Professorens kart-skisse: Stig Jarle Hansen har tegnet inn operasjonsområder for de viktigste militante islamist-grupperingene i Afrika. Forskeren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet presiserer at områdene som er merket av på kartet, ikke er under kontroll av de ulike grupperingene. De grønne områdene indikerer al-Qaida-nærvær da Osama bin Laden bodde i Sudan i første halvdel av 1990-tallet, og er tegnet inn som en historisk referanse. Kart: Stig Jarle Hansen / NMBU, Tim Harding / Bram

Dette er (de farligste) jihadist-gruppene i Afrika

Militante islamister hindrer utvikling og holder millioner av afrikanere på tå hev. Hvem er de, og hva er årsakene til den afrikanske jihadismen? Professor Stig Jarle Hansen forklarer.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 11.04.2019 12.26.31

Da 10 militante islamister angrep Radisson Blu-hotellet i Malis hovedstad Bamako en novembermorgen i 2015, ble minst 170 gjester tatt som gisler. Gjennom tolv lange timer var hotellet beleiret av den al-Qaida-inspirerte terrorgruppa al-Mourabitoun. Da maliske soldater – bistått av spesialsoldater fra både USA og Frankrike – stormet hotellet, fant de 22 drepte.

Som da Mokhtar Belmokhtar angrep Statoil-anlegget ved In-Amenas i Algerie i 2013, og da al-Shabaab gikk inn i Westgate-kjøpesenteret i Nairobi samme år, skapte angrepet i Bamako overskrifter verden rundt.

I alle de tre terroranslagene var det omkomne fra vestlige land.

Men fra Somalia i øst til Mali i Vest, gjennom noen av Afrikas mest karrige områder, holder militante islamister millioner av mennesker på tå hev – hver eneste dag. Med boka «Horn, Sahel and Rift – Fault-lines of the African Jihad» søker Stig Jarle Hansen å beskrive de bakenforliggende årsakene til at jihadister fortsatt terroriserer deler av Afrika:

Hvorfor er store deler av nordøstre Nigeria og områdene rundt Tsjadsjøen betegnet som «røde soner»? Hvorfor er Sahel-beltet tumleplass for voldelige grupperinger? Og hvorfor klarer al-Shabaab fortsatt å destabilisere deler av Somalia?

Hansen, som er professor ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU), mener verdens beslutningstagere ikke har forstått de bakenforliggende årsakene til at afrikanske jihadister fortsatt er på fremmarsj.

– De internasjonale terrornettverkene spiller en rolle, men den viktigste forklaringen finner vi lokalt. Boka beskriver hvorfor ideen om jihad fortsatt lever i deler av Afrika, til tross for mer enn tretti års innsats for å bekjempe den.

Vi møter professoren på hans kontor på universitetet i Ås. Bistandsaktuelt har tatt med et Afrika-kart, og spør om Hansen kan tegne inn hvor de viktigste islamistgruppene opererer. Forskeren sier det da er essensielt å trekke noen historiske linjer.

Det er fredelig utenfor Stig Jarle Hansens kontor på universitetet i Ås. Situasjonen i områdene professoren forsker på, er derimot både uoversiktelig og farlig – spesielt for lokalbefolkningen som frarøves grunnleggende menneskerettigheter. Foto: Espen Røst

En augustdag i 1998 blir to store bygninger lagt i grus. Den ene i Nairobi, den andre i Dar es-Salaam. Mer enn 220 mennesker omkommer. Bilbombene utenfor USAs ambassader i Kenya og Tanzania var ikke de første islamist-angrepene på afrikansk jord – men førte til at mange for alvor rettet blikket mot Osama bin Laden.

Hansen tegner en grønn ring rund Sudans hovedstad Khartoum, der al-Qaida-lederen bodde i første halvdel av 1990-årene. Da terrorgruppas regionale leder – Fazul Abdullah Mohammed fra Komorene – gjennomførte angrepene som etterlot seg minst 4000 skadde, hadde bin Laden for lengst forlatt sin eksiltilværelse i Sudan, men Stig Jarle Hansen mener al-Qaida-toppen skapte et nettverk og etterlot seg mange spor på kontinentet.

– Bin Laden plantet noen frø som senere skulle bli veldig viktige for fremveksten av jihadisme – også i Afrika, sier Hansen.

Sommeren 1989 tok en gruppe militæroffiserer makten i Sudan. Kuppet ble utført av National Islamic Front (NIF) og gjorde Omar al-Bashir til landets president. Det er antatt at det var teologen og politikeren Hassan al-Turabi som var hjernen bak kuppet, og siden har landets lederskap hatt en klar islamistisk agenda. Hansen mener bin Laden og al-Qaida trente opp væpnede grupper som var allierte i Sudans regionale maktspill og forklarer at de grønne sirklene og strekene på kartet søker å vise nettverkets påvirkning på regionen i den perioden bin Laden fikk «fritt leide» av regimet i Sudan.

– Osama bin Laden fulgte et afrikansk mønster, hvor stater benytter seg av ikke-statlige grupper som allierte. Al-Qaida fikk oppgaver av regimet i Sudan og fungerte i mange tilfeller som Omar al-Bashirs forlengede arm.

 

– En gåte at de ikke er nedkjempet

– De grønne pilene på kartet indikerer retninger for støtte til organisasjoner som Allied Democratic Forces (ADF) i DR Kongo, Eritrean Islamic Jihad, al-Itihaad al-Islamiya i Somalia og Groupe salafiste pour la prédication et le combat (GSPC) i Algerie. I Eritrea finner vi ikke lenger viktige ettervirkninger av dette, men det gjør vi både i Mali og Somalia. GSPC i Algerie ble senere til AQIM – så bin Laden har vært viktig for fremveksten av jihad på det afrikanske kontinent.

Professoren sier «det er en gåte» at internasjonal anti-terrorpolitikk – ikke har greid å nedkjempe jihadist-organisasjonene i Afrika, men at al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og fraksjonen JNIM i Mali i stedet har fått vokse.

– Det er den lokale dynamikken som styrer, men nettverkene har hatt en nøkkelrolle i viktige faser – og det viser at al-Shabaab, Boko Haram og JNIM ikke har vært isolerte. Det har kanskje ikke vært store pengestrømmer eller mye deling av menneskelige ressurser, men på strategiske tidspunkt har det vært utveksling av ideer og strategier, sier Hansen.

– Men hvorfor har man ikke, med massiv innsats, klart å stagge de afrikanske jihad-grupperingene?

– Det enkle svaret er at man i stor grad har prøvd å nedkjempe dem i byer, men ikke har prioritert å sikre landsbygda. Det er faktisk via utpressing av vanlige folk i distriktene disse gruppene henter inntekter og nye rekrutter. I mange tilfeller kan terrorgruppene tilby beskyttelse, relativt stabile inntekter og være nyttige allierte i etniske konflikter. At sikkerhet på landsbygda er så neglisjert av landenes myndigheter og deres vestlige allierte, har underminert vår evne til å forstå og nedkjempe jihadist-organisasjonene, sier Hansen.

  • Dette er de viktigste islamistgrupperingene i Afrika, ifølge NMBU-professoren:

 

Al-Shabaab

(Harakat al-Shabaab al-Mujahideen)
Operasjonsområde: Somalia

Med anslagsvis 6000 mann er al-Shabaab en av de store islamistgruppene i Afrika. Det er ulike meninger om når militsgruppen oppstod, men det var jihad-grupperinger – som al-Itihaad al-Islamiya (AIAI) – i Somalia allerede på slutten av 1990-tallet. Al-Shabaab har håndhevet en streng form for sharia-lovgivning og sverget i 2012 lojalitet til al-Qaida. Det er hundrevis av utenlandske «fremmedkrigere» i terrorgruppa. Disse er ofte blitt rekruttert blant somalisk diaspora, men også fra andre deler av den muslimske verden.

Den svært voldelige gruppen opererer hovedsakelig i Somalia, men har også utført angrep i Kenya, Uganda, Tanzania, Djibouti og Etiopia. Fra 2012 mistet al-Shabaab slagkraft på grunn av interne stridigheter og økt press fra Den afrikanske unions Amisom-styrke, men det var like fullt 573 terrorangrep med nær 1900 drepte i Somalia – bare i 2017. NMBU-forsker Stig Jarle Hansen forteller at returnerende Afghanistan-veteraner var viktig i opprettelsen av gruppen, og at disse brukte Sharia-domstolen i Mogadishu til å ekspandere.

– Da Osama bin Laden bodde i Sudan på begynnelsen av 1990-tallet bidro han til å trene opp somaliere i Al-Itihaad al-Islamiya. Veldig mange av første-generasjons al-Shabaab-ledere hadde fartstid fra denne grupperingen. I sitt «andre liv», etter den etiopiske invasjonen, tok al-Shabaab store områder da etiopiske soldater trakk seg ut av Somalia. De kontrollerte den gang et område på størrelse med Danmark og en befolkning på rundt tre millioner mennesker.

Hansen forteller at terrorgruppa har vært veldig gode på å rekruttere fremmedkrigere i Afrika, men også i Vesten.

– Shabaabs «rekrutterings-sentral» i Minnesota i USA endret for et par år siden fokus. De begynte plutselig å sende penger og fremmedkrigere til Levanten i stedet for Somalia. Suksess selger, og på et tidspunkt syntes tydeligvis sjeikene i Minneapolis at det var bedre å bruke ressurser på IS. Det var litt overraskende, for det var altså al-Qaidas eget rekrutteringsapparat som ble snudd til fordel for IS. Dette svekket Shabaab i en periode.

NMBU-forskeren forteller at al-Hijra er al-Shabaabs viktigste samarbeidspartner i Kenya, og at han har registrert økt Swahili-propaganda fra al-Shabaab de siste par årene.

– Al-Hijra bygde seg opp rundt Pumwani Muslim Youth Center i slummen i Nairobi. De er ikke et direkte underbruk av Shabaab – en del av lederskapet hadde nok al-Qaida-forbindelser før Shabaab – men de er helt klart viktige støttespillere, sier Hansen.

I oktober 2017 ble Mogadishu rammet av det dødeligste terrorangrepet i somalisk historie. Al-Shabaab påtok seg ansvaret for udåden der mer enn 350 mennesker ble drept. Foto: Mohammed Abdiwahad / AFP / NTB scanpix

 

Islamic State Somalia

(Abnaa ul-Calipha – ISS)
Operasjonsområde: Puntland / Somalia

Anslagsvis 200 – 400 islamister i et svært uoversiktelig område. ISS ble etablert i 2015 da den lokale al-Shabaab-lederen Abdulqadir Muumin sverget troskap til IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi. Somaliskfødte Muumin skal ha bodd flere år i Storbritannia hvor han også fikk statsborgerskap. I 2010 returnerte han til Somalia og ble med i al-Shabaab. Han ble sendt til Puntland for å utvikle al-Shabaabs operasjonsområde der, og endte med å ta kontroll over gruppas «Puntland-avdeling».

Overgangen til IS førte til stor misnøye fra al-Shabaab-lederskapet sør i Somalia. Det skal ha blitt sendt ut et internt notat der det het at alle al-Shabaab-medlemmer som meldte overgang til IS ville bli drept. Muumin – som da han bodde i strorbritannia skal ha vanket i samme miljø som den mer kjente «IS-bøddelen Jihad-john» – skal ha oversett truslene og begynte å rekruttere fra landsbyer i Galaga-fjellene, spesielt blant unge som var misfornøyd med Puntlands myndigheter.

  • Les også Bistandsaktuelts intervju med Nuruddin Farah, der den verdenskjente forfatteren snakker om et kosmopolitisk Mogadishu som forsvant, tapte svømmeferdigheter, og hvor trist det er å vandre gjennom «den hvite perlen ved Det indiske hav»: – Somaliere vil bli et stolt folk igjen

I Oktober 2016 tok femti IS-krigere kontroll over den strategisk viktige havnebyen Qandala. Dette var bekymringsfullt siden det åpnet sjøveien mellom grupperinger på den arabiske halvøy og IS i Somalia. Selv om Puntlands marine gjeninntok byen etter noen måneder, mener mange analytikere det var en symbolsk viktig «seier» for IS. Islamsk Stat «sentralt» har ikke anerkjent ISS som en offisiell region, eller Wilaya, i det såkalte kalifatet.

– Også al-Shabaab har tilstedeværelse i Sanaag-fjellene mellom Somaliland og Puntland, men litt lenger øst finner vi denne IS-gruppa. Her har Muumin rekruttert fra én klan og det var disse som tok kontroll over Qandala.

Hansen forteller at dette er områder med liten myndighetskontroll:

– Vi så jo tydelig hvor lite sikkerhetstyrkene i Puntland hadde kontroll i den perioden pirater opererte derfra. Grupperinger som IS flyter på dette sikkerhetstomrommet – og på det faktum at dette er tett på den arabiske halvøy. De er ikke mange, men de har klart å sette Islamsk Stat på kartet i Somalia. Gruppen har også klart å gjennomføre angrep sør i Somalia.

I 2017 påtok IS seg ansvaret for et selvmordsangrep mot sikkerhetspersonell i havnebyen Bosaso i Puntland. Dette var sannsynligvis det første IS-angrepet i Somalia, der IS også møter motstand fra al-Shabaab. Foto- Faisal Omar / Reuters / NTB scanpix

 

Allied Democratic Forces

(ADF)
Operasjonsområde: DR Kongo og Uganda

Anslagsvis 200 militante islamister holder til i Rwenzori-fjellene mellom DR Kongo og Uganda. ADF ble dannet gjennom samarbeid mellom Allied Democratic Movement (ADM), National Army for the Liberation of Uganda (NALU) og Uganda Muslim Liberation Army (UMLA) rundt 1995. Lederen var Jamil Mukulu, en tidligere katolikk som konverterte til Islam. Flere analytikere mener Mukulu kan ha oppholdt seg i Sudan samtidig som Osama Bin Laden – og at ADF kan ha fått støtte fra al-Qaida. Mukulu ble arrestert og stilt for en domstol i Tanzania i 2015, men ADF er fortsatt ikke nedkjempet.

Det er indikasjoner på at ADFs nåværende leder Musa Baluku har sverget troskap til Islamsk Stat og at gruppen har skiftet navn til Madina at Tauheed Wau Mujahedeen (MTM).

– ADF var en merkelig allianse mellom ugandiske islamister og en etnisk gruppe fra DR Kongo. På 1990-tallet ble ADF antagelig sponset av sudanske interesser og det er også indikasjoner på at al-Qaida var involvert i treningen av det som den gang var rundt 2000 islamister som terroriserte befolkningen i Øst-Kongo, sier Hansen.

Han forteller at gruppen de siste årene har oppholdt seg i Rwenzori-fjellene – og at det er indiksjoner på at de tidligere har hatt løse forbindelser til al-Shabaab/al-Hijra i Somalia og Kenya.

– Ugandiske myndigheter hevder ADF var involvert i Shabaab-angrepene mot en menneskemasse som så på VM-finalen i fotball på en kafé i Kampala sommeren 2010. Dette er usikkert, og de har i dag ingen forbindelser til jihadister i Midtøsten. Men ADF er et godt eksempel på hvordan disse grupperingene overlever, sier Hansen.

Han forteller at ADF var en sterk gruppering som ble svekket av kongolesiske og ugandiske styrker, men som har gjenoppstått igjen og igjen.

– Det var rapporter i fjor høst om at de hadde angrepet FN-baser i DR Kongo, men i det generelle geriljagruppe-bildet i Øst-Kongo er de på nåværende tidspunkt en ganske marginal aktør. Men; de har vært redusert før, og vist at de kan styrke seg igjen og igjen. Mange har avskrevet dem. Det tør ikke jeg.

AFP or licensors  TOPSHOTS, Horizontal

En kvinne blir gravlagt i østlige DR Kongo i november i 2018. Landsbyen kvinnen bodde i skal ha blitt angrepet av ADF, som også drepte fem andre og kidnappet fem barn. Det er også rapportert at ADF angrep FN-styrken i DR Kongo i 2018. Foto: John Wessels / AFP / NTB scanpix

 

Boko Haram

(Jamaatu Ahlis Sunna Liddaawati wal-Jihad)
Operasjonsområde: NigeriaKamerun, Tsjad og Niger

Ble opprettet i 2002 av Muhammed Yussuf, en karismatisk ungdomsleder i en moské i Mauduguri i delstaten Borno, nordøst i Nigeria. Da han ble drept tok Abubakar Shekau over. Har de siste ti årene drevet millioner av mennesker på flukt i de fire landene rundt Tsjadsjøen. Tallene varierer, men 30 000 mennesker kan være drept av terrorgruppen i samme periode.

Boko Haram har ofte blitt oversatt til «vestlig utdanning er en synd» fra det lokale Hausa-språket. Gruppen selv har avvist tolkningen og uttalt at navnet skal forstås som «vestlig sivilisasjon er forbudt». I 2010 annonserte gruppen at det offisielle navnet er Jamaatu Ahlis Sunna Liddaawati Wal-Jihad, som betyr «Gruppen som har forpliktet seg til å fremme profetens læring og hellig krig». Boko Haram er nå delt i to fraksjoner, ledet av Abubakar Shekau og Abu Abdullah Ibn Umar al-Barnawi. Barnawi-fraksjonen er «offisielt» tatt opp i Islamsk Stat med provinsbenevnelsen Vest-Afrika (ISWA).

De to Boko Haram-grupperingene har til sammen anslagsvis rundt 5000 militante islamister i sine rekker.

– Barnawi-fraksjonen – som holder til helt nordøst i Nigeria og angriper landsbyer i både Niger, Tsjad og Kamerun – er nok sett på som den største regionale trusselen. Shekau holder fortsatt til i Sambisa-skogen og har stått bak flest angrep mot Maiduguri etter splittelsen, sier Hansen.

Han forteller at det finnes mange teorier om Boko Harams tilblivelse.

– Muhammed Yusuf – som grunnla Boko Haram – var leder i ungdomskomiteen i en moské i Maiduguri. Han hadde en del standpunkter som møtte motstand hos moské-ledelsen, blant annet at lokale politikere var korrupte.

Derfor brøt Yussuf ut og dannet sin egen moské i 2005. NMBU-forskeren forteller at Boko Haram i begynnelsen drev med veldedighet og holdt ambulerende møter i landsbyene i Borno.

– Det var altså et ganske sterkt sosialt engasjement på det tidlige Boko Haram.

Hansen forteller at Yussuf hadde en assistent, som kjørte rundt på mopeden sin, holdt prekener og delte ut koraner.

– Hans navn var Abubakar Shekau. Da Yussuf ble drept, ble han Boko Haram-leder.

Hansen påpeker at Boko Haram er erklært nedkjempet en rekke ganger siden Shekau tok over i 2009. Han sier at de gangene gruppen har vært presset, har det kommet støtte fra nordøst (AQIM) og fra vest (al-Shabaab).

– Dette er interessant. Mine kilder – i Nigeria og i Somalia – har fortalt at flere Boko Haram-krigere har fått trening hos al-Shabaab, og da franskmennene gjeninntok Timbuktu i 2013 fant man bevis for at det hadde gått penger fra AQIM til Boko Haram. Dette viser at det har vært samhandling mellom de viktigste gruppene på det afrikanske kontinentet.

Han forteller at Nigerias hær intensiverte innsatsen mot gruppa i 2013.

– Da ble de drevet inn i områder der befolkningen har lite beskyttelse fra myndighetene. Derfor måtte de «samarbeide» – akseptere skattelegging, tvangsrekruttering og tvangsgifte. Dette førte til at gruppen kunne vokse og bidro til at de har hatt opp mot 10 000 soldater i sine rekker, sier Hansen.

Han påpeker at det var etter at de ble presset ut av Maiduguri gruppa ble virkelig store:

– De utvidet da operasjonsområdet til hele Tsjadsjøbassenget – og terroriserte befolkningen også i deler av Niger, Tsjad og Kamerun. Til tross for at flere av nabolandene har engasjert seg i kampen, er gruppen(e) igjen på fremmarsj.

Bistandsaktuelt  ChadLake ChadCrisisMalnutritionEmergenciesFood-insecuritySchool

Boko Harams herjinger i områdene rundt Tsjadsjøen har ført til det FN omtaler som en av verdens verste humanitære kriser. Millioner er drevet fra hjemmene sine og er nå helt avhengig av nødhjelp, som her i Tsjad. Foto: Espen Røst

 

Islamic State Libya

(ISL)
Operasjonsområde: Libya

Siden Muammar Gaddafis fall i 2011 har Libya vært i et politisk kaos. Lokale militser og krigsherrer – inkludert både IS-og al-Qaida-tilknyttede grupperinger – har kontrollert store deler av landet. I slutten av 2014 kunngjorde IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi etableringen av en offisiell IS-provins i byen Derna i Øst-Libya. Gjennom det lokale shura-rådet lyktes det IS å ta kontroll over byen og det ble innført strenge sharia-lover.

Etter dette utvidet IS sin territoriale rekkevidde. Mest overrasket var mange analytikere over at IS var i stand til å ta kontroll over byen Sirte og al-Baghdadi kunngjorde etterhvert etableringen av tre nye IS-provinser. I 2016 eskalerte konflikten mellom libyske myndigheter og IS dramatisk, påpeker Hansen. Dette kulminerte i slaget ved Sirte, hvor libyske regjeringskrefter – godt hjulpet av flyangrep fra USA – gjeninntok byen.

– IS kontrollerer ikke lenger byer i Libya, og IS-lojale grupperinger opererer nå ut fra den libyske ørkenen. Men det ble gjennomført et 20-talls terrorangrep fra IS bare i 2018. Også andre militante islamistgrupper opererer fortsatt i Libya.

Copyright 2016 The Associated Press. All rights reserved. This material may not be published, broadcast, rewritten or redistribu

IS kontrollerte byen Sirte, men ble presset ut i 2016. Nå skal det være IS-grupper lenger sør i Libya. Foto: Manu Brabo / AP / NTB scanpix

 

AQIM

(al-Qaida al-Jihad fi Bilad al-Maghrib al-Islami)
Operasjonsområde: Algerie, Tunisia, Libya, Mali, Burkina Faso

AQIM var frem til 2007 kjent som GSPC (Groupe Salafite pour la prédication et le combat). Oppsto i 1998 som en utbrytergruppe av GIA (Groupe Islamic Army), som siden 1993 kjempet mot algeriske myndigheter med mål om å opprette en islamsk stat. Det finnes en rekke rapporter om at Osama bin Laden – da han oppholdt seg i Sudan i første halvdel av nitt-tallet – bidro finansielt i opprettelsen av forløperne til AQIM. I 2003 erklærte grupperingen sin støtte til al-Qaida og i 2006 bekreftet al-Qaidas toppledelse at gruppen formelt var «medlem».

Det er imidlertid uklart om AQIM har hatt noe operasjonelt samarbeid med det internasjonale nettverket. AQIM er desentralisert og har en rekke lokale grupperinger. Noen av disse har innrettet sitt operasjonsområde sørover i landet, og også over grensen til Mali. Det ble i 2018 rapportert om AQIM-angrep både i Tunisia og i Libya. Likevel har mye av fokuset til AQIM flyttet seg sydover mot Mali.

– I Syd hadde AQIM minst to ulike fraksjoner på midten av 2000-tallet. Den ene ble ledet av Mokhtar Belmokhtar, den andre av Abu Said – og begge beveget seg sørover til områder med mindre statlig kontroll, sier Hansen.

Mokhtar Belmokhtar – som skal ha stått bak terrorangrepet mot Statoil i In Amenas i 2013 – er en rekke ganger rapportert død, men Hansen kan ikke bekrefte det. Han forteller at Abu Said kan ha vært en slags «forlenget arm» for algeriske myndighter som ønsket å «demme opp» mot Tuareg-opprøret i 2012. Omtrent samtidig returnerte mange fra Libya etter Gaddaffis fall. Til sammen bidro dette til en ekstremt uoversiktelig situasjon.

– Mange av disse er nok i dag en del av AQIM. Samtidig bidro grupper som Ansar Dine, al-Mourabitoun, MUJAO (Mouvement pour l'unicité et le jihad en Afrique de l'Ouest) til et ekstremt mangefasettert bilde med ulike allianser. Maktkampen ender med at AQIM «vinner» over mer sekulære grupper innen Tuareg-samfunnet, men det er fortsatt store motsetninger.

:rel:d:bm:GF20000068029

AQIM påtok seg ansvaret for angrepet mot Radisson Blu-hotellet i Bamako i 2015. Da maliske soldater – støttet av franske og amerikanske spesialsoldater – stormet hotellet, fant de mer enn 20 drepte. Foto: Joe Penney / Reuters / NTB scanpix

 

JNIM

(Jamaat Nusrat al-Islam wal-Muslimin)
Operasjonsområde: Mali, Burkina Faso, Niger

JNIM-nettverket ble opprettet i 2017 og ledes av Iyad Ag Ghali. Anslagene varierer, men Ag Gali kan ha et sted mellom ett og to tusen mann under sin kommando. JNIM er del av al-Qaida-nettverket, og består av grupperingene Ansar Dine, AQIMs Sahara-fraksjon, al-Mourabitoun, MUJAO Movement for Oneness and Jihad in West Africa») og Macina Liberation Front (FLM) – og muligens også Ansaroul Islam.

Etter JNIMs tilblivelse økte antall terrorangrep i Mali. JNIM opererer også i Burkina Faso og er et ekstremt komplisert nettverk av ulike grupperinger – som også har tydelige forbindelser til AQIM i Algerie. I dette området av Sahel er også lokale etniske motsetninger viktige årsaker til konflikt. Dette gjør grenseområdene mellom Burkina Faso, Mali og Niger svært uoversiktlige.

– Dette er et ekstremt komplisert nettverk av ulike grupperinger – som også har tydelige forbindelser til AQIM i Algerie. I denne delen av Sahel bidrar etniske motsetninger, de ulike statene og jihadist-gruppene til at grenseområdene mellom Burkina Faso, Mali og Niger er svært uoversiktlige, men hva er JNIM? spør Hansen, og har svaret selv:

– Det er mulig å argumentere for at JNIM bare er et navn, at det er gruppene under denne «paraplyen» det er relevant å snakke om. Alle er del av al-Qaida-nettverket, men det er FLM som har trukket dette sydover. I Mopti-regionen i Mali, har det vært etniske konflikter mellom dogonier og fulanier i mange år. Her er Islam brukt som et vikarierende motiv for å engasjere, og FLM – som har vært en selvforsvarsgruppe for fulaniene – har gjort en etnisk konflikt til en religionskonflikt.

På kartet har Hansen tegnet en sort ring i grenseområdene mellom Niger og Burkina Faso, som kan indikere IS-støtte:

– Det er fordi det er noe mer uklart hvem Ansaroul Islam og deres leder Abdoul Salam Dicko støtter. Dicko har kommet med en del utsagn som tar avstand fra JNIM, og også uttrykt støtte til IS. Men det for tidlig å si at Ansaroul Islam er IS-alliert.

unrest, Horizontal

Professor Stig Jarle Hansen mener landkonflikter og etniske motsetninger er del av bakteppet for den nyetablerte fraksjonen JNIM. I slutten av mars ble 130 mennesker fra Fulani-folket drept i en landsby i Mopti-regionen i Mali. Foto: Handout; Precidence du Mali / AFP / NTB scanpix

 

Islamic State Greater Sahara

(ISGS)
Operasjonsområde: Mali, Burkina Faso, Niger

Historien om IS i stor-Sahara begynner med stridigheter innad i gruppene MUJAO og al-Mourabitoun. Det er altså en klar link mellom AQIM og JNIM, men for å gjøre bildet komplett uoversiktelig må vi ta med at Islamic State Greater Sahel (ISGS) opererer i det samme området.

Hansen forklarer at MUJAO (Mouvement pour l'unicité et le jihad en Afrique de l'Ouest), som er del av Aqim (der en gruppe senere gikk inn i JNIM), også har en Vest-Saharisk-fraksjon, og at det er denne fraksjonen som er blitt til Islamsk Stat i Stor-Sahara (ISGS) under ledelse av Adnan Abu Walid Sahraoui.

Det er uklart hvor mange islamister som nå følger den saharawiske IS-lederen, men gruppen har utført en rekke angrep i grenseområdene mellom Mali, Burkina Faso og Niger – og også i Nigers hovedstad Niamey.

Defense, MINUSMA, G36, Dingo

En tysk FN-soldat står vakt nær flyplassen i Gao i Mali. Også Norge bidrar – både militært og humanitært – i den internasjonale innsatsen for å bekjempe terrorgruppene som opererer i Sahelbeltet. Michael Kappeler / DPA / NTB scanpix

Stig Jarle Hansen presiserer at områdene han har tegnet på kartet – røde for al-Qaida-tilknytede grupper, svarte for grupperinger som støtter Islamsk Stat – kun indikerer deres operasjonsområder. Bistandsaktuelt spør professoren hva som er forskjellen på al-Qaida og IS, ideologisk og operasjonelt.

– I Afrika sør for Sahara, har IS hatt vanskeligere for å etablere seg i de områdene al-Qaida har hatt historiske partnere. Det er spesielt tydelig i al-Shabaabs og JNIMs operasjonsområder. IS´ store «seier» er at de klarte å svinge Boko Haram – en av regionens store jihadistgrupper – i sin retning, sier Hansen.

– Samtidig er det slik at begge Boko Haram-fraksjonene viser stor grad av selvstendighet, påpeker han.

Mange av angrepene IS-grupperinger gjennomfører blir annonsert gjennom IS sentralt, mens Boko Haram i stor grad annonserer sine angrep selv. Paradokset er i enkelte tilfeller at IS har blitt fremmet som et «snillere» al-Qaida-alternativ, som ikke skulle skade sivile muslimer, sier Hansen.

 

– En IS-sentral?

– Du sier «IS sentralt»: Finnes det en IS-sentral? Hvor er den nå, og hvem sitter i så fall der?

– Det er et godt spørsmål. Det er vanskelig å si, men vi så i hvert fall en endring i propagandaen fra Boko Haram da de ble med i IS. Mord ble filmet og distribuert. De hadde vært blodige i sin framferd før også, men aldri filmet sine grusomme handlinger.

– De internasjonale nettverkene har betydning, men den viktigste forklaringen finner vi lokalt, sier Stig Jarle Hansen når han tegner inn operasjonsområder for de viktigste militante islamistgruppene på et Afrika-kart. Foto: Espen Røst

NMBU-professoren forklarer at rivaliseringer mellom ulike islamist-grupperinger sør for Sahara bidro til at flere grupper kom med lojalitetserklæringer til terrornettverket Islamsk Stat.

– Det er nok mye symbolverdi her og det er tvilsomt om det er så mye direkte operativ kontakt. Flere grupper har mistet territoriell kontroll, men har likevel klart å overleve fordi det ikke finnes noe sikkerhet på landsbygda. En slik semi-territoriell kontroll betyr at man kan ha en organisasjons-struktur intakt, og kan utøve sterkt press på lokalbefolkningen, inkludert å ta skatter, tvangs-rekruttere og drive med tvangsgifte. Man kan også utnytte lokale konflikter slik som klanskonflikter i Somalia, eller konflikter mellom jordbrukere og nomader i Malis sentralregioner. Lokalbefolkningen blir avhengige av å ha et godt forhold til jihadistene for og overleve, og aksepterer styret til jihadistene. Dette er skummelt, for om også IS klarer å «overleve» slik, betyr det at de kan re-gruppere seg – og ta kontroll over landområder igjen, sier Hansen.

– Når IS nå er i ferd med å bli slått territorielt i Syria, kan det føre til en oppblomstring av «fremmedkrigere» som søker seg til tilsvarende grupperinger i afrikanske land?

– Jeg tror ikke noe på at IS skal klare å flytte sitt tyngdepunkt fra Levanten til Afrika. Det er en viss mulighet for at det kan komme fremmedkrigere til de nordligste områdene, som Libya. Lenger sør er det vanskelig å se for seg, for dynamikken er så ulik. Det er riktignok slik at det har kommet fremmedkrigere fra Jemen til Somalia, men ikke i store antall. Vi skal heller ikke overvurdere disse gruppenes mulighet til å «absorbere» fremmedkrigere. For det første er det vanskelig å komme seg til disse områdene og for det andre er dette organisasjoner med en lokal forankring, med en kontekst som kan være vanskelig å tilpasse seg for fremmedkrigere.

 

– Ikke opptatt av global jihad

Han mener manglende økonomisk utvikling og høy arbeidsledighet blant unge, er del av det store bildet, men sier at dét å skape utvikling – som også kan løfte folk på landsbygda ut av fattigdom, er «et langt lerret å bleke».

– Det er viktig å forstå at en del av de vi omtaler som ekstreme islamister – på lavere nivå i disse organisasjonene – ikke er spesielt interessert i global jihad, men mer av lokale konflikter om ressurstilgang eller etnisitet. Dette er konfliktlinjer som har blitt brukt av jihadister for å fremme sin agenda, men for de aller fleste handler dette dypest sett ikke om en religionskrig.

Bistandsaktuelt

Da Bistandsaktuelt besøkte Bama – etter at Boko Haram var presset ut – var den som en spøkelsesby. Markedet var tomt, ingen barn lekte i gatene og det kom ikke en tone fra musikkforretningen «Ama Mix». Det var bare helt stille. Foto: Espen Røst

– I boka skriver du at flere av gruppene samarbeider om finansiering, propaganda og trening?

– Vi skal ikke tillegge dem for mye organisasjonskapasitet, men det har vært operasjonell samhandling også i nyere tid – spesielt i strategisk viktige perioder. Eksempelvis er det bevist at AQIM overført 100 000 Euro til Boko Haram i en periode da de var veldig presset. Det er også ført bevis for at Boko Haram sendte «flyktninger» til Somalia og Mali, sier Hansen.

– 100 000 Euro er lite penger for disse organisasjonene, men akkurat i den fasen kan det ha vært viktig. Og Boko Haram har selv sagt at de har lært selvmordteknikk av Shabaab. Men det er ikke slik at Shabaab plutselig kan sende 1000 mann til Mali. Det viktige i denne sammenhengen er å bevege debatten fra «eksisterer disse forbindelsene» til «hva betyr dette?» Mitt svar er at det i mange sammenhenger har vært viktige samarbeid, men at den lokale dynamikken er viktigere.

– Terror, når den rammer, er veldig konkret og håndfast – men disse nettverkene er også litt uhåndgripelige...?

– Det er mulig å bruke dette i et politisk maktspill. Gi jihadistene skylda for ting de ikke står bak, som illegal handel. Det er også mulig å bruke terrortrusler og navnene på disse gruppene til å få støtte – og dét er jo en utfordring givere, som Norge, må forholde seg mer aktivt til, sier Hansen og påpeker at islamistgruppene har en strategisk betydning som er større enn seg selv.

– Shabaab har seks tusen mann, Boko Haram – begge fraksjonene – kanskje fem tusen, og JNIM maks to tusen.

 

– Utnytter lokalbefolningen

– Dette er altså «relativt små» grupperinger. Likevel klarer de å sette agendaen langt utenfor sitt operasjonsområde – også slik at de preger norsk utenrikspolitikk og bistand. Hva tenker du at norske myndigheter – som blant annet har flagget økt engasjement i sårbare stater – bør tenke på når de øker tilstedeværelsen i og samarbeidet med land som Mali?

– At disse grupperingenes tilstedeværelse har ringvirkninger på bistandsagendaen, for sikkerhetspolitikken, og lokalpolitisk. Om man ikke får løst denne negative spiralen, vil disse spøkelsene komme tilbake igjen og igjen. Dette er selvfølgelig krevende, for mange av de områdene de opererer i er perifere, med et relativt skralt livsgrunnlag. Men om man fortsetter å konsentrere seg om terror mot de store byene – der det naturlig nok er større fare for å miste for eksempel norske liv – så vil disse grupperingene ikke kunne bli nedkjempet, sier NMBU-forskeren.

Selv om også Hansen i sin bok påpeker samhandling mellom de ulike gruppene i Afrika, er han kritisk til narrativet om at menneskehandel og miljøkriminalitet er viktige finansieringskilder for terrorgrupper i Afrika.

– Selv om al-Shabaab har vært involvert i organisert trekullproduksjon eller at JNIM har drevet med smugling – så lever de ikke hovedsakelig av organisert kriminalitet. Når det er avdekket at islamister har vært involvert i handel med fredede dyr eller menneskesmugling, er det som regel ikke en direkte involvering, men gjennom skattlegging av kriminelle aktører. Det har vi flere eksempler på i forhold til piratvirksomheten utenfor Somalia, sier Hansen.

– Det er altså mulig at disse grupperingen kan ha hatt inntekter fra våpen- eller menneskehandel, men...

– Deres viktigste inntektskilde er lokal skattlegging, ja. Jihadistene lever av å utnytte lokalbefolkningen. Gruppene i Sahel går inn i landsbyer, stjeler kuer og kameler. De krever penger ved veisperringer eller for «beskyttelse». De får fortsette med dette fordi landsbybefolkningen i mange tilfeller er avhengig av dem. Det er den stakkars jevne tuaregen som betaler for dette.

 

  • Kilder: Stig Jarle Hansen, professor NMBU, The Uppsala Conflict Data Program (UCDP), Global Terrorism Database, Africa Center for Strategic Studies, Hate Speach International
Publisert: 11.04.2019 12.26.31 Sist oppdatert: 11.04.2019 12.26.31