Etter nesten to tiår som sjef for Kirkens Nødhjelp har Atle Sommerfeldt fortsatt et sterkt engasjement for å hjelpe verdens fattige. – Bistand vil fortsatt spille en rolle, fastslår den påtroppende biskopen. Foto: Ken Opprann 

Ikke imponert av bistandskritikken

I 18 år har Atle Sommerfeldt vært leder av Kirkens Nødhjelp. Han er fortsatt fast i troen på at bistand både har vært og vil være viktig i bekjempelsen av fattigdom. Derimot er han ikke imponert av den økende bistandskritikken. SERIE: VIRKER BISTANDEN?

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 19.04.2015 16.17.16

Atle Sommerfeldt er nestoren blant generalsekretærene i de store norske organisasjonene. Siden 1994 har han ledet Kirkens Nødhjelp, i en tid med kraftig vekst, økt profesjonalisering og politisering av organisasjonen. I perioder har det vært uro både internt i Kirkens Nødhjelp og på grunn av standpunkter organisasjonen har tatt. 

29. januar starter Sommerfeldt i sitt nye virke – som biskop i Borg. Men selv om han er på vei ut av bransjen, er engasjementet for nestekjærlighet og solidaritet med verdens fattige fortsatt sterkt. 

– Har norsk bistand bidratt til å redusere fattigdommen i verden?

 – Ja. Det er ingen tvil om at det internasjonale bistandssystemet, inkludert norsk bistand, har bidratt til å redusere antall fattige i verden. Bistanden har blant annet bidratt til å gi millioner tilgang til helse, utdannelse, vann og mat. Da jeg begynte å engasjere meg i internasjonale spørsmål, het det seg at to tredeler av verdens befolkning lever i stor fattigdom. I dag snakker vi om en tredel. Det er ikke godt nok, men det er en klar fremgang. 

– Men denne fattigdomsreduksjonen kan vel bistanden ikke ta æren for?

– Selvfølgelig ikke alene. Andre faktorer har vært langt viktigere – handel, den kraftige veksten i India og Kina, migrantenes bidrag til hjemlandene, slutten på den kalde krigen og den enorme sløsingen den medførte og så videre. Det er jo en erkjennelse som har ligget i det brede norske bistandsmiljøet i minst 15–20 år. Men bistanden har spilt og kan fortsette å spile en viktig rolle for i arbeidet med å redusere fattigdom, myndiggjøre marginalisert grupper og å styrke menneskerettighetene. I tillegg er det et økende behov for bistand på grunn av klimakatastrofer og andre humanitære kriser

– Har bistandslobbyen gitt inntrykk av at bistand er viktigere enn det faktisk er?

– Ja. Vi som jobber med dette har nok tidligere utrykt oss på en måte som gjør at bistandskritikere kan hevde at vi har gitt inntrykk av at bistanden alene kan løse fattigdomsproblemene i verden. Det kan den ikke, men jeg vil altså påpeke at det har vi heller aldri ment. Allerede i Stortingsmelding 94 fra 1975 understrekes det at bistand må sees i sammenheng med handelsregler, gjeld og så videre. Men deler av innsamlingsspråket vårt kan nok kritiseres for å ha gitt et overdrevet inntrykk av hva bistand kan oppnå, utover den utvilsomme endringen den gir for enkeltmennesker og lokalsamfunn. 

– Bistanden kritiseres for å ha bidratt til å holde korrupte regimer ved makten?

– Bistand har utvilsomt blitt brukt som er instrument for å holde korrupte ledere ved makten og for å skape avhengighet. Problemet har ikke vært bistand i seg selv, men at store givere har brukt bistanden som et redskap for å skape klienter og avhengighet, ikke for å bekjempe fattigdom. Dette så vi jo tydelig under den kalde krigen og det preget bistanden fram til 90-tallet. Norsk bistand har i liten grad vært preget av slike hensyn, men Norge er en liten giver. Samtidig vil jeg si at en stor feil fra norsk side var at man var så lite kritisk til en rekke autoritære regimer i samarbeidsland, for eksempel i Tanzania og Zambia. Noe av det viktigste vi har lært gjennom disse årene er at menneskerettigheter og folkestyre ikke kan løsrives fra en stabil og langsiktig utvikling. 

– Og har vi vært med på å skape avhengighet?

– Det er utfordring for all bistandsvirksomhet at man kan bidra til å skape avhengighet. Og når formålet er å skape avhengighet, slik det var for en del givere tidligere, så blir det fort resultatet også. Det er jo svært uheldig når et lands myndigheter er mer opptatt av hva giverne ønsker enn hva befolkningen mener. Men igjen: dette er ikke kritikk som opprinnelig kommer fra «bistandskritikerne». Hvordan vi kan skape mekanismer som gjør politikere lydhøre for egen befolkning og unngå å skape avhengighet har vært høyt på agendaen i bistandsmiljøet i minst 15 år. I det kirkelige systemet var dette en av de viktigste debattene på 80-tallet. 

– Du virker ikke veldig imponert over argumentasjonen til «bistandskritikerne», som for eksempel Moyo og Easterly internasjonalt eller Toje, Tvedt og Østerud i Norge? 

– Noe av kritikken er viktig å lytte til, blant annet har vi vært for lite åpne om våre feil og hvor vanskelig mye  av det vi holder på med er. Jeg synes det er bra med et kritisk søkelys på bistanden. Tvedts kritikk fra 1995 om ideelle organisasjoners manglende bevissthet om sin samfunnsmessige funksjon hadde for eksempel mye for seg. Og det gjøres feil i bistanden som over alt ellers. Men samtidig mener jeg mye av den såkalte «bistandskritikken» er populistisk og ukvalifisert. Det er mye synsing og mange myter som gjentas. Jeg er også veldig skuffet over hvor lite villige akademikere som går høyt ut på banen med kritikk, er til å delta i debatten over tid.  

– Hvis vi prøver å se litt fremover – går bistandsepoken mot slutten?

– Hvis man med bistandsepoken mener troen på at 100 milliarder dollar i året kan utrydde all fattigdom – så ja – da går bistandsepoken mot slutten. Men det har jeg altså aldri trodd. Så lenge en tredjedel av verdens befolkning lever i stor fattigdom, vil det være behov for mekanismer som bidrar til omfordeling av ressurser. Her vil bistanden fortsatt spille en viktig rolle, men jeg tror og håper på en bistand som har fattigdomsbekjempelse som mål og er mindre preget av andre hensyn. 

– Hva blir de største utfordringene for bistanden fremover?

– Det er jo mange store utfordringer, men jeg vil peke på to: Globalt bor stadig flere svært fattige mennesker i mellominntektsland. Da blir utfordringen i større grad fordeling i landene enn overføringer fra rike land til fattige. Bistanden må derfor støtte organisasjoner som kan bidra til folkelig engasjement rundt omfordeling og legge press på regjeringen i utviklingslandene. På den måten kan de være med og sikre de fattiges rettigheter og begrense de rikes grådighet. På dette området har vi foreløpig ikke oppnådd mye og dette kommer til å bli stadig viktigere. 

For de store internasjonale ideelle organisasjonene tror jeg det vil bli en voksende utfordring at mange av dem har hele sin styringsstruktur og sitt tyngdepunkt i rike land. De har ingen demokratisk representasjon fra mange av landene de jobber i og mangler naturlige partnere og lokal forankring. Det blir hele tiden sagt at lokal og folkelig forankring er viktig, men vi ser at pengene går til de store organisasjonene med base i rike land. Her mener jeg at KN er på rett vei med sitt medlemskap i ACT-alliansen. Der er 120 kirkelige organisasjoner medlemmer, hvorav 80 prosent fra utviklingsland.

SERIE: Virker bistanden?

I år er det 60 år siden Stortinget bevilget ti millioner kroner til Indiahjelpen, starten på den statlige norske bistanden. Det er også 50 år siden Norsk Utviklingshjelp, Norads forløper, ble etablert.

I jubileumsåret 2012 vil vi be ulike sentrale personer i bistandsmiljøet om å reflektere rundt bistandens resultateter, problemer og utfordringer.

Publisert: 30.01.2012 05.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.17.16