kristelig folkeparti, Knut Arild Hareide, at støtten til Skatt for utvikling-programmet ble halvert fra 2016 til 2017. Hareide viste til Center for Global Development som mener at 8 av 10 personer som lever i ekstrem fattigdom kunne ha tilkjempet seg et bedre liv om det ble utviklet bedre og mer rettferdige skattesystemer i lavinntektsland.

– La det ikke være i tvil om at Norge skal oppfylle sine forpliktelser på dette området, svarte Astrup.

Han påpekte at skattebistanden er økt med 90 millioner kroner i år, og at regjeringens mål er at skatterelatert bistand skal være på minst 268 millioner kroner innen 2020.

Både Hareide og Astrup trakk fram at en krone i skattebistand fører til mellom 50 og 100 ganger mer i skatteinntekter i disse landene.

Skatt for utvikling, som holder hus i Norad, er nylig styrket med flere medarbeidere, samtidig settes det i gang et samarbeid med flere nye land der det norske Skattedirektoratet er en viktig partner.

Astrup varslet økt norsk innsats i internasjonale fora, videre støtte til forskning og sivilsamfunn, og politisk dialog med utviklingsland som prioriterer dette arbeidet.

 

Norske resultater

– Det er viktig at den norske skattebistanden fortsetter. Norske politikere får kanskje ikke den uttellingen de forventer, men de får mer ut av bistanden enn andre. Norge har klart å befeste endringer hos lokale partnere, sier Attiya Waris, senior jussforeleser ved University of Nairobi.

Gjennom egen forskning i både Tanzania og Zambia mener hun at det er stadig flere modige mennesker i byråkratiet som arbeider for bedre skattesystemer.

Noen ganger bruker de sine stillinger til å trenere dårlige avtaler eller vedtak.

– I Zambia har du en god statsforvaltning, men når de nye skattesatsene for gruveindustrien ble godkjent av regjeringen og parlamentet, mobiliserte industrien. I løpet av tre dager ble regjeringsvedtak reversert, i løpet av en uke ble loven endret, sier Attiya Waris.

Hun mener at det er viktig at både forskningsprogrammer om skatt og programmer må ta utgangspunkt i akademiske miljøer i utviklingsland og hva de lokale behovene er.

Fadeser er det nok av, mener hun. Hun viser til Sør-Sudan der det bare tre år etter uavhengighet ble satt i gang en opplæring av skattekontoret i avansert skatterett for å få bukt med internasjonale selskapers bruk av internfakturering for å unndra seg skatt. De lokalansatte hadde ikke forutsetninger til å klare dette. Det de trengte var å lære om grunnleggende inntektsskatt.

– Jeg forstår hvorfor givere bruker penger for å hjelpe skatteetatene i Afrika, men man skal ikke glemme at det er folkene i Finansdepartementene som bestemmer. Mer innsats bør settes inn der, sier Attiya Waris.

Hun mener det er ofte akademiske og sivilsamfunnsmiljøer i afrikanske land som lettest kan påvirke skattepolitikken i et land ved at de kjenner aktørene.

 

Næringslivet må betale

– Kan norske selskaper som etablerer seg i Afrika bidra til bedre skattesystemer?

– De bør sørge for en høy grad av åpenhet. De må fortelle hva de betaler i skatt og offentliggjøre slike avtaler. Og det bør de gjøre i landet der de operere og ikke bare i Norge. Dette gir oss mulighet til å følge med, sier Cathrine Ngina Mutava, assosiert direktør i Strathmore Tax Research Center i Nairobi.

– Før et selskap etablerer seg i et afrikansk land bør de sørge for at kontrakter er offentlige. De bør heller ikke forhandle om lavere skatt, men betale normale skattesatser, sier Attiya Waris.

I sitt innlegg i Stortinget trakk også Astrup inn både rollen til privat næringsliv, og det politiske miljøet i utviklingsland.

– Vi vil samarbeide med lokalt og internasjonalt næringsliv for å sikre at vår innsats på skatteområdet bidrar til vekst og investeringsvilje.

– Vi må være realistiske. I mange av våre samarbeidsland er korrupsjon utbredt. Motkreftene er sterke. I enkelte utviklingsland hersker det i realiteten straff-frihet for grov korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelse. Utfordringen er så kompleks at alle aktører og alle land må jobbe sammen hvis vi skal få bukt med ulovlig kapitalflukt. Norge kan bidra med faglig bistand og kapasitetsbygging, men uten politisk vilje til å ta gode valg vil resultater utebli. Også på dette området trengs det nasjonalt eierskap fra utviklingslandene selv, sa Astrup.

I sitt innlegg sa Knut Arild Hareide at den norske skattebistanden også må være samstemt i forhold til resten av norsk politikk.

– Norge bør derfor avvike Norfunds praksis der de foretar investeringer gjennom skatteparadiser, sa Hareide.

 

Mer hemmelighold

Hemmelighold og lav skatt preger skatteparadiser. Lenge har oppmerksomheten vært rettet mot paradisøya Mauritius. Men det er Kenya som nå topper listen over afrikanske skatteparadiser ifølge Financial Secrecy Index. På plass nummer to er Liberia som har et hemmelig skipsregister, Mauritius er på tredjeplass, etterfulgt av Sør-Afrika og deretter Tanzania.

Kenyas president Uhuru Kenyatta har lenge ivret for at landet skal etablere et Internasjonal finanssenter (IFC) i Nairobi. Det ble fortgang i planene da Ghana ikke klarte en tilsvarende satsing. Mauritius har også vært under press internasjonalt, ikke minst fra India, om å vise mer åpenhet.

 

Tåkelegger

I Kenya er både presidenten og nesten samtlige parlamentsmedlemmer tungt involvert i næringslivet. Mange av dem har penger og kontrakter de helst vil holde skjult. Det nye finanssenteret skal lokke til seg internasjonale banker og finansinstitusjoner ved å tilby skatteferier med lav skatt, momsfritak, minimum med toll og arbeidstillatelse til utenlandske ansatte. Målet er at store midler til bygging av Afrikas infrastruktur skal kanaliseres gjennom Nairobi.

Problemet for sivilsamfunnsaktivister og forskere er at det er vanskelig å skaffe informasjon om regjeringens planer.

– Det er lite åpenhet i staten. Det er nesten umulig å skaffe informasjon om finanssenteret. Det er bare rot, sier Attiya Waris.

Det har lenge vært nesten umulig å få informasjon ut av Kenyas bedriftsregister.  Om du ber om informasjon om et av de største multinasjonale selskapene i landet er det bare ett dokument fra 1960-tallet som er tilgjengelig. Flere kilder forteller om saksmapper som forsvinner.

 

 

Publisert: 08.03.2018 13.36.46 Sist oppdatert: 08.03.2018 13.48.37