På skolene i Mbandaka er det obligatorisk å vaske hender og måle kroppstemperatur før undervisningen starter.

Foto: Kenny-Katombe Butunka /NTB scanpix

Vaksiner, religion og sang i kamp mot ebola

Slektninger raser inn på motorsykler, river med seg tre pasienter fra et behandlingsenter for ebola og tar dem med seg til en kirke. Der ber femti mennesker for dem. Senere dør en av pasientene hjemme, en annen på sykehuset, mens den tredje lever. Han kan imidlertid ha smittet et ukjent antall mennesker.

Av Issa Sikiti da Silva /IRIN Sist oppdatert: 11.07.2018 07.36.12

Det høres ut som en scene fra en katastrofefilm fra Hollywood. Men det skjedde for noen uker siden i Mbandaka, en by med 1,2 millioner innbyggere i DR Kongo. En stor kampanje er nå i gang for å øke bevisstheten om ebola-viruset og hindre det i å spre seg.

Myndighetene og internasjonale hjelpeorganisasjoner har tatt ledelsen, men noe av det mest effektive arbeidet gjøres av lokalsamfunnet og kirkeledere. I det romersk-katolske bispedømmet i Mbandaka-Bikoro har man midlertidig sluttet med ritualer som dåp og salvelse, for å hindre ebola-smitte.

– Ebola er virkelighet. Ikke tøys med det. Ikke lytt til rykter og løgner som blir spredt om at det er et eventyr, en internasjonal konspirasjon eller et resultat av «trolldom», understreker den lokale lederen Gabriel Selemani på et improvisert møte nær en markedsplass.

Denne oppfordringen blir fremmet også av lærerne på lokale skoler i Mbandaka. De gjør det igjennom en spesiell «Ebola-forsvinn»-sang. Det er blitt obligatorisk å vaske hender og måle kroppstemperatur før undervisningen starter.

Når man snakker med folk på gata, er det tydelig at mange tar farene ved utbruddet av sykdommen svært alvorlig.  Mens andre fornekter det eller de mener at nyheten er plantet som et slags vestlig plott.

Mange flokker seg fortsatt om tradisjonelle «healere» eller heksedoktorer som Papa Nganga, i den tro at ebola er resultat av overnaturlige krefter.

– Det jeg trenger akkurat nå, er at alle de frivillige organisasjonene og Helsedepartementet slutter å bruke penger og sender alle ebola-pasientene til meg. Mine forfedre, som fremdeles lever i denne statuen, gir meg styrke til å helbrede enhver på to dager, fortalte Nganga til IRIN.

Nyheten om det siste utbruddet i Kongo dukket opp i begynnelsen av mai i år, i den nordøstlige provinsen Équateur. Dette er det niende utbruddet siden det aller første tilfellet ble oppdaget ved elven Ebola i 1976.  Foreløpig er 37 smittet og 25 døde, alle i den samme provinsen.

Men denne gangen er et nytt våpen til rådighet i kampen mot ebola, - en vaksine.

Den gis til alle som er i kontakt med et bekreftet tilfelle. Vaksinen ble testet ut på slutten av epidemien i Vest-Afrika fra 2013 til 2016. Den krevde mer 11 000 menneskeliv. Nå er det første gang en vaksine er en del av innsatsen for å slå tilbake et utbrudd av ebola.  

For at den såkalte ring-vaksineringen skal virke, må hver person som har vært i fysisk kontakt med en som er mistenkt smittet, identifiseres, vaksineres og deretter følges opp for symptomer.

WHO-ekspertene hevder at ring-vaksinering og kontakt-sporing er nøkkelen til å temme utbrudd, men dette er krevende, tar tid og kan være vanskelig på landsbygda med dårlig telefondekning. Det gjelder for eksempel Bikoro og Iboko, landsbyene hvor utbruddet antas å ha startet. En biltur på bare 20 kilometer i denne regionen kan ta mange timer og vaksinen må holdes kjølig, på en svært lav temperatur.

Men avgrensning av utbruddet vil avhenge av lokalbefolkningens vilje til å samarbeide. De må slå alarm når et smittetilfelle er oppdaget og informere helsepersonell raskt og nøyaktig om hvert eneste menneske den smittede har vært i kontakt med.

 

Å overvinne skeptikerne

Mens de fleste mennesker er samarbeidsvillige og helsearbeidere sier at alle kjente kontakter av smittede i Mbandaka nå er vaksinert, så har rykter og konspirasjonsteorier også slått rot.

Store grupper av helsearbeidere (WHO alene har sendt 170 eksperter), hjelpearbeidere og journalister har kommet til Mbandaka. De stiller ofte vanskelige spørsmål og kommer med ubehagelige krav. Deler av lokalbefolkningen tjener på dette, mens andre taper på uventede prisøkninger og er skeptiske til en invasjon av utlendinger.

– Den såkalte ebola er ikke annet enn en forbannelse. Ebola er den hvite manns oppfinnelse for å forsøke å kontrollere Afrikas ressurser, sier pastor Jean-Pierre Elumba. Han snakker til sin engasjerte menighet på et møte i en Mbandakas mange elvehavner.

– Brødre og søstre, enten dette ebola finnes her i Équateur eller ikke. Sannheten er at løsningen for ebola ligger i omvendelse, ikke i å vaske hendene. Vet noen om mennesker som lider av ebola i nærheten? Hvis du vet om noen, bring dem til meg, jeg skal be for dem og de vil bli helbredet. Nå, håndhils på personen som står ved siden av deg.

Elumbas seremoni er snarere unntaket enn regelen. Raphael Mbuyi, distrikts-koordinator for den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam i Équateur, regner med at fire av fem religiøse ledere er på innsats-siden mot ebola.

– Det er de resterende 20 prosent som er problemet, og av dem er det 80 prosent som hevdet at ebola er en forbannelse fra Gud.

Oxfam er deltaker i en større bevisstgjøringskampanje, den involverer den kongolesiske regjeringen, Unicef og andre internasjonale partnere. Kampanjen har rekruttert 120 personer av lokalbefolkningen til å gå dør-til-dør for å få ut informasjon til så mange familier som mulig.

– Vi er klar over ryktene som går om sykdommen, derfor må vi hurtig ut med budskapet, sier Mbuyi.

I tillegg til å kjøpe sendetid på radio, hvor helsepersonell kan diskutere ebola, har også Oxfam ring-inn programmer, hvor lyttere kan stille spørsmål om sykdommen.

 

Vaksinefrykt og endrede skikker

Den tradisjonelle skikken med å berøre og omfavne avdødes kropper var en viktig faktor for den raske spredningen i utbruddet av ebola i Vest-Afrika fra 2013 til 2016. En av hovedpilarene i å hindre spredning av ebola nå, er det WHO kaller «trygge og verdige begravelser». Det betyr at profesjonelle fagfolk håndterer likene og følger en 12-trinns guide, hvor de så godt som mulig også følger lokale skikker.

Men det er ikke alle som er fornøyd med måten dette gjøres på Equateur.

– Jeg var i Bikoro og ble sint over måten holdt ebola-begravelser, sier Elizabeth Mokla – som er en kvinne i 70-årsalderen.

– Vi pleier å omfavne hverandre når noen går bort. Vi holder rundt de døde for å fortelle dem hvor mye vi kommer til å savne dem og hvor mye de betydde for oss.  Men nå har vi ikke en gang en begravelse. Vi blir holdt langt unna liket og får ikke nærme oss avdødes kropp. Det verste av det hele er at v i ikke en gang kan trykke hånden til vår beste venn.

Marthe Bomboka er sykepleier og jordmor på Wangata General Hospital, hun takket nei til vaksine.

– Sykehussjefen ba oss alle om å registrere oss for vaksinering, enten vi jobbet med ebola eller ikke. Men da våre vaksinerte kolleger rapporterte bivirkninger som diare, oppkast og migrene, da nektet jeg kategorisk, sier hun.

Bomboka sier at før Médecins Sans Frontières (Leger Uten Grenser) åpent en egen ebola-klinikk, 15 kilometer utenfor Mbandaka, skremte frykten for viruset folk bort fra sykehusene.

– Vi gikk tom for pasienter. Svangerskapskontrollene ble gratis, kanskje for å få pasienter og gravide kvinner til å komme. Dette viser at folk ikke vil ha noe å gjøre med dette såkalte ebola, sier hun.

Talsmannen for WHO, Tarik Jasarevic, innrømmer at det er bivirkninger av vaksinen, men at disse er milde, som hodepine, tretthet, muskelsmerter og en svak feber.  Han forsøker også å forsikre folk om at vaksinasjonene er gratis og frivillig. Et skriftlig samtykke er det som kreves. Vaksinen er også godkjent av den kongolesiske regjeringens etikk-komite. Alle som tar vaksine får to oppfølgings-besøk, et etter tre dager og et nytt etter 14 dager.

 

Gjør noen fremskritt

I en uttalelse nylig, sier Unicef at «informasjon og sosial mobilisering er nøkkelen til å stanse ebola». Organisasjonen hevder at mer 300 000 mennesker har fått livreddende informasjon av Unicef og deres partnere.  Og for øyeblikket synes dette utbruddet å ha blitt stoppet i startgropa. Oxfams Raphael Mbuyi mener dette skyldes både vaksine og bevisstgjøringskampanjer.

– Vi har sett en fantastisk atferdsendring hos mange mennesker, sier han. Som et resultat av hva som er oppnådd, nevner han at mange mennesker nå drar til sykehus for å bli vaksinert og at en kultur for håndvask er i ferd med å bli etablert i mange områder og husholdninger.

Men vaksinen har ikke stoppet alle som vender seg til alternative metoder for å avverge virus og ikke fått tilbydere fra å gi sine «kurer».

Franchine Kibala, 49, hevder å ha utviklet sin egen kraftige «vaksine» fra planter i den gigantiske Mai-Ndombe skogen. En skog som er berømt i Kongo for sine påståtte magiske evner.

– Dette plante-uttrekket er blandet med det mystiske vannet i innsjøen Mai-Ndombe. Det er sterkere enn vaksinen som ble brakt hit av hvite mennesker, sier hun og viser fram en mørk væske – som hun kaller «trofeet».

En mann som kjøpte Kibalas «drikke-vaksine» forsvarte sterk sin avgjørelse:

– Hvorfor skal jeg ikke tro på hennes medisin? Kongos skoger er fulle av magiske planter som kan gjøre underverker og kurere mange sykdommer. Jeg kjøpte den, drakk noe av den og ga resten til min familie for å beskytte oss mot ebola.

Issa Sikiti da Silva er journalist med base i Kinshasa

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 10.07.2018 08.58.05 Sist oppdatert: 11.07.2018 07.36.12

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.