Fredens apostler

Zambia har den siste tiden kommet i bakevja som bistandsland, muligens med unntak av hiv/aids. Landet er ikke like interessant for giverne som før. Ingen borgerkrig, ingen store naturkatastrofer, ingen Mugabe. Giverne er blitt trette av langsom utvikling til tross for storsatsinger. Zambia er bare et vanlig fattig land.

 Men Zambia har et interessant særtrekk som fascinerer meg: Fred!

Om vi ser bort fra en viss støtte til Zimbabwes frigjøringskamp på 70-tallet har ingen zambiske soldater vært engasjert på slagmarken i moderne tid. Og dette i et geopolitisk minefelt med grenser til åtte land, hvorav fem har vært innblandet i langvarige militære konflikter etter at de ble selvstendige.

- Akkurat. Vi kan ikke ta sjansen på å bråke med så mange aggressive naboer. Vi kan ikke vite hvilke av dem som kunne tenkes å slå seg sammen mot oss i en krig, sier en zambier når jeg bringer spørsmålet på bane.

- Og nå har vi fått et godt rykte som fredsbevarere. Zambiske bataljoner er svært populære hos FN. Vi kan ikke ødelegge det ved å slåss selv.

Hovedårsaken er at Zambia består av mennesker som har flyktet fra andres krigføring, blant annet Shaka Zulus krigføring i det sørlige Afrika på 1800-tallet.

- Vi har vår første president, Kenneth Kaunda, å takke for det. Han gjorde enigheten til en av sine hovedsaker. I alle sine taler poengterte han "One Zambia, One Nation". Han mente også at zambiere fra ulike stammer skulle gifte seg med hverandre for å forebygge tribalisme. Dessuten flyttet han bevisst offentlige tjenestemenn, blant annet lærere, fra sine hjemprovinser til nye. Og han var humanist, han ville ikke at folk skulle krangle.

Ikke vet jeg, jeg er bare gjestearbeider her. Men det er iallfall sant at mange zambiere liker samstemmighet. Når de møter hverandre begynner de ofte med å slå fast hvor mye "søstre" eller "søskenbarn" de er for hverandre. De som ikke kjenner slikt slektskap er svært nøye med å påpeke sin store gjensidige respekt.

Et annet framtredende trekk er jakten på konsensus. Tilsynelatende åpenbare konflikter blir gjerne krympet til det som er vennlig håndterbart. Iblant i litt for stor grad, etter min oppfatning. Selv når det er nødvendig med en konfrontasjon blir kantene gjerne så avslipte at man feilaktig tror at man er av samme oppfatning. Det er for eksempel vanlig at noen sier "ja men, vi sitter jo her og sier det samme til hverandre hele tiden, vi har jo samme oppfatning!", selv i sammenhenger der det er åpenbart for meg at man står overfor virkelige konflikter.

De fleste zambiere er stolte over at de kan enes, men det forekommer også at de spøker med sin manglende aggresjon. "Det er flaks at vi ikke er i krig, vi ville ikke klare oss mange minutter med så tilbakeholdne soldater."

Andre er mer alvorlige og sier fredeligheten også gir politikerne ufortjent stort handlingsrom fordi folket ikke tyr til militante protester. "Det er lett å jukse ved valg i Zambia. Selv når valgfusket er åpenbart, som i 1996, aksepterer folket resultatet." Flere zambiere jeg har møtt påpeker dessuten at man burde ha klart å bruke enigheten mer konstruktivt, at man burde fått til mer utvikling med freden som motor.

Det er sant, men bistandsgivere har likevel minst to gode grunner til å støtte Zambia i årene framover: Dels som fredsforskningsobjekt, hva finnes det av samlende mekanismer som kan overføres på andre land? Og hva skjer med alle disse vennlige menneskene om de drives for langt ned i fattigdom?

 Lars Andersson, Redd Barna, skriver fra Zambia.