Heikki Holmås (t.h.) og Bård Vegar Solhjell vil nok begge prøve å selge sine saksområder til det norske folk. Foto: Jan Speed

Arven og utfordringene

KOMMENTAR: Når Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell overtar som statsråder etter Erik Solheim hopper de på et utviklingspolitisk lyntog. Retningen har Erik Solheim pekt ut, men alle skinnegangene er ennå ikke lagt.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 19.04.2015 18.16.09

Erik Solheim har i løpet av 11 år markert seg som en nytenker i norsk utviklingspolitikk. Han har trukket lange linjer, knyttet miljøspørsmål og global utvikling sammen og innsett av norsk bistand må tilpasses en ny virkelighet med nye aktører internasjonalt. 

I diskusjoner med ledende bistandstenkere er Solheim mer enn på høyde med en detaljkunnskap som overgår de fleste spesialister. I forhandlinger lar han seg ikke binde av småskriften, men tenker langt fram. Dette har gjort at Norge har kunnet spille en rolle internasjonalt som er større enn både befolkningstall og bistandsbudsjettet tilsier. Det går ikke automatisk i arv.

Når Solhjell og Holmås skal lede Norges forhandlinger på Rio+20-toppmøtet om bærekraftig utvikling i sommer vil de i stor grad være avhengig av drahjelp fra byråkratiets eksperter, Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland, som nylig kom med nye innspill om bærekraftig utvikling.

Problematisk

Solheim har satt i gang et moderne utviklingspolitisk tog med eksperter i både Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementet og Norad i vognene. Men det er ingen garanti at alt vil gå på skinnene for Holmås og Solhjell.  Det er noen farlige svinger framover:

  • Rio+20 blir ingen automatisk suksess. Det kan bli en ny og dyr flopp, slik FN-konferanser ofte er.
  • Ren energisatsingen krever store investeringer og en kobling mellom offentlig og privatkapital. Det er ikke sikkert at det blir lett i det lange løp, eller at myndighetene i land som Etiopia eller Mosambik viser seg å være medgjørlig i det lange løp. De har egne agendaer.
  • Gjennom blant annet Olje for utviklingsprogrammet gir Norge råd til en rekke land. Det er ikke gitt at landene bestandig mener rådene er gode eller vil følge dem. Og i land som Mosambik og Tanzania kan det lett oppstå konflikt mellom Statoils interesser og de mer ideelle målene til utviklingspolitikerne.
  • Mye norsk bistand kanaliseres til Sudan og spesielt Sør-Sudan. Korrupsjon og et militarisert styre gjør dette allerede problematisk. Like vanskelig er det å drive bistand i Afghanistan.
  • En fersk rapport fra Verdensbanken viser at skogsektoren fortsatt er blant de mest korrupte i verden. I denne sektoren skal milliarder av norske kroner brukes. Lukten av friskt løv kan fort erstattes av nedbrent skog.

Lesestoff

Uten manus, men med stor kunnskap og erfaring har han plassert Norge i det nytenkende førersetet sammen med Storbritannia.  SV har nok hatt litt problemer med å følge med i alle svingene når deres statsråd både har oppmuntret næringslivet,  omfavnet harde maktmenn som Meles Zenawi  og presset på for skogmilliarder til mellominntektsland som Brasil.

Stortingsmeldingene ”Klima, konflikt og kapital”  og ”Mot en grønnere utvikling” er rutetabellene og  veiledningen for Solheims tenkning.  Heving av bistandsbudsjettet til over en prosent av brutto nasjonal produkt har gitt nok penger til å satse. Det seneste året har stikkordene ren energi, olje for utvikling, REDD +, skogsinitiativene og skatt for utvikling gått igjen. Flink har han vært til å skifte spor underveis. Etter påpakning fra Stortinget og press fra organisasjoner som Redd Barna har Solheim også måttet fokusere litt mer på utdanning og kvinner.

Selv mener Solheim at det norske initiativet for ”bærekraftig bruk av regnskogene er det mest vellykkede miljøprogrammet i verden i dag”.

Publisert: 23.03.2012 05.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 18.16.09