17. mai-tog tidlig på 80-tallet i Hilleiu der Kirkens Nødhjelp bygde opp en norsk landsby hvor det bodde over 100 nordmenn.  Foto: Privat

Forteller historien om Norge i Sør-Sudan

– Mange har sagt at uten engasjementet fra Norge og norske organisasjoner så hadde det aldri blitt en sørsudansk stat, sier forfatter og journalist Bibiana Dahle Piene. Hennes nye bok forteller den dramatiske historien om Norge, Sudan og Sør-Sudan.

Av Hege Opseth Sist oppdatert: 19.04.2015 16.50.02

I flere år har Bibiana Dahle ­Piene (49) intervjuet et hundretalls mennesker, hun har reist til Sør-Sudan en rekke ganger – og gått gjennom tusenvis av dokumenter i Utenriksdepartementets og hjelpeorganisasjonenes arkivkjellere. ­Arbeidet har resultert i boka «Norge i Sudan: På bunnen av sola»

Noe av det som har overrasket ­Piene mest er hvilket inderlig forhold mange sørsudanere har til Norge. 

– Jeg har alltid visst at Norge har spilt en viktig rolle. Men flere av mine kilder er tydelige på at hadde det ikke vært for Norge og norske organisasjoner, hadde det kanskje ikke vært et Sør-Sudan i dag. At vi var viktige, overrasket meg, sier hun

Siste punktum i boka ble satt i desember i fjor. 12 dager senere brøt det ut borgerkrig i Sør-Sudan

– Det er fryktelig trist. Sør-Sudan var Afrikas håp. Nå er det blitt Afrikas fallitt, slik oppsummerer forfatteren de siste månedenes hendelser.

Gråt på jobb

Da Sør-Sudan fikk sin selvstendighet i 2011, etter å ha utkjempet Afrikas mest langvarige borgerkrig, var det med Norge som fødselshjelper. Allerede få år etter løsrivelsen står verdens yngste nasjon i fare for å ødelegge seg selv innenfra.

Pienes bok er bygget opp som en reise gjennom både Sudans historie og norsk bistandshistorie, krydret med personlige opplevelser og observasjoner. 

– Det er en beretning om hvor enkelt det er å drømme om sitt eget land, og hvor vanskelig det er å bygge det.

Den siste kvelden hun var i Juba hopper forfatteren unna sølepyttene i det en av de lokale bussene ­kommer kjørende. «DON’T LOSE HOPE» står det med lyserøde bokstaver på skvettlappene over bakdekkene. Med de ordene satte hun punktum. Men det ble bare en foreløpig sluttstrek.

– Da opprørerne angrep Bor, gikk omfanget av den siste krisen opp for meg. Det er en av de få gangene jeg har grått på jobb, sier Dahle Piene, som til daglig jobber som journalist i NTB.

Endret slutten

På grunn av den dramatiske utviklingen på slutten av fjoråret måtte Piene endre slutten av boka. 

– Vi har så kort hukommelse. Gjennom arbeidet med boka er det tydelig for meg hvordan historien går i sirkler. I Sør-Sudan er det den krigen om og om igjen – bare med andre aktører, sier hun. Og spør: – Hvor lenge orker det internasjonale samfunnet å plukke opp regninga for det som skjer?

Reisen fra 60-tallet og frem til nå er innom alt det som i Sudan-miljøet har vært de store, kontroversielle ­sakene.

Drapet på fotografen Helge ­Hummelvoll

Norsk Folkehjelp og våpensmugling

Kirkens Nødhjelps arbeid i Torit og den norske landsbyen som ble bygget opp i Hilieu

– Det var også en intens kamp mellom Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp om både penger og «enerett» på nødhjelpsmarkene i Sudan, sier hun.

Kirkens Nødhjelp var en svært stor aktør i Sudan på 70- og 80-tallet. I delstaten Torit hvor de hadde sitt største prosjekt, ble de sett på som en stat i staten. 

«I stedet for en sudanisering av prosjektet, ble Hilieu sakte, men sikkert mer og mer som en norsk getto, en vestlig velstandsøy midt i havet av afrikansk armod. På det meste hadde den norske skolen i Hilieu ti lærere og 47 elever

Slik beskriver hun det omstridte prosjektet. Men legger også til at den dag i dag venter lokalbefolkningen i områdene på at nordmennene skal komme tilbake. 

– På et allmøte har de bestemt at ruinene i Hilieu skal fredes. Det er egentlig ganske rørende, forteller Dahle Piene.

Våpen til opprørere

Etter en politisk dragkamp uten ­sidestykke fikk Norsk Folkehjelp, med den kontroversielle hjelpe­arbeideren Egil Hagen som spydspiss, større innpass i landet. Med norske bistandspenger starter historien som endte med at president Salva Kiir ­takket Folkehjelpen spesielt på uavhengighetsdagen 9. juli 2011.

Ryktene har gått i årevis om at den norske organisasjonen smuglet våpen til opprørere i Sudan Peoples Liberation Army (SPLA). 

– Jeg tror sannheten ligger midt i mellom. Ifølge mine kilder bidro en liten håndfull folkehjelpere til å ­smugle våpen. De var involvert – det er helt klart. Men det vil være uriktig å si at Norsk Folkehjelp som organisasjon drev med våpensmugling. Det skjedde under radaren. Det var mange høner i kurven – og noen var rimelig frittgående, sier Dahle Piene.

Hun mener det mest interessante ikke er hvorvidt Norsk Folkehjelp smuglet eller ei, men skvisen hjelpearbeidere kommer i når de er i en krigssone. 

– Hvis et menneske står med et gevær pekende mot seg – skal du hjelpe ved å gi det tepper og mat? Det er skvisen du kan stå i som hjelpe­arbeider. Hvor går grensene for solidariteten? Dette er et personlig og etisk dilemma som er aktuelt den dag i dag. 

Dramatisk

I boka kommer det fram hvor dramatisk det har vært for norske hjelpe­arbeidere i Sudan. Det har vært ildsjeler, misjonærer, cowboyer. 

– Jeg har spurt mange, hva er det som driver dere til å dra tilbake, igjen og igjen? Ingen har et godt svar. Det nærmeste jeg har kommet er at man blir «sugd inn». Jeg har vært i minst 40 land, men det finnes ikke et annet land som har fengslet meg på samme måte som Sør-Sudan, sier Dahle ­Piene.  

Publisert: 02.09.2014 15.30.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.50.02