Fra sult i Niger til fest i Norge

16. mai kom jeg hjem fra Niger i Vest Afrika, og reiste rett på fest med velforeningen – dagen før den store dagen. 17. mai-festen kom også med bunader, gassballonger, leker, latter, flagg og hurrarop. I dag er det 18. mai – og jeg har ”hangover”.

Dette er vanligvis fester jeg gleder meg over, for så vidt også i år, men en time før velfesten landet jeg med fly fra Niger, der jeg hadde møtt mammaer og pappaer som ikke hadde mat til barna sine.

Niger opplever en matmangel de fleste ikke kan huske at de har opplevd tidligere. Avlingen i fjor ble ødelagt da regntiden ikke ble som den skulle. I april var matkamrene tomme. Får de sådd, og regnet kommer som ”normalt”, så har de ny avling i oktober. Om 5 måneder. Det er lenge uten mat!

De spiser såkornet for å overleve, de selger dyrene sine for å overleve, de lager suppe på blader fra trær for å overleve. De roper om hjelp. Ikke om penger, men mat.

Flere jeg snakket med ga barna sine bare ett måltid om dagen – blader og sure frukter uten næring. Dette resulterer i diaré, oppkast og underernæring. Jeg har bildene på netthinnen; visne barn i armene til mamma, som blomster uten vann. Fluene surrer rundt, og selv om en prøver, er det ikke mulig å få barna til å smile.

Vi ønsker ikke å vise bilder av barn med fluer i ansiktet – men av barn som smiler og har verdigheten i behold. Her har vi ikke noe valg. Dette er virkeligheten en liten flyreise unna.

Jeg ser for meg pappaen som ser alvorlig på meg og sier at ”dette er ikke noe liv…”. Jeg ser suppen av blader som våre kjæledyr hadde snudd ryggen til. Jeg ser utmagrede dyr på store lastebiler som er kjøpt opp av rikfolk fra nabolandet. Jeg kjenner varmen fra 45 grader som brenner på jorden der barna løper barbeint på vei for å plukke blader fra de få trærne som finnes i området – de er tatt ut av skolen for å lete etter mat.

Jeg frykter vi ikke klarer å "selge" dette hjemme. Det har ikke vært nok i media – det er ikke mange nok som er døde– ”I Niger er det alltid sult…”. Det internasjonale samfunnet, det vil si deg og meg, har så mange andre utfordringer.

Barn sulter – en pappa kan ikke se på det uten å bli berørt. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt – jeg klarer ikke å glemme lukten, varmen, bønnene, fluene og barna i ett av verdens aller fattigste land.

Jeg vet at dette blir følelsesladet, men jeg kan ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.

I Kristiansand regner det når jeg kommer hjem. Jeg ser at plenen trengs å klippes mens jeg henter mine barn for å gå på velfest der vi bor. ”Pappa, jeg vil ikke ha pølse – men hamburger!” Gratis pølse, is og brus til alle – spis så mye du vil. De voksne har gode samtaler om hage og interiør – ”…ble det nytt kjøkken?”. Det eneste som ødelegger idyllen er lett yr fra himmelen. ”Håper det blir bedre i morgen!”

17. mai kommer. Været var ”dårlig”, men det hindret ikke meterlange køer til sukkerspinnet. Sønnen min vant en iskonkurranse som handlet om hvor mye is du kan spise på to minutter.

Alt blir umulig når man ikke har mat. I Niger klarer ikke barna å konsentrere seg på skolen fordi de er sultne. Mennesker forlater landsbyene på leting etter mat andre steder, til liten nytte.

Derfor skal Strømmestiftelsen nå via våre lokale partnere tilrettelegge for ett ekstra næringsrikt måltid om dagen. I første omgang snakker vi om å samle inn en million kroner. Det er ikke mye penger, og jeg blir fortvilet når vi er usikre på om vi vil få givere til dette. Hvordan skal vi klare å formidle smerten over en tom mage – uten å bli tabloid, uten å spille for mye på følelser og dårlig samvittighet?

Jeg vet ikke, men jeg vet at i dette øyeblikket er det barn som sulter og pappaer som fortvilet ser på. Tårene mine hjelper ikke.