...og der satt sjahens utsendte, de iranske skjønnheter

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 31.01.2019 16.50.57

Som mange vil huske var Norads stipendiat-program for noen år siden langt mer omfattende enn i dag.

I utgangspunktet var tanken med dette programmet å gi talentfulle og dyktige akademikere fra utviklingsland økt kompetanse på viktige områder. Fra norsk side gikk vi ut fra at mottakersiden var enig i programmets utviklingsfaglige viktighet. Vi tok det for gitt at stipendiatene ble seriøst vurdert og nominert av vedkommende lands myndigheter.

Senere ble man klar over at det ofte var så som så med den faglige begrunnelsen for enkelte stipendiaters opphold i Norge. Det viste seg etterhvert at mange hadde en slektning eller annen bekjent som satt der hvor utvelgelsen fant sted, og at et norgesopphold kunne være en passende belønning for et eller annet.

 

Ledsager-honorar: 25 kroner

På norsk side var entusiasmen rundt ordningen stor. Organisasjonen SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond) var blant de som ivret for at Norge skulle motta stipendiater fra fattige land. Dessuten hadde organisasjonen en økonomisk gevinst av ordningen - penger som ble utbetalt av Norads stipendiatkontor.

For kr. 25 pr. stipendiat mottok SAIH de utvalgte på flyplassen, brakte vedkommende til sitt hotell og sørget neste dag for at de kom seg trygt til sitt første møte. Deretter overtok den instansen som hadde det faglige ansvaret for deres opphold i Norge.

Selv var jeg ansatt som deltidssekretær i SAIH i årene 1968-71, deretter var jeg valgt leder for organisasjonen fram til sommeren 1974. Stipendiat-hentingen gikk på rundgang blant tillitsvalgte i SAIH og iblant var det min tur. Hver og en gjorde jobben gratis, bidraget fra Norad gikk i sin helhet til SAIH. Ikke noe voldsomt honorar, men et greit tilskudd til en organisasjon som drev prosjekter i blant annet Botswana.

 

Ønske om statsråd-møte

En novemberdag i 1972 dro jeg til Oslos pulserende storflyplass Fornebu for å hente to kvinnelige stipendiater fra Iran. Ut fra beskrivelsen vi hadde mottatt var de to lette å identifisere; pene, velkledde og «lett sminket». Det siste viste seg i sannhet å være en underdrivelse...

Nå vel, de to skulle være i Norge i to måneder. De hadde, ifølge sine søknadspapirer, sosionomutdanning fra hjemlandet og skulle lære om norsk sosialpolitikk. Etter iransk ønske var deres første møte avtalt med sosialminister Bergfrid Fjose (KrF). Møtet skulle skje allerede dagen etter ankomst. Vi hadde selvsagt meddelt den ferske statsrådens forværelse at de begge hadde nære forbindelser på regjeringshold i Teheran.

 

En smule kravstore ?

SAIHs avtale med Norad omfattet taxi til hotell og derfra til deres første møte. De to nyankomne var hyggelige og takket høflig for å ha blitt møtt på flyplassen. I drosjen på vei inn til Oslo  praten gikk lett om reisen og oppholdet. Da vi passerte Lysaker-elven på vei til Oslo spør den ene av de to som satt i baksetet, mens jeg satt fremme ved sjåføren;

«Nice to be met at the Airport Mr. Johannessen, but tell me, will it take long time before we will have our own car….?»  

I denne bransjen måtte man være vant til mange slags spørsmål, men jeg må innrømme at dette var noe spesielt ? Jeg valgte bare kort å si;

«Well, let us discuss with your host….».

Vi ankom daværende hotell Viking ved Østbanen litt etter lunsj-tid, og før jeg sa farvel gjentok jeg det som også sto skrevet i deres program: Avreise fra hotellet skulle skje neste morgen kl. 08.40, for å møte statsråden kl. 09.00.

«No problem, thank you….» var det siste jeg hørte, før jeg dro av sted.

Neste dag ankom jeg hotellet kl. 08.30, og jeg hadde for sikkerhets skyld like før rekvirert en taxi utenfor. Jeg roet meg med en avis noen minutter i hotellets foaje inntil det var på tide å se etter damene. Men ingen kom…

Hm, pussig. Jeg ba resepsjonen ringe deres rom, men ingen svarte. Huff, merkelig, jeg begynte å bli urolig. Man bør være presis når man har avtale med en statsråd.

 

Når morgenstellet har forrang

Jeg spurte meg for, men ingen hadde sett to de to yndige iranske damene så tidlig på dagen. Hotellets inngangsparti rommet diverse butikker, men kun en kiosk var åpnet og der var de ikke å se.

På vei tilbake til resepsjonen for å slå alarm kom jeg ganske tilfeldig til å se inn vinduet på en salong, en kombinert dame-frisør og skjønnhetssalong. Og der satt de to i hver sin høyryggede stol, utformet som en slags kapsel (muligens inspirert av datidens intense romfart). Og rundt dem valset en gruppe frisører (friserdamer, ble de dengang kalt) med sakser, kammer og kremer, etc.

Jeg beveget meg inn, passende utålmodig, og utbrøt; «Sorry, and good morning, but why are you late, we have an appointment with the Minister?».

En av stipendiatene tittet opp fra sitt engelskspråklige moteblad, mens en av frisørene flyttet blikket fra kapselen og prøvde å berolige meg; «Damene er klare om halvannen time, hva gjelder det ?»

En av utsendingene fra sjahens rike kom meg i forkjøpet; «Mr. Johannessen, will you pls tell the Minister to wait…?» Det hele var ganske surrealistisk, og jeg kunne ikke dy meg; «Sorry Madame, but this is not the way we do it in Norway!»

 

Hvit løgn påkrevd

Ingen visste på dette tidspunkt hva en mobiltelefon var, så jeg gikk til resepsjonen. Derfra ringte jeg statsråd Fjoses forværelse;

"God morgen…, en av damene fra Iran er dessverre blitt syk. Vi må derfor be om å få avlyse avtalen. Jeg beklager så meget…".

Ja, hva annet kunne man si i slik en stund? Taxien ble betalt for ventetiden. Neste punkt på stipendiatenes program var Sosialhøyskolens kontaktperson overfor Norad. Jeg ba vedkommende dra til hotell Viking og møte damene - med beskjed om at møtet med sosialministeren var avlyst.

Hva som senere skjedde med sjahens utsendte, vet jeg ikke. Formodentlig hadde de et bra opphold i Norge - vakre på håret, men trolig uten hver sin bil til disposisjon.                                                                                                    

Statsråden som måtte vente: KrF-politiker Bergfrid Fjose var sosialminister i Lars Korvalds regjering fra 18. oktober 1972 til 16. oktober 1973. 

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 31.01.2019 16.50.57 Sist oppdatert: 31.01.2019 16.50.57