Benedicte Bull, professor og Latin-Amerika-ekspert, fikk Universitetet i Oslos formidlingspris i fjor. Formidle gjør hun hjemme også: latinamerikanske viser på gitar og piano. Foto: Espen Røst

– De trodde ikke at jeg kom til å våkne igjen

Hadde det ikke vært for en fyllekjører i Porsche, ville Benedicte Bull neppe ha blitt Latin-Amerika-ekspert.

Av Martin Skjæraasen Sist oppdatert: 12.04.2019 06.30.08

– Jeg synes fremdeles det er vanskelig å snakke om, sier Benedicte Bull og stilner.

Hun er kjent som en av de mest pratevillige i norsk akademia, professoren ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM). Spesielt i disse tider, når deler av Latin-Amerika, regionen hun har viet karrieren til, er i dyp krise. Hun deler sine bekymringer i flere faste spalter, også i denne avisa, og svarer alltid raust på journalisters spørsmål.

Også, skal vi finne ut, når disse er av en mer personlig art. I stua på Grefsen har 49-åringen lagt ut, lattermildt og uakademisk, om da hun sa nei til Kåre Willoch, om samlivstipsene hun gir sine studiner og om avmakten hun følte da Oslo kommune ville ta huset hennes.

Men når hun forteller om bilulykken som holdt på å koste henne livet, da senker hun takten.

 

Holdt på å dø

Det var 2. juledag, 1989, og familien Bull var på vei hjem til Kristiansand etter et familiebesøk i Arendal. Benedicte satt bak rattet, hun var nitten og hadde nettopp fått lappen. De hadde krysset Varoddbrua og var nesten hjemme da en fyllekjører i Porsche skjente over og traff Toyotaen med full kraft.

Benedicte ble sittende i klem mellom døra og panseret. Albuen var knust, beina ødelagt. Hun husker de kjørte henne til sykehuset og la henne på operasjonsbordet. Så husker hun ikke mer.

– Jeg var bevisstløs i en uke. De trodde ikke at jeg kom til å våkne igjen, sier hun og trekker et dypt pust. Som en påminnelse om at hun faktisk overlevde.

Ulykken rammet på verst tenkelige tidspunkt. Benedicte hadde nettopp flyttet til Oslo for å begynne å studere, noe hun hadde sett frem til, ja, så lenge hun kunne huske.

Hun har aldri følt seg hjemme på Sørlandet. Aldri snakket sørlandsk. Det er noe med «det religiøse og innadvendte», forteller hun. At «ingenting er direkte uttalt».

– Jeg liker Sørlandet veldig godt. Men jeg liker ikke så godt sørlendinger!

Latteren er tilbake.

– Jeg må ikke si det høyt, for da blir jeg veldig upopulær!

Hun modererer seg, balanserer, forsker som hun er. Oppveksten blant blokker og rekkehus i Kristiansand-forstaden Voiebyen var egentlig veldig fin, forteller Bull. Fri.

Moren var sjefsbioingeniør og travel lokalpolitiker i Høyre, som praktiserte partifilosofien «Frihet under ansvar» også på privaten. Siden faren til Benedicte døde da døtrene var små, var familien Bull den mest «barnestyrte» i hele Voiebyen. Dette formet Benedicte.

– Jeg har nok litt manglende respekt for autoriteter, tilstår hun.

Benedicte og søster Christine feirer 17. mai på Voie skole. – Skolen var preget av åpne landskap, «FiFi og Fofo» og løping på «idealtid». Det var lite fokus på prestasjoner og å dyrke frem de flinke, og jeg er veldig takknemlig for å ha gått på en slik skole, sier Bull. Foto: Privat

Et eksempel: Som 15-åring gjorde Benedicte et «kort sveip» innom Unge Høyre, før hun fant ut at partiet og politikken ikke var for henne. Da tok moren henne med på et møte med selveste Kåre Willoch, Norges statsminister, for å overbevise Benedicte om å bli blå igjen.

Jenta lot seg ikke imponere. Hun hadde uansett ikke tid. Benedicte hadde nemlig bestemt seg for å bli journalist, og hun følte allerede at «tiden løp fra henne». Hun var seksten år gammel.

– Jeg alltid vært litt stressa. Jeg følte at hvis det skulle bli noe av meg, så måtte jeg gjøre det nå, ler hun.

Benedicte Bull har alltid vært glad i å skrive. Stiler. Kronikker. Taler. Nede i pianorommet ligger en egenkomponert ode til hytta i Grimstad, som nylig fylte 50 år. (Hun vil ikke synge den for oss, men behersker visst denne sjangeren også).

Talentet ble oppdaget av en redaktør i Fædrelandsvennen. En dag troppet Benedicte opp med en skolestil og ba om jobb. Han hyrte inn den uredde nyhetsjegeren, som freste rundt på en Vespa for å infiltrere ungdomsgjenger og jakte på rømte sjøløver.

Men Benedicte hadde ambisjoner utover lokaljournalistikken, og følte hun trengte et fag «i bunnen». Dessuten ville hun vekk fra Voiebyen.

Atten år gamle Bull tenkte store tanker i Fædrelandsvennen. – Det er ufattelig at de faktisk trykket dette i en spalte beregnet på ungdom mellom 13 og 18 år! Foto: Faksimile

Ny ulykke

Hun rakk bare å fullføre forberedende på Blindern før en fyllekjører sendte henne tilbake til start. Benedicte var plutselig i Kristiansand igjen, omgitt av oldinger og slagpasienter på rehabilitering. Det var en «kjip» tid.

– Jeg skulle tilbake til Oslo og begynne å studere juss. Men alle andre skjønte jo at jeg ikke hadde sjans til å ta vare på meg selv, sier hun.

– Men det var jo det som gjorde at jeg havna der jeg er i dag. Tilfeldigheter.

Det var nemlig i sykesenga at Benedicte fattet interesse for utviklingsspørsmål. Mens hun trente opp kroppen, meldte søsteren henne opp i u-landsstudier for å holde hodet hennes i gang også.

Benedicte trivdes, og øynet et comeback da klassen skulle til Tanzania. Legene mente det var for tidlig, men Benedicte brydde seg ikke hva de voksne sa. Hun reiste til Dar es Salaam, falt ned i en grøft, brakk opp beinet og ble fløyet hjem på båre.

– Livet hadde begynt igjen, såvidt. Og så var det rett «back to square one», sukker hun.

Hadde det ikke vært for den grøfta, ville Benedicte Bull kanskje valgt seg Afrika. Isteden ble det Latin-Amerika. UiO hadde et prosjekt om økoturismens dilemmaer i Costa Rica, og en lokalt gift venninne overtalte Benedicte til å skrive masteroppgaven sin der.

Men det første møtet med Latin-Amerika ble ikke som forventet. Venninnens ekteskap havarerte etter et par uker, og hun reiste rett hjem til Norge. Benedicte ble alene igjen i Costa Rica, uten venner eller ordforråd.

– Men jeg landa på et vis, sier hun.

 

...og en journalist fra USA

25-åringen lærte seg spansk, Fikk venner. Hun forelsket seg i folket, musikken og strendene. Og en journalist fra USA. For å få bli i regionen, bestemte hun seg for ta en doktorgrad om maktspillet rundt privatiseringen av offentlige tjenester.

– Jeg var interessert i å finne ut hva og hvem som egentlig styrte. Jeg fikk innpass i næringslivet, på cocktail-fester og i militærforlegninger, sier hun.

Doktorgradsstipendiat Benedicte Bull på tur med lederen for Anti-privatiseringskampanjen i Costa Rica, Cesar Parrall. Foto: Privat

Bull har brukt karrieren på studiet av eliter og dominerende ideer. Og de elitene og ideene som dominerer nå, de skremmer henne. Konservative over hele Latin-Amerika har funnet sammen i et felles hat mot «kjønnsideologi», mener Bull. De gir alle som kjemper for kvinner og seksuelle minoriteter, skylden for alt som går galt.

– Brasil er et helt vilt eksempel. Men du ser det også i Colombia, Argentina og flere andre land, sier hun og rister på hodet.

– Det verste er ikke at den er konservativ. Det er at den er så autoritær!

Urolig er hun også for Venezuela, som «fort kan bli en kombinasjon av Cuba og Kongo». Likevel synes Bull det er «utrolig slitsomt» å mene noe om dette landet.

– Det er så mye følelser, så mange som har en mening basert på ideologi, familiehistorie eller gammel anti-imperialisme …

Hun tar en pause. Forklarer at noen temaer er enklere å mene noe om enn andre. De fleste er eksempelvis enige om at abortlovene er «groteske».

– Ellers kan det være vanskelig å komme igjennom med rasjonelle synspunkter.

 

Tips til studiner

Det kan ta på. Noen ganger drømmer Benedicte Bull om å gjøre noe annet, noe praktisk, noe som er litt mer her. Men så er det dugnad i Skeid, hvor begge sønnene spiller fotball. Og hun settes til å vaske doen til Klanen, Vålerengas øltørste supportere, under et iltert lokaloppgjør.

Da står hun der, med JIF og dobørste, og tenker:

– Dette er fint med Norge. Men i Latin-Amerika ... Altså; en professor som vasker dassen til Klanen. Det hadde ikke skjedd!

Det kan være greit med kontorjobb også. Dessuten duger hun ikke til stort annet, påstår hun selv.

Det er slik mange kjenner Benedicte Bull. «Hun deltar i tradisjonelle medier gjennomsnittlig 1,5 ganger i uken», begrunnet juryen da de bestemte at Bull skulle få UiOs formidlingspris. Foto: Faksimile / NRK

– Folk som kjenner deg, forteller at du har lett for det meste.

– Jeg synes ikke det har blitt gull av alt jeg har drevet på med da, svarer Bull.

Hun tenker ikke på alle gangene hun har mistet nøklene, gått seg bort og bommet på tiden. Hun tenker på ekteskapet gikk i oppløsning for noen år siden. Vi dropper detaljene her, men kombinasjonen hektisk professor-hverdag / ulike forståelser av roller i hjemmet var ikke bærekraftig.

– Jeg sier til mine studiner: Gift deg med en akademiker, én som skjønner hva dette livet er!

– Så alle på Blindern skal gifte seg med noen på Blindern?

– Hehe. Neida. Og de hører jo ikke på meg uansett! Men se på akademikerkvinner med strålende karrierer; alle er gift med akademikere. Ikke omvendt. Mennene kan ha hva som helst av koner, sier Bull.

– Jeg har aldri vært noen glødende feminist, for jeg har aldri følt meg diskriminert. Men jeg ser jo at det er endel sånn dynamikk, særlig når du får familie, som henger litt igjen.

– Jeg prøver å ta med meg gutta mine, Nicolas og Adrian, på tur om det lar seg gjøre, sier Benedicte Bull. Her i Ecuador. Foto: Privat

Nesten jordløs

Den eneste gangen hun virkelig har følt seg tråkket på, handlet det ikke om kjønn. Våren 2016 vedtok Oslo kommune at villaene på Nedre Grefsen skulle erstattes av ruvende blokker. Bull samlet naboer til aksjon og kontaktet forskere for å drive «kunnskapsbasert kampanje».

– Da skjønte jeg at man kan bli litt utålmodig i møte med forskere. Jeg var jo egentlig ute etter at de skulle støtte mitt synspunkt og droppe nyansene! Men sånn er jo ikke forskning, og etter hvert bygget vi en kampanje på solid kunnskap, sier hun.

I fjor sommer ble den kronet med seier. Bull hadde ikke bare reddet huset, hun fikk også dypere innsikt i sitt eget fagfelt. Selv om Grefsen-kampanjen besto av høyt utdannede IT-folk, jurister og rockestjerner, fikk hun kjenne litt på den håpløsheten fordrevne mennesker må føle.

– Vi var en ressurssterk gjeng. Tenk hva fattige bønder i Latin-Amerika opplever når jorda deres blir tatt!

 

Fikk penger, fikser fest?

Fremover vil Bull bruke kreftene på forskning. Kanskje se nærmere på Latin-Amerikas rolle i det nye geopolitiske spillet.

– Det er veldig mye jeg har lyst til å skrive om. For meg er kunnskapssøken en måte å kontrollere en kompleks verden, om ikke annet så i mitt eget hode. Å gå inn i et problemfelt gjør det mindre truende, enten det dreier seg om at huset ditt skal rives eller at griske eliter undergraver staten, sier hun.

Men først er det noe annet hun må gjøre. I fjor vant Benedicte Bull UiOs formidlerpris. En kvart million. Pengene må brukes på noe faglig, noe hun ellers ikke ville hatt muligheten til å gjøre. Hva det blir, skal ikke tilfeldighetene få styre.

– Jeg har utrolig mange fine folk rundt meg, så det må bli noe som kommer alle til gode. Jeg tror jeg begynner med en skikkelig fest, såkalt «latin-amerikansk kulturformidling!» 

Benedicte Bull (49)

Professor i statsvitenskap ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM). En av Norges fremste eksperter på Latin-Amerika, en region som for tiden preges av mye politisk uro.

Fikk Prisen for god forskningsformidling ved Universitetet i Oslo i 2018. Uttaler seg i snitt 1,5 ganger i uka i riksmediene, ifølge juryen.

Bor på Grefsen i Oslo sammen med sine to sønner.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.04.2019 06.30.00 Sist oppdatert: 12.04.2019 06.30.08