11 år gamle Mcline Kansiime (i midten) og faren Viktor Kansiime hadde ikke fått noe av pengene Bistandsaktuelt sendte familien via stiftelsen Child Africa. De visste heller ikke at Mcline hadde fått en fadder.  FOTO: TOR AKSEL BOLLE

Fadderpengene som forsvant på veien

KABALE/OSLO (b-a): Barn som ikke får det fadderne gir, velfylte bankkontoer og påstander om ren svindel. Det er noen av ingrediensene i historien om Child Africa, en norsk stiftelse drevet av et ektepar fra Moss.

Av TOR AKSEL BOLLE, THORE HEM, HENRY LUBEGA OG GUNNAR ZACHRISEN Sist oppdatert: 19.04.2015 18.32.21

– Har dere sendt penger til Mcline? Hun har i alle fall ikke fått noe, det er helt sikkert, sier Victor Kansiime. Han ser veldig overrasket ut, trekker fram en trebenk og ber oss om å sitte ned utenfor det lille leirhuset utenfor byen Kabale helt sør i Uganda. Vi blir sittende en stund, mens vi spør og Kansiime forteller. Om de fem barna sine, om kona som døde av aids og som ligger begravet på tomta. Om jobben som sjåfør og om hiv-smitten han bærer på. Og om bekymringene for framtida, for hva som skal skje med ungene hvis han faller fra. Mens vi sitter der og prater, kommer ungene tuslende. De har vært ute på jordene og jobbet, de er svette, barbeinte og skitne av jord. Ei kortklipt jente med store uttrykksfulle øyne står litt sjenert bak faren. Det er Mcline, fadderbarnet Bistandsaktuelt har adoptert via Child Africa. Vi har sendt penger til henne via den norske stiftelsen, penger som skulle dekke skole, bøker, mat, skoleuniform og medisinsk hjelp for henne. Men verken hun eller faren har sett noe til pengene.  

Fra Moss

Child Africa er en norsk stiftelse som også er registrert som en ikke-statlig organisasjon i Uganda og Kenya. Stiftelsen drives og kontrolleres av Rino og Julie Solberg fra Moss, stiftelsens grunnleggere. Rino Solberg er styreformann og Julie Solberg er administrerende direktør og eneste styremedlem. Hun er født i Uganda og har familie i landet. Flere av hennes familiemedlemmer, blant annet broren og svigerinnen, har vært og er involvert i driften av Child Africa i Uganda. Ifølge organisasjonens egne nettsider har ekteparet Solberg hjulpet barn i Kabale siden 1991, de første årene under navnet Solbergs barnehjelp. Child Africa oppgir til Bistandsaktuelt at organisasjonen i dag støtter om lag 500 barn totalt. Omlag halvparten av barna sponses av faddere, mange av dem norske, som har plukket ut ett eller flere barn som de gir en månedlig sum. Om lag 300 barn går på Child Africas skole i Kabale, mens et mindre antall går på en annen skole om lag 75 kilometer fra hovedstaden. En del barn går også på ulike skoler i Kabale-området. I tillegg oppgir organisasjonen at de støtter skolegangen til om lag 120 barn nordvest i Uganda. Child Africa vektlegger sitt arbeid for døve barn og sier at de har som mål at minst 20 prosent av barna som går på deres skole skal være døve. I tillegg til sitt kontor i Kabale har Child Africa også et kontor i Kampala. Organisasjonen oppgir å ha om lag 50 ansatte. 

Fritt valg

Det er i mars 2009 at en av Bistandsaktuelts journalister registrerer seg som fadder for den 11 år gamle jenta Mcline Kansiime. Det skjer via Child Africas hjemmesider, som er svært forskjellige fra websidene til andre mer kjente fadderorganisasjoner i Norge. For organisasjonen er disse sidene en viktig kanal for å nå potensielle faddere. Flere hundre barn fra to til 19 år er avbildet, og sidene har en søkefunksjon slik at mulige faddere selv kan velge alder og kjønn på barnet. Man kan også lese litt om hvert enkelt barn. For eksempel at fem år gamle Henry er foreldreløs og bor sammen med sin bestemor som er syk og fattig.«For 200 kroner måneden kan du gi et fattig barn i Afrika en utdannelse og et bedre liv», lyder teksten som ledsager bildene av barna. Child Africas ledelse er ikke beskjedne. Stiftelsen garanterer «som eneste veldedighetsorganisasjon i verden» at 100 prosent av pengene fadderne gir skal gå uavkortet til barna. Vi plukker ut 11 år gamle Mcline. Hun har fem søsken, moren er død og faren har hiv, står det. Vi sender 600 kroner til Mcline, penger som ifølge Child Africa skal dekke mat, skolegang, medisinsk hjelp, bøker og skoleuniform for Mcline i tre måneder.

Kjente ikke Mcline

Så går det en stund uten at vi hører noe. Vi sender så en epost til Mcline, via Child Africas nettsider. Det burde gi garanterte resultater, tenker vi, siden stiftelsen hevder at den som «eneste veldedighetsorganisasjon i verden kan tilby en helt ny måte å kommunisere med fadderbarnet på». Men vi får ikke noe svar. Bistandsaktuelt tar derfor kontakt med Child Africas kontor i Moss og spør om pengene er kommet frem til Mcline. Samme dag kommer en bekreftende e-post fra Rino Solberg. E-posten forteller at pengene er kommet inn på Child Africas konto, ikke noe mer. Så hører vi ikke noe mer fra Child Africa. I mai er Bistandsaktuelt i Uganda, på et annet oppdrag. Men vi benytter sjansen til å besøke Child Africas kontor i Kabale, et kontor som for øvrig ligger i et hus som Julie Solbergs familie eier. Vi blir tatt hyggelig imot, men da vi forklarer at vi gjerne vil treffe Mcline blir de ansatte synlig stresset og det oppstår forvirring. Det er helt tydelig at ingen på kontoret vet hvem vårt fadderbarn Mcline er. Henry Lubega, en ugandisk journalist som Bistandsaktuelt har hyret inn, er en språkmektig herre. Han får med seg at de ansatte snakker seg i mellom på det lokale språket: «– …de må ikke få treffe jenta». Etter litt fram og tilbake kommer rektoren på Child Africas skole, Topher Mughisa. Han forklarer at Mcline bor langt unna, og at det er vanskelig å komme seg dit. Men vi insisterer og sier at vi har egen bil med sjåfør. Rektoren tilbyr seg da å bli med for å vise vei. Så kjører vi en times tid ut av byen, til landsbyen Rubanda. Der spør rektoren ganske halvhjertet noen barn om de kjenner Mcline. Det gjør de ikke. Han beklager til oss og sier at de skal sjekke saken nærmere. Vi drar deretter tilbake til byen og hotellet uten å ha fått vite noe mer om Mcline. Uvitende om fadder. På hotellet kommer vi i snakk med en lokal ugander som kjenner en som har jobbet for Child Africa. Slik får vi kontakt med Milton Kwesiga. Det viser seg at Kwesiga har jobbet som koordinator for Child Africa. Han tilbyr seg å hjelpe oss med å finne jenta.  Neste morgen bruker Kwesiga, etter å ha spurt litt på det lokale markedet, bare noen minutter på å finne ut hvor Mcline bor. Det er slett ikke i Rubanda, men like utenfor Kabale sentrum. Et kvarter etterpå står vi utenfor et lite leirhus. Og det er slik vi treffer Mcline og faren hennes. Og det er slik vi får høre at familien ikke har mottatt en øre – på tross av stiftelsens forsikringer om at pengene var nådd fram og på tross av at det er gått to måneder siden pengene ble innbetalt.     

Typisk

– Dette er typisk for hvordan Child Africa drives. Mange barn får ikke støtte som er i nærheten av det fadderne gir. Noen får en del, særlig de som går på skolen i Kabale. Men mange andre får langt mindre enn det fadderne gir. Noen, som Mcline, får ikke en gang vite at de har en fadder, de får ingenting, sier Milton Kwesiga. I et drøyt år jobbet han som koordinator for Child Africa, fram til våren 2008. Da sa han opp etter en konflikt med administrerende direktør Julie Solberg. I dag studerer han utviklingsstudier og underviser på en lokal skole.  Kwesiga var tydeligvis en betrodd medarbeider i organisasjonen. Child Africa benyttet nemlig Kwesigas private bankkonto til å overføre penger fra hovedstaden til den daglige driften av organisasjonen i byen Kabale. Til tross for at Child Africa hevder å ha jobbet i Kabale siden 1991, hadde ikke organisasjonen egen bankkonto i byen så sent som i 2008. En annen tidligere medarbeider gir en lignende historie:– Det hendte svært ofte mens jeg jobbet i Child Africa at barna ikke fikk det de skulle. Mange barn fikk aldri vite at de hadde fått en sponsor, med andre tok det veldig lang tid. Det var i hovedsak Julie Solberg og noen betrodde ansatte som bestemte hvem som skulle få hjelp. Hele organisasjon er drevet etter henne og familiens hode, sier mannen, som ønsker å være anonym. Ifølge den tidligere medarbeideren er det mulig for Child Africa å drive på denne måten fordi organisasjonen kontrollerer all informasjon mellom faddere og barn. Det er også bare Child Africas ledelse som har oversikt over hvor mye penger som kommer inn.– Brevene ble alltid oppbevart hos Child Africa, og etter at de begynte å bruke epost ble det enda lettere å kontrollere hvem som fikk vite hva. Informasjonen til fadderen ble ofte tilpasset organisasjonens behov og ikke barnas, sier han. Ifølge både den anonyme tidligere medarbeideren og Milton Kwesiga ble også de møtene hvor faddere kom for å møte barna ofte manipulert.  – Child Africa passer på at faddere og fadderbarn aldri får være alene. Språkbarrieren gjør det i stor grad mulig for organisasjonen å kontrollere situasjonen og å passe på hvem som får vite hva, sier Kwesiga.
Den tidligere koordinatoren hevder at det var nettopp det at han ga informasjon til foreldrene om hva fadderne faktisk gir, som gjorde at han etter hvert havnet i konflikt med Child Africa, nærmere bestemt med Julie Solberg. – Det ble vanskeligere og vanskeligere for meg å jobbe der. Til slutt valgte jeg å si opp, sier han. 
– Men du jobbet som koordinator i over ett år. Du må jo ha visst om at mange barn ikke fikk det de hadde krav på?– Jeg innså det gradvis, og det var derfor jeg havnet i konflikt med  Julie Solberg. Men det er vondt å tenke på at jeg også var en del av dette.

Ble truet

Bistandsaktuelt har snakket med flere tidligere ansatte i Child Africa. De forteller alle om spesielle arbeidsvilkår. Ingen av dem hadde arbeidskontrakt og de var helt prisgitt ledelsens beslutninger. En av dem er Asapha Sane (bildet). Han jobbet som kjøkkenansvarlig for Child Africa fra 2007 til 2009. Hele tiden uten kontrakt. I januar 2009 skrev han en rapport til Child Africa hvor han pekte på en rekke forhold som han mente var uheldige, blant annet manglende utbetalinger av lønninger, mangel på kontrakter for de ansatte og at de 300 elevene trengte en helsesøster på skolen. Kort tid etterpå ble han sagt opp på dagen. Asapha sier at han aldri fikk en skikkelig forklaring på hvorfor han mistet jobben. I dag jobber han som kjøkkenansvarlig på en lokal skole. Han forteller at Julie Solberg, til hans store overraskelse, dukket opp hjemme hos ham flere måneder etter at han fikk sparken.– Hun hadde hørt at jeg hadde snakket med en journalist. Nå ville hun at jeg skulle benekte at jeg hadde snakket med han, hvis journalisten brukte noe av informasjonen han hadde fått av meg. Hun tilbød meg også en ny jobb hvis jeg gjorde som hun sa. Da jeg nektet, ble hun rasende. Hun sa at jeg bare var en fattig mann, og hun kunne få meg sendt i fengsel og at hun kunne ødelegge mitt navn slik hun har ødelagt Milton Kwesigas navn, forteller Asapha. Ifølge Asapha var det flere ting han reagerte på mens han jobbet for Child Africa.– Jeg jobbet jo ikke direkte med barna, men jeg reagerte blant annet på at noen barn fikk veldig lite, mens andre fikk langt mer, sier han. 

Mange firmaer

På Child Africas nettsider presenteres Julie Solberg som en «fremgangsrik forretningskvinne», mens Rino Solberg omtales som «en kjent kurs- og foredragsholder, bedriftsrådgiver og internasjonal gründer». Og det er liten tvil om at 65-årige Solberg er en energisk mann. Opp gjennom årene har han vært involvert i mange ulike forretningskonsepter både i Norge og i utlandet. Han har startet en rekke firmaer, tidsskrifter og har i tillegg skrevet flere bøker om kroppsspråk og samliv. I 2001 utkom han for eksempel med boken «Hvordan DU kan bli en superelsker». Solberg har også relativt nylig skrevet boka «Put Integrity first – The right way to get success in Africa». I 2004 ble Solberg styreleder i det Panama-registrerte selskapet Green Planet, et såkalt nettverksselskap. Medlemmene i Green Planet betalte for en supergjødsel og for trær som skulle bidra til utvikling i Afrika. Gjødselen og en del av trærne ble så angivelig gitt videre til fattige bønder i Afrika. Green Planets slagord var «Making Money By Doing Good», og ambisjonene var skyhøye. «Gjennom vårt unike forretningskonsept vil vi forbedre miljøet, redusere sultproblemer, underernæring og mangel på utdannelse i u-land og dermed bidra sterkt til å utrydde fattigdom», het det i selskapet informasjonsmateriell. Men da Norwatch og Adresseavisen begynte å kikke nærmere på Green Planet våren 2005 var det seg veldig vanskelig å få konkret informasjon om hva selskapet faktisk gjorde i utviklingsland. Da Adresseavisa tok kontakt med firmaer og hjelpeorganisasjoner Green Planet hevdet å samarbeide med, viste det seg at det ikke var noe samarbeid. På dette tidspunktet var Child Africa tett knyttet til Green Planet, og planen var angivelig at Child Africa i løpet av 2006 skulle danne utgangspunkt for etableringen av en global humanitær hjelpeorganisasjon med navnet Green Planet Global Aid Foundation. Deler av overskuddet fra Green Planet skulle gå til denne globale hjelpeorganisasjonen.Men slik skulle det ikke gå. I 2005 startet Lotteritilsynet en undersøkelse, tilsynet mistenkte at Green Planet egentlig var en form for pyramidespill. Tilsynet konkluderte imidlertid med at Green Planet ikke var i strid med loven. Samtidig gjorde tilsynet det klart at virksomheten lå i en gråsone, og det var usedvanlig vanskelig å få oversikt over Green Planets virksomhet. Samme år som Green Planet ble frikjent av Lotteritilsynet, hevdet selskapet at det hadde inngått en omfattende avtale med den kjente kenyanske miljøforkjemperen Wangari Maathai. Hennes Green Belt Movement skulle blant annet få ett tre for hvert eksemplar av en bok som ble solgt. Da Norwatch undersøkte saken, viste det seg at fredsprisvinner Maathai ikke hadde etablert noe samarbeid med Green Planet. Ifølge Solberg berodde det hele på en misforståelse. 

«Verdens mest effektive»

I 2006 var det slutt på Green Planets planer om å tjene store penger samtidig som man reddet verdens fattige. Med milliongjeld til medlemmene ble selskapet nedlagt. I stedet etablerte Solberg med flere partnere, blant annet folk med bakgrunn fra det skandaleombruste pyramideselskapet World Games Inc, selskapet Better Globe. Better Globe har tilsynelatende mye til felles med Green Planet. Det dreier seg igjen om å verve medlemmer mot provisjon og om månedlige innbetalinger som brukes til trær som angivelig plantes i Afrika. Noen av trærne doneres til fattige bønder, mens andre er en langsiktig investering for medlemmene.  Mens Green Planets slagord var «Making Money by Doing Good», er slagordet til Better Globe: «A Better Globe by Doing Good». Nok en gang er ambisjonene skyhøye. Better Globe skal bli «verdens mest effektive organisasjon for fattigdomsutryddelse», heter det blant annet på selskapets nettsider. En liten andel av pengene som Better Globes medlemmer betaler inn, går angivelig til Child Africa samt til mikrofinansprosjekter. Båndene mellom stiftelsen og Better Globe er tette. Rino Solberg er styreformann i både Child Africa og Better Globe. Julie Solberg, som for øvrig også ble omtalt som PR-sjef i Green Planet, er blant annet oppført som administrerende direktør i Better Globe Forestry Uganda. Dette selskapet, som er en del av Better Globe Group, drives fra samme kontor som Child Africa i Kampala. I de fleste sammenhenger hvor Better Globe promoteres, for eksempel på nettet eller ved ulike tilstelinger, vies det også mye plass og tid til Child Africa. I Uganda og Kenya har både Rino og Julie Solberg vært involvert i en rekke selskaper opp gjennom årene. Better Globe Forestry er nevnt. På hjemmesidene til Better Globe Group, hvor Rino Solberg er oppført som styreformann, står ytterligere sju selskaper. Blant dem er Equator Line Centre, hvor Julie Solberg er oppført som direktør og Rino Solberg som formann. Dette selskapet skal ifølge nettsidene bygge en golfbane og et luksushotell på Ekvator, litt utenfor Kampala. «You can become a member in our Equator Golf Club; the only club in the world where you can hit the golf ball across the Equator!», skryter selskapet, mens 150 euro kan sendes som medlemsinnbetaling til en konto hos DnB Nor i Moss.

Huskrangel

Jamila Ainembabazi og Zahara Owembabazi er to søstre på 11 år. Sammen med sin hiv-smittede mor, Farida Tushabomwe, bor de i et falleferdig murhus på et jorde i Kabale. Begge de to jentene går på skolen og har hatt en norsk fadder siden 2005. Med unntak av ett semester, da Jamila gikk på Child Africas egen skole (og fikk et høyere beløp), har det utbetalte støttebeløpet ligget på mellom 20 og 45 kroner per semester. Bortsett fra det har jentene kun fått noen fargestifter, et penal hver og noen plasttallerkener i løpet av de snart fem årene de har blitt sponset, forteller Farida. Det betyr i tilfelle at mesteparten av de om lag 400 kronene, rundt 120 000 shilling, fadderne har sendt hver eneste måned i flere år aldri har nådd de to jentene. Farida sier at hun likevel var glad for den lille hjelpen hun fikk. Som bananselger tjener hun lite penger og hun blir ofte dårlig på grunn av sykdommen sin. Litt hjelp var langt bedre enn ingenting. I fjor oppsto det imidlertid en konflikt mellom Child Africa og Farida. Den hiv-syke kvinnen fikk vite at Jamillas norske fadderfamilie ville kjøpe et hus til Jamilas familie.– Jeg ble fryktelig glad. Du kan jo selv se hvordan vi bor, sier hun og peker på huset med et oppgitt smil.Farida og jentenes husdrøm skulle imidlertid aldri blir noe av. Fadderen ga pengene til Child Africa for at huset skulle kjøpes. Jamila og Farida ble til og med tatt med opp på Kabales beste hotell, der organisasjonen tok bilder av dem med pengene.  Men Farida og Child Africa klarte ikke å bli enige om hvem som skulle eie huset. – Jeg kan gå bort når som helst. Derfor ville jeg sikre meg at jentene har et hus også etter at jeg er borte. Jeg ville at huset skulle stå i Jamilas navn, men Child Africa ville at huset skulle registreres som eid av organisasjonen, sier Farida.Enden på denne konflikten ble at det aldri ble bygd noe hus, mens pengene ble sendt tilbake til fadderen. Siden dette har Farida ikke hørt noe mer fra Child Africa. Overfor Bistandsaktuelt bekrefter den norske fadderfamilien at de har valgt å stoppe støtten til Jamilla etter konflikten med huset. De sier samtidig at de har full tillit til at ekteparet Solberg og Child Africa har håndtert saken på riktig måte. Familien har i stedet funnet seg et annet barn de sponser via Child Africa. Organisasjonen betaler ikke lenger de drøyt 40 kronene i semesteret det koster å ha Jamila på den lokale skolen selv om 11-åringen altså har vært sponset via organisasjonen i fire år. Den hiv-syke moren betaler nå selv skolepengene for Jamila, noe som er en betydelig økonomisk belastning for den lille familien.  

Mye penger i banken

I mange år drev den veldedige stiftelsen Child Africa i Moss en ganske begrenset virksomhet. I 2004 var for eksempel stiftelsens samlede inntekter kun 93 000 kroner. I de neste årene økte inntektene gradvis. I 2007 begynte pengene virkelig å strømme inn. Det året hadde Child Africa inntekter på over 2,6 millioner kroner. I fjor var et nytt rekordår, da var inntektene i underkant av 4,2 millioner kroner. Den kraftige inntektsøkningen skyldtes at Child Africa i 2007 inngikk et samarbeid med telemarketingselskapet Fulfilment som driver telefonsalg av humanitære postkort for Child Africa. Samarbeidet har vist seg veldig lønnsomt både for Fulfilment og for Child Africa. For det første gir postkortene gode inntekter, siden de koster flere hundre kroner eller mer – avhengig av hvor mye giveren vil betale. For det andre betyr avtalen med Fulfilment at stiftelsen i Moss får tilgang til store, frie inntekter «til skolebygging i Afrika», i motsetning til fadderpenger øremerket for enkeltbarn. Postkortsalg er nemlig juridisk definert som salg av en vare. I 2008 utgjorde Child Africas inntekter fra Fulfilments virksomhet i drøyt 3,2 millioner kroner, mens inntektene fra faddere var litt over 800 000 kroner. 

0909_uganda_03

Tok 90 prosent

Child Africas regnskap viser at organisasjonen i løpet av 2007 og 2008 har hatt inntekter på knapt 6,8 millioner kroner, hvorav rundt 80 prosent har kommet fra Fulfilments telefonsalg av postkort. Verken Fulfilment eller Child Africa vil oppgi til Bistandsaktuelt hvor mye telemarketingselskapet tar seg betalt for å drive salg for Child Africa. I 2005 skrev imidlertid Kapital en sak hvor det kom fram at Fulfilment i flere tilfeller tok opp til 90 prosent av pengene som ble gitt til humanitære formål. Advokat Børre Hagen i Innsamlingsregisteret sier at det er hans erfaring at telemarketingselskaper tar minst 50 prosent av de pengene som blir gitt. Hvis man regner med at Fulfilment tar 50 prosent av det som samles inn til stiftelsen i Moss, betyr det at det er blitt gitt minst 10 millioner kroner i støtte fra velmenende norske husholdninger til Child Africa til sammen i 2007 og 2008. Av Child Africas regnskaper, som Bistandsaktuelt har fått av organisasjonen, framgår det at stiftelsen brukte om lag 860 000 kroner på barna i Uganda i løpet av de samme to årene. De administrative kostnadene er begge år høyere enn beløpene som har gått direkte til barn, i 2007 er det mer enn 60 prosent høyere.Regnskapet viser blant annet at organisasjonen i 2007 brukte om lag 2600 kroner på medisinsk hjelp til de flere hundre fattige barna organisasjonen oppgir å hjelpe. Organisasjonen, brukte mer enn ti ganger så mye på sine motorkjøretøyer det samme året.

Mye penger på bok

De store inntektene Child Africa har hatt de to siste årene har gjort at Rino Solberg og Julie Solberg styrer en velstående organisasjon. Både i 2007 og 2008 har organisasjonen, ifølge regnskapet, hatt store overskudd. Betydelige verdier står enten i banken eller er blitt brukt til blant annet å kjøpe landområder i Uganda hvor Child Africa oppgir at de skal bygge skoler. Mens organisasjonens eiendeler i Uganda i 2006 kun var verdt rundt 35 000 kroner, var summen steget til om lag 2,4 millioner kroner i 2008. I tillegg til verdiene som organisasjonen hadde lagt seg opp i Uganda, har også verdiene i Norge økt. I 2008 hadde Child Africa i Norge altså totale inntekter på knapt 4,2 millioner kroner. Regnskapet fra Uganda viser at om lag 3,2 millioner kroner ble overført fra Norge. Det samme skjedde året før, inntektene i Norge var da på 2,6 millioner kroner,  om lag 1,9 millioner kroner ble overført til Uganda. Regnskapet for 2008 viser at stiftelsen disponerte verdier for om lag 1,2 millioner kroner i Norge, dette kommer altså i tillegg til oppbyggingen av verdier i Uganda. Overskuddet i Norge var alene på i underkant av 700 000 kroner i fjor. Ekteparet fra Moss planlegger å bygge en stor skole for 2000 elever i Kabale. Ifølge et regnestykke på stiftelsens nettside vil den nye skolen i Kabale koste 908 556 euro, nærmere 7,7 millioner kroner. Det står også at organisasjonen til dags dato har samlet inn kun 11 485 euro, om lag 96 000 kroner, til denne skolen. At organisasjonen i løpet av de siste par årene har samlet inn flere millioner kroner til skolebygging, hvorav store summer fortsatt er ubrukt, står det derimot ikke noe om på den samme nettsiden. 

0909_uganda_05

Alison Magara og med sønnen Reagan som har vært sponset av en norsk fadder via Child Africa i flere år. Ifølge Magara er mange foreldre redde for å miste det lille de får hvis de stiller kritiske spørsmål til Child Africa.    FOTO: TOR AKSEL BOLLE

Redde foreldre

Alison Magara er 40 år og lærer. Sønnen hans heter Reagan Biryomumisho, er 11 år gammel og har hatt norsk Child Africa-fadder siden 2006. Familien bor et stykke utenfor Kabale by. I 2006 fikk Reagan rundt 120 kroner i semesteret fra den norske stiftelsen. Et semester er tre måneder. Summen Reagan får har siden økt gradvis til ca 220 kroner per semester som det er i dag. Pengene betaler i underkant av halvparten av hva det koster for Reagan å gå på en lokal privat skole. Familien betaler selv de skolepengene Child Africa ikke dekker, selv om det ofte holder hardt.  Reagan har aldri mottatt bøker, uniform, mat, husly eller legehjelp, slik Child Africa garanterer på sine nettsider at pengene fra fadderne dekker. Selv ikke da han hadde malaria og ble svært syk, fikk han legehjelp betalt av Child Africa. Dette til tross for at Reagans norske fadder har betalt inn 200 kroner i måneden fra 2006 til 2008. I et brev fra fadderen fra 2008, et brev Alison sier han fikk tak i ved en tilfeldighet, skriver den norske fadderen at han øker summen til 400 kroner hver måned. Men av dette mottar Reagan altså under en femtedel. Reagans far sier det er bra at Child Africa vil hjelpe barna å få skolegang og at mange av foreldrene er glade for den lille hjelpen de får. Samtidig er det mange som mistenker at de mottar mindre enn det fadderne faktisk gir, men de er redde for å miste støtten hvis de begynner å stille spørsmål.  – Jeg har aldri hørt om noen foreldre som har fått brev der det står hva fadderne faktisk gir. Child Africa mottar brevene fra barna og sender de til fadderne som e-post. De mottar også brevene fra fadderne og gir de videre til foreldrene, sier Alison. Han ble valgt av foreldrene til leder for Child Africas foreldreforening i det området han bor. 40-åringen snakker godt engelsk og forteller at han ofte ble bedt om å komme inn til Kabale for å holde tale ved ulike tilstelninger Child Africa arrangerte. Men etter at Alison snakket med Bistandsaktuelt tidligere i sommer, tar ikke Child Africa lenger kontakt, forteller han. – Jeg vet ikke hva som har skjedd. Noen sier at Child Africa har utpekt en ny leder for foreldreforeningen. Kanskje jeg burde holdt munn, men jeg forteller jo bare sannheten og det kan jo ikke være galt, sier han. Alison synes det er vanskelig å forstå hvorfor enkelte barn får mer og andre får mindre. Han sier han har hørt om mange barn som får mindre enn Reagan, men også om noen som får mer.– Vi blir fortalt at det kommer an på fadderen. Det er i alle fall ikke de fattigste som får mest hjelp, sier han. 

Mange eksempler

Flere andre foreldre som Bistandsaktuelt har snakket med bekrefter det Alison Magara sier. Felles for dem alle er at fadderbarna ikke mottar noe i nærheten av det som er minstebeløpet en fadder gir. Det later til å være stor variasjon i hva barna får fra Child Africa. Noen får en hel del, først og fremst de som går på skolen i Kabale. Andre får langt mindre eller ingenting. Enkelte familier vi snakket med, som har barn som går på billige offentlige skoler utenfor Kabale, forteller at barna kun har fått noen skolebøker og blyanter. Vi fant også et tilfelle som lignet Mclines. Fadderen til 11 år gamle Julius Turyakira bekrefter til Bistandsaktuelt at han sendte om lag 700 kroner til Julius i juli i år. I november ble det trukket ytterligere 700 kroner fra fadderens konto. Han fikk samtidig en mail fra Child Africa som takket for pengene og lovet at Julius ville få hjelp og støtte han ellers aldri ville fått. Edson Kakuru, som sammen med sin mor er verge for Julius, sier imidlertid at Julius ikke har fått noen ting fra Child Africa. Da Bistandsaktuelt snakket med Kakuru i midten av november, var han bekymret for at Julius ikke skulle få tatt eksamen. Skolepengene hans var, i følge Kakuru, ikke betalt.

0909_uganda_06

Iddy Ndamurira (13) sammen med stefaren Jamil Kanyarutokye. Iddys familie har ikke råd til skolemateriell og gutten har ikke vært på Child Africas skole i Kabale på flere måneder til tross for at Iddy, så vidt familien vet, har en fadder som sender penger.    FOTO:TOR AKSEL BOLLE

En annen familie vi snakket med hadde et sponset barn som ikke gikk på skolen i det hele tatt. Siden 2003 har Iddy Ndamurira hatt en fadder. Det eneste han og familien vet er at hun heter Viktoria. De første årene betalte Child Africa skolepengene på den lokale skolen, det kostet kun rundt 30 kroner hver tredje måned. Med unntak av en genser og et teppe i 2004 fikk han ingenting. Ikke bøker, ikke mat, ikke uniform eller medisinsk hjelp.
I fjor fikk Iddy begynne på Child Africas skole i Kabale, som koster rundt 220 kroner for tre måneder. Det ble betalt av Viktoria via Child Africa. Men så måtte han slutte fordi skolen forlangte at han betalte for bøker, penner samt en del andre småting. Dette til tross for at minstebeløpet for faddere, 200 kroner måneden, skulle være mer enn nok til å dekke dette for Iddy. Nå går han hjemme, mens foreldrene håper de skal få råd til å sende han på den lokale offentlige skolen igjen.  Mcline Kansiime, jenta som Bistandsaktuelt adopterte, fikk pengene sine til slutt. Det vil si – hun fikk en del av dem. Etter at Bistandsaktuelt fortalte til Child Africa at vi hadde funnet jenta selv og ønsket at hun skulle få pengene direkte, ble faren og Mcline innkalt til Child Africas kontor i Kabale. Der fikk de utbetalt 150 000 ugandiske shilling, ca 450 norske kroner. De ble avbildet med pengene – og bildet ble sendt til Bistandsaktuelt. Riktig nok var det 600 kroner fagbladets journalist sendte til Mcline i mars, men Child Africa trakk fra 150 kroner før de leverte pengene til familien, angivelig i bankgebyr. Da Bistandsaktuelt besøkte Mcline og familien hennes i oktober viste hun stolt fram bankboka faren hadde gitt henne. Bare dager etter at han fikk pengene fra Child Africa hadde den hiv-smittede og svært fattige faren opprettet en egen konto i datterens navn, pengene skulle brukes på jentas utdannelse. Av de om lag 450 kronene Mcline fikk fra Child Africa, hadde faren hennes satt drøyt 360 kroner i banken. 

Les Chirld Africas tilsvar:
Styreleder Rino Solberg: – En glipp

Slik fikk de inn penger:
Tvilsomme innsamlingsmetoder

Innsamlingskontrollen advarer:
– Vær nøye med hvem du gir til

Farida Tushabomwe sammen med døtrene Jamila og Zahara. Begge jentene var sponset av faddere via Child Africa. Etter en konflikt med organisasjonen om eierskapet til et hus har Jamila mistet sin fadder. FOTO: TOR AKSEL BOLLE
Publisert: 27.11.2009 07.30.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.32.21