Flere norske organisasjoner mener UD er for lite fleksible i sitt anti-korrupsjonsarbeid. Nå vil de ha risikodeling når organisasjonene jobber i svært korrupsjonsutsatte land og situasjoner. Bildet er fra flyktningleiren Dadaab i Kenya. 

Mener UD er for firkantet

Det er misnøye blant norske organisasjoner over måten Utenriksdepartementet praktiserer sin null-toleranse for korrupsjon. Kritikerne mener praksisen fører til mindre åpenhet og dialog.

Sist oppdatert: 19.04.2015 16.18.20

S lik anti-korrupsjonsregelverket håndheves fra Utenriksdepartementet (UD) virker det som man er mer opptatt av tilbakebetaling og straff enn om sanksjonene fremmer godt anti-korrupsjonsarbeid. Hadde de som jobber i UDs sentrale kontrollenhet hatt bredere bistandserfaring tror jeg praksisen ville vært annerledes, sier Yngve Kristiansen, nestleder i Regnskogfondet til Bistandsaktuelt.

Kristiansen understreker at Regnskogfondet støtter helt opp om null-toleranse for korrupsjon, men mener prinsippet i dag håndheves på en stivbeint og lite hensiktsmessig måte.

– Få insentiver  

Ifølge Kristiansen legger UD for stor vekt på negative sanksjoner, og det er få insentiver som oppmuntrer til åpenhet.

– For en lokal organisasjon som for eksempel oppdager at en utro tjener har stukket av med 20 000 kroner kan det bety kroken på døra å melde fra. Alle utbetalinger stanses og hvert øre som ikke kan kvitteres for kreves tilbakebetalt av UD. Dette skjer selv om organisasjonen har gjort alt riktig og selv oppdaget misligholdet, sier Kristiansen. Nestlederen i Regnskogfondet etterlyser en mer nyansert tilnærming fra UD. 

– Hvis det er snakk om bevisst svindel eller mislighold skal det selvfølgelig slås hardt ned på. Men vi tror det ville vært mer hensiktsmessig med en mer fleksibel praksis for eksempel for organisasjoner som har gode systemer og sier fra med en gang de oppdager noe, sier Kristiansen. 

– Uklarheter  

Aud-Karin Hovi jobber med anti-korrupsjon i Digni, tidligere kjent som Bistandsnemda. Hun er også fungerende koordinator for Bistandstorgets anti-korrupsjonsgruppe hvor i alt rundt 20 organisasjoner deltar. Hovi er langt på vei enig med Kristiansen og hun peker også på flere uklarheter i hvordan null-toleransen håndheves. Blant annet mener hun det er uklart om UD har lovhjemmel til å kreve pengene tilbake i en del saker hvor det kan ha vært mislighold.

– Vi er usikre på om UD har lovhjemmel for sin praksis. Vi stilte dette spørsmålet i en klage i mars og har foreløpig ikke fått noe svar, sier Hovi. I likhet med Kristiansen er hun også kritisk til at UD i hovedsak velger å bruke mye pisk og lite gulrot i disse sakene.  

– Det virker som det er et for sterkt fokus på frys av utbetalinger, tilbakebetaling og straff. Det stimulerer ikke til åpenhet og dialog, sier Hovi.  

Hun mener at det for lokale organisasjoner derfor kan være fristende å forsøke å rydde opp selv.  

– For oss her hjemme kan reaksjonen fra UD oppleves som en dobbel straff. Om et prosjekt har blitt skadelidende av at midler er blitt misligligholdt, ender det nemlig ofte opp med at den norske organisasjonen betaler penger både til prosjektet slik at det ikke blir skadelidende og tilbakebetaler til UD eller Norad, forteller hun.

Lite fleksibelt 

Som eksempel på det hun oppfatter som en lite fleksibel tilnærming fra UDs side nevner Hovi et prosjekt som Bistandsnemnda støttet gjennom en lokal organisasjon. 

Varer for om lag 20 000 kroner ble kjøpt inn, men når regnskapet ble gjennomgått fant man ikke kvitteringene. Varene hadde organisasjonen fortsatt, så det var ikke tvil om at de faktisk var kjøpt inn. Men saken ble likevel behandlet som en misligholdssak, og pengene ble betalt tilbake til Norad.  

– Prosjektet ble lagt ned, i hovedsak på grunn av misligholdssaken, sier hun.

Hun mener at med en litt mer fleksibel holdning fra norske myndigheters side hadde dette prosjektet trolig fortsatt. 

– Vi jobber i svært krevende land og en form for risikodeling hvis organisasjonen har oppfylt en del grunnleggende krav mener jeg ville være positivt, Vi ønsker å finne gode løsninger sammen med norske myndigheter for å strekke oss mot målet om åpenhet, null misligheter og null korrupsjon, sier Hovi.

De fem største bistandsorganisasjonene har skrevet et felles brev til UD der de ber om et møte. Her vil de diskutere mulige endringer av departementets korrupsjonspraksis.



 

– Logisk kortslutning

– Vi ser absolutt positivt på de organisasjoner som jobber aktivt med å forbedre egne rutiner, og selvsagt er det bedre å melde fra selv enn å bli avslørt av andre, sier Eirik Glenne, kontrolldirektør i UD til Bistandsaktuelt. Samtidig mener han det ligger i sakens natur at nulltoleranse for korrupsjon vil kunne fortone seg som rigid eller vanskelig å etterleve. 

– Vi er alle enige om utgangspunktet: Korrupsjon skal og må bekjempes fordi det er et udiskutabelt onde. En fleksibel holdning til hvordan vi praktiserer nulltoleransen kan være problematisk. Alle kan bli svindlet. Skal det være håp om å få mindre korrupsjon og annet pengemisbruk, må det sendes signaler som blir forstått. Det går ikke an å være «litt korrupt», sier Glenne. Han tviler på at økt fleksibilitet er veien å gå.

– Tanken om at dersom nulltoleransen bare gjøres fleksibel nok, så vil flere varsle, mener jeg er både en reell og logisk kortslutning. Klare og utvetydige reaksjoner skal vise at det nytter å varsle, sier han.   

Eirik Glenne, Sentral kontrollenhet, UD



 

Advarer mot rigid praksis

I en ny rapport om anti-korrupsjon anbefales giverlandene å ha en fleksibel tilnærming i korrupsjons- og misligholdssaker. En rigid og firkantet anti-korrupsjons-praksis kan få «alvorlige negative konsekvenser», heter det.

Rapporten er skrevet av forskere tilknyttet Christian Michelsens institutt (CMI) og de advarer mot en «usofistikert anti-korrupsjonspolitikk» hvor giverne for eksempel fryser utbetalinger og krever penger det ikke kan gjøres rede for tilbake uansett.  En slik politikk kan virke mot sin hensikt og blant annet føre til mindre dialog, færre innrapporteringer av saker og også komme i konflikt med overordnede utviklingsmål, heter det. Det påpekes også at null-toleranse for korrupsjon er blitt et populært slagord for givere som har behov for å fremstå som tøffe og handlekraftige, men som ofte mangler en helhetlig strategi for å bekjempe korrupsjon.  

– Nulltoleranse er et godt prinsipp, men dette handler om hvordan man operasjonaliserer det mest mulig effektivt. Vi mener en helhetlig og fleksibel tilnærming hvor sanksjonene står i forhold til graden av alvorlighet av eventuelle mislighold er best. Britiske DfiD har for eksempel valgt å slå veldig hardt ned på bevisste forsøk på svindel, mens de ikke reagerer like hardt på mindre alvorlige uregelmessigheter. Så det er en annen linje enn det Norge har valgt, sier Jesper Johnsøn til Bistandsaktuelt. Han har skrevet rapporten sammen med Marijana Trivunivic og Harald Mathisen.

I rapporten fra CMI pekes det også på at evalueringer og vanlige revisjonsrapporter er mindre effektive verktøy i kampen mot korrupsjon enn man skulle tro. Derimot anbefales større bruk av feltbesøk for å avdekke korrupsjon.

– Det overrasket oss litt at flere av organisasjonene vi snakket med sa at mange saker ble avdekket gjennom feltbesøk og ikke evalueringer og revisjoner. Så vi anbefaler flere feltbesøk. Det er dyrt, men ønsker man mindre korrupsjon må man være villig til å betale for effektive tiltak, sier Johnsøn  

Korrupsjonsforskeren mener det er bemerkelseverdig at det ikke settes av mer ressurser til å unngå svindel og korrupsjon i særlig utsatte land i forhold til land hvor risikoen er lavere. 

– Skal man jobbe i slike land hvor korrupsjonsrisikoen er særlig høy må man oppgradere anti-korrupsjonstiltakene. Det er også uheldig at mange anti-korrupsjonstiltak regnes som administrasjonskostnader. Kostnader forbundet med å minske risikoen for korrupsjon er viktige programkostnader, ikke administrative kostnader. Investerer man mer i å bekjempe korrupsjon tidlige vil det lønne seg over tid, sier Johnsøn.

Jesper Johnsøn, forsker CMI

Publisert: 18.11.2011 05.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.18.20