Cuba i Juba

I forgårs dro utenriksministeren med sitt følge fra Juba. Støre var bare 24 timer i byen, men det er ikke så rent lite som skal på plass for at det skal bli et bra besøk. Vet ikke hvor mange dagsverk som ligger bak og hvor mange som er involvert, men det er utrolig mye mer enn jeg kunne forestille meg før jeg dumpet inn i dette gamet. Det gikk bra. Ministeren var fornøyd, følget var fornøyd, regjeringen her virket fornøyd - og jeg er også fornøyd.

Og nå er det helg. Endelig helg. Fritid. Ikke på med dress og trange sko, ikke på jobb for å sjekke, ringe, lese, skrive og hva det nå er vi gjør. Men jeg klarer ikke helt la være her hjemme i sofaen. Har sjekket litt, lest litt, ringt litt, skrevet noen emailer. Vanskelig å skru av her. Vanskelig å virkelig ta fri.

Og hva gjør man når man har fri? Tja, går ut og spiser. Når man er sulten. Spille squash skal jeg i ettermiddag med en kollega. Kunne dratt ut til en camp som har et lite svømmebasseng. Kunne gjort det, men i dag frister det ikke så mye. Lese? Ja, lese gjør man. Leser mer enn hjemme. Etter hvert mer og mer bøker som ikke handler om Sudan eller Afrika. Som ikke handler om krig eller sult. Bøker som handler om livet utenfor denne Jubaboblen. Og derfor er det så bra med TV og dvd’er. Det er fluktrute nr 1 ut av Juba. Jeg har nå puttet første episode av tredje sesong The Wire i spilleren. Og snart er det Fotball-VM.

Slik går dagene her for de utsendte. Jeg er gressenkemann i seks uker og savner selvfølgelig min bedre halvdel. Hun har for øvrig tatt et meget bra initiativ her i Juba som har fått stor rekkevidde og betydning, nemlig salsakveldene på Havana. På restauranten/baren Havana har de startet med salsaundervisning hver torsdag. Instruktører er lange dinkagutter som John Garang sendte til Cuba for trening og utdanning under krigen.  De var små redde barnesoldater da de dro og er kommet tilbake 15-20 år senere og en halv meter høyere som leger, ingeniører og salsadansere. Cuba er juba juba! Og vi har fått litt Cuba i Juba. Faktisk har det blitt fanget opp på BBC (http://news.bbc.co.uk/2/hi/8589402.stm).

Sudan har eksportert flere flyktninger enn noe annet land i verden. De fleste dro til nabolandene, til Uganda, til Kenya, til Egypt, til Eritrea og til Etiopia. Fra Darfur har mange dratt til Tsjad. Og noen har dratt fra Tsjad til Sudan. Og så er det alle de som dro videre og bosatte seg i Vesten. Fikk en utdannelse, etablerte seg i vår verden og fikk norske pass eller andre nye nasjonaliteter. De har bodd lenge borte, da har vært Lost Boys og de har vært diasporamiljøet som måtte klare seg i en ny og fremmed verden. De kom med lite og har klart å bygge seg et nytt liv. Men de har ikke kommet endelig fram. Nye nasjonaliteter forhindrer ikke at de fortsatt bare er gjester i sine nye land. Trommene kaller på dem nå, kaller dem tilbake til fedrenes landsbyer. Og noen kommer altså. Sudanere er et folk på vandring, men selv om vi nærmer oss folkeavstemmingen og siste kapittel i fredsprosessen er det dessverre ikke Kanaans land vi ser i det fjerne. Sikten er uklar. Folket har fått sin Josva etter at Moses døde. Selv navnene passer. Joshua, frelseren, eller Salva som vi sier her. Salvatore. Garang ledet folket ut av Egypt og faroenes land. Og for å bli i bildene, Gosen er tilbakelagt, selv om det ikke var rare kjøttgrytene der før 2005. Fortsatt er det ørkenvandring, selv om håpet og utålmodigheten vokser etter hvert som vi der framme ser landet som skal flyte av melk og honning.

Noen har mer tro enn andre og vender tilbake, selv om det ikke er de store mengder, dessverre. Mange holder tilbake, har sine boliglån i Tyskland eller Canada å betjene, sin familie i Kenya å ta vare på, sin nye framtid og nye muligheter i Australia eller USA. Sudan er et usikkert kort. Det er så skjørt dette som er bygget opp. Alt kan bli lagt i grus igjen. Vi vet ikke hvordan dette ender. Og erfaringene er dårlige. Det har vært mer krig og elendighet her de siste 60 årene enn fred og framgang. Juba er fortsatt ikke noe familiested, og resten av Sør-Sudan enda mindre.  Det er ingen skoler som du kan sende barna til om du vil dem vel og har fått smaken på et annet liv enn hyttelivet. Det er ikke noe helsetilbud du kan stole på, enten du er barn eller voksen. Det er fortsatt mer fortid enn framtid her, selv om mulighetene ligger der. Vi må bare over den siste kneiken, må bare gjennom siste hindringen, må bare forsere folkeavstemmingen som er Sør-Sudans Jeriko. Jeg beklager at jeg snakker så mye i bibelske bilder, men det var så fristende og parallellene er for gode til å bli liggende ubrukt.

Fortroppene har altså kommet. Noen tester grunnen, forsøker å skaffe seg arbeid, tilbyr sine tjenester i regjeringskontorene og presenterer sin CV som viser at de er langt mer kompetente enn den gamle soldaten som sitter og staver seg gjennom den og skal vurdere om nykomlingen skal få ansettelse. Mange får ikke noe, for her er det viktigere med familie enn utdannelse. Hvis du er sønn til noen som betyr eller betydde noe, eller en onkel kan fremme ditt kandidatur, trenger du ikke like imponerende karakterer. Det gjør at mange flinke blir frustrert og drar tilbake, men noen biter seg fast og flere gjør også noe så lite typisk sørsudansk som å starte business. Handelsnæringen har naboene stort sett tatt seg av hittil, uganderne grønnsaksmarkedet, kenyanerne transport, etiopierne restauranter og eritreerne hoteller. De fleste butikkene i det mest travle handlestrøket drives av nordsudanere. Men nå er det altså også noen sørsudanere som kaster seg inn i forretningslivet og det er lovende. Kan de danse salsa som cubanere kan de også drive butikk som arabere.  Tenker jeg.

  Stein Erik Horjen jobber for Utenriksdepartementet på generalkonsulatet i Juba